Det politiske liv er grunnleggende sett en konfrontasjon mellom to slags menn. Slik talte Hans Christian Petersen i Stortinget, i september 1836: På den ene siden de uansvarlige pådrivere for en demokratisering som ikke kjenner noen rimelig grense, på den andre siden de plikttro, samvittighetsfulle, som forsøker å danne en motvekt. «Behøver jeg at sige, at den første Classe indbefatter den store Hob, der aldrig handler efter klar Bevidsthed, og at den anden udgjorde Landets Intelligents?». Hopen er like brautende og høyrøstet som intelligensen er beskjeden, selv om den mangler modenhet og selvstendig vurderingsevne, raste Petersen. Meningen kan være god, men «Resultatet bliver ikke derfor mindre ulykkelig; thi vi maa da bekjende, at Hoben er slagen med Blindhed, at Uvidenhed fører Ordet, og at Letsindighed graver os alle en truende Grav.» Folket måtte beskyttes mot seg selv. Alminnelige bønder var ikke moralsk og intellektuelt modne for krevende politiske oppgaver, selv om de kunne ha stemmerett. Problemet var ikke at de hadde ondt i sinne, men at de ikke visste sitt eget beste.
Hvordan kunne han fornærme motstandere på denne måten, hvordan kunne han tillate seg slike grovheter? Hva var det som sto på spill?
Vi må gå noen år tilbake i tid.
Bondestortinget og «uvitenhetens triumf»
Stortingsvalget høsten 1832 var et politisk jordskjelv. Mange steder var bøndene gått lei av å bli representert av den gamle øvrighet; for første gang hadde de prøvd å samordne seg for få inn flere av sine egne. Nå rykket de mannsterkt fram. Av 95 stortingsmenn var 45 bønder, 33 embedsmenn og 17 andre (kjøpmenn, håndverksmestere). Tidligere hadde embedsmennene alltid vært sterkere enn bøndene; på de to foregående tingsamlinger var de mer enn dobbelt så mange. Men denne gang var alt snudd på hodet. I konservative kretser ble det skreket opp om et «Pøbelstorthing», «en Invasion af Barbarer», en «Uvidenhedens Triumph». Skriket fra motsatt kant kunne være like overspent. «Enevældets Gjengangere, Norges Arestokrater!», tordnet det i opposisjonspressen: «Eders Haan have vi hørt – den er afmægtig; men skjælver, hvis I trodse den Magt, som erklærer sig imod Eder, den offentlige Stemme!»
I konservative kretser ble det skreket opp om et “Pøbelstorthing”
Kampretorikk av dette slaget var ikke egnet til å dempe engstelsen blant regimets menn. Men for dem var ikke den nye opposisjonen egentlig en utfordring fra en annen politikk – den var et illevarslende forfall i selve den politiske prosess. Det nye flertallet «har været Gjenstand for Samtale i enhver Cirkel og for Bekymring hos Landets bedste Mænd», het det, forholdsvis behersket, i Morgenbladet: Det var grunn til å frykte at all denne udugelighet ville «prostituere Nationen» og sette en skammelig «Plet paa vor Grundlov».
Om bøndene hadde kunnet innse det selv, og holdt seg beskjedent i bakgrunnen, ville det kanskje vært til å leve med. Men bondeflokken hadde ambisjoner. Den var ikke lenger tilfreds med å gruppere seg bak sine formyndere, men prøvde selv å innta en ledende rolle. Det var grunn til å frykte det verste. Av mangel på dannelse var bonden bare i stand til å fatte det som var grovt og lavt – den materielle fordel, den umiddelbare egeninteresse; når det gjaldt høyere og edlere og mer helhetlige hensyn, strakk ikke forstanden hans til. At han kunne være taktisk utspekulert – som enhver hestehandler ful og slu – gjorde ikke saken bedre.
Bondeopposisjonen på tingsamlingene i 1833 og 1836 blir gjerne tilkjent æren for å ha videreutviklet folkestyret med reformer av typen formannskapslovene. Men hvem var folket? Hvordan var det mulig at menn som før hadde stått overfor hverandre som øvrighet og allmue, nå kunne møtes på like fot, som statsborgere alle sammen?
