Demokratisk legitimitet

Demokratiske system som ikke klarer å levere i viktige saker og velgere som ikke føler seg inkludert og forstått, kan føre til svekket legitimitet. Hvordan kan demokratiet fornyes slik at flest mulig støtter opp om det?

Nye og alter­na­ti­ve for­mer for involve­ring og med­virk­ning er i dag vik­ti­ge tema i den inter­na­sjo­na­le dis­ku­sjo­nen om demo­kra­ti­ets til­stand. Obser­va­tø­rer hev­der at sta­dig fær­re inn­byg­ge­re føler de blir iva­re­tatt i de etab­ler­te poli­tis­ke sys­te­me­ne, sam­ti­dig som sys­te­me­ne grad­vis har blitt dår­li­ge­re til å leve­re aksep­ter­te løs­nin­ger i vik­ti­ge saker.

Det­te kom­mer til uttrykk i sto­re, over­ord­ne­de og ver­dens­om­spen­nen­de saker som kli­ma­kri­sen, sam­funns­sik­ker­het, flykt­ning­kri­sen, helse­ut­ford­rin­ger og fat­tig­dom, men også i mind­re og nære saker, som loka­li­se­rings­spørs­mål, valg av vei­trasé­er og bruk av bom­pen­ger. Sys­tem som ikke mak­ter å leve­re og vel­ge­re som ikke føler seg inklu­dert og for­stått, bidrar til svek­ket legi­ti­mi­tet for sys­te­me­ne, og også til lave­re opp­slut­ning om valg.

Demokrati skaper legitimitet

Det er i myn­dig­he­te­nes egen­in­ter­es­se å opp­rett­hol­de gode rela­sjo­ner til inn­byg­ger­ne og mak­si­me­re støt­ten blant dem. Myn­dig­he­ter med høy legi­ti­mi­tet vil ha let­te­re for å få gjen­nom­ført ved­tatt poli­tikk.

Det er enk­le­re å iverk­set­te ved­tak der­som de som påvir­kes av det god­tar det og føy­er seg etter det. Det å få noen til fri­vil­lig å føye seg etter en beslut­ning er selve kjer­nen i leg­ger i begre­pet «legi­ti­mi­tet».

Artik­ke­len er basert på et fore­drag holdt av Svein­ung Arne­sen på Kom­mu­nal- og moder­ni­se­rings­de­par­te­men­tets kon­fe­ran­se for pro­sjek­tet Frem­ti­dens lokal­de­mo­kra­ti i nye kom­mu­ner 26. sep­tem­ber 2018 i Trond­heim.

En stor styr­ke ved demo­kra­ti­et — i sam­men­lik­ning med and­re for­mer for styre­sett — er at det pro­du­se­rer mer legi­ti­me beslut­nin­ger enn i sys­t­mer der beslut­nin­ger tas av én eller et fåtall per­soner. Når inn­byg­ger­ne har mulig­het til selv å påvir­ke utfal­let, enten direk­te eller gjen­nom sine valg­te repre­sen­tan­ter, opp­fat­tes myn­dig­he­te­ne og deres beslut­nin­ger som mer aksep­tab­le for­di de repre­sen­te­rer folke­me­nin­gen.

Det­te er en grunn­leg­gen­de bestand­del i for­stå­el­sen av demo­kra­ti.

Aksept fra taperne

De fles­te poli­tis­ke beslut­nin­ger ska­per ikke bare vin­ne­re men også tape­re. Vin­ner­ne har fått det som de vil, og vil i de fles­te til­fel­ler ikke ha pro­ble­mer med å god­ta utfal­let. Det er der­for først og fremst taper­ne som vil kun­ne stil­le spørs­mål ved pro­ses­sen bak beslut­nin­gen, og ret­te opp­merk­som­he­ten mot om alt har gått etter boken. Inn­byg­ger­ne må ha til­tro til at beslut­nings­ta­ker­ne er upar­tis­ke, at de ikke har per­son­li­ge eller and­re moti­ver for beslut­nin­ge­ne de tar. De som berø­res av en avgjø­rel­se, må være enig i at måten beslut­nin­gen fat­tes på er rett­fer­dig. Hva som opp­le­ves som rett­fer­dig er imid­ler­tid også påvir­ket av om de opp­le­ver seg som vin­ne­re eller tape­re av beslut­nings­pro­ses­sen.

