Massemediers dekning av terror

Hvordan skal mediene dekke terrorhandlinger og -trusler? Forskning tyder på at omfattende mediedekning øker terrorfrykten i befolkningen – og kan øke faren for at potensielle terrorister utfører nye terrorhandlinger.

Jeg har ikke gjort egen ordentlig forskn­ing på dette temaet, ikke stud­ert mediedeknin­gen generelt eller NRKs dekn­ing spe­sielt. Jeg har bare tenkt litt og prøvd å lese meg opp på emnet, etter at jeg i som­mer kom over en svært inter­es­sant artikkel i net­tut­gaven av et fran­sk tidsskrift, Le Nou­v­el Obser­va­teur. Den var skrevet av en ver­den­skjent israel­sk his­torik­er, Yuval Noah Harari, og bar tit­te­len “La stratégie de la mouche”, flu­ens strate­gi. Harari spurte hvor­dan en flue kan øde­legge en porse­lens­bu­tikk, den kan jo ikke sjøl fly­tte så mye som en tekopp. Men den kan komme seg inn i øret på en ele­fant og dri­ve den til van­vidd av frykt og sinne. Ter­ror­is­tene er flu­en, Midt-Østen var porselensbutikken.

Ter­rorde­batt i Kringkastingsrådet
Artikke­len er en noe bear­bei­det ver­sjon av for­fat­terens inn­legg på møte i Kringkast­ingsrådet 1. sep­tem­ber 2016.

Jeg vil under­streke at jeg ikke primært er ute etter å kri­tis­ere verken NRK eller andre. Det jeg håper på, er en smule diskusjon og tanke­virk­somhet på et område som er kom­plis­ert og fullt av dilemmaer. 

Spørsmålet om medienes virkninger i allmennhet

Spørsmålet om medi­enes påvirkn­ingskraft er på sett og vis det grunn­leggende i det som reg­nes som mod­erne medieforskn­ing. Men selve idéen om at en påvirkes av det en leser eller ser og hør­er er jo eldgam­mel og en forut­set­ning for tenkn­ing om svært mange ting.

  • Estetikk: Aris­tote­les’ teori om kathar­sis – renselsen en gjen­nomgår ved å se en tragedie fram­ført. Og: “Du blir hva du leser”, dvs ser, hør­er etc
  • Reli­gion: Lesning av Bibe­len, Kora­nen og andre hel­lige bøk­er antas å gjøre noe med oss
  • Ped­a­gogikk: Skole­bøk­er og andre læremi­dler, fra flanel­lografen til pow­er­point, har alltid vært ment å “påvirke”.

Men det har vært mange over­drevne forestill­inger om direk­te, nærmest mekanisk påvirkning.

Jeg fors­ket i sin tid på film og TVs forhold til pub­likum i Norge fra 1896 og framover, og fant bl.a. at lær­erne i Sta­vanger i 1912 gjorde en spør­re­un­der­søkelse blant elevene i folkeskolen om deres kino­van­er. De mente under­søkelsen klart viste at elevene ble dårligere på skolen og mer dispon­ert for opphold på forbedringsanstalt. Sosiale forhold som fork­larte disse sam­men­hen­gene så de helt bort fra. 

Den all­menne forståelsen av lit­ter­a­turens mulige skade­virkninger er godt sum­mert i denne pas­sas­jen fra et hefte utgitt av en norskdoms­mann på 1920-tal­let med råd til ung­dom som vil skaffe seg en bok­sam­ling verdt å ha: 

Eg hugsar ein av skyld­fol­ki mine som reint øyde­lagde ner­vorne sine med aa lesa røvar­ro­ma­nar. Han sat alle kvel­dar og laag fram etter alle næter og las. Men daa var han tilslutt so nerveveik at han hop­pa høgt i stolen berre ei dør vart sle­gi att, og han tolde snaudt høyra stovek­lok­ka tik­ka. Sidan kom han til sjøs og friskna til att; men eg veit ikkje om han vart heilt sterk. No er han sinnsjuk. Um roman­lesnaden hadde noko skuld i det, er vel ikkje så godt aa seg­ja noko visst um; Emen at slik unatur­leg nerves­pan­ing kann gjera skade paa ein ung­dom er visst nok.
(Anton Aure: Ung­dom og bøk­er. Ei liti ret­tlei­ing for norsklynt ung­dom som vil faa seg eigi bok­sam­ling. (2. Opplag, Bjørgvin 1924, s.4. Sitert fra Grip­srud 1990:170)

