Jeg har ikke gjort egen ordentlig forskning på dette temaet, ikke studert mediedekningen generelt eller NRKs dekning spesielt. Jeg har bare tenkt litt og prøvd å lese meg opp på emnet, etter at jeg i sommer kom over en svært interessant artikkel i nettutgaven av et fransk tidsskrift, Le Nouvel Observateur. Den var skrevet av en verdenskjent israelsk historiker, Yuval Noah Harari, og bar tittelen “La stratégie de la mouche”, fluens strategi. Harari spurte hvordan en flue kan ødelegge en porselensbutikk, den kan jo ikke sjøl flytte så mye som en tekopp. Men den kan komme seg inn i øret på en elefant og drive den til vanvidd av frykt og sinne. Terroristene er fluen, Midt-Østen var porselensbutikken.
Terrordebatt i Kringkastingsrådet
Artikkelen er en noe bearbeidet versjon av forfatterens innlegg på møte i Kringkastingsrådet 1. september 2016.
Jeg vil understreke at jeg ikke primært er ute etter å kritisere verken NRK eller andre. Det jeg håper på, er en smule diskusjon og tankevirksomhet på et område som er komplisert og fullt av dilemmaer.
Spørsmålet om medienes virkninger i allmennhet
Spørsmålet om medienes påvirkningskraft er på sett og vis det grunnleggende i det som regnes som moderne medieforskning. Men selve idéen om at en påvirkes av det en leser eller ser og hører er jo eldgammel og en forutsetning for tenkning om svært mange ting.
- Estetikk: Aristoteles’ teori om katharsis – renselsen en gjennomgår ved å se en tragedie framført. Og: “Du blir hva du leser”, dvs ser, hører etc
- Religion: Lesning av Bibelen, Koranen og andre hellige bøker antas å gjøre noe med oss
- Pedagogikk: Skolebøker og andre læremidler, fra flanellografen til powerpoint, har alltid vært ment å “påvirke”.
Men det har vært mange overdrevne forestillinger om direkte, nærmest mekanisk påvirkning.
Jeg forsket i sin tid på film og TVs forhold til publikum i Norge fra 1896 og framover, og fant bl.a. at lærerne i Stavanger i 1912 gjorde en spørreundersøkelse blant elevene i folkeskolen om deres kinovaner. De mente undersøkelsen klart viste at elevene ble dårligere på skolen og mer disponert for opphold på forbedringsanstalt. Sosiale forhold som forklarte disse sammenhengene så de helt bort fra.
Den allmenne forståelsen av litteraturens mulige skadevirkninger er godt summert i denne passasjen fra et hefte utgitt av en norskdomsmann på 1920-tallet med råd til ungdom som vil skaffe seg en boksamling verdt å ha:
Eg hugsar ein av skyldfolki mine som reint øydelagde nervorne sine med aa lesa røvarromanar. Han sat alle kveldar og laag fram etter alle næter og las. Men daa var han tilslutt so nerveveik at han hoppa høgt i stolen berre ei dør vart slegi att, og han tolde snaudt høyra stoveklokka tikka. Sidan kom han til sjøs og friskna til att; men eg veit ikkje om han vart heilt sterk. No er han sinnsjuk. Um romanlesnaden hadde noko skuld i det, er vel ikkje så godt aa segja noko visst um; Emen at slik unaturleg nervespaning kann gjera skade paa ein ungdom er visst nok.
(Anton Aure: Ungdom og bøker. Ei liti rettleiing for norsklynt ungdom som vil faa seg eigi boksamling. (2. Opplag, Bjørgvin 1924, s.4. Sitert fra Gripsrud 1990:170)
På bakgrunn av diverse mediepanikker og dårlig funderte advarsler som disse, har det vært en del medievitere som har redusert mediepåvirkningen til noe nær null. Men dét er, for å rime litt, bare tull. Spørsmålet om mediers virkninger er svært komplisert å svare på, men det er ingen grunn til å tvile på at det fins slike virkninger. Det blir ikke minst tydelig når det er snakk om virkninger av hvordan terrorhandlinger dekkes i mediene.