Et tyde­lig eksem­pel på det­te er sita­tet over, som stam­mer fra Donald Trump under den ame­ri­kans­ke pre­si­dent­valg­kam­pen. Pre­si­dent­kan­di­da­ten var vil­lig til å god­ta valg­pro­ses­sen – hvis han vant.

Hen­del­ser som Brexit og fram­gan­gen til popu­lis­tis­ke par­ti­er og poli­ti­ke­re som er mind­re entu­si­as­tis­ke til demo­kra­tis­ke pro­ses­ser enn vi har vært vant med, bidrar til opp­le­vel­sen av at demo­kra­ti­ene trues innen­fra; fra våre egne inn­byg­ge­re. Man­ge opp­le­ver at det i dag er stør­re uro og mis­nøye i Ves­ten med demo­kra­ti­et enn det har vært på lang tid. Tren­ger demo­kra­ti­et for­ny­ing? Hvor­dan kan vi inn­ret­te demo­kra­tis­ke beslut­nin­ger slik at flest mulig opp­le­ver det som legi­timt?

Det­te er på agen­da­en til demo­krati­fors­ke­re ver­den over, og gjel­der på alle poli­tis­ke nivå­er; fra over­na­sjo­na­le insti­tu­sjo­ner som EU til kom­mu­ner i Nor­ge.

Input-legitimitet

Høy såkalt input-legi­ti­mi­tet avhen­ger av at de som påvir­kes av poli­tis­ke beslut­nin­ger opp­le­ver at de får anled­ning til å uttryk­ke sine pre­fe­ran­ser og påvir­ke poli­tik­ken i en eller annen form før avgjø­rel­sen tas. I hvil­ken grad inn­byg­ger­ne opp­le­ver at det­te er til­fel­le måles ved blant annet å spør­re inn­byg­ger­ne selv; feks om de føler at de har mulig­het til å påvir­ke lokal­po­li­tik­ken, om de synes at deres lokal­po­li­ti­ke­re er lyd­høre, og om de selv har enga­sjert seg poli­tisk enten ved å stem­me i valg eller ved å kon­tak­te poli­ti­ker­ne.

En under­sø­kel­se fra noen år til­ba­ke viser at mens inn­byg­ger­ne i Nor­ge er godt for­nøyd med kom­mu­ne­ne når det gjel­der de folke­valg­tes evne til å leve­re tje­nes­ter i sam­svar med inn­byg­ger­nes behov, er de mind­re for­nøyd med det som i under­sø­kel­sen kal­les bor­ger­nært sty­re, og som inne­bæ­rer at inn­byg­ger­ne – bor­ger­ne — dras med i kom­mu­na­le beslut­nings­pro­ses­ser.

Representativt demokrati

Det klas­sis­ke repre­sen­ta­ti­ve demo­kra­ti­et base­rer seg på at befolk­nin­gen med jev­ne mel­lom­rom vel­ger poli­ti­ke­re som skal iva­re­tar deres poli­tis­ke inter­es­ser for en bestemt peri­ode.

I en ren elite­de­mo­kra­tisk tra­di­sjon – som det repre­sen­ta­ti­ve demo­kra­ti­et byg­ger på – vil fol­ke­lig del­ta­kel­se være begren­set til del­ta­kel­se ved valg. Befolk­nin­gen del­tar ikke direk­te i poli­tis­ke pro­ses­ser, men vel­ger repre­sen­tan­ter til å tref­fe beslut­nin­ger på sine veg­ne. I valg gjel­der prin­sip­pet om én per­son, én stem­me, for­stått som at alle skal ha like stor inn­virk­ning på poli­tik­ken. Ved nes­te kors­vei kan vel­ger­ne straf­fe dem som ikke har hand­let slik de har øns­ket, eller even­tu­elt beløn­ne dem med gjen­valg. Det repre­sen­ta­ti­ve demo­kra­ti­et er en popu­lær styre­form som sør­ger for en effek­tiv arbeids­de­ling mel­lom de som vel­ger og de som vel­ges.

Utfordringer ved representativt demokrati

Et spørs­mål som gjør seg gjel­den­de i repre­sen­ta­ti­ve demo­kra­ti­er er like­vel om de valg­te poli­tis­ke repre­sen­tan­te­ne fak­tisk repre­sen­te­rer inn­byg­ger­ne de tar beslut­nin­ger på veg­ne av. Er valg­pro­ses­se­ne og insti­tu­sjo­ne­ne inn­ret­tet slik at det er fol­kets vil­je som kom­mer til uttrykk i poli­tis­ke avgjø­rel­ser? Reflek­te­rer de poli­tis­ke repre­sen­tan­te­ne fak­tisk fol­ket? Del­tar til­strek­ke­lig man­ge av inn­byg­ger­ne i valg til at vi kan anta at repre­sen­tan­te­ne gjen­spei­ler hele befolk­nin­gen?