På bak­grunn av diverse mediepanikker og dårlig fun­derte advarsler som disse, har det vært en del medievitere som har redusert mediepåvirknin­gen til noe nær null. Men dét er, for å rime litt, bare tull. Spørsmålet om mediers virkninger er svært kom­plis­ert å svare på, men det er ingen grunn til å tvile på at det fins slike virkninger. Det blir ikke minst tydelig når det er snakk om virkninger av hvor­dan ter­rorhan­dlinger dekkes i mediene. 

Terror og massemedier

Mod­erne ter­rorvirk­somhet er utviklet i nær sam­men­heng med utviklin­gen av masseme­di­er og demokrati. Avis­er for et bredt pub­likum vok­ste fram for alvor i andre halvdel av 1800-tal­let og det samme gjorde de lib­erale demokra­tienes stats­form. De to henger all­ment sam­men på flere vis. Noen har ment at det blant annet er for­di det primært er mer eller min­dre demokratiske reg­jeringer som bryr seg om det som kalles “den offentlige mening” og i det hele tatt stemnin­gen i folket. Vik­tigere er det nok at masseme­di­ene ut fra sine nyhet­skri­terier gir et kolos­salt poten­sial for mass­espred­ning av et poli­tisk bud­skap, uansett system.

Det som ble kalt gjernin­gens pro­pa­gan­da, “pro­pa­gan­da of the deed”, var fra midt på 1800-tal­let knyt­tet til anark­ister. De ville gjerne gjøre bud­skapet sitt kjent, og det gjen­nom vold­elige han­dlinger som uttryk­te dette bud­skapet, som når de tok livet av ledende fig­ur­er i dati­dens poli­tiske regimer eller sprengte visse bygninger eller lig­nende. (Bakunin var for, Kropotkin var mot.) De vis­ste avisene ville kaste seg over de vold­sny­hetene de skapte. Anark­istene for­lot etter hvert denne tradis­jo­nen og kon­sen­tr­erte seg mer om fag­foren­ingsar­beid og andre rel­a­tivt fre­delige sysler.

Terror på tv: Dekning av angrepet i Nice 14. juli 2016 på Sky News.

Ter­ror på tv: Dekn­ing av angrepet i Nice 14. juli 2016 på Sky News.

Det kom et nytt inter­nasjon­alt oppsv­ing i ter­ror­isme da fjern­syns­me­di­et beg­y­nte å bli van­lig i de fleste vestlige land. De puer­tor­i­canske nasjon­al­is­tene som i 1954 befant seg på gal­leri­et i Rep­re­sen­tantenes Hus i Wash­ing­ton DC var for eksem­pel sannsyn­ligvis opp­merk­som på dette medi­et da de fold­et ut et stort puer­tor­i­can­sk flagg og beg­y­nte å skyte på rep­re­sen­tan­tene nede­nun­der. I Algerie var en del av kam­p­en for løs­riv­else fra Frankrike av ter­ror­is­tisk slag, og ledere der mente det var bedre å ta livet av én fiende i hov­ed­staden Alger enn ti fien­der på en avsides plass der ingen fikk høre om det. Men her var det kan­skje fremst pressen en sat­set på.

Utviklin­gen av fjern­syn­ste­knolo­gien i løpet av 60-tal­let, særlig satel­lit­tkom­mu­nikasjon, gjorde formidlin­gen av tv-bilder over svære avs­tander veldig mye let­tere. En rekke ter­ro­ran­grep, fra fly­kapringer til angrepet på israel­erne under München-OL, kan ses i sam­men­heng med dette. Det samme gjelder ETA, IRA, Baad­er-Mein­hof-ban­den, Ital­ias Røde Brigad­er med flere, bare for å nevne noen europeiske eksempler.

