“For å seire, mine herrer, trenger vi dristighet, mer dristighet, alltid dristighet – da er Frankrike reddet!” Disse ordene kunne vært uttalt i etterkant av attentatene som rammet Paris den 13. november 2015. For den 16. november uttalte president Francois Hollande, krigersk, at “terrorismen ødelegger ikke republikken, det er republikken som skal ødelegge terrorismen!”
Men appellen om dristighet ble ropt ut av Georges Danton 2. september 1792, midt i den franske revolusjonen. De europeiske monarkenes arméer truet med å invadere Frankrike mens folkelige opprør satte landet i brann. For å beskytte republikken, grep man til eksepsjonelle tiltak: folk ble massemobilisert, den monarkistiske Vendée-revolten ble blodig knust og personer mistenkt for sympati med kongeligheten ble dømt på summarisk vis til den eneste mulige straffen – døden. Denne episoden i fransk historie, kjent under navnet Terroren, har forbindelse med den aktuelle situasjonen siden den viser at unntakstilstand har vært i bruk i landet siden slutten av det 18. århundre.
Natten mellom 14. og 15. november 2015, etter at terroristangrepene hadde endt med 130 døde og 350 sårede i den franske hovedstaden, erklærte president Francois Hollande unntakstilstand i hele landet i 12 dager med tanke på risikoen for flere angrep. Den 20. november vedtok nasjonalforsamlingen nesten enstemmig å forlenge dette unntaksregimet i tre måneder, det vil si til utløpet av februar 2016.
Unntakstilstanden gir meget utvidede fullmakter til administrasjonen og politiet, som kan handle uten å behøve en dommers autorisasjon. De har altså tillatelse til å ilegge personer mistenkt for å utgjøre en trussel begrenset bevegelsesfrihet eller husarrest, sette i verk husransakelse dag eller natt (unntatt er bare lokaler der parlamentarikere, dommere, advokater og journalister utøver sitt yrke), blokkere nettsteder og konti i sosiale medier som forsvarer terrorisme, og å oppløse organisasjoner eller grupperinger “som deltar, fasiliterer eller oppfordrer til utførelsen av handlinger som representerer et alvorlig anslag mot den offentlige orden”.
Utenfor konsertlokalet Bataclan i Paris 15. november 2015. 13. november drepte terrorister 89 mennesker i Bataclan.
Mellom den 14. november og 11. desember ble det ifølge den franske regjeringens tall utført mer enn 2500 husransakelser, det ble åpnet for å sette 273 personer i varetekt, 354 personer ble idømt husarrest, og en beslagla 403 våpen og 202 rusmidler. Når det gjelder rettsvesenet, ble det satt i gang 453 rettssaker.
Unntakstilstandens algeriske røtter
For å forstå dette unntaksregimet, som handler om å suspendere en del av de borgerlige rettighetene for å kunne beskytte dem bedre, er det nødvendig å gå tilbake til krigen i Algerie. Særlig i året 1955. For å kunne bekjempe nasjonalistene som hadde samlet seg i Front de Libération National (FLN) mer effektivt, ønsket myndighetene å innføre en unntakstilstand. Problemet var at på det tidspunktet fantes det bare én legal grunn til dette: beleiringstilstand. Den var definert i loven av 9 august 1849, som ble til i kampen mot de ekstreme venstrebevegelsene som ville ta kontrollen over den 2. republikken, og ble siden tatt i bruk under de to verdenskrigene. Den har som konsekvens en overføring av en stor del av makten fra sivile til militære myndigheter. Men de venstreorienterte regjeringene til Pierre Mendès France og Edgar Faure ville beholde den sivile makten. Særlig ettersom det å erklære en beleiringstilstand ville være å akseptere at Frankrike var i krig og dermed gi militær status til FLN – som ellers ble betraktet som kriminelle – og risikere at FN ville blande seg inn i konflikten.
For å unngå disse konsekvensene, ble unntakstilstandsregimet skapt ved en lov vedtatt 3. april 1955. Den tillot sivile myndigheter (innenriksministeren, prefektene, politiet) å foreta husransakelser, ilegge husarrester, beslaglegge aviser og stenge teatre uten å gå veien om rettsvesenet (de to sistnevnte tiltakene ble utelatt i loven av 20. november 2015). Unntakstilstanden kunne erklæres i en hvilken som helst del av landet “enten i tilfelle av umiddelbar fare for alvorlige anslag mot den offentlige orden eller i tilfelle av begivenheter som ved sin natur og sin alvorlighet har karakter av offentlig katastrofe [calamité publique]”, ved å vedta en lov i parlamentet.
Definisjonen er bred og gjelder ikke direkte Algerie, så følgelig har regjeringen frie hender til å handle. Unntakstilstanden ble først erklært i visse algeriske områder, siden utvidet til hele Algerie mellom 28. august og 30. november 1955, trass i protester fra sosialistiske og kommunistiske parlamentsmedlemmer.
