Et spørsmål om verdier

Da innvandringsspørsmålet for første gang ble diskutert i NRKs partilederdebatt i 1987, talte politikerne i stor grad om Norges humanitære tradisjoner for å vise hvorfor «vi» skal hjelpe andre i nød. Har innvandringsdebatten endret seg siden den gang?

I årets valg­kamp har inn­vand­rings­spørs­må­let stort sett blitt behand­let som en debatt om «nors­ke ver­di­er» og ansten­dig­het. Mens Jonas Gahr Stø­re mener Nor­ge har blitt et kal­de­re sam­funn og at debatt­kli­ma­et har blitt råere, hev­der Erna Sol­berg at Nor­ge er raust og at inn­vand­rings­de­bat­ten ikke er tøf­fe­re nå enn for 20 år siden. 

At norsk inn­vand­rings­de­batt hand­ler om ver­di­er, moral og iden­ti­tet er ikke noe nytt. Slik har det vært helt siden 1987, da inn­vand­ring for førs­te gang ble et tema i NRKs tv-send­te valg­de­bat­ter. I ste­det for å sva­re på spørs­må­let «Hva skal vi gjø­re med ’det­te’», taler poli­ti­ker­ne i stor grad om hvem «vi» er og hva «saken» drei­er seg om.

11. sep­tem­ber er det igjen tid for å bestem­me hvem som skal sty­re Nor­ge. På 30 år har nye kon­stel­la­sjo­ner dan­net seg, inn­vand­rings­po­li­tik­ken har gjen­nom­gått sto­re end­rin­ger og NRKs valg­de­bat­ter har skif­tet for­mat. I min nylig avle­ver­te mas­ter­opp­ga­ve under­sø­ker jeg hvor­dan inn­vand­rings­de­bat­tens reto­rikk har end­ret seg – fra flykt­ning- og asyl­po­li­tikk for førs­te gang ble dis­ku­tert i NRKs parti­le­der­de­batt i 1987 – til 2015 hvor flykt­ning­kri­sen tok regi over kommunevalgkampen.

Mas­ter­opp­ga­ve om den nors­ke innvandringsdebatten
Artik­ke­len er basert på artik­kel­for­fat­te­rens mas­ter­opp­ga­ve: «Inn­vand­rings­de­bat­tens reto­rikk – en ana­ly­se av iden­ti­tets­kon­struk­sjo­ner og argu­men­ta­sjon i norsk fjern­syns­valg­kamp (1987–2015)».

Stu­di­en under­sø­ker hvor­dan poli­ti­ke­re frem­stil­ler inn­vand­rings­spørs­må­let i NRKs parti­le­der­de­batt i 1987, folke­møte i Oslo i 1999 og parti­le­der­de­batt i Fred­rik­stad i 2015.

Artik­kel­for­fat­te­ren ser på hvil­ke språk­hand­lin­ger som opp­står, ved­va­rer og for­svin­ner i de tre debat­te­ne og for­står inn­vand­rings­de­bat­ten som epi­deik­tisk og deli­be­ra­tiv reto­rikk. Topikk­læ­ren (se for eksem­pel Kjeld­sen, 2006; Ander­sen, 2007; Gab­ri­el­sen, 2008) og kon­sti­tu­tiv reto­rikk av Char­land (1987) utgjør opp­ga­vens ana­ly­tis­ke rammeverk.

Poli­ti­ker­nes reto­rikk er en sen­tral del av hvor­dan makt­ha­ve­re frem­stil­ler norsk asyl- og flykt­ning­po­li­tikk. Like inter­es­sant som poli­ti­ker­nes stand­punk­ter er hvor­dan dis­se begrun­nes og for­sva­res, og fjern­sy­net er fort­satt et vik­tig bin­de­ledd mel­lom vel­ge­re og poli­ti­ke­re foran valg. Gjen­nom en reto­risk ana­ly­se av debat­te­ne om inn­vand­ring i NRKs parti­le­der­de­batt i 1987, folke­møte i Oslo i 1999 og parti­le­der­de­batt i Fred­rik­stad i 2015, under­sø­ker jeg hvil­ke argu­men­ter og poen­ger som opp­står, for­svin­ner og ved­va­rer fra debatt til debatt. Deler debat­te­ne noen lik­hets­trekk til tross for utviklingen?

