Bruk og misbruk av historien

Vår his­to­rie og hvor­dan den tolkes er ikke noe som bare angår faghis­torik­erne. Også i poli­tikken er det sterke meninger om hvor­dan his­to­rien skal forstås – og da særlig i lys av poli­tik­ernes egen samtid. Ofte brukes his­to­rien til å legit­imere poli­tikk. Ciceros dic­tum his­to­ria mag­is­tra vitae (his­to­rien er livets læremester), får da ny gyldighet:  […]

Vår his­to­rie og hvor­dan den tolkes er ikke noe som bare angår faghis­torik­erne. Også i poli­tikken er det sterke meninger om hvor­dan his­to­rien skal forstås – og da særlig i lys av poli­tik­ernes egen samtid. Ofte brukes his­to­rien til å legit­imere poli­tikk. Ciceros dic­tum his­to­ria mag­is­tra vitae (his­to­rien er livets læremester), får da ny gyldighet: 

Det som en gang vir­ket, må igjen tas i bruk; det som ikke gjorde det, må vi la ligge. His­to­rien blir brukt som for­bilde og inspi­rasjon, eller til skrekk og advarsel. Men for­tiden kan også brukes til å legit­imere poli­tikk ved at aktuelle stand­punk­ter blir innskrevet i en ærverdig tradis­jon. Slik kan man ta for­tiden til inntekt for seg og sitt. For øvrig brukes his­to­rien til å fork­lare, og med dét definere, den nåværende poli­tiske situ­asjon og dens utfor­dringer. Dermed kan man snevre inn alter­na­tivene slik at løs­nin­gene man selv ønsker å realis­ere, frem­står nærmest som selvsagte og uun­ngåelige. Som George Orwell for­mulerte det i 1984: «Den som kon­trollerer for­tiden, kon­trollerer fremti­den. Den som kon­trollerer nåti­den, kon­trollerer fortiden». 

Et nærliggende eksem­pel fra norsk poli­tikk er begrepet om «den norske mod­ellen». I senere år har det vært mye snakk om en sam­funns­mod­ell som pass­er helt naturlig for Norge for så vidt som den er – og alltid eller svært lenge har vært – sær­preget norsk eller nordisk. Akku­rat hva den består av, hvor­for den er så spe­siell og hvor­dan den har blitt til og har utviklet seg, er mer uklart. Men det er i alle fall en all­ment utbredt opp­fat­ning at den norske mod­ellen er det som gjør Norge til et helt enestående godt land å bo i. 

Et lite utvalg taler fra Virk­somme ord-arkivet vil kunne illus­trere hvor­dan his­to­rien blir brukt og mis­brukt i norsk poli­tisk retorikk. I det føl­gende skal jeg å ta for meg Audun Lys­bakkens landsmøte­tale til SV (mars 2019), Erna Sol­bergs tale på Høyres landsmøte (mars 2019) og Jonas Gahr Støres tale på Fag­for­bun­dets landsmøte (okto­ber 2019). Her er tre poli­tiske aktør­er med vidt forskjel­lige ver­sjon­er av hva den norske mod­ellen går ut på og hvor­dan den er blitt til – og hvor­dan man i fort­set­telsen bør gå fram for å ta vare på denne verdi­fulle arven.

Audun Lysbakken: Kamp og motstand

I Lys­bakkens ver­sjon er den norske mod­ellen grad­vis kjem­pet frem av arbei­ds­folk og fat­tig­folk. Det er deres kamp som har «formet lan­det», som har tvunget makt- og pengeel­iten til å gi etter og inngå kom­pro­miss. Slik fikk vi «et skat­tesys­tem hvor de med mest skulle bidra mest. Slik fikk vi et sys­tem for ret­tfer­dig pro­gres­siv beskat­ning, slik fikk vi et sikker­het­snett av trygder og stø­nad­er som tar vare på folk når det trengs. 

Ifølge Lys­bakken er den norske mod­ellen et resul­tat av de under­tryk­tes kamp for ret­tfer­dighet og velferd. I hans frem­still­ing er den norske mod­ellen blitt til på tross av makt- og pengeel­iten, ikke gjen­nom gjen­sidig enighet mel­lom ans­varlige parter, slik for eksem­pel Jonas Gahr Støre vil ha det til. Hos Lys­bakken er de rike og deres poli­tiske rep­re­sen­tan­ter (høyr­ereg­jerin­gen og de borg­erlige par­tiene) snarere et prob­lem og en utfor­dring for den norske mod­ellen: Det er de som truer den.