Det­te er beti­me­li­ge spørs­mål som ofte kom­mer opp når det repre­sen­ta­ti­ve demo­kra­ti­et debat­te­res.

Fimreite-rapporten: Lokaldemokrati i Bergen

Høs­ten 2016 opp­nen­v­te byrå­det i Ber­gen et utvalg (det såkal­te Fim­rei­te-utval­get) som skul­le se nær­me­re på lokal­de­mo­kra­ti­et i byen. I rap­por­ten fra det­te utval­get ana­ly­se­res et data­ma­te­ria­le fra Folke­re­gis­te­ret som viser over­sikt over alle stem­me­be­ret­ti­ge­de i Ber­gen kom­mu­ne. Rap­por­ten stil­ler spørs­må­let om poli­ti­ker­nes sosia­le bak­grunn er vel­dig anner­le­des fra gjen­nom­snit­tet blant vel­ger­ne, og fin­ner at det er rime­lig bra sam­svar mel­lom vel­ger­ne og de valg­te når det gjel­der fak­to­rer som kjønn, alder og utdan­ning. Like­vel er det fær­re kvin­ner og fle­re med høy­ere utdan­ning blant repre­sen­tan­te­ne enn jevnt over i befolk­nin­gen.

Rap­por­ten under­sø­ker vide­re for­hol­det mel­lom sosi­al bak­grunn og valg­del­ta­kel­se; og stil­ler spørs­mål om hvor­dan valg­del­ta­kel­se hen­ger sam­men med utdan­ning, alder, kjønn og hvor man bor i kom­mu­nen.

Gra­fen viser fak­tisk valg­del­ta­kel­se i kom­mune­val­get 2015 blant de drøyt 200 000 stem­me­be­ret­ti­ge­de inn­byg­ger­ne i Ber­gen kom­mu­ne. X-aksen indi­ke­rer inn­byg­ger­nes alder, og går fra 18 til 106. Y-aksen viser hvor stor andel av vel­ger­ne som benyt­tet seg av stem­me­ret­ten sin i kom­mune­val­get 2015. Den varie­rer mel­lom 0 pro­sent og 100 pro­sent. Den stip­le­de lin­jen er de som ikke har høy­ere utdan­ning, og den hel­truk­ne lin­jen er de som har høy­ere utdan­ning.

Som vi ser her er det blant de godt voks­ne flest stem­mer. Top­pen nås rundt 70 år. Det gjel­der både for dem med høye og lave utdan­ning. Jevnt over ser vi like­vel at de med høy­ere utdan­ning er flin­ke­re til å bru­ke stem­me­ret­ten sin. Spe­si­elt stor er for­skjel­len her blant de unge. Blant 30-årin­ge­ne var det nes­ten dob­belt så man­ge av dem med høy­ere utdan­ning som med lave­re utdan­ning som del­tok i det­te kom­mune­val­get. Om vi leg­ger til kjønn som varia­bel, så er for­skjel­len enda stør­re der­som 30-årin­gen med lave­re utdan­ning var mann og 30-årin­gen med høy­ere utdan­ning var kvin­ne. Mønst­re­ne vi ser her er sann­syn­lig­vis ikke sær­trekk ved Ber­gen, men anta­ke­lig repre­sen­ta­tivt for de fles­te and­re kom­mu­ne­ne i Nor­ge.

Valg­del­ta­kel­se i Ber­gen 2015 for­delt på byde­ler.

Kar­tet over viser at valg­del­ta­kel­sen også varie­rer etter hvor i kom­mu­nen man bor. Høy­est del­ta­kel­se fin­ner vi i byde­le­ne Fana og Ytre­byg­da, mens Lak­se­våg har lavest del­ta­kel­se. Om vi bry­ter ned del­ta­kel­sen på de 47 valg­kret­se­ne i kom­mu­nen, ser vi enda stør­re for­skjel­ler i valg­del­ta­kel­sen, med Bønes på 71 pro­sent og Vad­myra på 51 pro­sent. De som kjen­ner kom­mu­nen vet at den­ne vis­te poli­tis­ke ulik­he­ten i stor grad sam­men­fal­ler med and­re sosio­øko­no­mis­ke ulik­he­ter, innen inn­tekt, helse og utdan­ning.