I stu­di­en for­stås inn­vand­rings­de­bat­ten i fjern­syns­valg­kam­pen som deli­be­ra­tiv og epi­deik­tisk reto­rikk. Deli­be­ra­tiv reto­rikk asso­si­e­res med poli­tis­ke for­slag lagt til frem­ti­den og for­sø­ker å sva­re på spørs­må­let «Hva skal vi gjø­re med ’det­te’?». Epi­deik­tisk reto­rikk foku­se­rer på defi­ni­sjo­ner av hvem «vi» er og hva «saken» drei­er seg om. Sli­ke ytrin­ger skil­ler seg ut fra van­lig argu­men­ta­sjon. De uttryk­ker den nåvæ­ren­de til­stan­den i sam­fun­net og dets verdier.

Det hele startet i 1987

Kun fire dager før NRKs parti­le­der­de­batt i 1987, les­te Frem­skritts­par­ti­ets parti­le­der Carl I. Hagen opp et brev sig­nert av inn­vand­re­ren Muham­med Mus­ta­fa. Der sto det blant annet at det van­tro kor­set i det nors­ke flag­get skul­le fjer­nes og at Nor­ge en dag vil­le være mus­limsk. Det­te året opp­lev­de Nor­ge en sterk vekst i antall asyl­sø­ke­re, noe som før­te til prak­tis­ke pro­ble­mer og mis­nøye blant asyl­sø­ker­ne og deler av befolk­nin­gen. Bre­vet vis­te seg å være et fal­sum, og medie­ne omtal­te saken som en poli­tisk skan­da­le. Like­vel fikk ikke «Mus­ta­fa-bre­vet» neg­a­ti­ve kon­se­kven­ser for Frem­skritts­par­ti­et, tvert imot tre­dob­let par­ti­et sin vel­ger­opp­slut­ning fra Stor­tings­val­get to år tidligere.

Ved å gjø­re inn­vand­rings­re­strik­sjon til en vik­tig valg­kamp­sak, poli­ti­ser­te Carl I. Hagen og Frem­skritts­par­ti­et inn­vand­rings­spørs­må­let. Tid­li­ge­re var poli­ti­ker­ne eni­ge om at inn­vand­ring ikke skul­le dis­ku­te­res som et poli­tisk strids­spørs­mål. De fryk­tet at et fokus på inn­vand­rings­re­strik­sjon vil­le føre til økt ferm­med­frykt blant befolk­nin­gen (Bjørk­lund, 1999:140). Ved å set­te inn­vand­ring på dags­or­den i valg­kam­pen, gjor­de Frem­skritts­par­ti­et seg til tale­rør for mis­nøy­en i befolkningen.

Carl I. Hagen omta­ler økt inn­vand­ring som naivt og slø­sing av pen­ger. Skjerm­dump fra NRKs parti­le­der­de­batt i 1987.

NRKs parti­le­der­de­batt i 1987 er delt opp i fire tema­er. Sen­din­gen ledes av pro­gram­le­der­ne Ole Kris­ten Har­borg og Tom Bernt­zen. I til­legg del­tar leder­ne for de åtte størs­te par­ti­ene, bort­sett fra Arbei­der­par­ti­et i regje­ring som stil­ler med to repre­sen­tan­ter. Pro­gram­le­der­ne er hoved­sa­ke­lig ord­sty­re­re som i liten grad blan­der seg inn i debat­ten, mens hver poli­ti­ker har en sam­let tale­tid på ti minut­ter. Bol­ken «and­re poli­tis­ke spørs­mål» inn­le­des med flykt­ning- og asyl­po­li­tik­ken. Ole Kris­ten Har­borg for­tel­ler inn­led­nings­vis at valg­kampem­net har vært vans­ke­lig og uttryk­ker at det vir­ker som debat­ten har vis­se rasis­tis­ke trekk. Vide­re spør han Carl I. Hagen om Frem­skritts­par­ti­et har vun­net på at inn­vand­ring har blitt et valg­kampemne. Hagen for­kla­rer at han ikke har holdt et enes­te inn­legg om det­te og at han kun sva­rer på spørs­mål fra salen. Der­et­ter sva­rer han følgende:

Carl I. Hagen (Frp): «Vi skal ta imot flykt­nin­ger i et antall på 1000–1200 fra FNs Høy­kom­mis­særs lei­rer, men at asyl­sø­ke­re som kom­mer fra tred­je land, alt­så ikke førs­te land som pro­gram­le­de­ren inn­le­det med, men fra tred­je land hvor vi ikke har noen for­plik­tel­ser – de kan vi ikke ta imot for­di omkost­nin­ge­ne ved det­te har blitt alt, alt for sto­re for det nors­ke samfunn.»

