– Jeg har inntrykk av at USA blir mer og mer polarisert. Ordentlige samtaler, debatt og løsninger på tvers av fløyene har blitt nesten umulig, sier Solhjell.
Solhjell har vært statsråd i to perioder, satt på Stortinget fra 2009 til i år og var mangeårig nestleder i SV. Nylig var han på reise i USA, og i etterkant har han fortalt om opplevelsen av økt polarisering.
«Det skumlaste eg tek med meg etter ei veke i USA», er at: «Landet er blitt så polarisert at dei politiske fløyane knapt snakkar saman. Dei har ulike verdiar, ser på ulike TV-kanalar, har vanskeleg for å bli samd i Kongressen og går altså på ulike konferansar», skriver han i én Facebook-post.
«Ei veke i USA gjorde dette innlegget av Alex Iversen ekstra relevant», skriver han i en annen post, der han lenker til Iversens oppgjør med identitetspolitikken i en kronikk i VG.
– Du skriver at «dei kloke og liberale – som eg ser opp til og er inspirert av – knapt syns det er verdt å snakke med republikanere og andre dei mislikar»?
– Polarisering er en toveis prosess. Vi har sett hvordan kristne evangelister, Tea Party og Trump polariserer USA, men nå polariserer også venstresiden.
I ytterste konsekvens blir identitetspolitikken slik at hver gruppe mener at akkurat det de står for, ideologisk og verdimessig, må gjelde for resten av samfunnet. Det er farlig, sier Bård Vegar Solhjell.
Solhjell var på en konferanse i regi av New York Review of Books, hvor nobelprisvinnerne Paul Krugman og Angus Deaton, navn som Frances Fitzgerald, Ian Buruma, Bill Bradley og Richard Sennett, og blant andre Grete Brochmann og Hadia Tajik, deltok.
Konferansen bekreftet inntrykket av polarisering:
– Alle hadde kloke bidrag, men også en enorm avstand til det republikanske og høyreorienterte USA. De opplever det ikke som meningsfullt å diskutere med eller lage kompromisser og felles løsninger med motparten. I stedet snakker man som om man ikke er i samme båt eller bor i samme verden.
Om intervjuet
Artikkelen ble først publisert på Minerva.no 3. november 2017.
Polariseringen preger hele USA, mener Solhjell. Han nevner både hvor vanskelig det har blitt å finne politiske løsninger i Kongressen, og statistikk som viser at det er ytterfløyene som skriver mest om politikk på Twitter, noe som bidrar til å polarisere debatten.
Utviklingen kan være farlig, advarer Solhjell.
– USA har sterke gruppeidentiteter og lite fellesskap: Landet er preget av enorme geografiske avstander, store klasseforskjeller, og veldig ulike kulturelle og religiøse identiteter. Likevel har demokratiet fungert godt, og man har bygget en nasjonal identitet over gruppene. Men hvis den felles identiteten slutter å fungere, er det veldig dramatisk for nasjonen.
Et liberalt univers
Alex Iversen beskriver fenomenet slik i VG-kronikken:
«I identitetspolitikkens verden, som tidsånden nå løfter fram med full tyngde, avgjøres din verdi ikke lenger av hvordan du er som menneske, men etter hvor du plasser deg i et til enhver tid gjeldende offerhierarki, forankret i biologiske, og derfor uforanderlige, kriterier: kjønn, hudfarge, legning, alder.»
– Iversen gir en treffende beskrivelse av det jeg opplevde i USA. Vi er veldig langt unna det i Norge, men det er vanlig at det som skjer i USA og i andre land, kommer til Norge. På konferansen til New York Review of Books var det et liberalt univers, et sterkt fellesskap som opplevde seg enormt langt unna det som skjer på «den andre siden» i USA.
Det var «eit relativt homogent publikum, politisk og kulturelt» der, de fleste «delte nok mitt politiske utsyn», og Solhjell fikk inntrykk av at «kulturell identitet ikkje berre er religion for kvite evangelister, men også liberale universitetsstudenter»», skrev han på Facebook.
– At venstresiden dyrker gruppeidentiteter, det er fremmed for meg, sier han.
Nå har jeg inntrykk av at betydningen av gruppeidentitet vokser på bekostning av felles identitet
Utviklingen i retning av sterkere gruppeidentiteter, som henger sammen med det man kaller identitetspolitikk, bryter klart med ideologien Solhjell står for.
– Venstresidens politiske prosjekt er at alle skal ha lik verdi og like rettigheter og muligheter på tvers av klasser og bakgrunn. Nå har jeg inntrykk av at betydningen av gruppeidentitet vokser på bekostning av felles identitet, både i USA og i mange land i Europa. Mitt politiske mål er å styrke fellesskapet på bekostning av gruppeidentiteter.
Demokrati av gruppeidentiteter
Den uheldige utviklingen har to hovedforklaringer, mener Solhjell.
– Det første er at den er en reaksjon mot en markant høyredreining på høyresiden i USA, og det kan jeg til en viss grad forstå: Hvis høyresiden i Norge var som den amerikanske, tror jeg mange ville opplevd det som vanskelig å ha et fellesskap og meningsfulle debatter med dem.
– For det andre: Selv om USA har politiske mekanismer som skal sikre at mindretallene har innflytelse, og et partisystem som i statsvitenskapelig teori skal trekke mot midten, så er det noe med måten man finansierer partier og kandidater på, som bidrar til polarisering. Det har, sammen med økende forskjeller blant folk, dratt de politiske fløyene fra hverandre.
Iversen skriver i kronikken at den norske offentligheten «inntas nå av det samme identitetspolitiske prosjektet som har skapt så mye konflikt og polarisering i USA».
Norge er et helt annet sted enn USA, mener Solhjell.