«His­to­rien om det mod­erne Norge er his­to­rien om hvor­dan de mange – arbei­ds­folk og fat­tig­folk – kjem­pet, vant og formet lan­det. De få, rik­folk og penge­folk, fikk ikke lenger bestemme aleine. Sånn fikk vi et arbei­d­sliv hvor ingen lenger skulle stå med luen i hån­den. Sånn fikk vi et skat­tesys­tem hvor de med mest skulle bidra mest. Sånn fikk vi en velferds­stat som skulle være et sikker­het­snett for oss når vanske­lige dager kom­mer, men også en tram­po­line å ta sats på i livet — så alle sine evn­er kan tas i bruk og også van­lige folk sine drøm­mer bli til virke­lighet. For de mange, ikke for de få».

Det Norge som arbei­ds­folk «kjem­pet, vant og formet» er truet, skal vi tro Lys­bakken. «Sånn styres ikke Norge lenger.» Høyr­ereg­jerin­gen har – på veg­ne av de rike – langt på vei gjen­er­o­bret det de en gang måtte gi fra seg. Dette før­er til splid og bekym­ring i befolknin­gen. Ulikhetene vokser, mak­ten er skjevt fordelt, og kli­makrisen truer. «Det skaper uro. Uro over ulikheten i makt og rik­dom som igjen split­ter oss. Uro over kli­makrisen som nå for alvor truer oss. Uro over en reg­jer­ing som alltid lyt­ter mest til de få på top­pen. Erna Sol­berg led­er de rike sin regjering.» 

Vi ser her hvor­dan Lys­bakken har regis­sert his­to­rien til den pass­er som hånd i hanske med hans eget poli­tiske bud­skap. Kort opp­sum­mert kan vi si at fortellin­gen går som føl­ger: Først kjem­pet folke­fler­tal­let for ret­tfer­dighet og bedre kår, hvilket de klarte. Dette gjorde Norge til et bedre sted å bo for alle. Så har høyres­i­den over tid – på veg­ne av de rike – klart å reversere mye av dette. Sam­fun­net er nå preget av mer uret­tfer­dighet, skje­vere mak­t­fordel­ing, mer uro og utryg­ghet. Kam­p­en må gjenopp­tas på veg­ne av de mange mot det rike min­dretal­let. Lys­bakken og SV er vil­lig til å lede denne kampen.

Med en slik fork­lar­ing på dagens sosiale og økonomiske utfor­dringer må Lys­bakkens egen poli­tikk frem­stå som et nærmest nød­vendig og innl­y­sende rik­tig for­var av det beste i selve det his­torisk «norske».

Erna Solberg: Kompetanse, innovasjon, omstilling

I mot­set­ning til Audun Lys­bakken vis­er ikke Erna Sol­berg til konkrete his­toriske hen­delser eller for­løp. Hennes bruk av his­to­rien er, ved første øyekast, vanske­ligere å få tak på. Dette er nok også litt av poenget. Sol­berg vil ikke snakke om for­tiden, men om fremti­den. I tal­en til Høyres landsmøte sier hun det slik: «Vi skal ikke teg­ne et foreldet bilde av sam­fun­net for at det skal passe inn til et gam­melt par­tipro­gram. Vi skal utvikle nye par­tipro­gram­mer for å løse virke­lige prob­le­mer som men­nesker opplever i dag og i morgen.» 

Likev­el tyr hun til his­to­rien når hun trenger å ret­tfer­dig­gjøre enkelte pås­tander om egen poli­tikk. I sin tale på Virkekon­fer­ansen 2019 slo hun fast at det har vært det norske folks evne til å omstille seg som har gitt oss den norske mod­ellen: «I Norge har vi tradis­jonelt vært gode på å få til omstill­ing når det har vært nød­vendig. Det er en av grunnene til at vi har det velferdssam­fun­net vi har i dag.» Sol­berg vis­er ikke til konkrete årstall, his­toriske skikkelser eller kjente poli­tiske reformer som har formet sam­fun­net, men til det norske folks «tradis­jonelle» evne til å omstille seg. Siden vi gjen­nom his­to­rien har vært flinke til å benytte oss av denne verdi­fulle egen­skapen, har vi har klart å skape et godt fun­gerende velferdssam­funn etter norsk mod­ell. Hva his­to­rien lær­er, er at omstill­ing virk­er. Dette har vi gjort før med stort hell, dette må vi der­for fort­sette å gjøre.

