– Å lære ungdom å tale er også å lære dem å tenke

Jens E. Kjeldsen, professor i retorikk og primus motor i talekonkurransen Ta Ordet!, håper at norsk ungdom skal våge å si sin mening litt oftere.

De sis­te to åre­ne har reto­rikk­grup­pen ved UiBs Insti­tutt for infor­ma­sjons- og medie­vi­ten­skap arran­gert tale­kon­kur­ran­sen Ta Ordet!. Etter et omfat­ten­de opp­læ­ringsopp­legg ved sko­ler og Uni­ver­si­te­tet i Ber­gen frem­fø­rer seks fina­lis­ter fra videre­gå­en­de sko­ler egen­skrev­ne taler i Uni­ver­si­te­tets aula. Fra å ha vært et arran­ge­ment for Ber­gens-sko­ler førs­te gang, ble det i år utvi­det til hele Vest­lan­det med 26 del­ta­ken­de sko­ler. Årets vin­ner var Alek­sand­ra Olsen fra Åle­sund videre­gå­en­de sko­le med en tale om organ­do­na­sjon.

Vox Pub­li­ca har inter­vju­et pro­sjekt­le­der Jens E. Kjeld­sen og pro­sjekt­ko­or­di­na­tor Marit Kris­ti­ne Bjønte­gård.

Gra­tu­le­rer med vel over­stått fina­le! Hvor­dan gikk utvi­del­sen fra Ber­gen til Vest­lan­det?

Bjønte­gård: – Da alt skjed­de i Ber­gen var jo alt vel­dig greit og over­sikt­lig, men da vi skul­le utvi­de til fire fyl­ker var vi usik­re på hvor­dan vi skul­le gjen­nom­føre det. Vi valg­te å ha en lærer­work­shop i hvert fyl­ke, slik at det skul­le være lav ters­kel for lære­re å mel­de seg på for å få med flest mulig. Der­et­ter arran­ger­te vi semi­fi­na­ler i Ber­gen og Åle­sund der vi fra reto­rikk­grup­pa dro og møt­te ele­ve­ne, før fina­lis­te­ne had­de kurs hos Speak­Lab her i Ber­gen og til slutt del­tok i fina­len. Det var en logis­tisk utford­ring å sør­ge for at alle ele­ve­ne kun­ne rei­se hit og dit, Nor­ge og Vest­lan­det spe­si­elt er jo gans­ke krong­le­te, men for­de­len var at vi had­de en vel­lyk­ket fina­le fra i fjor å vise til, og man­ge, både ele­ver og lære­re, had­de fått med seg talen til fjor­årets vin­ner, Ceci­lie Mar­ti­nes­sen.

Arne Møl­ler fra Speak­Lab instru­erer fina­list Kris­tin Romfo. Foto: Tove Brei­stein

Kjeld­sen, hvor­dan fikk du ide­en til Ta Ordet!-konkurransen?

Når jeg fore­le­ser i Dan­mark, så strek­ker stu­den­te­ne hån­den i været og sier «er du nå sik­ker på det, Jens? Kan det ikke være sånn eller slik i ste­det»? I Nor­ge er situa­sjo­nen helt anner­le­des

Kjeld­sen: – Når jeg fore­le­ser i Dan­mark, så strek­ker stu­den­te­ne hån­den i været og sier «er du nå sik­ker på det, Jens? Kan det ikke være sånn eller slik i ste­det»? I Nor­ge er situa­sjo­nen helt anner­le­des. Det er mye mind­re respons, fær­re kom­men­ta­rer, fær­re ytrin­ger – en våger sjeld­ne­re å ta ordet. Så jeg had­de egent­lig gått og tenkt på det­te len­ge: Jeg vil at ung­dom­me­ne i Nor­ge skal være mer som sine dans­ke jevn­ald­ren­de. For litt over to år siden hav­net jeg i en hel­dig situa­sjon, som vei­le­der til tre flin­ke sti­pen­dia­ter som var inter­es­ser­te i å bidra i et slikt pro­sjekt. Da tenk­te jeg «nå gjør vi det». For å opp­sum­me­re: jeg men­te det var noe ung­dom­mer had­de bruk for, og jeg had­de res­sur­se­ne til det.