Selve idéen her, at vold­shan­dlinger med mer eller min­dre sym­bol­sk karak­ter vil vekke stor opp­sikt og bred dekn­ing i masseme­di­er som når store del­er av eller hele befolknin­gen i ett eller flere land, med utbredt frykt som resul­tat, har holdt seg til i dag. Det mest spek­takulære eksem­plet er stadig angrepene med pas­sas­jer­fly på Pen­ta­gon og særlig World Trade Cen­ter den 11. sep­tem­ber 2001. Målene var ikke til­feldig val­gt. Hen­sik­ten var – og er – å vise til et poli­tisk bud­skap og å spre frykt i befolknin­gen. Angrepet ga dessuten i flere år Al Qai­da-led­eren Osama bin Laden noe i ret­ning av fripass til vestlige tv-nyheter: Hver gang han slapp en ny video på det inter­net­tet som nå var blitt en vik­tig kom­mu­nikasjon­skanal for ter­ror­is­tene, ble den vist og kom­mentert i det uendelige. 

Angrepene i Paris og Nice er blant mange eksem­pler på at ter­ror­is­tene stadig har medieopp­merk­somhet som et hovedmål.

Mediedekningens virkninger

Omfat­tende mediedekn­ing av ter­ror og ter­rortrusler får fryk­ten for ter­ror til å stige og bre seg i befolknin­gen. Det er vist mange ganger. 

His­torik­eren Harari, som jeg nevnte innled­ningsvis, men­er – og det fins mye forskn­ing som støt­ter hans opp­fat­ning – at den vold­somme medieopp­merk­somheten ter­rorhan­dlinger får, enten de er svære og spek­takulære eller rel­a­tivt små om enn stadig gru­somme – tjen­er ter­ror­istenes interesser. 

Ter­rordeknin­gen skaper over­drevet, irrasjonell frykt, men­er Harari og flere andre. Han vis­er til at antallet drepte i ter­rorhan­dlinger er kolos­salt mye lavere enn tap­stal­lene ved diverse slag i kon­ven­sjonelle kriger. Ja, i 2002, et år med spe­sielt mange palestinske ter­ro­ran­grep inne i Israel – en buss eller en restau­rant ble angrepet hver andre og tred­je dag – døde til sam­men 451 under disse angrepene, mens 542 døde i bilulykker. 

Forskeren Michael Jet­ter, en økonom, har påpekt at “42 men­nesker dør hver dag av ter­ro­ran­grep, sam­men­lignet med 7 123 barn som dør av sult-relaterte grun­ner” på klo­den (sitert etter The Guardian, 1. august 2015). Tenker en alt­så på antallet døde av sult eller antallet mulige ofre i en fram­tidig kli­makatas­trofe, er det klart det er andre ting enn ter­ror vi burde være mer red­de for. 

En grundig analyse fore­tatt av amerikanske statsvitere (Nacos et al. 2011) vis­er hvor­dan George W. Bush og hans admin­is­trasjons bruk av ter­ror­frykt styr­ket pres­i­den­tens still­ing i opin­io­nen. Hver gang Bush snakket til folket om ter­ror ble dette ble grundig dekket og kom­mentert en masse i medi­ene. Påføl­gende meningsmålinger reg­istr­erte at fryk­ten for ter­ror steg vold­somt i befolknin­gen — og sam­tidig steg pres­i­den­tens pop­u­lar­itet markant. Selv om forskerne ikke kan doku­mentere at ter­ror­fryk­ten ble brukt bevisst for dette for­målet, er det klart at sam­men­hen­gen må ha vært kjent for admin­is­trasjo­nen – og tanken om bevisst bruk er snublende nær. Slik arbei­det Bush-admin­is­trasjo­nen på lag med ter­ror­is­tene, sam­men med medi­ene – med helt ulik moti­vasjon.