– Men hvis vi ser til Nederland, kan vi se noe lignende. Man har partier for dyrerettigheter og miljø, og flere partier som representerer ulike gruppers interesser. Samtidig er mye i samfunnet, som skoler og kirkesamfunn, bygget over ulike religioner. Da får man et demokrati som består av mange partier og polariserte gruppeidentiteter.
Når gruppeidentiteten dominerer politikken, får man identitetspolitikk, slik Solhjell forstår begrepet.
– Identitetspolitikk betyr at man vektlegger sin kulturelle identitet og gruppetilhørighet i politikken. Konsekvensen er at det blitt vanskeligere å forstå andre, og at man dyrker forskjellene når man utformer politikk, i stedet for å vektlegge rettigheter og utfordringer man har felles.
Det er ekstremt viktig med sterke felles institusjoner der man møter folk som er annerledes
Å ta avstand fra identitetspolitikken betyr ikke at man slutter å være opptatt av rettigheter.
– Man kan stadig være like opptatt av kvinners og homofiles rettigheter, og av at kristne og kirken skal ha en plass i samfunnet. Men man trenger ikke å dyrke gruppenes indre fellesskap og autonomi. I ytterste konsekvens blir identitetspolitikken slik at hver gruppe mener at akkurat det de står for, ideologisk og verdimessig, må gjelde for resten av samfunnet. Det er farlig.
Land som Nederland og Storbritannia har det til felles med USA, forklarer Solhjell, at de har færre felles institusjoner enn vi har i Norge.
– De har ganske ulike skoler, ulike universiteter, man bor i ulike bydeler, og det varierer fra gruppe til gruppe hvilke idretter og aktiviteter man driver med. Slike samfunnstrekk er skadelige: Det er ekstremt viktig med sterke felles institusjoner der man møter folk som er annerledes.
Samme på høyresiden
Iversen nevner flere eksempler i sin kronikk, blant annet debatten i etterkant av Siv Jensens indianerkostyme. Solhjell er enig i at kritikken mot Jensen var overdrevet.
– Jeg har ikke fulgt den debatten så nøye, men har selv vanskelig for å bli provosert av Jensens indianerkostyme. Jeg skjønner at Iversen bruker det som eksempel, sier Solhjell.
Det Solhjell mener er spesielt interessant i Iversens kronikk, er at Iversen påpeker hvilken temperatur slike identitetsdebatter får.
– Det synes som om temperaturen i debatter som har med identitet og tilhørighet, og med måten vi omtaler grupper på å gjøre, kan bli veldig sterk. De som tilhører en gruppe, oppfatter noen ganger symbolene rundt seg som hellige. Det minner meg om måten troende kan snakke på.
Temperaturen gjelder imidlertid ikke bare venstresiden.
– Når det kommer til debatten om muslimske religiøse symboler, ser vi hard språkbruk og et intenst og hatefullt engasjement. Det var det samme engasjementet debatten om Jensens kostyme skapte.
– Er de ulike debattene utslag av den samme gruppetenkningen?
– Ja, når det kommer til tradisjoner, identitet og kultur, som har med forskjeller mellom grupper å gjøre, blir debatten veldig intens, i stedet for at man roer ned og vektlegger det som binder oss sammen på tvers av identiteter.
Dynamikken strider mot det moderne norske prosjektet, mener Solhjell.
– Det norske målet er å bygge ned sånne forskjeller, å la likhetene mellom mennesker tre fram, og la folk leve ved siden av hverandre i avslappede fellesskap.
En kamp for større likhet
Samtidig som vi i Norge har sterke tradisjoner for fellesskap, har vi også hatt betydelige strømninger som vektlegger ulikheter: Det kan være motkulturer som avholdskulturen eller kristenkulturen, eller det kan være arbeiderbevegelsen.
Det medgir også Solhjell.
– Ja, vi må ikke gi inntrykk av at vi har en slags «naturlig likhet» i Norge. Alle framskrittene, som arbeidernes rettigheter, likestilling og funksjonshemmedes og homofiles rettigheter, har kommet gjennom kamp, og i kampen oppstår det en del gruppeidentiteter.
– Hvordan skiller det seg fra det som skjer nå?
– Min opplevelse er at for eksempel arbeiderbevegelsens mål har vært å skape like rettigheter og like muligheter innenfor en felles ramme i Norge. Bevegelsene har lagt sterk vekt på å skape felles institusjoner, lovverk og regelverk.
– Arbeiderbevegelsen laget et parti, egne idrettsorganisasjoner, fagorganisasjoner med mer?
– Det er riktig, men etter hvert som de sosiale og økonomiske forskjellene ble mindre, ble de institusjonene bygget ned. Tendensen til at man ville ha egen avis og egne idrettslag, ble gradvis endret til at man søkte en felles identitet i Norge.
Solhjell advarer igjen mot utviklingen.
– Hvis vi nå erstatter søkenen etter en felles identitet med veldig sterke kulturelle identiteter, så tror jeg ikke det er noe framskritt, akkurat.
En skummel tendens
Iversen skriver at «en bevegelse av illiberale konformister» er så forvirret at de «klamrer de seg til klisjeer» som «giftig maskulinitet», «internalisert homofobi» og «hvite privilegier».
– Finnes det virkelig ikke «hvite privilegier» eller noen «giftig maskulinitet»?
– Jeg bruker ikke slike begreper selv, men det gjør det sikkert, svarer Solhjell.
Han understreker at det finnes kamper det er viktig å ta mot forskjeller og diskriminering.
– Jeg observerer bare en tendens i andre land til at de gruppene man tilhører, tar større plass, og at gruppeidentiteten og ‑symbolene inntar en hellig karakter. Det er en skummel tendens.