Som his­torik­er har jeg aldri hørt denne pås­tanden før – i alle fall ikke fra faghis­torisk hold – men den pass­er per­fekt til poli­tikken Sol­berg ønsker å føre. Hov­ed­bud­skapet i Sol­bergs tale på Høyres landsmøte var net­topp omstill­ing. Hun teg­net da et bilde av et Norge i en over­gangspe­ri­ode, hvor endring er uun­ngåelig og stadig vekk finner sted i tiltak­ende tem­po. Det grønne skiftet før­er til at vårt tidligere livs­grunnlag må vike til fordel for et nytt og mer bærekraftig. Eldrebøl­gen før­er til at vi må jobbe mer og lengre, ny teknolo­gi før­er til at vi må jobbe annerledes enn før og stadig opp­datere vår kunnskap og kom­petanse. Dette betyr at vi som enkelt­per­son­er regelmes­sig må kurs­es slik at vi alltid er opp­datert, eller vi må omskol­eres til nye opp­gaver – «vi skal lære hele livet, aldri gå ut på dato.» Sist, men ikke minst, må poli­tikken endres etter tidens og fremti­dens nye utfor­dringer, slik at bedrifter og pri­vat­per­son­er kan omstille seg på best mulig vis. Skal vi tro Sol­berg, er omstill­ing selve mirakelkuren som løs­er alle prob­le­mer. Det er omstill­ing som må til for å løse kli­makrisen, eldrebøl­gen, velferdsstatens frem­tidi­ge utfor­dringer, finan­skris­er, arbei­d­sløshet osv. Da pass­er det også godt at vårt flotte velferdssam­funn er et resul­tat av det norske folks tradis­jonelle omstill­ing­sevne. Vårt velferdssam­funn er, ifølge Sol­berg, et his­torisk bevis på at omstill­ing virker. 

Mot­set­nin­gen mel­lom Lys­bakken og Sol­berg blir nå tydelig. Lys­bakken bruk­er his­to­rien om det mod­erne Norge til å vise at uansett hvor svake og ube­ty­delige vi føler oss, er det mulig å gå sam­men i kamp og foran­dre sam­fun­net til det bedre. Sol­berg der­i­mot, hevder at ret­nin­gen er gitt, uten­for vår kon­troll, og at det som utgjør vårt særlige norske for­trinn, er vår omstill­ing­sevne, dvs. vår evne til å jus­tere oss etter stadig skif­tende oms­tendigheter. Lys­bakken hevder at vi tidligere har kun­net – og dermed fort­satt kan – gripe aktivt inn og foran­dre ver­den etter eget hode. Sol­berg hevder at vi alltid har klart å tilpasse oss ytre forhold i foran­dring. Dette er vår suk­ses­sopp­skrift, det er slik vi må fort­sette å gjøre det. 

I landsmøte­tal­en til Sol­berg het­er det at «his­to­rien har vist at nye bedrifter kom­mer ut av den kom­petansen vi har bygget over tid og som vi videreutvikler. Ofte basert på våre natur­res­surs­er. Fos­se­fal­l­ene og havet. Fisk. Skog. Min­eraler. Olje og gass. Sam­men med hardt arbeid og høy kom­petanse er det dette som har lagt grunnlaget for vårt velferdssamfunn.»

Det er vanske­lig å få tak på akku­rat hva Sol­berg her forsøk­er å formi­dle. Men jeg tolk­er henne dit hen at hun men­er «his­to­rien har vist» at hardt arbeid og høy kom­petanse i bruken av våre natur­res­surs­er har hatt en god sam­funnsøkonomisk effekt, og slik dan­net grunnlaget for det norske velferdssam­fun­net. Om vi skal tak­le fremti­dens utfor­dringer, må vi fort­sette, slik vi alltid har gjort, med å dra nytte av kom­petansen vi allerede har oppar­bei­det gjen­nom mange års erfar­ing med utnyt­ting av natur­res­sursene. Kom­petansen vi har tileg­net oss i olje- og gassnærin­gen er selve grunnlaget for en nytenkn­ing som kan red­de oss gjen­nom fremti­dens utfor­dringer – det har «his­to­rien vist». Med et trylleslag går olje- og gass-utvin­nin­gen fra å være en del av prob­lemet til å bli en del av løs­nin­gen – for­di «his­to­rien har vist at nye bedrifter kom­mer ut av den kom­petansen vi har bygget over tid og som vi videreutvikler». Og nye bedrifter som tak­ler nye utfor­dringer er net­topp løsningen.