Terrordekning og dekning av selvmord

Men det er også en annen side ved over­drevet ter­rordekn­ing som er svært vik­tig. Den dreier seg om mediedeknin­gens virkninger på en svært liten men vik­tig del av pub­likum: Poten­sielle terrorister.

Det er et kjent fak­tum at bred og detal­jert dekn­ing av selv­mord kan føre til sterk økn­ing i antallet selv­mord. Goethes roman Den unge Werthers lidelser er ofte reg­net som et første eksem­pel på hvor­dan en beretning om selv­mord kan resul­tere i et stort antall kopi­er. Der­for snakkes det også gjerne om “Werther-effek­ten” i forhold til mod­erne mediers omtaler av selv­mord. Det kan­skje mest kjente eksem­pelet fra nyere tid, er at det etter Mar­i­lyn Mon­roes selv­mord i beg­yn­nelsen av august 1962 ble begått cir­ka 200 flere selv­mord enn nor­malt i USA den føl­gende måneden.

Mange ter­rorhan­dlinger er net­topp en spek­takulær form for selv­mord. Det kan også gjelde såkalte sky­teep­isoder i USA uten religiøse eller poli­tiske begrun­nelser: De som utfør­er dem vet de mest sannsyn­lig vil bli skutt eller eventuelt dømt til døden. En gruppe ledet av Sher­ry Tow­ers ved Ari­zona State Uni­ver­si­ty under­søk­te i 2015 smit­te­ef­fek­ten av masse­drap. I en peri­ode på 13 dager etter høypro­fil­erte masse­drap fant de at sjansen for nye masse­drap økte med opp­til 30 prosent.

Det er også ganske nylig pub­lis­ert en under­søkelse som vis­er en lig­nende smit­te­ef­fekt av ter­rorhan­dlinger. Økonomen Michael Jet­ter (2015), som jeg viste til oven­for, under­søk­te sam­men med med­hjelpere mer enn 60 000 ter­rorhan­dlinger mel­lom 1970 og 2012 i 189 land ut fra rap­por­terin­gen i New York Times. De fant at én ekstra artikkel om en ter­rorhan­dling i NYT økte sjansene for påføl­gende ter­rorhan­dlinger i samme land med mel­lom 11 og 15 pros­ent. I gjen­nom­snitt, kalkulerte forskerne, dør det mel­lom ett og to men­nesker ekstra i den påføl­gende uka der­som det har kom­met én ekstra NYT-artikkel. Forskerne fant også at selv­mord­san­grep fikk atskil­lig flere opp­slag enn andre typer angrep, og de men­er dette kan være noe av grun­nen til økende bruk av denne typen angrep. 

Psykolo­gen Anders Gravir Imenes pek­te i en artikkel i VG i som­mer på tre funksjon­er som gjør at mediedekn­ing av ter­ror kan utløse flere terrorhandlinger: 

  • Infor­masjon: For de fleste av oss som leser om masse­drap i media, vekker dette en følelsesmes­sig reak­sjon av vem­melse og avsky. For noen indi­vider, åpn­er det et mulighet­srom. Det gir dem en idé.
  • Inspi­rasjon: Masse­draps­menn har tidligere masse­draps­menn som for­bilder. Men hvor­dan slike men­nesker, som har han­dlet så til de grad­er på kant med sam­fun­nets for­vent­ninger, kan bli et for­bilde, vet vi ikke sikkert. Out­sider-rollen blir imi­dler­tid ofte trukket frem når gjern­ings­mennene forteller hvor­dan denne per­so­n­en kunne bli et forbilde.
  • Tilhørighet: Det er ofte mist­il­passede indi­vider som gjen­nom­før­er masse­drap, og gjen­nom masse­drapet føler de tilknyt­ning til andre som har begått lig­nende han­dlinger. Igjen er dette basert på gjern­ings­mennenes egne utsagn, og det er der­for ikke mulig å vite hva som kom­mer først; tilknyt­nin­gen til de andre eller idéen/ønsket om å begå massedrap. 

