Vår historie og hvordan den tolkes er ikke noe som bare angår faghistorikerne. Også i politikken er det sterke meninger om hvordan historien skal forstås – og da særlig i lys av politikernes egen samtid. Ofte brukes historien til å legitimere politikk. Ciceros dictum historia magistra vitae (historien er livets læremester), får da ny gyldighet:
Det som en gang virket, må igjen tas i bruk; det som ikke gjorde det, må vi la ligge. Historien blir brukt som forbilde og inspirasjon, eller til skrekk og advarsel. Men fortiden kan også brukes til å legitimere politikk ved at aktuelle standpunkter blir innskrevet i en ærverdig tradisjon. Slik kan man ta fortiden til inntekt for seg og sitt. For øvrig brukes historien til å forklare, og med dét definere, den nåværende politiske situasjon og dens utfordringer. Dermed kan man snevre inn alternativene slik at løsningene man selv ønsker å realisere, fremstår nærmest som selvsagte og uunngåelige. Som George Orwell formulerte det i 1984: «Den som kontrollerer fortiden, kontrollerer fremtiden. Den som kontrollerer nåtiden, kontrollerer fortiden».
Et nærliggende eksempel fra norsk politikk er begrepet om «den norske modellen». I senere år har det vært mye snakk om en samfunnsmodell som passer helt naturlig for Norge for så vidt som den er – og alltid eller svært lenge har vært – særpreget norsk eller nordisk. Akkurat hva den består av, hvorfor den er så spesiell og hvordan den har blitt til og har utviklet seg, er mer uklart. Men det er i alle fall en allment utbredt oppfatning at den norske modellen er det som gjør Norge til et helt enestående godt land å bo i.
Et lite utvalg taler fra Virksomme ord-arkivet vil kunne illustrere hvordan historien blir brukt og misbrukt i norsk politisk retorikk. I det følgende skal jeg å ta for meg Audun Lysbakkens landsmøtetale til SV (mars 2019), Erna Solbergs tale på Høyres landsmøte (mars 2019) og Jonas Gahr Støres tale på Fagforbundets landsmøte (oktober 2019). Her er tre politiske aktører med vidt forskjellige versjoner av hva den norske modellen går ut på og hvordan den er blitt til – og hvordan man i fortsettelsen bør gå fram for å ta vare på denne verdifulle arven.
Audun Lysbakken: Kamp og motstand
I Lysbakkens versjon er den norske modellen gradvis kjempet frem av arbeidsfolk og fattigfolk. Det er deres kamp som har «formet landet», som har tvunget makt- og pengeeliten til å gi etter og inngå kompromiss. Slik fikk vi «et skattesystem hvor de med mest skulle bidra mest. Slik fikk vi et system for rettferdig progressiv beskatning, slik fikk vi et sikkerhetsnett av trygder og stønader som tar vare på folk når det trengs.
Ifølge Lysbakken er den norske modellen et resultat av de undertryktes kamp for rettferdighet og velferd. I hans fremstilling er den norske modellen blitt til på tross av makt- og pengeeliten, ikke gjennom gjensidig enighet mellom ansvarlige parter, slik for eksempel Jonas Gahr Støre vil ha det til. Hos Lysbakken er de rike og deres politiske representanter (høyreregjeringen og de borgerlige partiene) snarere et problem og en utfordring for den norske modellen: Det er de som truer den.
«Historien om det moderne Norge er historien om hvordan de mange – arbeidsfolk og fattigfolk – kjempet, vant og formet landet. De få, rikfolk og pengefolk, fikk ikke lenger bestemme aleine. Sånn fikk vi et arbeidsliv hvor ingen lenger skulle stå med luen i hånden. Sånn fikk vi et skattesystem hvor de med mest skulle bidra mest. Sånn fikk vi en velferdsstat som skulle være et sikkerhetsnett for oss når vanskelige dager kommer, men også en trampoline å ta sats på i livet — så alle sine evner kan tas i bruk og også vanlige folk sine drømmer bli til virkelighet. For de mange, ikke for de få».