Ifølge Sol­berg må vi stole på his­to­riens lovmes­sige utvikling: kunnskap før­er til kom­petanse, kom­petanse før­er til inno­vasjon og nyskap­ing, hvilket før­er til grün­der­skap som igjen før­er til nye arbei­d­splass­er. Ut av dette vil det vokse frem nye bedrifter tuftet på en videreutviklet kom­petanse – osv., osv. Vi må ikke tuk­le med denne pros­essen, men heller legge til rette for den og la den gå sin gang. Grün­derne er de som dri­ver his­to­rien fre­mover i Sol­bergs his­to­rieforståelse – ikke, som hos Lys­bakken, folkebevegelsene. 

Sol­berg er et godt eksem­pel på den teknolo­giop­ti­misme og frem­skrittstro som har preget vår mod­erne tid. Troen på at viten­skapen og for­nuften alltid vil føre oss trygt opp og frem, mot stadig nye og bedre sam­funnstil­stander, har preget vår tenkn­ing og selv­forståelse siden opplysningsti­den. Men er det en ting vi his­torikere vet, så er det det at utviklin­gen ikke føl­ger en rett lin­je. His­to­rien er ofte et resul­tat av til­feldigheter og uin­ten­derte kon­sekvenser. Dens gang er like mye preget av brudd som av kon­ti­nu­itet, av tilbakeskritt like mye som av frem­skritt (alt etter hvor­dan man ser det). 

Jonas Gahr Støre: Moderasjon, pragmatisme, kompromiss

I sin tale til Felles­for­bun­dets landsmøte i 2019 fork­larte Støre hvor­for sosialdemokrati­et var veien å gå: «Jeg er sosialdemokrat for­di jeg tror og vet at poli­tikk nyt­ter, at vi kan få til store ting i fel­lesskap. Beviset er mange tiår med den norske mod­ellen som har formet dette sam­fun­net med parter som tar ansvar.» 

Både høyres­i­den og ytre ven­stre tar feil, hevder Støre. «Høyres­i­den møter oss med beskjed om nøy­tralitet, markedet ord­ner opp.» Og markedet er god til å ordne, slår han fast, «det er effek­tivt til å fordele, det er bare at det fordel­er skjevt, og det fordel­er uret­tfer­dig.» Ytre ven­stre, på den andre siden, ønsker å «knuse kap­i­tal­is­men, og stenge for glob­alis­erin­gen. EU må legges ned, krefter uten­for oss er så sterke at det beste vi gjør er å trekke oss tilbake. Vi gjen­vin­ner kon­troll ved å lukke dør­er, kutte avtaler, være hos oss selv.»

Begge del­er er feil, slår han så fast og fort­set­ter: «Norsk his­to­rie» er «full av eksem­pler» på at sosialdemokrati­et er det beste alter­na­tivet. Det har vist seg gang på gang at hvis man «står sam­men i fel­lesskap i åpen omgang med ver­den», kan man få til «store ting». Til slutt vil han minne oss om «et avgjørende vik­tig år i norsk his­to­rie», nem­lig 1935: Året da det store klassekom­pro­mis­set fant sted – Hov­e­davtal­en, Krise­for­liket – da kap­i­tal «fikk en åpen økono­mi som konkur­rerte med ver­den uten­for, men hvor arbeid fikk velferd, ret­tfer­dig fordel­ing og fel­lesskapets sterke ans­var. Dette har jo kjen­neteg­net Norge i alle de årene siden.» 

Det er her verdt å merke seg særlig tre ting. For det første at den norske mod­ellen, sosialdemokrati­et og Arbei­der­par­ti­et er ett og samme. Når Støre skal fork­lare hvor­for sosialdemokrati­et generelt eller Arbei­der­par­ti­et spe­sielt er det beste alter­na­tivet, er det bare å vise til den norske mod­ellen. Dette er et his­torisk bevis på sosialdemokrati­ets over­legen­het i forhold til andre tilgjen­gelige løs­ninger. Den andre tin­gen å merke seg, er at Støre hevder en ubrutt kon­ti­nu­itet mel­lom Arbei­der­par­ti­et anno 1935 og dagens Arbei­der­par­ti. Det tred­je er at han hevder at kap­i­tal­en gjen­nom Hov­e­davtal­en og Nygaardsvolds reg­jer­ings­dan­nelse fikk en «åpen økono­mi som konkur­rerte med ver­den utenfor.» 