Ulik deltakelse = ulik representasjon

Når grup­per i sam­fun­net ikke del­tar i valg, kan det føre til at deres hold­nin­ger og inter­es­ser blir under­re­pre­sen­tert i det poli­tis­ke sys­te­met. For eksem­pel har de uten høy­ere utdan­ning gene­relt fær­re poli­tis­ke repre­sen­tan­ter enn deres andel av befolk­nin­gen skul­le til­si.

Ulik­het i repre­sen­ta­sjon kan bety ulik­het i poli­tisk påvirk­nings­kraft. Grup­per som føler de ikke kan påvir­ke poli­tik­ken, dis­tan­se­rer seg gjer­ne fra den, og lar and­re ta bestem­mel­ser på deres veg­ne. De risi­ke­rer at deres pre­fe­ran­ser ikke blir hørt og til­strek­ke­lig iva­re­tatt av de som sty­rer. Over tid er det da en reell fare for at de mis­ter til­tro­en til sys­te­met som sådan, og til demo­kra­ti­et som styre­sett. Noens pro­blem med under­re­pre­sen­ta­sjon kan der­for bli vårt fel­les pro­blem. Kan­skje er det det­te vi ser tenden­se­ne til med dagens øken­de mis­tro til poli­tis­ke eli­ter og opp­slut­ning om popu­lis­tis­ke par­ti­er.

Deltakelsesdemokratiet

Et aspekt ved god repre­sen­ta­sjon er at de folke­valg­te tar hen­syn til inn­byg­ger­nes syns­punk­ter når beslut­nin­ger fat­tes. For å kun­ne repre­sen­te­re inn­byg­ger­ne på en god måte gjen­nom hele valg­pe­rioden vil de folke­valg­te der­for ofte ha behov for mer infor­ma­sjon om vel­ger­nes pre­fe­ran­ser og syns­punk­ter enn de får gjen­nom valg. Det­te ford­rer at de folke­valg­te tar rede på hva folk mener og at det­te inn­går i de deres beslut­nings­grunn­lag. Hvor mye inn­byg­ger­dia­log som anse­es som øns­ke­lig vil imid­ler­tid avhen­ge av hvil­ket demo­krati­syn som leg­ges til grunn.

Noen vil mene at poli­ti­ker­ne i størst mulig grad skal føl­ge parti­pro­gram­met de er valgt inn på. And­re vil mene at demo­kra­ti må ha en for­ank­ring i omfat­ten­de fol­ke­lig del­ta­kel­se — også uten­om valg. De kla­res­te tal­s­per­soner for en slik til­nær­ming fin­ner vi i den såkal­te del­ta­ker­de­mo­kra­tis­ke tra­di­sjo­nen. Iføl­ge det­te per­spek­ti­vet er det vik­tig at folk del­tar aktivt i poli­tis­ke beslut­nings­pro­ses­ser, for­di fol­ke­lig del­ta­kel­se vil gi bed­re beslut­nin­ger, men også for­di del­ta­kel­se er en sivi­li­se­rings­pro­sess som utvi­der folks per­spek­ti­ver og utvik­ler deres evne til poli­tisk tenk­ning og prio­ri­te­ring.

Det representative demokratiet vs. deltakelsesdemokratiet

Spørs­må­let om del­ta­ken­de og repre­sen­ta­tivt demo­kra­ti lar seg kom­bi­ne­re er gjen­stand for debatt. For­me­ne kan sees på som mot­set­nin­ger, hvor det del­ta­ken­de demo­kra­ti kan for­styr­re beslut­nings­pro­ses­sen slik den ideal­ty­pisk er ment å fun­ge­re gjen­nom de repre­sen­ta­ti­ve ord­nin­ge­ne. Men den­ne ideal­ty­pen fin­nes ikke i den vir­ke­li­ge ver­den. Poli­tis­ke beslut­nings­pro­ses­ser blir påvir­ket av både lobby­grup­per, media og byrå­kra­ti.

De fles­te etab­ler­te, moder­ne demo­kra­ti­er har i dag inn­slag av både del­ta­ken­de og repre­sen­ta­tivt demo­kra­ti. Like fullt er det den repre­sen­ta­ti­ve pro­ses­sen som domi­ne­rer de fles­te poli­tis­ke beslut­nin­ge­ne — også i Nor­ge. Det repre­sen­ta­ti­ve demo­kra­ti­et er den demo­kra­tis­ke grunn­for­men i alle lan­dets kom­mu­ner og fyl­kes­kom­mu­ner, og folks poli­tis­ke pre­fe­ran­ser iva­re­tas først og fremst ved at de hvert fjer­de år vel­ger repre­sen­tan­ter som skal sty­re på veg­ne av dem. Mulig­he­te­ne for fol­ke­lig del­ta­kel­se kan være bed­re i kom­mu­ner enn på nasjo­nalt nivå, men selv om ver­di­en av direk­te del­ta­kel­se gjer­ne frem­he­ves som et vik­tig ele­ment i det loka­le selv­sty­ret, er kom­mu­ne­ne og fyl­kes­kom­mu­ne­ne repre­sen­ta­ti­ve sys­te­mer.

Innen den del­ta­ker­de­mo­kra­tis­ke tra­di­sjo­nen er det vik­tig at folk del­tar aktivt i poli­tis­ke beslut­nings­pro­ses­ser, både for­di fol­ke­lig del­ta­kel­se vil gi bed­re beslut­nin­ger, og for­di del­ta­kel­se er en sivi­li­se­rings­pro­sess som utvi­der folks per­spek­ti­ver og lar dem utvik­le en evne til poli­tisk tenk­ning og prio­ri­te­ring, skri­ver artik­kel­for­fat­ter­ne. Her fra en klima­de­mon­stra­sjon i Ber­gen i 2015. 
(Foto:  Mona Maria Løberg, Natur­vern­for­bun­det Horda­land. CC-lisens: by-nc-nd)

Det er man­ge kana­ler for påvirk­ning av poli­tik­ken, men det er sjel­den åpnin­ger for direk­te del­ta­kel­ses­ba­ser­te beslut­nin­ger. For eksem­pel er folke­av­stem­nin­ger i vårt sys­tem all­tid råd­gi­ven­de, inn­byg­ger­i­ni­tia­ti­ver kan avvi­ses og det er få til­fel­ler av del­ta­ken­de bud­sjet­te­ring. I dagens demo­kra­tis­ke sys­tem er det ikke snakk om å erstat­te det repre­sen­ta­ti­ve demo­kra­ti­et, men sna­re­re å sup­ple­re det med ele­men­ter av fol­ke­lig med­virk­ning. Og det er det man­ge kom­mu­ner som gjør. For å øke sam­sva­ret mel­lom inn­byg­ger­nes øns­ke­de poli­tikk og den poli­tik­ken som fak­tisk blir utført, har en rek­ke loka­le myn­dig­he­ter eks­pe­ri­men­tert med nye, kom­ple­men­tæ­re til­tak til den repre­sen­ta­ti­ve model­len.

Men også sli­ke poli­tis­ke med­virk­nings­ini­tia­ti­ver mel­lom valg lider av skjev­for­de­ling når det gjel­der hvem som enga­sje­rer seg. Som i valg er det ofte de res­surs­ster­ke som del­tar, mens de mind­re res­surs­ster­ke lar være. De enga­sjer­te enga­sje­res, og det­te bare for­ster­ker den skjev­he­ten i poli­tisk inn­fly­tel­se som alle­re­de eksis­te­rer gjen­nom ulik­het i valg­del­ta­kel­se. Skil­let mel­lom de som har res­sur­ser i form av moti­va­sjon, evner og nett­verk og de som ikke har like mye av det­te, er gjen­nom­gå­en­de påvist i forsk­ning på enga­sje­ment og del­ta­kel­se i poli­tik­ken og sivil­sam­fun­net for øvrig. Sett utfra et slikt per­spek­tiv kan til­rette­leg­ging for med­virk­ning mel­lom valg fram­stå som kon­tra­pro­duk­tivt for rett­fer­dig repre­sen­ta­sjon.

Hvordan nå «mannen i gaten»?

Løs­nin­gen på ulik­he­te­ne i del­ta­kel­se kan vel ikke være at de som enga­sje­rer seg skal enga­sje­re seg mind­re? Når man åpner for inn­byg­ger­med­virk­ning i poli­tis­ke beslut­nin­ger er det hel­ler behov for at noen av dis­se til­ta­ke­ne ret­tes direk­te mot grup­per som i utgangs­punk­tet ikke er poli­tis­ke akti­ve, slik at man også fan­ger opp dis­se inn­byg­ger­nes øns­ker. Kom­mu­nen skal leg­ge til ret­te for at de som alle­re­de er moti­vert for å bidra posi­tivt til sam­fun­net får anled­ning til det, og sam­ti­dig ret­te spe­si­ell opp­merk­som­het mot de som ikke del­tar på eget ini­tia­tiv. Det sier seg selv at det er mer utford­ren­de å få i tale inn­byg­ge­re som ikke i utgangs­punk­tet er enga­sjert.

Den­ne typen poli­tisk med­virk­ning kre­ver der­for mer enn bare til­rette­leg­ging. Den kre­ver at kom­mu­nen aktivt går ut til inn­byg­ge­re fra alle sam­funns­lag og grup­per, og sør­ger for 1) at alle har like mulig­he­ter til å uttryk­ke seg, og 2) at så man­ge som mulig benyt­ter seg av den­ne mulig­he­ten. Med­virk­nings­til­tak som fav­ner alle sam­funns­lag er mer kost­ba­re å gjen­nom­føre for kom­mu­nen, men vi vil hev­de at legi­ti­mi­te­ten til sli­ke til­tak har poten­si­al for å bli til­sva­ren­de høy­ere. I en tid der det snak­kes mye om poli­tis­ke eli­ter som dis­tan­se­rer seg fra fol­ket, er det eks­tra vik­tig å få så man­ge som mulig med på poli­tis­ke beslut­nings­pro­ses­ser – og kan­skje gjen­nom det vek­kes deres poli­tis­ke enga­sje­ment på mer perm­a­nent basis.

Loddtrekning

Når vi her sier alle, mener vi ikke nød­ven­dig­vis alle og enhver av kom­mu­nens inn­byg­ge­re. Det vi mener er at alle har lik sann­syn­lig­het for å bli spurt og å del­ta i poli­tis­ke beslut­nin­ger. Et eksem­pel på med­virk­nings­til­tak som foku­se­rer på å få med alle lag av fol­ket, er såkalt deli­be­ra­tiv menings­må­ling (deli­be­ra­ti­ve poling). Deli­be­ra­tiv menings­må­ling kan best for­kla­res som en utvi­det menings­må­ling. Meto­den er utvik­let av pro­fes­sor James Fis­hkin ved Stan­ford-uni­ver­si­te­tet i USA. Den går ut på å gi folk anled­ning til å snak­ke sam­men og ten­ke over spørs­må­le­ne før de utryk­ker sin mening i målin­gen. Et sen­tralt prin­sipp som lig­ger bak er til­fel­dig utvalg, alt­så lodd­trek­ning av hvem som skal få være med. Man kan med and­re ord ikke selv mel­de seg på, men må bli invi­tert inn. Sam­ti­dig har alle like stor sjan­se for å bli invi­tert. Man er ikke avhen­gig av et stort nett­verk, eller and­re for­mer for res­sur­ser. Bare for å min­ne om det; lodd­trek­ning er sann­syn­lig­vis det elds­te demo­kra­tisk prin­sipp, vel­brukt av de gam­le gre­ker­ne, fle­re tusen år før alme­ne valg ble nor­men.

Demokratisk innovasjon: Byborgerpanelet

Å mot­vir­ke frem­med­gjø­ring fra det poli­tis­ke sys­te­met var en hoved­mo­ti­va­sjon for å prø­ve ut Bybor­ger­pa­ne­let i Ber­gen. Bybor­ger­pa­ne­let ble gjen­nom­ført som et prøve­pro­sjekt der Ber­gen kom­mu­ne, UiB og Nor­ce var med­ar­ran­gø­rer. Vår­en 2018 ble et utvalg ber­gen­se­re invi­ter­te til å dis­ku­te­re og uttryk­ke sin mening om hvor­dan kom­mu­nen skul­le orga­ni­se­res i fram­ti­den, mer spe­si­fik fikk de si sin mening om en even­tu­ell fram­ti­dig bydels­ord­ning. Utval­get var bestemt etter til­fel­dig lodd­trek­ning fra Folke­re­gis­te­ret. 80 per­soner del­tok, og alle fikk hono­rar som til­svar­te hono­rar for annet poli­tisk utvalgs­ar­beid. Opp­leg­get for pane­let tok utgangs­punkt i det erfa­rin­ge­ne fra and­re panel til­si­er; infor­ma­sjon om saken, mulig­he­ter for dis­ku­sjon av den og anbe­fa­lin­ger for frem­ti­di­ge beslut­nin­ger. Kon­kret ble pane­let utfor­met som en kom­bi­na­sjon av under­sø­kel­ser som skul­le besva­res ved bruk av data­ma­skin og gruppe­dis­ku­sjo­ner panel­del­ta­ker­ne i mel­lom.

Tema­et var alt­så byde­ler i Ber­gen, og spørs­må­let om hvor­dan de even­tu­elt skul­le se ut om kom­mu­nen vel­ger å gjen­inn­føre dis­se. Etter en inn­le­den­de infor­ma­sjons­run­de om tema­et, var det satt av ca 20 minut­ter for del­ta­ker­ne til å sva­re på førs­te del av under­sø­kel­sen. Her ble de bedt om å veie fire hen­syn opp mot hver­and­re: 1) Hvor man­ge byde­ler skal vi ha? 2) Hvil­ke opp­ga­ver (hva) bør byde­le­ne ha ansvar for? 3) I hvor stor grad bør byde­le­ne selv få bestem­me hvor­dan de skal bru­ke pen­ge­ne sine? 4) Hvor­dan bør bydels­sty­re­ne rekrut­te­res?

Etter at førs­te delen av under­sø­kel­sen var fer­dig, ble del­ta­ker­ne (helt til­fel­dig) delt inn i mind­re grup­per for å dis­ku­te­re de fire dimen­sjo­ne­ne. Etter dis­ku­sjo­nen ble sam­me under­sø­kel­se som før gruppe­dis­ku­sjo­nen gjen­nom­ført en gang til. I tråd med grunn­ide­en i deli­be­ra­tiv menings­må­ling, var spørs­må­let vårt; vil­le dis­ku­sjon og sam­ta­le påvir­ke del­ta­ker­nes svar?

Kort opp­sum­mert kan vi kon­klu­de­re med at der­som det skul­le kom­me til at Ber­gen på ny fikk et poli­tisk bydels­nivå, vil­le del­ta­ker­ne i bybor­ger­pa­ne­let fore­trek­ke en orga­ni­se­ring med få og sto­re byde­ler som tar seg av loka­le opp­ga­ver knyt­tet til byde­len. De øns­ker ikke at repre­sen­tan­te­ne skal gjen­spei­le byens parti­for­de­ling, men hel­ler vel­ges direk­te eller gjen­spei­le opp­slut­nin­gen om par­ti­ene slik den for­to­ner seg i byde­len. Figu­ren viser sva­re­ne til del­ta­ker­ne når vi spur­te dem om hvil­ken type bydel de fore­trakk. Fun­ne­ne er rap­por­tert før og etter gruppe­dis­ku­sjo­nen (benevnt deli­be­ra­sjon i figu­ren). Sva­re­ne ble for­mid­let i et notat til byrå­den.

En for­del med ord­nin­ger som Bybor­ger­pa­ne­let er at poli­ti­ker­ne selv kan vel­ge ut saker de øns­ker at inn­byg­ger­ne skal si sin mening om. Del­ta­ker­ne bru­ker tid på spørs­må­let, slik at kom­mu­nen får vel­over­vei­de svar i retur. En annen posi­tiv effekt av til­ta­ket tror vi vil være at poli­tisk med­virk­ning i den­ne for­men kan øke hele befolk­nin­gens opp­merk­som­het om lokal­po­li­tikk. Der­som man vet at det er en mulig­het for å bli truk­ket ut til et betyd­nings­fullt hørings­or­gan, vil man kan­skje føl­ge mer med, være i «poli­tisk bered­skap» så og si i til­fel­le man skul­le bli en av de utvalg­te.

Om til­ta­ket har en slik effek­ten er et empi­risk spørs­mål som må under­sø­kes. Det avhen­ger også av hvor mye inn­fly­tel­se en sord­ning fak­tisk har på beslut­nin­ger som fat­tes. Vi sam­ar­bei­der nå blant annet med Fis­hkin og Stan­ford-uni­ver­si­te­tet om å utvi­de forsk­nings­mil­jø­et i Nor­ge som vil stu­de­re den­ne typen demo­kra­tisk inno­va­sjon og dens effekt på demo­kra­tisk legi­ti­mi­tet i nors­ke kom­mu­ner. Bybor­ger­pa­ne­let er et eksem­pel på et sam­ar­beid mel­lom aka­de­mia og kom­mu­ne­ne, hvor teori­er om hvor­dan demo­kra­ti best fun­ge­rer kan set­tes ut i prak­sis. Nor­ge har også noen kla­re for­de­ler i for­hold til and­re land når det gjel­der å stu­de­re tema­tik­ken. Vi har et sen­tralt folke­re­gis­ter som gjør det mulig at alle inn­byg­ger­ne i feks en kom­mu­ne har akku­rat lik mulig­het for å bli truk­ket ut. Folke­re­gis­te­ret gir også mulig­he­ter for å stu­de­re hvil­ken sosi­al bak­grunn de har som del­tar i den­ne typen til­tak. Der­med kan vi også stu­de­re om det­te er nok et til­tak som for­ster­ker de som alt er repre­sen­tert – eller om det til­trek­ker seg and­re grup­per og gjør dem mer poli­tis­ke bevisst og akti­ve.

Oppsummering

En sen­tral utford­ring for den demo­kra­tis­ke styre­for­men – nasjo­nalt og lokalt – er å opp­rett­hol­de legi­ti­mi­te­ten til de som sty­rer. Inter­na­sjo­nal forsk­ning peker på en gry­en­de legi­ti­mi­tets­kri­se i vest­li­ge demo­kra­ti­er, hvor inn­byg­ger­ne i sta­dig stør­re grad blir kri­tis­ke til hvor­dan demo­kra­tis­ke sys­tem fun­ge­rer.

Bri­te­nes «Brexit» og ame­ri­ka­ner­nes valg av Donald Trump som pre­si­dent blir av man­ge tol­ket med utgangs­punkt i at frust­rer­te vel­ge­re som føler avmakt bruk­te stem­me­ret­ten til å pro­te­ste­re mot den etab­ler­te eli­tens ver­dens­for­stå­el­se. Også i Nor­ge ser vi tenden­ser til at enkel­te sam­funns­grup­per fal­ler uten­for dagens poli­tis­ke sys­te­met.

For­hol­det mel­lom poli­ti­ke­re og inn­byg­ge­re må pleies jevn­lig for å beva­re og styr­ke legi­ti­mi­te­ten, til­li­ten til, og opp­slut­ning om valg­te lede­re. Om legi­ti­mi­te­ten for­vit­rer og det utvik­les mis­tro til myn­dig­he­te­ne vil det være vans­ke­lig å sam­le støt­te for poli­tis­ke til­tak. Selv om mye er bra i måten vårt sam­funn og vårt poli­tis­ke sys­tem fun­ge­rer på, er det vik­tig å hele tiden for­sø­ke å for­bed­re demo­kra­tis­ke beslut­nings­pro­ses­ser for å hol­de avstan­den kort mel­lom de som sty­rer og de som blir styrt på alle nivå – også i lokal­de­mo­kra­ti­et. Demo­kra­ti­et vårt er et leven­de feno­men som all­tid er i for­and­ring og som kon­ti­nu­er­lig må utford­res og utvik­les.

Videre lesning

Anne Lise Fim­rei­te m. fl (2017): Byen og nær­de­mo­kra­ti­et. Rap­port fra lokal­de­mo­krati­ut­val­get, levert byråds­le­der 7.04.2017. Gra­tis til­gjen­ge­lig via Ber­gen kom­mu­nes nett­si­der.

Svein­ung Arne­sen og Yvet­te Peters (2018): «The Legi­ti­macy of Repre­sen­ta­tion: How Descrip­ti­ve, For­mal, and Respon­s­ive­ness Repre­sen­ta­tion Affect the Accep­ta­bi­li­ty of Poli­ti­cal Deci­sions», Com­pa­ra­ti­ve Poli­ti­cal Stu­dies. Gra­tis til­gjen­ge­lig via https://doi.org/10.1177/0010414017720702

Svein­ung Arne­sen (2017): «Legi­ti­macy from Deci­sion-Making Influ­en­ce and Out­come Favoura­bi­li­ty: Results from Gene­ral Popu­la­tion Sur­vey Expe­ri­ments», Poli­ti­cal Stu­dies. Gra­tis til­gjen­ge­lig via https://doi.org/10.1177/0032321716667956

TEMA

D

emokrat
i

31 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
til toppen