Det Norge som arbeidsfolk «kjempet, vant og formet» er truet, skal vi tro Lysbakken. «Sånn styres ikke Norge lenger.» Høyreregjeringen har – på vegne av de rike – langt på vei gjenerobret det de en gang måtte gi fra seg. Dette fører til splid og bekymring i befolkningen. Ulikhetene vokser, makten er skjevt fordelt, og klimakrisen truer. «Det skaper uro. Uro over ulikheten i makt og rikdom som igjen splitter oss. Uro over klimakrisen som nå for alvor truer oss. Uro over en regjering som alltid lytter mest til de få på toppen. Erna Solberg leder de rike sin regjering.»
Vi ser her hvordan Lysbakken har regissert historien til den passer som hånd i hanske med hans eget politiske budskap. Kort oppsummert kan vi si at fortellingen går som følger: Først kjempet folkeflertallet for rettferdighet og bedre kår, hvilket de klarte. Dette gjorde Norge til et bedre sted å bo for alle. Så har høyresiden over tid – på vegne av de rike – klart å reversere mye av dette. Samfunnet er nå preget av mer urettferdighet, skjevere maktfordeling, mer uro og utrygghet. Kampen må gjenopptas på vegne av de mange mot det rike mindretallet. Lysbakken og SV er villig til å lede denne kampen.
Med en slik forklaring på dagens sosiale og økonomiske utfordringer må Lysbakkens egen politikk fremstå som et nærmest nødvendig og innlysende riktig forvar av det beste i selve det historisk «norske».
Erna Solberg: Kompetanse, innovasjon, omstilling
I motsetning til Audun Lysbakken viser ikke Erna Solberg til konkrete historiske hendelser eller forløp. Hennes bruk av historien er, ved første øyekast, vanskeligere å få tak på. Dette er nok også litt av poenget. Solberg vil ikke snakke om fortiden, men om fremtiden. I talen til Høyres landsmøte sier hun det slik: «Vi skal ikke tegne et foreldet bilde av samfunnet for at det skal passe inn til et gammelt partiprogram. Vi skal utvikle nye partiprogrammer for å løse virkelige problemer som mennesker opplever i dag og i morgen.»
Likevel tyr hun til historien når hun trenger å rettferdiggjøre enkelte påstander om egen politikk. I sin tale på Virkekonferansen 2019 slo hun fast at det har vært det norske folks evne til å omstille seg som har gitt oss den norske modellen: «I Norge har vi tradisjonelt vært gode på å få til omstilling når det har vært nødvendig. Det er en av grunnene til at vi har det velferdssamfunnet vi har i dag.» Solberg viser ikke til konkrete årstall, historiske skikkelser eller kjente politiske reformer som har formet samfunnet, men til det norske folks «tradisjonelle» evne til å omstille seg. Siden vi gjennom historien har vært flinke til å benytte oss av denne verdifulle egenskapen, har vi har klart å skape et godt fungerende velferdssamfunn etter norsk modell. Hva historien lærer, er at omstilling virker. Dette har vi gjort før med stort hell, dette må vi derfor fortsette å gjøre.
Som historiker har jeg aldri hørt denne påstanden før – i alle fall ikke fra faghistorisk hold – men den passer perfekt til politikken Solberg ønsker å føre. Hovedbudskapet i Solbergs tale på Høyres landsmøte var nettopp omstilling. Hun tegnet da et bilde av et Norge i en overgangsperiode, hvor endring er uunngåelig og stadig vekk finner sted i tiltakende tempo. Det grønne skiftet fører til at vårt tidligere livsgrunnlag må vike til fordel for et nytt og mer bærekraftig. Eldrebølgen fører til at vi må jobbe mer og lengre, ny teknologi fører til at vi må jobbe annerledes enn før og stadig oppdatere vår kunnskap og kompetanse. Dette betyr at vi som enkeltpersoner regelmessig må kurses slik at vi alltid er oppdatert, eller vi må omskoleres til nye oppgaver – «vi skal lære hele livet, aldri gå ut på dato.» Sist, men ikke minst, må politikken endres etter tidens og fremtidens nye utfordringer, slik at bedrifter og privatpersoner kan omstille seg på best mulig vis. Skal vi tro Solberg, er omstilling selve mirakelkuren som løser alle problemer. Det er omstilling som må til for å løse klimakrisen, eldrebølgen, velferdsstatens fremtidige utfordringer, finanskriser, arbeidsløshet osv. Da passer det også godt at vårt flotte velferdssamfunn er et resultat av det norske folks tradisjonelle omstillingsevne. Vårt velferdssamfunn er, ifølge Solberg, et historisk bevis på at omstilling virker.
Motsetningen mellom Lysbakken og Solberg blir nå tydelig. Lysbakken bruker historien om det moderne Norge til å vise at uansett hvor svake og ubetydelige vi føler oss, er det mulig å gå sammen i kamp og forandre samfunnet til det bedre. Solberg derimot, hevder at retningen er gitt, utenfor vår kontroll, og at det som utgjør vårt særlige norske fortrinn, er vår omstillingsevne, dvs. vår evne til å justere oss etter stadig skiftende omstendigheter. Lysbakken hevder at vi tidligere har kunnet – og dermed fortsatt kan – gripe aktivt inn og forandre verden etter eget hode. Solberg hevder at vi alltid har klart å tilpasse oss ytre forhold i forandring. Dette er vår suksessoppskrift, det er slik vi må fortsette å gjøre det.
I landsmøtetalen til Solberg heter det at «historien har vist at nye bedrifter kommer ut av den kompetansen vi har bygget over tid og som vi videreutvikler. Ofte basert på våre naturressurser. Fossefallene og havet. Fisk. Skog. Mineraler. Olje og gass. Sammen med hardt arbeid og høy kompetanse er det dette som har lagt grunnlaget for vårt velferdssamfunn.»
Det er vanskelig å få tak på akkurat hva Solberg her forsøker å formidle. Men jeg tolker henne dit hen at hun mener «historien har vist» at hardt arbeid og høy kompetanse i bruken av våre naturressurser har hatt en god samfunnsøkonomisk effekt, og slik dannet grunnlaget for det norske velferdssamfunnet. Om vi skal takle fremtidens utfordringer, må vi fortsette, slik vi alltid har gjort, med å dra nytte av kompetansen vi allerede har opparbeidet gjennom mange års erfaring med utnytting av naturressursene. Kompetansen vi har tilegnet oss i olje- og gassnæringen er selve grunnlaget for en nytenkning som kan redde oss gjennom fremtidens utfordringer – det har «historien vist». Med et trylleslag går olje- og gass-utvinningen fra å være en del av problemet til å bli en del av løsningen – fordi «historien har vist at nye bedrifter kommer ut av den kompetansen vi har bygget over tid og som vi videreutvikler». Og nye bedrifter som takler nye utfordringer er nettopp løsningen.
Ifølge Solberg må vi stole på historiens lovmessige utvikling: kunnskap fører til kompetanse, kompetanse fører til innovasjon og nyskaping, hvilket fører til gründerskap som igjen fører til nye arbeidsplasser. Ut av dette vil det vokse frem nye bedrifter tuftet på en videreutviklet kompetanse – osv., osv. Vi må ikke tukle med denne prosessen, men heller legge til rette for den og la den gå sin gang. Gründerne er de som driver historien fremover i Solbergs historieforståelse – ikke, som hos Lysbakken, folkebevegelsene.
Solberg er et godt eksempel på den teknologioptimisme og fremskrittstro som har preget vår moderne tid. Troen på at vitenskapen og fornuften alltid vil føre oss trygt opp og frem, mot stadig nye og bedre samfunnstilstander, har preget vår tenkning og selvforståelse siden opplysningstiden. Men er det en ting vi historikere vet, så er det det at utviklingen ikke følger en rett linje. Historien er ofte et resultat av tilfeldigheter og uintenderte konsekvenser. Dens gang er like mye preget av brudd som av kontinuitet, av tilbakeskritt like mye som av fremskritt (alt etter hvordan man ser det).
Jonas Gahr Støre: Moderasjon, pragmatisme, kompromiss
I sin tale til Fellesforbundets landsmøte i 2019 forklarte Støre hvorfor sosialdemokratiet var veien å gå: «Jeg er sosialdemokrat fordi jeg tror og vet at politikk nytter, at vi kan få til store ting i fellesskap. Beviset er mange tiår med den norske modellen som har formet dette samfunnet med parter som tar ansvar.»
Både høyresiden og ytre venstre tar feil, hevder Støre. «Høyresiden møter oss med beskjed om nøytralitet, markedet ordner opp.» Og markedet er god til å ordne, slår han fast, «det er effektivt til å fordele, det er bare at det fordeler skjevt, og det fordeler urettferdig.» Ytre venstre, på den andre siden, ønsker å «knuse kapitalismen, og stenge for globaliseringen. EU må legges ned, krefter utenfor oss er så sterke at det beste vi gjør er å trekke oss tilbake. Vi gjenvinner kontroll ved å lukke dører, kutte avtaler, være hos oss selv.»
Begge deler er feil, slår han så fast og fortsetter: «Norsk historie» er «full av eksempler» på at sosialdemokratiet er det beste alternativet. Det har vist seg gang på gang at hvis man «står sammen i fellesskap i åpen omgang med verden», kan man få til «store ting». Til slutt vil han minne oss om «et avgjørende viktig år i norsk historie», nemlig 1935: Året da det store klassekompromisset fant sted – Hovedavtalen, Kriseforliket – da kapital «fikk en åpen økonomi som konkurrerte med verden utenfor, men hvor arbeid fikk velferd, rettferdig fordeling og fellesskapets sterke ansvar. Dette har jo kjennetegnet Norge i alle de årene siden.»
Det er her verdt å merke seg særlig tre ting. For det første at den norske modellen, sosialdemokratiet og Arbeiderpartiet er ett og samme. Når Støre skal forklare hvorfor sosialdemokratiet generelt eller Arbeiderpartiet spesielt er det beste alternativet, er det bare å vise til den norske modellen. Dette er et historisk bevis på sosialdemokratiets overlegenhet i forhold til andre tilgjengelige løsninger. Den andre tingen å merke seg, er at Støre hevder en ubrutt kontinuitet mellom Arbeiderpartiet anno 1935 og dagens Arbeiderparti. Det tredje er at han hevder at kapitalen gjennom Hovedavtalen og Nygaardsvolds regjeringsdannelse fikk en «åpen økonomi som konkurrerte med verden utenfor.»
Med denne siste påstanden skaffer Støre seg historisk ryggdekning for sitt forsvar av EØS-avtalen, som hadde møtt hard kritikk på nettopp dette landsmøtet. Men dette stemmer ikke i det hele tatt. Etter flere tiår med økonomisk uro og kriser (fra ca.1870 til 1935) hadde folks mistro til den økonomiske liberalismen økt drastisk – ikke bare i Norge, men i hele den vestlige verden. Man stolte ikke lenger på at markedet kunne ordne opp selv. Ut av dette vokste det frem en ny styringsideologi hvor staten skulle regulere samfunnsutviklingen gjennom planer og aktive inngrep i økonomien. Markedet skulle styres og stimuleres etter samfunnets behov, ikke overlates til seg selv. Snarere var det en form for planøkonomi og økonomisk proteksjonisme som kom til å prege den norske økonomien i tiden fremover.
Støre prøver å sette sitt eget partis politikk inn i arbeiderbevegelsens ærverdige historie. Det dreier seg om å vise kontinuitet: Slik gjorde vi da, og slik bør vi gjøre det nå … Den norske modellen er Arbeiderpartiets fortjeneste, siden det var dette partiet som fikk til et kompromiss mellom arbeid og kapital i 1935. Det er dette som har «kjennetegnet Norge i alle de årene siden.» Man kan få inntrykk av en grunnleggende kontinuitet mellom Arbeiderpartiet da og nå. Men dette kan ikke stemme. Snarere dreier det seg om to helt forskjellige partier med radikalt forskjellig verdigrunnlag. Uten å gå inn i for mange detaljer, kan jeg her nevne noen av de mest opplagte forskjellene: For det første var DNA i 1935 et klasseparti, nærmere bestemt arbeiderklassens parti. For det andre var det et sosialistisk parti. En fløy hadde en parlamentarisk-sosialistisk plattform, en annen var fremdeles revolusjonær marxistisk. Selv om statsminister Nygaardsvold var reformvennlig og samarbeidsvillig, var han ingen sosialdemokrat slik vi forstår begrepet i dag, han var sosialist. Men den sosialismen han representerte var av en særnorsk type, utviklet av hans egen utenriksminister, historieprofessoren Halvdan Koht. Folkesosialisme, ble den kalt. Sosialisme var målet, men her var ikke intensjonen først og fremst et klasseløst samfunn, men et samfunn uten klassekamp. Dette var en sosialisme hvor det nasjonale fellesskapet, det store samarbeidet på tvers av klassene, var både mål og middel. Koht ønsket en dypere nasjonal solidaritet og integrasjon. Som han selv formulerte det: «Sosialisme er den høgste form for nasjonaltanke.»
Arbeiderpartiet av i dag kan ikke sies å være et klasseparti, i alle fall ikke arbeiderklassens. Mange vil hevde at det er blitt et markedsliberalistisk parti fullt av konsulenter og folk fra PR-bransjen. Man kan trygt si at Nygaardsvold var en mann av folket. Mellomkrigstidens arbeidsfolk må ha følt en viss identitet og samhørighet med Gubben, som de kalte han, for han var jo en av dem. Med Støre, derimot, er det annerledes. At han vokste opp på Oslos vestkant, at han er mangemillionær, utdannet ved noen av verdens mest prestisjetunge kunnskapsinstitusjoner, har ikke bare gitt ham plenty av økonomisk kapital, men og en stor dose kulturell kapital. Større avstand fra den gjennomsnittlige nordmann kan man ikke oppnå, om ikke man er kongelig. Det er god grunn til å tro at det kan være vanskelig for arbeidsfolk å identifisere seg med denne partilederen og omvendt.
At det for Støre tilsynelatende har vært problemfritt å arbeide for, ideologisk sett, vidt forskjellige regjeringer og statsministere – Syse (H), Brundtland (Ap), Bondevik (KrF), Jagland og Stoltenberg (Ap) – kan også tenkes å bidra til å skape avstand mellom ham og arbeidsfolk flest.
Det er jo dette som har vært Støres problem. Han blir ikke tatt på alvor som arbeiderbevegelsens representant. Snarere har han blitt selve symbolet på hvor langt partiet har beveget seg i borgerlig retning. Nettopp derfor er han tjent med å prøve å vise en affinitet til det gode gamle Arbeiderpartiet som altså satte sitt umiskjennelige preg på «den norske modellen» vi er så stolte av. For ham blir fortellingen om et Arbeiderparti som er seg selv likt, da som nå, et middel til å framstille seg som arvtaker etter Nygaardsvold (og Gerhardsen), med all den politisk-sosiale troverdighet som følger med. Men enhver som har satt seg litt inn i partiets historie, vet at det har gjennomgått en enorm forandring. Det er nesten ikke til å kjenne igjen. I Støres fremstilling får man likevel inntrykk av at både Arbeiderpartiet og den norske modellen er overlevert som mer eller mindre uforandret, og ganske enkelt nå må videreføres i den skikkelse de har i dag.
Kontekst og forandring
Som historiker vet jeg at historie fremfor alt er forandring, hvilket betyr at det ikke er noen lærdom å hente direkte fra den. Sosialdemokrati og sosialisme er historisk foranderlige begreper; de har hatt forskjellige betydninger til forskjellige tider i historien. Nygaardsvold hadde en annen forståelse av disse begrepene enn Støre. At han var pragmatisk under kriseforliket på 1930-tallet, var av helt andre grunner enn de som har beveget Støre til en tilsynelatende lik politisk innstilling i dag. Valgene til disse to har funnet sted i vidt forskjellige historiske situasjoner, med særegne problemer som har krevd særegne løsninger. Siden historien ikke gjentar seg, er det ikke mulig å bruke den som lærestykke, eller hevde identitet mellom da og så. Om vi virkelig ønsker å forstå Nygaardsvold, må vi kontekstualisere hans valg og hans handlinger. Vi må forstå hva det var som til enhver tid motiverte ham til å gjøre det ene fremfor det andre. Det må vi også gjøre med fenomener som «den norske modellen.» Hvilke historisk spesifikke faktorer spilte inn da den begynte å ta form; hvorfor og på hvilken måte har den utviklet seg videre, frem til i dag?
Historien er mangfoldig. For så vidt kan den brukes til å forklare litt av hvert, alt etter hvor man velger å fokusere blikket. Betoner vi særlig ett aspekt ved historien, får vi en ganske annen versjon enn om vi betoner et annet. Det er derfor ikke så vanskelig, om man ønsker det sterkt nok, å finne noe fra fortiden som kan gi inntrykk av likhet og sammenheng med egen aktuell politikk. Er man litt kreativ, slik innovative ideologer og gode taleskrivere er, kan man få det til å se ut som at man spiller på lag med historien. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at både kampvilje (Lysbakken), kompromissvilje (Støre) og omstillingsevne (Solberg) har vært av en viss betydning for noe som man med litt oppfinnsomhet kan kalle en «norsk modell». Men dette betyr ikke at det er fritt frem for alle og enhver til å tolke historien slik som det passer dem. Historikernes oppgave er å fremstille fortidens hendelser som betinget av en bestemt konkret situasjon som nå for lengst er overstått. Det dreier seg da om å få tak på aktørenes eget perspektiv. Historisk forståelse er kontekstualisering: Å forstå en historisk handling eller hendelser er å forstå aktørene ut fra deres egne intensjoner og ut fra egne relevante handlingsbetingelser.
Den viktigste lærdommen historien kan gi, er at det ikke er noen lærdom å hente i historien. Hvis vi kan lære noe, er det at samfunn og kultur er i stadig forandring. Hva fremtiden vil bringe, er derfor ganske sikkert noe overraskende nytt og ukjent. I dette ligger det en usikkerhet, men også noe håpefullt. At fremtiden er åpen, betyr at det i fortsettelsen er opp til oss å skape historien. Vi trenger ikke følge gamle tradisjoner eller etterligne gamle forbilder. Historisk bevissthet av denne typen er altså potensielt frigjørende. Hvis vi går med på at hver historisk stund er ny og annerledes, kan det hjelpe oss til å få øye på flere handlingsmuligheter i situasjonen her og nå. Men da er det ikke lenger noe som kan frita oss fra ansvaret for å begrunne våre politiske valg i konkrete undersøkelser av den aktuelle historiske situasjon etter hvert som den forandrer seg.
Kilder:
Audun Lysbakken: Tale til SVs landsmøte, Gardermoen, 29.03.2019. www.sv.no
Erna Solberg: Tale til Høyres landsmøte, Gardermoen, 15.03.2019. www.høyre.no
Jonas Gahr Støre: Tale til Fellesforbundets landsmøte, Oslo, 15.10.2019. www.fellesforbundet.no