Med denne siste pås­tanden skaf­fer Støre seg his­torisk ryg­gdekn­ing for sitt forsvar av EØS-avtal­en, som hadde møtt hard kri­tikk på net­topp dette landsmøtet. Men dette stem­mer ikke i det hele tatt. Etter flere tiår med økonomisk uro og kris­er (fra ca.1870 til 1935) hadde folks mis­tro til den økonomiske lib­er­al­is­men økt drastisk – ikke bare i Norge, men i hele den vestlige ver­den. Man stolte ikke lenger på at markedet kunne ordne opp selv. Ut av dette vok­ste det frem en ny styringside­olo­gi hvor stat­en skulle reg­ulere sam­funnsutviklin­gen gjen­nom plan­er og aktive inngrep i økonomien. Markedet skulle styres og stim­uleres etter sam­fun­nets behov, ikke over­lates til seg selv. Snarere var det en form for planøkono­mi og økonomisk pro­tek­sjon­isme som kom til å prege den norske økonomien i tiden fremover. 

Støre prøver å sette sitt eget par­tis poli­tikk inn i arbei­der­beveg­elsens ærverdi­ge his­to­rie. Det dreier seg om å vise kon­ti­nu­itet: Slik gjorde vi da, og slik bør vi gjøre det nå … Den norske mod­ellen er Arbei­der­par­ti­ets fort­jen­este, siden det var dette par­ti­et som fikk til et kom­pro­miss mel­lom arbeid og kap­i­tal i 1935. Det er dette som har «kjen­neteg­net Norge i alle de årene siden.» Man kan få inntrykk av en grunn­leggende kon­ti­nu­itet mel­lom Arbei­der­par­ti­et da og nå. Men dette kan ikke stemme. Snarere dreier det seg om to helt forskjel­lige parti­er med radikalt forskjel­lig verdi­grunnlag. Uten å gå inn i for mange detal­jer, kan jeg her nevne noen av de mest opplagte forskjel­lene: For det første var DNA i 1935 et klassep­a­r­ti, nærmere bestemt arbei­derk­lassens par­ti. For det andre var det et sosial­is­tisk par­ti. En fløy hadde en par­la­men­tarisk-sosial­is­tisk plat­tform, en annen var fremde­les rev­o­lusjonær marx­is­tisk. Selv om statsmin­is­ter Nygaardsvold var refor­mvennlig og samar­bei­dsvil­lig, var han ingen sosialdemokrat slik vi forstår begrepet i dag, han var sosial­ist. Men den sosial­is­men han rep­re­sen­terte var av en særnorsk type, utviklet av hans egen uten­riksmin­is­ter, his­to­riepro­fes­soren Halv­dan Koht. Folke­sosial­isme, ble den kalt. Sosial­isme var målet, men her var ikke inten­sjo­nen først og fremst et klas­seløst sam­funn, men et sam­funn uten klassekamp. Dette var en sosial­isme hvor det nasjonale fel­lesskapet, det store samar­bei­det på tvers av klassene, var både mål og mid­del. Koht øns­ket en dypere nasjon­al sol­i­daritet og inte­grasjon. Som han selv for­mulerte det: «Sosial­isme er den høg­ste form for nasjonaltanke.» 

Arbei­der­par­ti­et av i dag kan ikke sies å være et klassep­a­r­ti, i alle fall ikke arbei­derk­lassens. Mange vil hevde at det er blitt et marked­slib­er­al­is­tisk par­ti fullt av kon­sulen­ter og folk fra PR-bran­sjen. Man kan trygt si at Nygaardsvold var en mann av folket. Mel­lomkrigsti­dens arbei­ds­folk må ha følt en viss iden­titet og samhørighet med Gubben, som de kalte han, for han var jo en av dem. Med Støre, der­i­mot, er det annerledes. At han vok­ste opp på Oslos vestkant, at han er mangemil­lionær, utdan­net ved noen av ver­dens mest prestis­je­tunge kunnskapsin­sti­tusjon­er, har ikke bare gitt ham plen­ty av økonomisk kap­i­tal, men og en stor dose kul­turell kap­i­tal. Større avs­tand fra den gjen­nom­snit­tlige nord­mann kan man ikke opp­nå, om ikke man er kon­gelig. Det er god grunn til å tro at det kan være vanske­lig for arbei­ds­folk å iden­ti­fis­ere seg med denne par­tiled­eren og omvendt.