Parti­le­de­ren beskri­ver økt inn­vand­ring som naivt og slø­sing av pen­ger. Det­te fører blant annet til press på bolig­mar­ke­det og går utover «våre egne». Der­for mener Carl I. Hagen at pen­ge­ne bør dis­po­ne­res annerledes.

I 1987-debat­ten er Carl I. Hagen den enes­te poli­ti­ke­ren som sva­rer på spørs­må­let «hva skal vi gjø­re med ’det­te’». Han for­kla­rer at Nor­ge kun kan ta imot 1000–1200 flykt­nin­ger fra FNs Høy­kom­mis­sa­riat og begrun­ner sitt stand­punkt ved hjelp av øko­no­misk argu­men­ta­sjon. Det­te syns­punk­tet deles ikke av de and­re par­ti­ene. Arbei­der­par­ti­et, Høy­re, Venst­re, Sen­ter­par­ti­et, Kris­te­lig Folke­par­ti, Sosia­lis­tisk Venstre­par­ti og Rød Valg­al­li­an­se mener Nor­ge, som en rik nasjon med huma­ni­tæ­re tra­di­sjo­ner, må hjel­pe folk i nød. Høy­res parti­le­der Rolf Prest­hus hen­vi­ser for eksem­pel til Frid­tjof Nan­sen, som i 1922 ble til­delt Nobels freds­pris for sin sto­re inter­na­sjo­na­le inn­sats for flyktningene:

Rolf Prest­hus (H) frem­stil­ler Nor­ge som et huma­ni­tær nasjon ved å hen­vi­se til Frid­tjof Nan­sen. Skjerm­dump fra NRKs parti­le­der­de­batt i 1987 .

Rolf Prest­hus (H): «Vi er tross alt da et land med Nan­sens tra­di­sjo­ner, og når folk da blir skutt ved gren­se­ne og lider ver­re skjeb­ner, så må vi gjø­re det som er mulig vi også for å hjel­pe til. At de da kan få en annen til­væ­rel­se når å bli sendt hjem er den rene død, eller tor­tur eller, eller lig­nen­de ting.»

Dis­se poli­ti­ker­ne ska­per en fel­les norsk iden­ti­tet ved å hen­vi­se til ver­di­er som med­men­nes­ke­lig­het, neste­kjær­lig­het og ansten­dig­het. Hos dem er den gode moral både nøk­ke­len til fel­les­ska­pet og løs­nin­gen på pro­ble­met. De kri­ti­se­rer Carl I. Hagens hold­nin­ger til inn­vand­ring og frem­stil­ler ham som uan­sten­dig. «Jeg tror nok at noe av mot­stan­den mot inn­vand­ring i Nor­ge skyl­des uhel­di­ge, dels grum­se­te hold­nin­ger som vi som tror på men­neske­verd og neste­kjær­lig­het må bekjem­pe,» for­kla­rer for eksem­pel Kjell Mag­ne Bon­de­vik (KrF). Både Hanna Kvan­mo (SV) og Aksel Nær­stad (RV) kri­ti­se­rer regje­rin­gens inn­vand­rings­po­li­tikk som de mener er for streng og har sig­na­li­sert uvil­je. Like­vel er det Carl I. Hagens tvil­som­me moral som får skyl­den for at uan­sten­di­ge hold­nin­ger spres ut til det nors­ke folk:

Aksel Nær­stad (RV): «Jeg øns­ker å se dat­te­ren min i øyne­ne når hun blir stor, og hun skal kun­ne vite at faren hen­nes, han sloss mot den stat­li­ge rasis­men og mot de vir­ke­li­ge ille utsla­ge­ne som Carl I. Hagen kan høs­te og som han sår ut til folket».