Terror og massemedier
Moderne terrorvirksomhet er utviklet i nær sammenheng med utviklingen av massemedier og demokrati. Aviser for et bredt publikum vokste fram for alvor i andre halvdel av 1800-tallet og det samme gjorde de liberale demokratienes statsform. De to henger allment sammen på flere vis. Noen har ment at det blant annet er fordi det primært er mer eller mindre demokratiske regjeringer som bryr seg om det som kalles “den offentlige mening” og i det hele tatt stemningen i folket. Viktigere er det nok at massemediene ut fra sine nyhetskriterier gir et kolossalt potensial for massespredning av et politisk budskap, uansett system.
Det som ble kalt gjerningens propaganda, “propaganda of the deed”, var fra midt på 1800-tallet knyttet til anarkister. De ville gjerne gjøre budskapet sitt kjent, og det gjennom voldelige handlinger som uttrykte dette budskapet, som når de tok livet av ledende figurer i datidens politiske regimer eller sprengte visse bygninger eller lignende. (Bakunin var for, Kropotkin var mot.) De visste avisene ville kaste seg over de voldsnyhetene de skapte. Anarkistene forlot etter hvert denne tradisjonen og konsentrerte seg mer om fagforeningsarbeid og andre relativt fredelige sysler.
Det kom et nytt internasjonalt oppsving i terrorisme da fjernsynsmediet begynte å bli vanlig i de fleste vestlige land. De puertoricanske nasjonalistene som i 1954 befant seg på galleriet i Representantenes Hus i Washington DC var for eksempel sannsynligvis oppmerksom på dette mediet da de foldet ut et stort puertoricansk flagg og begynte å skyte på representantene nedenunder. I Algerie var en del av kampen for løsrivelse fra Frankrike av terroristisk slag, og ledere der mente det var bedre å ta livet av én fiende i hovedstaden Alger enn ti fiender på en avsides plass der ingen fikk høre om det. Men her var det kanskje fremst pressen en satset på.
Utviklingen av fjernsynsteknologien i løpet av 60-tallet, særlig satellittkommunikasjon, gjorde formidlingen av tv-bilder over svære avstander veldig mye lettere. En rekke terrorangrep, fra flykapringer til angrepet på israelerne under München-OL, kan ses i sammenheng med dette. Det samme gjelder ETA, IRA, Baader-Meinhof-banden, Italias Røde Brigader med flere, bare for å nevne noen europeiske eksempler.
Selve idéen her, at voldshandlinger med mer eller mindre symbolsk karakter vil vekke stor oppsikt og bred dekning i massemedier som når store deler av eller hele befolkningen i ett eller flere land, med utbredt frykt som resultat, har holdt seg til i dag. Det mest spektakulære eksemplet er stadig angrepene med passasjerfly på Pentagon og særlig World Trade Center den 11. september 2001. Målene var ikke tilfeldig valgt. Hensikten var – og er – å vise til et politisk budskap og å spre frykt i befolkningen. Angrepet ga dessuten i flere år Al Qaida-lederen Osama bin Laden noe i retning av fripass til vestlige tv-nyheter: Hver gang han slapp en ny video på det internettet som nå var blitt en viktig kommunikasjonskanal for terroristene, ble den vist og kommentert i det uendelige.
Angrepene i Paris og Nice er blant mange eksempler på at terroristene stadig har medieoppmerksomhet som et hovedmål.
Mediedekningens virkninger
Omfattende mediedekning av terror og terrortrusler får frykten for terror til å stige og bre seg i befolkningen. Det er vist mange ganger.
Historikeren Harari, som jeg nevnte innledningsvis, mener – og det fins mye forskning som støtter hans oppfatning – at den voldsomme medieoppmerksomheten terrorhandlinger får, enten de er svære og spektakulære eller relativt små om enn stadig grusomme – tjener terroristenes interesser.