For­ma­tet på det­te er en kon­kur­ran­se, og det er gans­ke få som får tale­opp­læ­ring her på uni­ver­si­te­tet. Som du selv sa bru­ker du av din egen tid til det­te, og fle­re sti­pen­dia­ter og en viten­ska­pe­lig assis­tent er involvert – en del res­sur­ser, alt­så. Hva med bred­den? Er en kon­kur­ran­se med seks fina­lis­ter en god måte å dri­ve fag­lig for­mid­ling på?

Kjeld­sen: – Jeg mener det­te for­ma­tet gjør det mulig å utnyt­te de fag­li­ge res­sur­se­ne våre mak­si­malt, for­di vi over­la­ter mye til lærer­ne. Vi rekrut­te­rer og hol­der et kurs for inter­es­ser­te lære­re, som gjen­nom­fø­rer opp­legg i sko­le­ne. Der er de frie til å gjø­re hva de vil: Noen har kun klasse­roms­un­der­vis­ning og vel­ger ut en del­ta­ker fra sin sko­le selv, and­re arran­ge­rer sto­re skole­kon­kur­ran­ser med jury og pub­li­kum. Så du kan si at vi vil hjel­pe lære­re og ung­dom til å hjel­pe seg selv, og der­som du begyn­ner å tel­le hvor man­ge ele­ver som har vært involvert på de 26 sko­le­ne, så er det man­ge. Dess­uten må det sies at jeg ikke nød­ven­dig­vis vil ha en kon­kur­ran­se. Kon­kur­ranse­for­ma­tet ble valgt for­di det er lett å orga­ni­se­re, sam­ti­dig som fina­len blir til en stor hen­del­se der vi tar i bruk det flot­tes­te rom­met på uni­ver­si­te­tet og viser ung­dom­me­ne at vi set­ter pris på dem.

Fina­list Amalea Sal­vail taler til for­sam­lin­gen i Uni­ver­si­tets­au­la­en. Foto: Tove Brei­stein

Hvor­for er det vik­tig å kun­ne hol­de tale i et moder­ne medie­sam­funn og et moder­ne demo­kra­ti?

Kjeld­sen: – Det er for­di at der­som du ikke vet hvor­dan du skal si noe, har du hel­ler ingen ting å si. Da har man ingen stem­me, og demo­kra­ti­et avhen­ger av at alle har en stem­me. Dess­uten er det å tale også å ten­ke: når du sit­ter ned og skri­ver et manu­skript, blir du tvun­get til å ten­ke gjen­nom saken, se den fra fle­re sider, se hvor dine sva­ke argu­men­ter lig­ger. Det er også vik­tig å få med seg at det­te er en måte å trek­ke reto­rikk­un­der­vis­nin­gen ut av sko­len og inn i ver­den på. Vi under­stre­ker at del­ta­ker­ne skal hol­de en tale om et tema de vir­ke­lig er enga­sjert i, at de skal for­sø­ke å opp­nå noe med talen, og til slutt blir den frem­ført i offent­lig­he­ten. Det gjør en enorm for­skjell fra en tale som bare hol­des i klasse­rom­met, og sam­ti­dig blir fina­len en mulig­het til å lyt­te til ung­dom­me­ne.

Ta ordet!-vin­ner Alek­sand­ra Olsen og Jens Kjeld­sen. Foto: Tove Brei­stein

Hvor går vei­en vide­re nå?

Kjeld­sen: – Vi har vært hel­di­ge og fått stor støt­te fra uni­ver­si­te­tets ledel­se og fra Spare­ban­ken Vest, så vi har finan­se­ne til å fort­set­te, men vi tren­ger også å ta vare på de som utfø­rer arbei­det – sti­pen­dia­ter og viten­ska­pe­li­ge assis­ten­ter blir jo fer­di­ge med enga­sje­men­tet etter hvert. Sik­kert er det i alle fall at vi fort­set­ter, og nes­te år fort­set­ter vi på Vest­lan­det og håper å utvi­de grad­vis, for eksem­pel med Trond­heim.

Bjønte­gård: – Jeg må også si at jeg var skep­tisk når jeg begyn­te i pro­sjek­tet, først og fremst med tan­ke på om ele­ve­ne vil­le enga­sje­re seg. Synes de det er kult med tale­kon­kur­ran­se, lik­som? Men det synes de fak­tisk, og vi ser at både de og lære­re­ne får mye ut av det­te. Det dek­ker et hull i lære­pla­nen og er en ny og anner­le­des måte å lære reto­rikk på.

TEMA

R

etorikk

102 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
til toppen