Et våpen mot forsøk på statskupp
Loven ble igjen anvendt i mai 1958, med en varighet på to uker. Men denne gangen var det selve Frankrike det gjaldt. I Alger hadde en gruppe opprørske militære og fransk-algeriske partisaner tatt makten fra koloniens regjering. Man fryktet et militærkupp i Paris, men da general de Gaulle kom til makten gikk krisen i oppløsning.
En må til 22. april 1961 før unntakstilstand igjen ble proklamert i hele Frankrike. Igjen handlet det om en risiko for et kupp. Om morgenen den 22. april tok en gruppe offiserer som var fiendtlige til de Gaulles selvbestemmelsespolitikk for Algerie makten i Alger, og det var for å unngå at det samme skjedde i Paris at unntakstilstanden ble proklamert. “Unntakstilstanden tilsvarte altså en situasjon der hæren var omringet, altså en eksepsjonell situasjon der det var mulig å forholde seg til en fare uten å støtte seg til de militære, som hadde tapt de politiske myndighetenes tillit”, forklarer Sylvie Thénault, en historiker ved Universitetet i Paris I, spesialist på krigen i Algerie, i artikkelen “L’état d’urgence. De l’Algérie coloniale à la France contemporaine : destin d’une loi”, som hun publiserte i 2007.
Eiffeltårnet i det franske flaggets farger etter terrorangrepet 13. november 2015.
Modifisert av en forordning i 1960, kunne unntakstilstand etter dette bli erklært direkte av regjeringen i 12 dager. Den ble forlenget av de Gaulle helt fram til 31. mai 1963, selv om Algerie-krigen tok slutt med Evian-avtalene den 18. mars 1962.
Etter Algerie-krigen tok det over 20 år før unntakstilstanden igjen dukket opp i fransk offentlig liv. Første gang var i 1985, da den ble brukt noen måneder i Ny-Caledonia før en fikk stoppet voldelig strid mellom uavhengighetsforkjempere og tilhengere av tilslutning til Frankrike.
En andre gang skjedde det i 2005, i forbindelse med opptøyene i de franske forstedene – unntakstilstand ble da erklært i 25 fylker. Selv om et slikt tiltak på det aktuelle tidspunktet nok hadde støtte fra et flertall i befolkningen, framstår det, i ettertid, som overdrevet. Republikkens institusjoner var ikke truet av verken statskupp eller væpnet opprør. “Unntakstilstanden framsto fra nå av som en alminnelig lov til bruk når en skal ordne opp i harde sosiale konflikter”, advarte Dominique Rousseau, professor i offentlig rett, i en artikkel i 2006, “L’état d’urgence, un état vide de droit(s)”.
Kampen mot terrorisme versus borgerlige rettigheter
Var erklæringen av unntakstilstand i hele Frankrike i november 2015 berettiget? Politisk og psykologisk var den unektelig det. Attentatene i Paris var de mest morderiske siden den 2. verdenskrig, myndighetene måtte reagere meget sterkt. Ikke minst fordi de ansvarlige stadig var på frifot og en ventet delegasjoner fra alle verdens land i forbindelse med klimatoppmøtet COP 21, kunne ikke Frankrike risikere noe.
Men med hensyn til terrorismebekjempelse, er det ikke sikkert unntakstilstand er det beste. I perioden 1892–94 nølte ikke anarkister med å kaste bomber i parlamentet, sprenge dommeres hus med dynamitt og myrde en president, Sadi Carnot. I 1970-årene var det den væpnede delen av “det proletariske venstre” som spredte terror i Frankrike. Unntakstilstanden – eller for den saks skyld erklæringer av beleiringstilstand når det gjelder anslagene i det 19. århundre – ble aldri brukt for å beseire disse bevegelsene. Dessuten er 20 lover mot terrorisme trådt i kraft i Frankrike etter 1986. Gjennom en rekke tiltak, fra etableringen av egne terrorismelover til spesielle brudd med normaliteten som utnevnelse av spesielle dommere og anklagere for terrorismesaker og utvidelse av retten til varetekt fra de normale to til seks døgn, er det etablert ordninger som har utvidet betraktelig politiets og rettsvesenets muligheter til å bekjempe terrorisme. Den nyeste etterretningsloven, som trådte i kraft 15. juli 2015, gir i seg selv rett til å overvåke og fange opp ulike typer kommunikasjon på en mer presis måte.
15. november 2015: Folk samles på Place de la République i Paris for å minnes ofrene i terrorangrepet to dager tidligere.
Men bortsett fra spørsmålet om legitimiteten av anvendelsen av unntakstilstanden, er hovedproblemet ved den spørsmålet om kontrollen av den. Eller snarere fraværet av kontroll. Ettersom rettsvesenet blir omgått, kan ikke dette foreta seg noe før husransakelser og arrestasjoner er gjennomført. Altså er dette intet mindre enn brudd på borgerlige rettigheter. For øvrig er flere overgrep allerede rapportert i pressen: politifolk utnytter unntakstilstanden til å beslaglegge våpen og narkotika i saker som ikke har noe med bekjempelsen av terrorisme å gjøre, aksjoner der det utøves grunnløs brutalitet, arrestasjoner av økologiske aktivister som ikke har noe som helst å gjøre med den jihadistiske trusselen…
Avisen Le Monde og rettighetsorganisasjonen La Quadrature du Net har hver for seg opprettet egne nettsider for å samle informasjon om unntakstilstanden, inkludert historier om politiovergrep eller annen misbruk av unntaksbestemmelsene.