Terrordekningen skaper overdrevet, irrasjonell frykt, mener Harari og flere andre. Han viser til at antallet drepte i terrorhandlinger er kolossalt mye lavere enn tapstallene ved diverse slag i konvensjonelle kriger. Ja, i 2002, et år med spesielt mange palestinske terrorangrep inne i Israel – en buss eller en restaurant ble angrepet hver andre og tredje dag – døde til sammen 451 under disse angrepene, mens 542 døde i bilulykker.
Forskeren Michael Jetter, en økonom, har påpekt at “42 mennesker dør hver dag av terrorangrep, sammenlignet med 7 123 barn som dør av sult-relaterte grunner” på kloden (sitert etter The Guardian, 1. august 2015). Tenker en altså på antallet døde av sult eller antallet mulige ofre i en framtidig klimakatastrofe, er det klart det er andre ting enn terror vi burde være mer redde for.
En grundig analyse foretatt av amerikanske statsvitere (Nacos et al. 2011) viser hvordan George W. Bush og hans administrasjons bruk av terrorfrykt styrket presidentens stilling i opinionen. Hver gang Bush snakket til folket om terror ble dette ble grundig dekket og kommentert en masse i mediene. Påfølgende meningsmålinger registrerte at frykten for terror steg voldsomt i befolkningen — og samtidig steg presidentens popularitet markant. Selv om forskerne ikke kan dokumentere at terrorfrykten ble brukt bevisst for dette formålet, er det klart at sammenhengen må ha vært kjent for administrasjonen – og tanken om bevisst bruk er snublende nær. Slik arbeidet Bush-administrasjonen på lag med terroristene, sammen med mediene – med helt ulik motivasjon.
Terrordekning og dekning av selvmord
Men det er også en annen side ved overdrevet terrordekning som er svært viktig. Den dreier seg om mediedekningens virkninger på en svært liten men viktig del av publikum: Potensielle terrorister.
Det er et kjent faktum at bred og detaljert dekning av selvmord kan føre til sterk økning i antallet selvmord. Goethes roman Den unge Werthers lidelser er ofte regnet som et første eksempel på hvordan en beretning om selvmord kan resultere i et stort antall kopier. Derfor snakkes det også gjerne om “Werther-effekten” i forhold til moderne mediers omtaler av selvmord. Det kanskje mest kjente eksempelet fra nyere tid, er at det etter Marilyn Monroes selvmord i begynnelsen av august 1962 ble begått cirka 200 flere selvmord enn normalt i USA den følgende måneden.
Mange terrorhandlinger er nettopp en spektakulær form for selvmord. Det kan også gjelde såkalte skyteepisoder i USA uten religiøse eller politiske begrunnelser: De som utfører dem vet de mest sannsynlig vil bli skutt eller eventuelt dømt til døden. En gruppe ledet av Sherry Towers ved Arizona State University undersøkte i 2015 smitteeffekten av massedrap. I en periode på 13 dager etter høyprofilerte massedrap fant de at sjansen for nye massedrap økte med opptil 30 prosent.
Det er også ganske nylig publisert en undersøkelse som viser en lignende smitteeffekt av terrorhandlinger. Økonomen Michael Jetter (2015), som jeg viste til ovenfor, undersøkte sammen med medhjelpere mer enn 60 000 terrorhandlinger mellom 1970 og 2012 i 189 land ut fra rapporteringen i New York Times. De fant at én ekstra artikkel om en terrorhandling i NYT økte sjansene for påfølgende terrorhandlinger i samme land med mellom 11 og 15 prosent. I gjennomsnitt, kalkulerte forskerne, dør det mellom ett og to mennesker ekstra i den påfølgende uka dersom det har kommet én ekstra NYT-artikkel. Forskerne fant også at selvmordsangrep fikk atskillig flere oppslag enn andre typer angrep, og de mener dette kan være noe av grunnen til økende bruk av denne typen angrep.