Par­ti­ene, bort­sett fra Frem­skritts­par­ti­et, for­tel­ler om hva det vil si å være norsk og sig­na­li­se­rer vik­tig­he­ten av å inn­ta en ansten­dig hold­ning i inn­vand­rings­spørs­må­let. Til gjen­gjeld frem­mer de hel­ler ingen prag­ma­tis­ke løs­nin­ger på pro­ble­met. Dyna­mik­ken illust­re­rer at par­ti­ene for og mot inn­vand­ring i 1987 betrak­ter saken på to uli­ke måter. Det­te fører til for­skjel­li­ge defi­ni­sjo­ner og løs­nin­ger på problemet.

1999: Norge er et flerkulturelt samfunn

Hele NRKs Folke­møte i Oslo i 1999 er viet til norsk inn­vand­rings- og inte­gre­rings­po­li­tikk. I mot­set­ning til parti­le­der­de­bat­ten i 1987, hvor aktø­re­ne dis­ku­te­rer norsk flykt­ning- og asyl­po­li­tikk, er det hoved­sa­ke­lig arbeids­inn­vand­ring som er tema på det­te folke­mø­tet. Pro­gram­le­der Ter­je Sva­bø kan stil­le spørs­mål under­veis i hele sen­din­gen og poli­ti­ker­ne må ikke len­ger for­hol­de seg til en bestemt taletid. 

I lik­het med debat­ten i 1987 består folke­mø­tet av to kon­stel­la­sjo­ner: Frem­skritts­par­ti­et mot de and­re. Samt­li­ge aktø­rer er eni­ge i at inn­vand­rings­de­bat­ten er blitt bed­re. Carl I. Hagen mener det­te er for­di de and­re par­ti­ene nå tør å peke på utford­rin­ge­ne og pro­ble­me­ne som inn­vand­ring med­fø­rer. Venst­re, Høy­re, Arbei­der­par­ti­et og Kris­te­lig Folke­par­ti mener debat­ten har blitt bed­re for­di Nor­ge nå er et fler­kul­tu­relt sam­funn hvor alle viser hver­and­re respekt og tole­ran­se uav­hen­gig av kul­tur, bak­grunn og hud­far­ge. Carl I. Hagen avvi­ser den­ne påstan­den. Han mener Nor­ge ikke er fler­kul­tu­relt ennå og frem­stil­ler inn­vand­ring som et øko­no­misk pro­blem for Nor­ge. I til­legg for­kla­rer han at noen inn­vand­re­re øns­ker å inte­gre­res i det nors­ke sam­funn, mens and­re grup­per ikke gjør det:

Carl I. Hagen (Frp): «Så det jeg sier, det er man­ge inn­vand­re­re som vil inte­gre­res, som er ivri­ge på å lære seg norsk, opp­fø­re seg ordent­lig, skaf­fe seg arbeid og leve av egen inn­tekt, og så er det enkel­te and­re inn­vand­re­re som dri­ver med kri­mi­na­li­tet og som ikke øns­ker inte­gre­ring, som øns­ker å beva­re skik­ke­ne fra sitt tid­li­ge­re land, beva­re sin reli­gion og omgangsform.»

Carl I. Hagen under­stre­ker vik­tig­he­ten av å behand­le inn­vand­re­re som selv­sten­di­ge indi­vi­der frem­for en hel­het­lig grup­pe. Som enes­te par­ti tar Frem­skritts­par­ti­et inn­vand­rer­ne på alvor ved å stil­le krav til dem, hev­der han. På den­ne måten frem­står parti­le­de­ren som nyan­sert. På den annen side frem­stil­ler han også noen inn­vand­rings­grup­per som en kul­tu­rell trus­sel for Nor­ge ved å vekt­leg­ge kul­tu­rel­le for­skjel­ler mel­lom «oss» nord­menn og «dem», innvandrerne.

I 1999 ble et helt folke­møte viet norsk inn­vand­rings- og inte­gre­rings­po­li­tikk. Skjerm­dump fra NRKs folke­møte i Oslo.