På sin side har lovkommisjonen i nasjonalforsamlingen etablert sin egen “parlamentariske vakt” for å granske sikkerhetstjenestenes handlinger og varslet at de vil avholde en høring med innenriksministeren, Bernard Cazeneuve, i januar 2016. Ved utgangen av perioden med unntakstilstand vil en rapport bli framlagt for parlamentet og det vil bli gitt anbefalinger til regjeringen på grunnlag av den. Dette er en samling av tiltak som blir sett positivt på av statsviteren Pierre Rosanvallon, professor ved Collège de France: “Unntakstilstanden er den sterkeste versjonen av regjeringsmakt, og overfor den er det også nødvendig med de sterkeste former for kontroll.”
Leve frie eller dø
Det gjenstår et siste spørsmål som skaper debatt – det å innskrive unntakstilstanden i grunnloven for å kunne tilpasse de franske institusjonene til “krigsterrorismen”. Dette ble foreslått i 2007 av en komité oppnevnt for å reflektere over modernisering av institusjonene, ledet av den forhenværende statsministeren Edouard Balladur, og støttet av president Francois Hollande. En slik grunnlovsendring vil muliggjøre en samordning av unntakstilstanden med andre eksepsjonelle ordninger: “beleiringstilstanden” er forutsatt i konstitusjonens artikkel 36 og presidentens spesielle maktmuligheter i artikkel 16.
Om teksten
Artikkelen er oversatt fra fransk av Jostein Gripsrud. Takk til Bjørn Kvalsvik Nicolaysen for innspill og diskusjoner om enkelte punkter.
En første versjon av lovteksten ble presentert for regjeringen den 23. desember 2015 og sendt til en første behandling i nasjonalforsamlingen. Den gjentar det essensielle i unntakstilstandsregimet som det nå er, men tillater dessuten forlengelse av unntakstiltakene i inntil seks måneder etter avslutningen av unntakstilstanden. Tilhengerne av endringen i konstitusjonen framhever særlig den sterkere kontrollen som skal utøves over unntakstilstanden. Motstanderne peker på motsetningen mellom det klimaet som hersker i Frankrike og ambisjonen om å endre republikkens grunnleggende lov: “Jeg kjenner ikke noe demokrati som aksepterer å endre sin konstitusjon under tidspress [dans l’urgence]”, sier den folkevalgte sosialisten Pouria Amirshahi, som stemte mot forlengelsen av unntakstilstanden 20. november i fjor, til nettstedet Slate.
Fra Danton via Pierre Mendès-France og Charles de Gaulle til Francois Hollande har beskyttelsen av republikken vært en ariadnetråd i fransk offentlig liv. Men om unntakstilstanden kan vise seg å være nødvendig for å redde de republikanske institusjonene fra umiddelbar fare, kan den også komme til å bli ødeleggende om den opprettholdes uten grenser. Under revolusjonen sa sans-culottene stolt “leve frie eller dø”. La oss prøve å ikke glemme det.
***
Oppdatering: Grunnlovsendringer trukket tilbake
(Artikkelen ble oppdatert 19. april 2016 på grunn av avgjørende ny utvikling i saken. Red.anm.).
Frankrikes president François Hollande vil likevel ikke gjøre grunnlovsendringer om unntakstilstand og tap av statsborgerskap.
Den 30. mars 2016 ga Hollande opp forsøkene på å endre den franske grunnloven. Etter terrorangrepene i november planla han å innføre unntakstilstandens rettsordning i grunnloven og gjøre det mulig å frata borgere med dobbelt statsborgerskap det franske statsborgerskapet dersom de dømmes for terrorhandlinger. En rekke representanter fra venstresiden motsatte seg forslaget fordi de mente det ville gi grunnlag for brudd på likhetsprinsippet mellom franske borgere. Den 10. februar 2016 sluttet nasjonalforsamlingen (underhuset i parlamentet) seg til en modifisert versjon av presidentens tekst der referansen til dobbelt statsborgerskap var fjernet. Senatet (overhuset i parlamentet), som er dominert av høyresiden, endret 22. mars likevel forslaget på nytt slik at muligheten for å bli fratatt statsborgerskapet kun skulle gjelde for personer med dobbelt statsborgerskap.
Enighet mellom de to forsamlingene er et absolutt kriterium for å kunne endre grunnloven, og da enighet ikke var mulig, ga François Hollande opp hele revisjonsprosjektet, og kom samtidig med påstander om «partisanlignende fronter».
Etter nesten fire måneders flammende politikk debatt i Frankrike, blir verken unntakstilstanden eller tap av statsborgerskap skrevet inn i den franske grunnloven fra 1958.