Psykologen Anders Gravir Imenes pekte i en artikkel i VG i sommer på tre funksjoner som gjør at mediedekning av terror kan utløse flere terrorhandlinger:
- Informasjon: For de fleste av oss som leser om massedrap i media, vekker dette en følelsesmessig reaksjon av vemmelse og avsky. For noen individer, åpner det et mulighetsrom. Det gir dem en idé.
- Inspirasjon: Massedrapsmenn har tidligere massedrapsmenn som forbilder. Men hvordan slike mennesker, som har handlet så til de grader på kant med samfunnets forventninger, kan bli et forbilde, vet vi ikke sikkert. Outsider-rollen blir imidlertid ofte trukket frem når gjerningsmennene forteller hvordan denne personen kunne bli et forbilde.
- Tilhørighet: Det er ofte mistilpassede individer som gjennomfører massedrap, og gjennom massedrapet føler de tilknytning til andre som har begått lignende handlinger. Igjen er dette basert på gjerningsmennenes egne utsagn, og det er derfor ikke mulig å vite hva som kommer først; tilknytningen til de andre eller idéen/ønsket om å begå massedrap.
Den norske Vær Varsom-plakaten har en streng formulering av et presseetisk prinsipp med stor internasjonal utbredelse:
4.9. Vær varsom ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Unngå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov. Unngå beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger.
Dette er i tråd med for eksempel WHOs retningslinjer for selvmordsdekning fra 2002, som de oppsummerer slik:
WHAT TO DO
Work closely with health authorities in presenting the facts.
Refer to suicide as a completed suicide, not a successful one.
Present only relevant data, on the inside pages.
Highlight alternatives to suicide.
Provide information on helplines and community resources.
Publicize risk indicators and warning signs.
WHAT NOT TO DO
Don’t publish photographs or suicide notes.
Don’t report specific details of the method used.
Don’t give simplistic reasons.
Don’t glorify or sensationalize suicide.
Don’t use religious or cultural stereotypes.
Don’t apportion blame.
Jeg refererer dette, ikke fordi det er direkte overførbart til dekning av terror, men fordi det kanskje kan brukes i en diskusjon om prinsipper for terrordekning, gitt parallellene mellom de to temaene.
Massemediedekning og den digitale virkeligheten
Jeg snakket innledningsvis om forholdet mellom terror, demokrati og massemedienes utvikling. Men i dag kan en ikke snakke bare om tradisjonelle massemedier – verdensveven og smarttelefoner har forandret vilkårene for global kommunikasjon ganske radikalt.
Digitaliseringen av terroristenes kommunikasjon begynte med lette, små kameraer og redigeringsprogrammer som satte dem i stand til lettvint å produsere videoer med propagandabudskap av ulike slag. Men en trenger som kjent ikke lenger sende videokassetter til distributører og tv-redaksjoner. Med verdensveven og smarttelefonen er verden åpnet for kommunikasjon med spesielle publikumsgrupper hvor som helst og når som helst.
Dette er imidlertid et dårlig argument for at de tradisjonelle mediene skal fortsette å dekke hvert større terrorangrep vegg-til-vegg, detaljert, som sensasjoner. De spektakulære angrepene fortsetter jo trass i de nye, digitale kommunikasjonskanalene – terroristene er stadig interessert i mange og store oppslag.
Spørsmålet er om mediene fortsatt skal gjøre dette, eller om de skal endre sin praksis på en eller flere måter. Terror må selvfølgelig rapporteres, informasjonsbehov må tilfredsstilles. Det saken gjelder, er hvordan.
Bibliografi
Michael Jetter (2015) : “Blowing Things Up: The Effect of Media Attention on Terrorism”, Economics Discussion/Working Papers, Economics Department, University of Western Australia
Nacos, Brigitte L.; Bloch-Elkon, Yaeli; Shapiro, Robert Y. (2011): Selling Fear: Counterterrorism, the Media, and Public Opinion; Chicago: University of Chicago Press
Towers S, Gomez-Lievano A, Khan M, Mubayi A, Castillo-Chavez C (2015): Contagion in Mass Killings and School Shootings. PLoS ONE 10(7): e0117259. doi:10.1371/journal.pone.0117259