De øvri­ge par­ti­ene karak­te­ri­se­rer Hagens påstan­der som for­dum­men­de og feil­ak­ti­ge og mener Frem­skritts­par­ti-lede­ren knyt­ter inn­vand­re­re opp mot pro­ble­mer i sam­fun­net som egent­lig ikke skyl­des inn­vand­ring, slik som pres­set på bolig­mar­ke­det. De mener inn­vand­rer­ne er en res­surs og en nød­ven­dig arbeids­kraft i det fler­kul­tu­rel­le Norge:

Odd Einar Dørum (V): «Det er rik­tig som Sol­heim sier at hvis du had­de fjer­net alle i Oslo, så had­de vi ikke hatt noen bolig­pro­ble­mer i det hele tatt. Og jeg tror vi må si det så enkelt etter den ideo­lo­gis­ke inn­led­nin­gen vi had­de, at når vi har bolig­pro­blem for noen i Oslo, spe­si­elt ung­dom, så er det et pro­blem for oss alle. Det ram­mer alle, og det ram­mer ung­dom uan­sett hud­far­ge. (…) Sol­heim har helt rett, og det må vi ikke glem­me i åpnin­gen av det­te pro­gram­met. Fjern folk fra Oslo Spor­vei­er, fjern fra Oslo Taxi, fjern dem fra hotell­næ­rin­gen, fjern dem fra Ulle­vål Syke­hus, og vent og se på resultatet.»

Hva skjer når poli­ti­ker­ne kri­ti­se­rer mot­stan­der­ne på den­ne måten? I de tv-send­te valg­de­bat­te­ne har poli­ti­ker­ne som opp­ga­ve å hen­ven­de seg til hele befolk­nin­gen. I 1987- og 1999-debat­ten er det mot­sat­te ofte til­fel­let. Poli­ti­ker­ne har ofte for­skjel­li­ge fore­stil­lin­ger om hva det vil si å være norsk, og de kan ha uli­ke hold­nin­ger til inn­vand­ring. Når poli­ti­ker­ne kri­ti­se­rer hver­and­res hold­nin­ger, ska­per det­te skil­ler i befolk­nin­gen frem­for å for­ene nasjo­nen. Når Frem­skritts­par­ti­et og Carl I. Hagen frem­stil­les som uan­sten­di­ge men­nes­ker og inne­ha­ve­re av «grum­se­te hold­nin­ger» i 1987, ram­mer det­te også deler av befolk­nin­gen. I for­sø­ket på å avskri­ve Hagen fra debat­ten avfei­es lig­nen­de syn på innvandring.

2015: Norge er et raust land

Over 31 000 asyl­sø­ke­re kom til Nor­ge i 2015. Skejrm­dump fra NRKs avslut­ten­de parti­le­der­de­batt i 2015.

I NRKs parti­le­der­de­batt i Fred­rik­stad i 2015 har situa­sjo­nen for­and­ret seg. I mot­set­ning til NRKs valg­de­bat­ter i 1987 og 1999, hvor par­ti­ene utgjør to kon­stel­la­sjo­ner der gra­den av ansten­dig­het og hold­nin­ger til inn­vand­ring fører til uli­ke defi­ni­sjo­ner og løs­nin­ger på pro­ble­met, er samt­li­ge poli­ti­ke­re eni­ge i 2015 om at Nor­ge er et raust land som skal hjel­pe flykt­nin­ge­ne fra Syria og and­re kon­flikt­om­rå­der. Det nors­ke folk frem­stil­les som et enga­sjert, soli­da­risk og ini­tia­tiv­rikt fel­les­skap som del­tar i en nasjo­nal dugnad. 

Sam­ti­dig ska­per fore­stil­lin­gen to uli­ke grunn­lag for vide­re argu­men­ter og løs­nin­ger på utford­rin­gen. De sto­re par­ti­ene – Høy­re, Frem­skritts­par­ti­et og Arbei­der­par­ti­et – mener Nor­ge hoved­sa­ke­lig må bidra i Syria og nær­om­rå­de­ne. Som et rikt og res­surs­sterkt land har Nor­ge mulig­het til å hjel­pe til i form av pen­ge­do­na­sjo­ner. De beskri­ver å refor­hand­le «Syria-avta­len» som en kort­sik­tig løs­ning. Avta­len gikk ut på at Nor­ge skul­le ta imot 8000 syris­ke kvote­flykt­nin­ger i løpet av de tre nes­te åre­ne og ble sig­nert av par­ti­ene på Stor­tin­get, med unn­tak av Sosia­lis­tisk Venstre­par­ti og Frem­skritts­par­ti­et, i juni sam­me år. Etter­som situa­sjo­nen er så uklar påstår de sto­re par­ti­ene at det vik­tigs­te er å gå til kjer­nen av utford­rin­gen, nem­lig Syria og nabolandene:

Siv Jen­sen (Frp): «Nett­opp for­di vi må set­te det­te i per­spek­tiv, så hand­ler det jo om å få sta­bi­li­sert regio­nen. Det er alt­så mil­lio­ner av men­nes­ker som har pro­ble­mer i den­ne regio­nen. De mang­ler mat, de mang­ler vann, de mang­ler de mest ele­men­tæ­re ting. Og FN sier at de mang­ler 40 mil­li­ar­der kro­ner. Der­for er det jo giver­lan­d­i­nitia­ti­vet regje­rin­gen har tatt mye vik­ti­ge­re, for hvis vi ikke får den situa­sjo­nen under kon­troll, så blir jo det vi nå ser i Euro­pa for en sval bris å reg­ne, så vi kan jo ikke bare dis­ku­te­re det­te kort­sik­ti­ge bil­det, vi må fak­tisk også ten­ke litt mer lang­sik­tig. Der­for må vi sta­bi­li­se­re regio­nen, og der­for må vi hjel­pe mer der.»

De små par­ti­ene – Venst­re, Miljø­par­ti­et De Grøn­ne, Sen­ter­par­ti­et, Sosia­lis­tisk Venstre­par­ti og Kris­te­lig Folke­par­ti – mener Nor­ge må del­ta i en euro­pe­isk dug­nad som en føl­ge av at situa­sjo­nen har blitt ver­re. Der­for bør «Syria-avta­len» refor­hand  les. Som med­lem av Schen­gen og som et rikt og res­surs­sterkt land er Nor­ge moralsk plik­ti­ge til å bidra. De mener regje­rin­gen ikke bidrar nok:

Audun Lys­bak­ken (SV): «Jeg mener det­te er en tid for leder­skap. Ikke for å avven­te hva de som nå tar ledel­sen gjør. Når regje­rin­gen skal del­ta på dis­se møte­ne, så snak­ker de ikke bare på veg­ne av Høy­re og Frem­skritts­par­ti­et, de snak­ker på veg­ne av hele det nors­ke folk, og det er et folk som øns­ker å vise soli­da­ri­tet. Og jeg øns­ker meg poli­ti­ke­re nå som viser den sam­me dug­nads­ån­den som de bar­na som sam­ler inn leker til flyktningene.»

Audun Lys­bak­ken (SV) mener regje­rin­gen ikke bidrar nok i den euro­pe­is­ke dug­na­den. Skejrm­dump fra NRKs avslut­ten­de parti­le­der­de­batt i 2015.

I 2015 kri­ti­se­rer poli­ti­ker­ne hver­and­res løs­nin­ger på pro­ble­met, ikke mot­stan­der­nes hold­nin­ger til inn­vand­ring som i til­fel­let med debat­ten i 1987 og i 1999. En av grun­ne­ne til det­te kan være for­di aktø­re­ne nå defi­ne­rer saken likt, inklu­dert Frem­skritts­par­ti­et. Saken defi­ne­res som «flykt­ning­kri­sen», og Nor­ge frem­stil­les som et raust land. Aktø­re­ne har inn­tatt sam­me hold­ning i inn­vand­rings­spørs­må­let. Selv om pre­mis­set benyt­tes på to for­skjel­li­ge måter, er alle eni­ge i at Nor­ge skal hjel­pe flykt­nin­ger i nød. Siden poli­ti­ker­ne kri­ti­se­rer hver­and­res løs­nin­ger på pro­ble­met og ikke hold­nin­ger til inn­vand­ring, går hel­ler ikke kri­tik­ken utover det rau­se fel­les­ska­pet som beskrives.

En ny retorikk?