Den norske Vær Var­som-plakat­en har en streng for­mu­ler­ing av et presseetisk prin­sipp med stor inter­nasjon­al utbredelse: 

4.9. Vær var­som ved omtale av selv­mord og selv­mords­forsøk. Unngå omtale som ikke er nød­vendig for å opp­fylle all­menne infor­masjons­be­hov. Unngå beskriv­else av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger.

Dette er i tråd med for eksem­pel WHOs ret­ningslin­jer for selv­mords­dekn­ing fra 2002, som de opp­sum­mer­er slik:

WHAT TO DO
Work close­ly with health author­i­ties in pre­sent­ing the facts.
Refer to sui­cide as a com­plet­ed sui­cide, not a suc­cess­ful one.
Present only rel­e­vant data, on the inside pages.
High­light alter­na­tives to suicide.
Pro­vide infor­ma­tion on helplines and com­mu­ni­ty resources.
Pub­li­cize risk indi­ca­tors and warn­ing signs.

WHAT NOT TO DO
Don’t pub­lish pho­tographs or sui­cide notes.
Don’t report spe­cif­ic details of the method used.
Don’t give sim­plis­tic reasons.
Don’t glo­ri­fy or sen­sa­tion­al­ize suicide.
Don’t use reli­gious or cul­tur­al stereotypes.
Don’t appor­tion blame.

Jeg ref­er­erer dette, ikke for­di det er direk­te over­før­bart til dekn­ing av ter­ror, men for­di det kan­skje kan brukes i en diskusjon om prin­sip­per for ter­rordekn­ing, gitt par­al­lel­lene mel­lom de to temaene. 

Massemediedekning og den digitale virkeligheten

Jeg snakket innled­ningsvis om forhold­et mel­lom ter­ror, demokrati og masseme­di­enes utvikling. Men i dag kan en ikke snakke bare om tradis­jonelle masseme­di­er – ver­densveven og smart­tele­fon­er har foran­dret vilkårene for glob­al kom­mu­nikasjon ganske radikalt. 

Dig­i­talis­erin­gen av ter­ror­istenes kom­mu­nikasjon beg­y­nte med lette, små kam­er­aer og redi­ger­ing­spro­gram­mer som sat­te dem i stand til lettvint å pro­dusere video­er med pro­pa­gand­abud­skap av ulike slag. Men en trenger som kjent ikke lenger sende videokas­set­ter til dis­trib­utør­er og tv-redak­sjon­er. Med ver­densveven og smart­tele­fo­nen er ver­den åpnet for kom­mu­nikasjon med spe­sielle pub­likums­grup­per hvor som helst og når som helst. 

Dette er imi­dler­tid et dårlig argu­ment for at de tradis­jonelle medi­ene skal fort­sette å dekke hvert større ter­ro­ran­grep vegg-til-vegg, detal­jert, som sen­sasjon­er. De spek­takulære angrepene fort­set­ter jo trass i de nye, dig­i­tale kom­mu­nikasjon­skana­lene – ter­ror­is­tene er stadig inter­essert i mange og store oppslag. 

Spørsmålet er om medi­ene fort­satt skal gjøre dette, eller om de skal endre sin prak­sis på en eller flere måter. Ter­ror må selvføl­gelig rap­porteres, infor­masjons­be­hov må til­fredsstilles. Det sak­en gjelder, er hvordan. 

Bibliografi

Michael Jet­ter (2015) : “Blow­ing Things Up: The Effect of Media Atten­tion on Ter­ror­ism”, Eco­nom­ics Discussion/Working Papers, Eco­nom­ics Depart­ment, Uni­ver­si­ty of West­ern Australia

Nacos, Brigitte L.; Bloch-Elkon, Yaeli; Shapiro, Robert Y. (2011): Sell­ing Fear: Coun­tert­er­ror­ism, the Media, and Pub­lic Opin­ion; Chica­go: Uni­ver­si­ty of Chica­go Press

Tow­ers S, Gomez-Lievano A, Khan M, Mubayi A, Castil­lo-Chavez C (2015): Con­ta­gion in Mass Killings and School Shoot­ings. PLoS ONE 10(7): e0117259. doi:10.1371/journal.pone.0117259

TEMA

T

erroris
me

11 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen