Massemediers dekning av terror

Hvordan skal mediene dekke terrorhandlinger og -trusler? Forskning tyder på at omfattende mediedekning øker terrorfrykten i befolkningen – og kan øke faren for at potensielle terrorister utfører nye terrorhandlinger.

Jeg har ikke gjort egen ordent­lig forsk­ning på det­te tema­et, ikke stu­dert medie­dek­nin­gen gene­relt eller NRKs dek­ning spe­si­elt. Jeg har bare tenkt litt og prøvd å lese meg opp på emnet, etter at jeg i som­mer kom over en svært inter­es­sant artik­kel i nett­ut­ga­ven av et fransk tids­skrift, Le Nou­vel Obser­vate­ur. Den var skre­vet av en ver­dens­kjent isra­elsk his­to­ri­ker, Yuval Noah Hara­ri, og bar tit­te­len «La straté­gie de la mouche», flu­ens stra­te­gi. Hara­ri spur­te hvor­dan en flue kan øde­leg­ge en por­se­lens­bu­tikk, den kan jo ikke sjøl flyt­te så mye som en tekopp. Men den kan kom­me seg inn i øret på en ele­fant og dri­ve den til van­vidd av frykt og sin­ne. Ter­ro­ris­te­ne er flu­en, Midt-Østen var porselensbutikken.

Ter­ror­de­batt i Kringkastingsrådet
Artik­ke­len er en noe bear­bei­det ver­sjon av for­fat­te­rens inn­legg på møte i Kring­kas­tings­rå­det 1. sep­tem­ber 2016.

Jeg vil under­stre­ke at jeg ikke pri­mært er ute etter å kri­ti­se­re ver­ken NRK eller and­re. Det jeg håper på, er en smu­le dis­ku­sjon og tanke­virk­som­het på et områ­de som er kom­pli­sert og fullt av dilemmaer. 

Spørsmålet om medienes virkninger i allmennhet

Spørs­må­let om medie­nes påvirk­nings­kraft er på sett og vis det grunn­leg­gen­de i det som reg­nes som moder­ne medie­forsk­ning. Men selve idé­en om at en påvir­kes av det en leser eller ser og hører er jo eld­gam­mel og en for­ut­set­ning for tenk­ning om svært man­ge ting.

  • Este­tikk: Aris­to­te­les’ teori om kathar­sis – ren­sel­sen en gjen­nom­går ved å se en tra­ge­die fram­ført. Og: «Du blir hva du leser», dvs ser, hører etc
  • Reli­gion: Les­ning av Bibe­len, Kora­nen og and­re hel­li­ge bøker antas å gjø­re noe med oss
  • Peda­go­gikk: Skole­bø­ker og and­re lære­mid­ler, fra fla­nel­lo­gra­fen til power­point, har all­tid vært ment å «påvir­ke».

Men det har vært man­ge over­drev­ne fore­stil­lin­ger om direk­te, nær­mest meka­nisk påvirkning.

Jeg fors­ket i sin tid på film og TVs for­hold til pub­li­kum i Nor­ge fra 1896 og fram­over, og fant bl.a. at lærer­ne i Stav­an­ger i 1912 gjor­de en spørre­un­der­sø­kel­se blant ele­ve­ne i folke­sko­len om deres kin­o­va­ner. De men­te under­sø­kel­sen klart vis­te at ele­ve­ne ble dår­li­ge­re på sko­len og mer dis­po­nert for opp­hold på for­bed­rings­an­stalt. Sosia­le for­hold som for­klar­te dis­se sam­men­hen­ge­ne så de helt bort fra. 

Den all­men­ne for­stå­el­sen av lit­te­ra­tu­rens muli­ge skade­virk­nin­ger er godt sum­mert i den­ne pas­sa­sjen fra et hef­te utgitt av en norsk­doms­mann på 1920-tal­let med råd til ung­dom som vil skaf­fe seg en bok­sam­ling verdt å ha: 

Eg hug­sar ein av skyld­fol­ki mine som reint øyde­lag­de ner­vor­ne sine med aa lesa røvar­ro­ma­nar. Han sat alle kvel­dar og laag fram etter alle næter og las. Men daa var han til­slutt so nerve­veik at han hop­pa høgt i sto­len ber­re ei dør vart sle­gi att, og han tol­de snaudt høyra stove­klok­ka tik­ka. Sidan kom han til sjøs og frisk­na til att; men eg veit ikkje om han vart heilt sterk. No er han sinns­juk. Um roman­les­na­den had­de noko skuld i det, er vel ikkje så godt aa segja noko visst um; Emen at slik una­tur­leg nerve­spa­ning kann gje­ra ska­de paa ein ung­dom er visst nok.
(Anton Aure: Ung­dom og bøker. Ei liti rett­lei­ing for norsk­lynt ung­dom som vil faa seg eigi bok­sam­ling. (2. Opp­lag, Bjørg­vin 1924, s.4. Sitert fra Grips­rud 1990:170)

På bak­grunn av diver­se medie­pa­nik­ker og dår­lig fun­der­te advars­ler som dis­se, har det vært en del medie­vi­te­re som har redu­sert medie­på­virk­nin­gen til noe nær null. Men dét er, for å rime litt, bare tull. Spørs­må­let om medi­ers virk­nin­ger er svært kom­pli­sert å sva­re på, men det er ingen grunn til å tvi­le på at det fins sli­ke virk­nin­ger. Det blir ikke minst tyde­lig når det er snakk om virk­nin­ger av hvor­dan ter­ror­hand­lin­ger dek­kes i mediene. 

Terror og massemedier

Moder­ne ter­ror­virk­som­het er utvik­let i nær sam­men­heng med utvik­lin­gen av masse­me­di­er og demo­kra­ti. Aviser for et bredt pub­li­kum voks­te fram for alvor i and­re halv­del av 1800-tal­let og det sam­me gjor­de de libe­ra­le demo­kra­ti­enes stats­form. De to hen­ger all­ment sam­men på fle­re vis. Noen har ment at det blant annet er for­di det pri­mært er mer eller mind­re demo­kra­tis­ke regje­rin­ger som bryr seg om det som kal­les «den offent­li­ge mening» og i det hele tatt stem­nin­gen i fol­ket. Vik­ti­ge­re er det nok at masse­me­die­ne ut fra sine nyhets­kri­te­ri­er gir et kolos­salt poten­si­al for masse­s­pred­ning av et poli­tisk bud­skap, uan­sett system.

Det som ble kalt gjer­nin­gens pro­pa­gan­da, «pro­pa­gan­da of the deed», var fra midt på 1800-tal­let knyt­tet til anar­kis­ter. De vil­le gjer­ne gjø­re bud­ska­pet sitt kjent, og det gjen­nom vol­de­li­ge hand­lin­ger som uttryk­te det­te bud­ska­pet, som når de tok livet av leden­de figu­rer i dati­dens poli­tis­ke regi­mer eller spreng­te vis­se byg­nin­ger eller lig­nen­de. (Baku­nin var for, Kro­pot­kin var mot.) De viss­te avi­se­ne vil­le kas­te seg over de volds­ny­he­te­ne de skap­te. Anar­kis­te­ne for­lot etter hvert den­ne tra­di­sjo­nen og kon­sen­trer­te seg mer om fag­for­enings­ar­beid og and­re rela­tivt fre­de­li­ge sysler.

Terror på tv: Dekning av angrepet i Nice 14. juli 2016 på Sky News.

Ter­ror på tv: Dek­ning av angre­pet i Nice 14. juli 2016 på Sky News.

Det kom et nytt inter­na­sjo­nalt opp­sving i ter­ro­ris­me da fjern­syns­me­di­et begyn­te å bli van­lig i de fles­te vest­li­ge land. De puer­to­ri­cans­ke nasjo­na­lis­te­ne som i 1954 befant seg på gal­le­ri­et i Repre­sen­tan­te­nes Hus i Wash­ing­ton DC var for eksem­pel sann­syn­lig­vis opp­merk­som på det­te medi­et da de fol­det ut et stort puer­to­ri­cansk flagg og begyn­te å sky­te på repre­sen­tan­te­ne neden­un­der. I Alge­rie var en del av kam­pen for løs­ri­vel­se fra Frank­ri­ke av ter­ro­ris­tisk slag, og lede­re der men­te det var bed­re å ta livet av én fien­de i hoved­sta­den Alger enn ti fien­der på en avsi­des plass der ingen fikk høre om det. Men her var det kan­skje fremst pres­sen en sat­set på.

Utvik­lin­gen av fjern­syns­tek­no­lo­gi­en i løpet av 60-tal­let, sær­lig satel­litt­kom­mu­ni­ka­sjon, gjor­de for­mid­lin­gen av tv-bil­der over svæ­re avstan­der vel­dig mye let­te­re. En rek­ke ter­ror­an­grep, fra fly­kap­rin­ger til angre­pet på israe­ler­ne under Mün­chen-OL, kan ses i sam­men­heng med det­te. Det sam­me gjel­der ETA, IRA, Baa­der-Mein­hof-ban­den, Ita­lias Røde Bri­ga­der med fle­re, bare for å nev­ne noen euro­pe­is­ke eksempler.

Selve idé­en her, at volds­hand­lin­ger med mer eller mind­re sym­bolsk karak­ter vil vek­ke stor opp­sikt og bred dek­ning i masse­me­di­er som når sto­re deler av eller hele befolk­nin­gen i ett eller fle­re land, med utbredt frykt som resul­tat, har holdt seg til i dag. Det mest spek­ta­ku­læ­re eksemp­let er sta­dig angre­pe­ne med pas­sa­sjer­fly på Pen­ta­gon og sær­lig World Tra­de Cen­ter den 11. sep­tem­ber 2001. Måle­ne var ikke til­fel­dig valgt. Hen­sik­ten var – og er – å vise til et poli­tisk bud­skap og å spre frykt i befolk­nin­gen. Angre­pet ga dess­uten i fle­re år Al Qai­da-lede­ren Osa­ma bin Laden noe i ret­ning av fri­pass til vest­li­ge tv-nyhe­ter: Hver gang han slapp en ny video på det inter­net­tet som nå var blitt en vik­tig kom­mu­ni­ka­sjons­ka­nal for ter­ro­ris­te­ne, ble den vist og kom­men­tert i det uendelige. 

Angre­pe­ne i Paris og Nice er blant man­ge eksemp­ler på at ter­ro­ris­te­ne sta­dig har medie­opp­merk­som­het som et hovedmål.

Mediedekningens virkninger

Omfat­ten­de medie­dek­ning av ter­ror og ter­ror­trus­ler får fryk­ten for ter­ror til å sti­ge og bre seg i befolk­nin­gen. Det er vist man­ge ganger. 

His­to­ri­ke­ren Hara­ri, som jeg nevn­te inn­led­nings­vis, mener – og det fins mye forsk­ning som støt­ter hans opp­fat­ning – at den vold­som­me medie­opp­merk­som­he­ten ter­ror­hand­lin­ger får, enten de er svæ­re og spek­ta­ku­læ­re eller rela­tivt små om enn sta­dig gru­som­me – tje­ner ter­ro­ris­te­nes interesser. 

Ter­ror­dek­nin­gen ska­per over­dre­vet, irra­sjo­nell frykt, mener Hara­ri og fle­re and­re. Han viser til at antal­let drep­te i ter­ror­hand­lin­ger er kolos­salt mye lave­re enn taps­tal­le­ne ved diver­se slag i kon­ven­sjo­nel­le kri­ger. Ja, i 2002, et år med spe­si­elt man­ge pale­stins­ke ter­ror­an­grep inne i Israel – en buss eller en res­tau­rant ble angre­pet hver and­re og tred­je dag – døde til sam­men 451 under dis­se angre­pe­ne, mens 542 døde i bilulykker. 

Fors­ke­ren Michael Jet­ter, en øko­nom, har påpekt at «42 men­nes­ker dør hver dag av ter­ror­an­grep, sam­men­lig­net med 7 123 barn som dør av sult-rela­ter­te grun­ner» på klo­den (sitert etter The Guar­di­an, 1. august 2015). Ten­ker en alt­så på antal­let døde av sult eller antal­let muli­ge ofre i en fram­ti­dig kli­ma­ka­ta­stro­fe, er det klart det er and­re ting enn ter­ror vi bur­de være mer red­de for. 

En grun­dig ana­ly­se fore­tatt av ame­ri­kans­ke stats­vi­te­re (Nacos et al. 2011) viser hvor­dan Geor­ge W. Bush og hans admi­ni­stra­sjons bruk av ter­ror­frykt styr­ket pre­si­den­tens stil­ling i opi­nio­nen. Hver gang Bush snak­ket til fol­ket om ter­ror ble det­te ble grun­dig dek­ket og kom­men­tert en mas­se i medie­ne. Påføl­gen­de menings­må­lin­ger regist­rer­te at fryk­ten for ter­ror steg vold­somt i befolk­nin­gen — og sam­ti­dig steg pre­si­den­tens popu­la­ri­tet mar­kant. Selv om fors­ker­ne ikke kan doku­men­te­re at ter­ror­fryk­ten ble brukt bevisst for det­te for­må­let, er det klart at sam­men­hen­gen må ha vært kjent for admi­ni­stra­sjo­nen – og tan­ken om bevisst bruk er snub­len­de nær. Slik arbei­det Bush-admi­ni­stra­sjo­nen på lag med ter­ro­ris­te­ne, sam­men med medie­ne – med helt ulik moti­va­sjon.

Terrordekning og dekning av selvmord

Men det er også en annen side ved over­dre­vet ter­ror­dek­ning som er svært vik­tig. Den drei­er seg om medie­dek­nin­gens virk­nin­ger på en svært liten men vik­tig del av pub­li­kum: Poten­si­el­le terrorister.

Det er et kjent fak­tum at bred og detal­jert dek­ning av selv­mord kan føre til sterk økning i antal­let selv­mord. Goethes roman Den unge Wert­hers lidel­ser er ofte reg­net som et førs­te eksem­pel på hvor­dan en beret­ning om selv­mord kan resul­te­re i et stort antall kopi­er. Der­for snak­kes det også gjer­ne om «Wert­her-effek­ten» i for­hold til moder­ne medi­ers omta­ler av selv­mord. Det kan­skje mest kjen­te eksem­pe­let fra nyere tid, er at det etter Mari­lyn Mon­roes selv­mord i begyn­nel­sen av august 1962 ble begått cir­ka 200 fle­re selv­mord enn nor­malt i USA den føl­gen­de måneden.

Man­ge ter­ror­hand­lin­ger er nett­opp en spek­ta­ku­lær form for selv­mord. Det kan også gjel­de såkal­te skyte­epi­so­der i USA uten reli­giø­se eller poli­tis­ke begrun­nel­ser: De som utfø­rer dem vet de mest sann­syn­lig vil bli skutt eller even­tu­elt dømt til døden. En grup­pe ledet av Sher­ry Tow­ers ved Ari­zo­na Sta­te Uni­ver­sity under­søk­te i 2015 smitte­ef­fek­ten av masse­drap. I en peri­ode på 13 dager etter høy­pro­fi­ler­te masse­drap fant de at sjan­sen for nye masse­drap økte med opp­til 30 prosent.

Det er også gans­ke nylig pub­li­sert en under­sø­kel­se som viser en lig­nen­de smitte­ef­fekt av ter­ror­hand­lin­ger. Øko­no­men Michael Jet­ter (2015), som jeg vis­te til oven­for, under­søk­te sam­men med med­hjel­pe­re mer enn 60 000 ter­ror­hand­lin­ger mel­lom 1970 og 2012 i 189 land ut fra rap­por­te­rin­gen i New York Times. De fant at én eks­tra artik­kel om en ter­ror­hand­ling i NYT økte sjan­se­ne for påføl­gen­de ter­ror­hand­lin­ger i sam­me land med mel­lom 11 og 15 pro­sent. I gjen­nom­snitt, kalk­u­ler­te fors­ker­ne, dør det mel­lom ett og to men­nes­ker eks­tra i den påføl­gen­de uka der­som det har kom­met én eks­tra NYT-artik­kel. Fors­ker­ne fant også at selv­mords­an­grep fikk atskil­lig fle­re opp­slag enn and­re typer angrep, og de mener det­te kan være noe av grun­nen til øken­de bruk av den­ne typen angrep. 

Psy­ko­lo­gen Anders Gra­vir Ime­nes pek­te i en artik­kel i VG i som­mer på tre funk­sjo­ner som gjør at medie­dek­ning av ter­ror kan utlø­se fle­re terrorhandlinger: 

  • Infor­ma­sjon: For de fles­te av oss som leser om masse­drap i media, vek­ker det­te en følel­ses­mes­sig reak­sjon av vem­mel­se og avsky. For noen indi­vi­der, åpner det et mulig­hets­rom. Det gir dem en idé.
  • Inspi­ra­sjon: Masse­draps­menn har tid­li­ge­re masse­draps­menn som for­bil­der. Men hvor­dan sli­ke men­nes­ker, som har hand­let så til de gra­der på kant med sam­fun­nets for­vent­nin­ger, kan bli et for­bil­de, vet vi ikke sik­kert. Out­si­der-rol­len blir imid­ler­tid ofte truk­ket frem når gjer­nings­men­ne­ne for­tel­ler hvor­dan den­ne per­sonen kun­ne bli et forbilde.
  • Til­hø­rig­het: Det er ofte mis­til­pas­se­de indi­vi­der som gjen­nom­fø­rer masse­drap, og gjen­nom masse­dra­pet føler de til­knyt­ning til and­re som har begått lig­nen­de hand­lin­ger. Igjen er det­te basert på gjer­nings­men­ne­nes egne utsagn, og det er der­for ikke mulig å vite hva som kom­mer først; til­knyt­nin­gen til de and­re eller idéen/ønsket om å begå massedrap. 

Den nors­ke Vær Var­som-pla­ka­ten har en streng for­mu­le­ring av et presse­etisk prin­sipp med stor inter­na­sjo­nal utbredelse: 

4.9. Vær var­som ved omta­le av selv­mord og selv­mords­for­søk. Unn­gå omta­le som ikke er nød­ven­dig for å opp­fyl­le all­men­ne infor­ma­sjons­be­hov. Unn­gå beskri­vel­se av meto­de eller and­re for­hold som kan bidra til å utlø­se fle­re selvmordshandlinger.

Det­te er i tråd med for eksem­pel WHOs ret­nings­lin­jer for selv­mords­dek­ning fra 2002, som de opp­sum­me­rer slik:

WHAT TO DO
Work close­ly with health aut­hori­ties in pre­sen­ting the facts.
Refer to suici­de as a com­pleted suici­de, not a success­ful one.
Pre­sent only rele­vant data, on the insi­de pages.
High­light alter­na­ti­ves to suicide.
Pro­vi­de infor­ma­tion on hel­pli­nes and com­mu­ni­ty resources.
Pub­li­cize risk indi­ca­tors and war­ning signs.

WHAT NOT TO DO
Don’t pub­lish pho­to­graphs or suici­de notes.
Don’t report spec­i­fic details of the met­hod used.
Don’t give sim­pli­s­tic reasons.
Don’t glo­ri­fy or sen­sa­tio­na­lize suicide.
Don’t use reli­gious or cul­tural stereotypes.
Don’t apportion blame.

Jeg refe­re­rer det­te, ikke for­di det er direk­te over­før­bart til dek­ning av ter­ror, men for­di det kan­skje kan bru­kes i en dis­ku­sjon om prin­sip­per for ter­ror­dek­ning, gitt paral­lel­le­ne mel­lom de to temaene. 

Massemediedekning og den digitale virkeligheten

Jeg snak­ket inn­led­nings­vis om for­hol­det mel­lom ter­ror, demo­kra­ti og masse­me­die­nes utvik­ling. Men i dag kan en ikke snak­ke bare om tra­di­sjo­nel­le masse­me­di­er – ver­densve­ven og smart­te­le­fo­ner har for­and­ret vil­kå­re­ne for glo­bal kom­mu­ni­ka­sjon gans­ke radikalt. 

Digi­ta­li­se­rin­gen av ter­ro­ris­te­nes kom­mu­ni­ka­sjon begyn­te med let­te, små kame­ra­er og redi­ge­rings­pro­gram­mer som sat­te dem i stand til lett­vint å pro­du­se­re video­er med pro­pa­gan­da­bud­skap av uli­ke slag. Men en tren­ger som kjent ikke len­ger sen­de video­kas­set­ter til dis­tri­bu­tø­rer og tv-redak­sjo­ner. Med ver­densve­ven og smart­te­le­fo­nen er ver­den åpnet for kom­mu­ni­ka­sjon med spe­si­el­le pub­li­kums­grup­per hvor som helst og når som helst. 

Det­te er imid­ler­tid et dår­lig argu­ment for at de tra­di­sjo­nel­le medie­ne skal fort­set­te å dek­ke hvert stør­re ter­ror­an­grep vegg-til-vegg, detal­jert, som sen­sa­sjo­ner. De spek­ta­ku­læ­re angre­pe­ne fort­set­ter jo trass i de nye, digi­ta­le kom­mu­ni­ka­sjons­ka­na­le­ne – ter­ro­ris­te­ne er sta­dig inter­es­sert i man­ge og sto­re oppslag. 

Spørs­må­let er om medie­ne fort­satt skal gjø­re det­te, eller om de skal end­re sin prak­sis på en eller fle­re måter. Ter­ror må selv­føl­ge­lig rap­por­te­res, infor­ma­sjons­be­hov må til­freds­stil­les. Det saken gjel­der, er hvordan. 

Bibliografi

Michael Jet­ter (2015) : «Blowing Things Up: The Effect of Media Atten­tion on Ter­ro­rism», Eco­no­mics Discussion/Working Papers, Eco­no­mics Depart­ment, Uni­ver­sity of Western Australia

Nacos, Bri­git­te L.; Bloch-Elkon, Yae­li; Sha­piro, Robert Y. (2011): Sel­ling Fear: Coun­ter­ter­ro­rism, the Media, and Pub­lic Opi­nion; Chi­ca­go: Uni­ver­sity of Chi­ca­go Press

Tow­ers S, Gomez-Lieva­no A, Khan M, Mubayi A, Castil­lo-Cha­vez C (2015): Con­ta­gion in Mass Kil­lings and School Shoo­tings. PLoS ONE 10(7): e0117259. doi:10.1371/journal.pone.0117259

TEMA

T

erroris
me

9 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Comments are closed.

til toppen