Statsborgeren
Tiden fram mot valgene i 1832 hadde vært preget av en uhørt agitasjon. Organisert valgkamp var det ikke tale om, i alle fall ikke åpenlyst; flere initiativer bar likevel bud om en ny slags målrettet innsats med sikte på å mobilisere velgere og samordne stemmegivningen. At bøndene, for å sikre sine interesser, burde stemme fram sine egne, var ingen ny innsikt – men nå ble den kjørt fram på bredere front og med ny styrke.
Organisert valgkamp var det ikke tale om
Forholdene lå vel til rette for krav om radikal forandring. Kornprisene steg, fattigfolk sultet. Sinnet rettet seg ofte mot embetsmennene, som sto for den rettslige inndriving av lånene, for utpantinger og tvangsauksjoner: Disse, som selv visste å berike seg med fete sportler (gebyrer), var harde og hjerteløse mot vanlige, hederlige mennesker som uforskyldt var kommet i knipe. På den andre siden var det ikke så vanskelig å få øye på en utvei. Julirevolusjonen i Frankrike (1830) og frihetsbevegelsen som fulgte over det meste av Europa, var et inspirerende eksempel på at vanlige mennesker kunne ta saken i egen hånd og drive igjennom forandring som monnet.
Peder Soelvold var en drivende kraft i agitasjonen foran valget i 1832. Som redaktør av Statsborgeren hadde han siden sommeren før drevet en utrettelig kampanje for å avsløre embetsmisbruk og svekke den alminnelige tillit til embetsstanden som øvrighet. Avisens formål var, som det het i første nummer, «at gavne Fædrelandet ved uafladeligt at efterspore grundlovsstridige og egenmægtige Foretagender, samt Alt hvad der kan have skadelig Indflydelse», og «med Sanhedens og Frimodighedens djærve Sprog, samt med Hensyn til Grundlovens § 100, give saadant Publicitet, og saaledes benytte Trykkefriheden i dens mest udstrakte Betydning». Soelvold holdt hva han lovte. Gjennom en lang rekke skandaløse og mer eller mindre veldokumenterte beskyldninger gikk han løs på overtramp og direkte ulovlig virksomhet blant samfunnets mektige – og dét i en tone som var så aggressiv at det var nødvendig å henvise til den nye trykkefrihet «i dens mest omfattende betydning» og tøye den til det aller ytterste.
I navnet Statsborgeren lå det et helt politisk program. I dét var Grunnlovens likhet markert, hinsides det gamle skille mellom øvrighet og undersåtter. Å kalle seg statsborger var å påberope seg en myndighet som tilkom alle og enhver; det var å utgi seg for å representere selve det suverene folk. For Soelvold innebar det en forpliktelse til å slå ned på alle som mente at de var bedre enn andre og derfor trodde at de kunne tillate seg mer. Avisen henvendte seg til alle som hadde lidd urett, og oppfordret dem til å si fra. Leserne svarte med en slik strøm av klager at redaktøren aldri var i beit for en sjokkerende avsløring eller i det minste et rykte. I sine første 30 numre påtalte avisen 13 tilfeller av misbruk av embetsmyndighet og 15 tilfeller av underslag eller annen uorden med statens penger. Det dreide seg om stort og smått, likt og ulikt, løst og fast. Kaptein Bentzen holder tilbake soldatenes lønn! Apoteket i Stavanger mangler provisor! Har universitetslektorene Motzfeldt og Stang virkelig lov til å gi privattimer? På Lindesnes fyr (som natten til tredje september var mørklagt i to timer) bruker man en skredder til fyrvokter! Kaptein Møller bruker artillerihester til å kjøre ut gjødsel på sine egne jorder! Sorenskriveren på Nordmøre tar ulovlige avgifter! Er det manko i kassen hos rådmannen i Christianssand? Driver prokurator Präem ulovlig brennevinshandel? Kaptein W. har slått en soldat helseløs!
Katekisme og ulovlig misjonering
Inspirasjonen til Soelvolds virke var John Neergaard, den første egentlige politiske agitator her i landet. På det første bondestortinget var Neergaard den klart førende, og om noen skulle kunne kalles opphavsmann til bondepolitikken, måtte det være ham. Neergaard møtte på Stortinget første gang i 1827, og brukte de siste månedene av sesjonen til å få utgitt en politisk brosjyre – den såkalte Ola-boka – som skulle få avgjørende betydning for de følgende stortingsvalg. Det meste av opplaget, nesten 600 eksemplarer, tok han med seg på en reise som nå i løpet av to år skulle føre ham gjennom mesteparten av det sørlige Norge.
Ola-boka begynte som en klage over at bønder og andre næringsdrivende var rammet av pengemangel, synkende priser, stigende skatter, mens embetsmennene på hvert eneste storting hadde klart å sikre seg bedre økonomiske betingelser. Til tross for alt dette hadde bøndene hittil, «af blind Tillid», bestandig sørget for å velge inn et flertall av embetsmenn. Men nå var det slutt!
Bondepolitiker John Neergaard. Verdens Gang, 19. mai 1883.
Etter en kort innledning i allmenne vendinger gikk Neergaard over til å arrangere sitt stoff som en samtale, som gjorde det mulig å praktisere en enkel og levende muntlighet med preg av dagligtale og dialekt. Poengene ble presentert på en måte som alle kunne kjenne igjen, ikke bare fra hverdagens utvekslinger, men også fra katekismen, den mest utbredte av alle tekster, som ingen hadde kunnet unngå under forberedelsen til konfirmasjon. Neergaard oppdaget (som blant andre Thrane etter ham) hva den kunne utrette med agitatorisk sikte. I det hele var dialogformen anvendelig for enhver som henvendte seg til et bredt folkelig publikum. Standpunktene ble personifisert – og argumentasjonen utviklet, vanlige motforestillinger avvist – gjennom instruktiv veksling av spørsmål og oppklarende svar; det var ikke bare pedagogisk, men også underholdende, med rike muligheter for satire.
Fire figurer fikk representere ulike oppfatninger av samme sak. Selbubonden Ola hadde ikke mye greie på politikk, men han var kvikk og lærevillig, og fikk mye ut av å forhøre seg med Bymannen og Bergverksbetjenten, som begge visste å hevde de næringsdrivendes interesser – og med Klokkeren, som utfylte bildet med et nærmest komisk forsvar for embetsstanden. I Neergaards regi var det Klokkeren som fikk oppgaven med å påstå at kunnskapen må styre, at trange kår skyldes dovenskap osv., og det var Bymannen som fikk opplyse Ole om hvordan den slags var å forstå:
Byemanden: Hør Ole! Du maa undskylde Klokkeren, om han hælder noget til de saakaldte Stores Side, da han staaer i den Stilling, at han maa bukke paa sig, om han kun troer at see et Stykke af en Embedsmand.
Det sentrale poenget i dette skriftet er det imidlertid Bergverksbetjenten som presenterer: På Stortinget kan ikke bøndene stole på andre enn seg selv. Ola får komme med innvendinger – som så gir anledning til nærmere forklaringer:
Ola: Mee ha naa hat Bønder der au; ee saa int de vart naa likare heil.
Bergverksbetjenten: Ja det kommer deraf, min kjære Ole! At Bønderne have været alt for faa. Der maa endelig være Fleertallet af Bønder og Borgere i Storthinget, hvis det skulde kunne virke til Skatternes Nedsættelse. Jeg skal forsøge at gjøre Dig dette begribeligt: Embedsmændene staae jo i et Forhold til Staten, omtrent som Tjener til Husbond, og at vælge flere Embedsmænd til Storthinget end Bønder og Borgere, er paa en Maade det samme, som at lade Fleertallet af Tjenestekarle i et Sogn træde sammen og ved Stemmefleerhed afgjøre, hvor stor Løn deres Husbonder skal betale dem.
Ola: Naa begynne ee aa forstaa de.
Neergaard gjorde aldri bruk av åpne møter med taler og store tilhørerskarer; for det meste nøyde han seg med husbesøk og fortrolige samtaler på tomannshånd eller i mindre grupper. Én grunn var klart nok at han drev med noe som brøt med rådende politisk moral, kanskje også med loven. Han fryktet den nye valgloven, som satte forbud mot å øve innflytelse på stemmegivningen. Som omreisende agitator hadde han også grunn til å frykte for at myndighetene skulle bruke løsgjengerloven mot ham. Derfor kamuflerte han sin politiske virksomhet med kjøp og salg; som handelsmann kunne han vise til at han var ute i lovlig ærend. Da han oppholdt seg på Toten, var det ifølge hans egne opptegnelser «med det officielle Ærinde at sælge en Slump Sild, som blev transporteret fra Veblungsnæs».
Slik gikk det som regel godt – men ikke alltid. Under sitt besøk i Førde kom han «i Knibe», da han ble gjenkjent av en øvrighetsperson. Om hva han hadde i Førde å gjøre, opplyste han «at hans Ærinde var som Surendaling at kjøbe mindst et Par vakre Heste, helst blaa eller ogsaa sortbrune». Til dette svarte den mistenksomme øvrighetsperson «at slige Heste helst fandtes i Opstryn i Nordfjord» – og «dermed maatte han begive sig tilbage». Beholdningen av agitasjonsskrifter, som øvrigheten hadde fått tak i et eksemplar av, stemte ikke godt med Neergaards forklaring.
Neergaard var en effektiv agitator. I hans egen valgkrets Surnadal stemte i 1832 minst 80 prosent av de stemmeberettigede, det var aldeles uhørt på denne tiden. Selv ble han valgmann med nesten alle stemmene i ryggen. Romsdals amt sendte bare bønder til Stortinget denne gangen. Det samme gjorde tre andre amt; de fleste av de øvrige valgte i alle fall ikke mer enn én embetsmann. Med ett var styrkeforholdet mellom samfunnsklassene forrykket. Flere forhold bidrar til å forklare valgskredet denne høsten. I den grad valgagitasjonen virket inn, var det Ola-boka som – sammen med Statsborgeren – gjorde utslaget.
Konge og Storting
Bondeopposisjonen måtte tåle beskyldninger om uvitenhet, sneversyn og råskap, men den var altså ikke tannløs. Den sto for en politikk som i mangt var tuftet på egne klasseinteresser. Ofte opptrådte den samlet, da fikk den fram reformer som tok sikte på å styrke det lokale selvstyre og svekke byråkratiet og sentralmakten. Under stortingssamlingen i 1833 ble lov om lokalt selvstyre («formannskapsloven»), og en rekke lignende lovforslag, kjørt fram som tiltak i denne retning. Alle ble vedtatt på tinget, men ingen ble satt ut i livet: Kongen brukte nemlig sin rett til å nekte sanksjon. Grunnlovens § 79 var en konservativ garanti mot overilte beslutninger; den tillot at Kongen avviste Stortingets lovvedtak både en og to – men ikke flere – ganger. Hvis loven med uforandret ordlyd ble vedtatt også på en tredje stortingssamling, etter at folket i mellomtiden hadde hatt anledning til å markere sin holdning gjennom to valg, var den å regne som gyldig lov, uansett hva kongen måtte mene.
Den gamle stortingssal. Avisutklipp, tresnitt i Skilling-Magasin 1838.
Da Stortinget møttes i 1836, med omtrent samme styrkeforhold mellom bønder og embedsmenn som tre år tidligere, tok opposisjonen sikte på å bruke denne paragrafen til å drive igjennom de omstridte reformene. Det så ut til at den politiske motsetning kunne utvikle seg til en styrkeprøve mellom statsmaktene. Neste gang ville Kongen måtte gi seg. Men verken formannskapsloven eller noen av de andre demokratiske framstøtene kom til avstemning dette året. Mens sakene ennå var til behandling i komiteene, ble Stortinget plutselig oppløst og sendt hjem av en mektig irritert Carl Johan. Hva han oppfattet som misbruk av § 79 ville på sikt kunne undergrave hans maktstilling. Ved å oppløse Stortinget og avbryte dets arbeid, ville han sette en støkk i de uansvarlige.
I første omgang lyktes det glimrende: Virkningen var dramatisk, nesten som et statskupp. Men Stortinget samlet seg snart. Oppløsningen var et angrep på forsamlingen som helhet, ja på institusjonen som sådan. Embetsmennene overtok ledelsen (ingen bønder tok del i ordskiftet disse dagene, ingen fikk plass i komiteene som ble opprettet) – og slo tilbake: Statsminister Løvenskiold, som hadde støttet Kongens aksjon, ble trukket for riksrett. Folkemakten viste handlekraft. «Aldrig have vi levet saa herligt som i hine uforglemmelige Dage», sa Henrik Wergeland.
…nesten som et statskupp
Under riksretten mot Løvenskiold var det Petersens taktikk å utnytte motsetningene mellom embetsmenn og bønder for å søke tilslutning fra disse første i felles forakt for de siste. Utskjellingen av «den store Hob» var et forsøk på å omdefinere konflikten til en stands- eller klassekonflikt og dermed splitte den norske motstandsfront.
Frekkhetens tykke dunster
Det var som forsvarer i saken mot Løvenskiold at høyesterettsadvokat Petersen hadde satt inn støtet mot «den store Hob». Sak og person gikk aldeles i ett for ham; en forhatt politikk ble bekjempet med grovt diskriminerende tale. Våre dagers rasister kunne ikke funnet mer nedsettende ord å stemple eksotiske fremmedfolk med: At bondepolitikken i Norge var uansvarlig, skyldtes ene og alene at norske bønder var mindreverdige mennesker.
…rasister kunne ikke funnet mer nedsettende ord
Før pleide man å velge de beste, sa Petersen, nå for tiden velges visst bare den som alltid er enig med de fleste. «Det er desværre gaaet ud af Brug at undersøge en Mands Characteer og hele Færd, hans Fortrin og Dygtighed», den eneste prøvesten er nå «hvilken politisk Troe» han bekjenner seg til. Det hjelper ikke å ha levd et uklanderlig liv, hvis man kan beskyldes for å være konservativ. «Han, derimod, hvis Liv og Levnet ingen lyse Sider opviser, hvis Tænkemaade Ingen stoler paa, hvis Grundsætninger forandre sig efter Omstændighederne, han er Folkets Mand, og en fast Støtte for Friheden.» Om han er aldri så falsk og feig, vil ikke den enfoldige allmuen avvise ham, for den er ikke i stand til å gjennomskue de forførende ord. Slik er det altså i det frie Norge, tordnet Petersen, slik opptrer de som bestandig roper så høyt om frihet – «medens deres Hjerter ere indtørrede af Egoismens qvalme Røg og deres Aand omtaaget af Indbildskhedens, Uvidenhedens og Frækhedens tykke Dunster.»
Er ikke dette en ulykkelig situasjon, spurte Petersen, at man blir tatt for å være en mistenkelig person, «en Smigrer for Magthaverne», bare fordi man ikke kan få seg til «at blande sig mellem den skrigende Mængde»? Hvordan skal det gå med styre og stell når «Raaheden» trenger seg fram over alt? «Kan da Nationens bedre Deel, de, der forene sand Oplysning og Dannelse med rene Sæder og ædel Tænkemaade, tause see paa denne voxende Elendighed»?
Tålmodigheten er strukket for langt! Man må forundre seg over «at Intelligentsen hidtil har misforstaaet sit høie Kald, og tvivlet om sine egne Kræfter». Nasjonens «oplyste Mænd have altfor ængsteligen lyttet til en saakaldet Opinion» som ikke kan gjøre rede for seg med et eneste fornuftig resonnement. Det er på tide å slå tilbake! De gode krefter må «blotte Usselheden i hele sin Nøgenhed», og «vise Umodenheden tilbage til den Sphære, hvori den alene kan taales», de må klart si fra at de ikke lenger vil finne seg i på bli dominert av «raae og uædle Lidenskaber»!
Den verbale volds nødvendighet
Petersens innlegg i riksretten var en bemerkelsesverdig tale på flere måter. Som moderne leser skvetter man litt av disse personangrepene: den massive utskjellingen, klassehatet helt oppe i dagen. Var det en glipp, slo det tilbake på taleren selv, ble han tatt i skole av sine egne? På ingen måte – og dette er det egentlig bemerkelsesverdige: Petersen var ikke en løs kanon, men en talsmann for regjeringens offisielle syn. Statsminister Løvenskiold hadde skrevet et første utkast til denne talen; den endelige versjon ble gjennomlest og godkjent av ham personlig.
Overfor riksrettens flertall av jurister var utfallet mot uvitenheten tenkt som den mest overbevisende begrunnelse for aksjonen mot Stortinget. Petersen kjente sitt publikum: Beskyldningene hans var et oppkok av innlegg som det gikk tretten av på dusinet i den ministerielle presse. I de kretser var det mange som syntes at dette var ord i rette tid. I riksretten hevdet amtmann Weidemann at Petersen burde tiltales for injurier mot det norske folk og mot Stortinget, men han fikk ingen med seg på det. Stortingspresident Sørenssen, som var aktor i saken, sa ved flere anledninger faktisk klart og tydelig at det var mye rett i forsvarets kritikk. Og bøndene dukket seg. Det politiske klima ble ikke ytterligere forpestet av Petersens utblåsning; snarere var det som et friskt uvær hadde renset luften. Når statsmaktene hadde fått markert seg overfor hverandre, var begge innstilt på å komme tilbake til fredelige forhold. Løvenskiold ble dømt, men på mildeste måte, nemlig til bot – og ble sittende. Regjeringen innkalte til ekstraordinært storting året etter og fikk formannskapsloven vedtatt, riktignok i utvannet form. Krisen gled over. Bøndene fikk det som de ville i spørsmålet om lokaldemokratiet. Men de hadde funnet seg i å bli æreskjelt, og de hadde tygget i seg skammen. Mangelen på selvtillit hadde satt dem helt ut av spill. Innerst inne må de ha følt at Petersen hadde rett: De var ikke gode nok.
…et friskt uvær hadde renset luften
Det offentlige ordskifte var, i 1830-årene, langt mer brutalt enn det er i dag. I Norsk mediehistorie heter det at debatten i de ledende aviser var «preget av direkte ondsinnede personangrep, bevisst fornærmende grovheter, rykter, sladder og baktalelser.» Ettertiden har «rett og slett latt seg forskrekke av den aggresjonen og det voldsomme hatet som preget det offentlige ordskiftet i 1830-årene.» Men hvorfor var det slik? Mediehistorikerne har vist til at «normene for offentlig ytring» under den nye og uvante trykkefrihetens betingelser fremdeles var «uavklarte». Min forståelse er en annen: Den verbale vold var et nødvendig innslag i en politisk kultur som allerede var godt etablert. Den var ikke et uttrykk for normløshet, men en omkostning ved normen om fornuftig meningsbrytning mellom myndige individer. Ifølge tidens ideal burde saklig debatt føre til enighet om det allmenne vel ved at den mest forstandige fikk rett. Når debatten i stedet avdekket uforsonlig uenighet (og det gjorde den jo ofte), måtte det være (enkelte av) deltakerne det var noe galt med. De manglet moralske forutsetninger for fri, uavhengig bruk av fornuftens gave. De var feige og griske, og sannsynligvis kjøpt og betalt.
Så hadde man det gående.
Om artikkelen
Denne teksten er et kapittelutdrag fra Anders Johansens kommende bok «Egen Stemme – Politisk kommunikasjon 1814–1914». Teksten er redigert av Eirik Nymark Esperås.
Referanser:
Bastiansen, Henrik og Hans Fredrik Dahl: Norsk mediehistorie. Oslo 2003
Brovold, Ivar: Forhenværende Lensmand og Storhingsmand John Neergaards Liv og Virken. Kristiansund 1877
Den Constitutionelle, nr. 214–217, 1836.
Neergaard, John Gundersen: En Odelsmands Tanker … Christiania 1830
Statsborgeren, nr. 1–2, 1831.
Steen, Sverre: Det frie Norge, bd. 5. Oslo 2002
Støren Munthe, Wilhelm: «Statsborgeren» og Peder Soelvold. Kristiania 1907.