Kort opp­sum­mert har jeg fun­net ut at de tre debat­te­ne deler man­ge lik­hets­trekk til tross for uli­ke situa­sjo­ner, inn­vand­rings­po­li­tis­ke bestem­mel­ser og pro­gram­for­mat. Sær­lig bru­ken av epi­deik­tisk reto­rikk, hvor poli­ti­ker­ne snak­ker om hvem «vi» er og hva «saken» drei­er seg om hel­ler enn å frem­me argu­men­ter til­knyt­tet frem­ti­di­ge avgjø­rel­ser, domi­ne­rer ord­skif­tet. Poli­ti­ker­ne viser til nors­ke ver­di­er for å begrun­ne hvor­for Nor­ge skal ta imot flykt­nin­ger og asyl­sø­ke­re. I 1987- og i 1999-debat­ten er det hoved­sa­ke­lig par­ti­ene som er for en mer libe­ral inn­vand­rings­po­li­tikk som benyt­ter seg av den­ne typen reto­rikk. Carl I. Hagen avvi­ser de and­re par­ti­enes frem­stil­ling av en fel­les norsk iden­ti­tet og øns­ker en mer restrik­tiv og kon­trol­lert inn­vand­rings­po­li­tikk. Han begrun­ner sine stand­punk­ter hoved­sa­ke­lig ved hjelp av øko­no­misk argu­men­ta­sjon hvor økt inn­vand­ring går utover «våre egne». I 2015-debat­ten, der­imot, er situa­sjo­nen anner­le­des. Alle deler den sam­me pro­blem­for­stå­el­sen og benyt­ter seg av epi­deik­tisk reto­rikk, inklu­dert Siv Jensen.

Det kan være fle­re grun­ner til at Frem­skritts­par­ti­ets reto­rikk har end­ret seg i 2015-debat­ten. For det førs­te har Frem­skritts­par­ti­et gått fra å være et oppo­si­sjons­par­ti til å sit­te i regje­ring. De med regje­rings­makt kan ten­kes å ha en annen til­gang til debat­ten enn par­ti­er i oppo­si­sjon. Siv Jen­sen står for eksem­pel ikke like fritt til å kom­me med and­re bud­skap enn res­ten av regje­rin­gen. Vide­re var flykt­ning­kri­sen en spe­si­ell situa­sjon som krev­de en annen reto­rikk. Der reto­rik­ken i flykt­ning- og asyl­spørs­må­let var åpen og sje­ne­røs i fjern­syns­valg­kam­pen, end­ret den seg i kjøl­van­net av kom­mu­ne- og fyl­kes­tings­val­get, også blant and­re par­ti­er og deler av befolk­nin­gen. Det­te betyr ikke nød­ven­dig­vis at par­ti­ets reto­rikk i inn­vand­rings­spørs­må­let har for­and­ret seg på perm­a­nent basis. En annen for­kla­ring kan være at Høy­re og Frem­skritts­par­ti­et i 2015-debat­ten har end­ret sakens pre­miss til å gjel­de Nor­ges bidrag i Syria og nabo­lan­de­ne. De argu­men­te­rer for at Nor­ge hjel­per til bed­re der enn ved å ta imot flykt­nin­ger og asyl­sø­ke­re. Det er blant annet for­di situa­sjo­nen er uklar.

Helt siden inn­vand­ring ble et tema i de tv-send­te valg­de­bat­te­ne, har det blitt behand­let som et spørs­mål om ver­di­er, moral og iden­ti­tet. Som vel­ge­re får vi inn­blikk i hvor par­ti­ene befin­ner seg på den parti­po­li­tis­ke aksen og poli­ti­ker­nes hold­nin­ger til inn­vand­ring. Det­te kan være vel og bra, men får vi inn­blikk den fak­tis­ke inn­vand­ringspoli­tik­ken?

Referanser:

Ander­sen, Ø. (2007) I reto­rik­kens hage. Oslo: Uni­ver­si­tets­for­la­get.

Bjørk­lund, T. (1999) Et lokal­valg i per­spek­tiv. Val­get i 1999 i lys av sosia­le og poli­tis­ke end­rin­ger, ISF-rap­port 99:002. Oslo: Insti­tutt for samfunnsforskning.

Char­land, M. (1987) «Con­sti­tu­ti­ve Rhe­to­ric: The Case of the Peup­le Qué­bécois», Quar­ter­ly Jour­nal of Speech, 73(2), Mai, s. 133–150.

Gab­ri­el­sen, J. (2008) Topik – eks­kur­sio­ner i den reto­ris­ke topos­lære. Køben­havn: Retorikkforlaget.

Kjeld­sen, J. E. (2006) Reto­rikk i Vår Tid: En Inn­fø­ring i Moder­ne Reto­risk Teori. Oslo: Scan­di­na­vi­an Aca­de­mic Press.

TEMA

V

alg

21 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
til toppen