At det for Støre tilsynela­tende har vært prob­lem­fritt å arbei­de for, ide­ol­o­gisk sett, vidt forskjel­lige reg­jeringer og statsmin­is­tere – Syse (H), Brundt­land (Ap), Bon­de­vik (KrF), Jagland og Stoltenberg (Ap) – kan også tenkes å bidra til å skape avs­tand mel­lom ham og arbei­ds­folk flest. 

Det er jo dette som har vært Støres prob­lem. Han blir ikke tatt på alvor som arbei­der­beveg­elsens rep­re­sen­tant. Snarere har han blitt selve sym­bo­l­et på hvor langt par­ti­et har beveg­et seg i borg­erlig ret­ning. Net­topp der­for er han tjent med å prøve å vise en affinitet til det gode gam­le Arbei­der­par­ti­et som alt­så sat­te sitt umiskjen­nelige preg på «den norske mod­ellen» vi er så stolte av. For ham blir fortellin­gen om et Arbei­der­par­ti som er seg selv likt, da som nå, et mid­del til å fram­stille seg som arv­tak­er etter Nygaardsvold (og Ger­hard­sen), med all den poli­tisk-sosiale tro­verdighet som føl­ger med. Men enhver som har satt seg litt inn i par­ti­ets his­to­rie, vet at det har gjen­nomgått en enorm foran­dring. Det er nesten ikke til å kjenne igjen. I Støres frem­still­ing får man likev­el inntrykk av at både Arbei­der­par­ti­et og den norske mod­ellen er over­lev­ert som mer eller min­dre uforan­dret, og ganske enkelt nå må videre­føres i den skikkelse de har i dag.

Kontekst og forandring

Som his­torik­er vet jeg at his­to­rie frem­for alt er foran­dring, hvilket betyr at det ikke er noen lær­dom å hente direk­te fra den. Sosialdemokrati og sosial­isme er his­torisk foran­derlige begreper; de har hatt forskjel­lige betyd­ninger til forskjel­lige tider i his­to­rien. Nygaardsvold hadde en annen forståelse av disse begrepene enn Støre. At han var prag­ma­tisk under krise­for­liket på 1930-tal­let, var av helt andre grun­ner enn de som har beveg­et Støre til en tilsynela­tende lik poli­tisk innstill­ing i dag. Val­gene til disse to har fun­net sted i vidt forskjel­lige his­toriske situ­asjon­er, med særeg­ne prob­le­mer som har krevd særeg­ne løs­ninger. Siden his­to­rien ikke gjen­tar seg, er det ikke mulig å bruke den som lærestykke, eller hevde iden­titet mel­lom da og så. Om vi virke­lig ønsker å forstå Nygaardsvold, må vi kon­tek­stu­alis­ere hans valg og hans han­dlinger. Vi må forstå hva det var som til enhver tid motiverte ham til å gjøre det ene frem­for det andre. Det må vi også gjøre med fenomen­er som «den norske mod­ellen.» Hvilke his­torisk spe­si­fikke fak­tor­er spilte inn da den beg­y­nte å ta form; hvor­for og på hvilken måte har den utviklet seg videre, frem til i dag? 

            His­to­rien er mang­foldig. For så vidt kan den brukes til å fork­lare litt av hvert, alt etter hvor man vel­ger å fokusere blikket. Beton­er vi særlig ett aspekt ved his­to­rien, får vi en ganske annen ver­sjon enn om vi beton­er et annet. Det er der­for ikke så vanske­lig, om man ønsker det sterkt nok, å finne noe fra for­tiden som kan gi inntrykk av likhet og sam­men­heng med egen aktuell poli­tikk. Er man litt kreativ, slik inno­v­a­tive ide­ologer og gode taleskri­vere er, kan man få det til å se ut som at man spiller på lag med his­to­rien. Det er ikke vanske­lig å finne eksem­pler på at både kam­pvil­je (Lys­bakken), kom­pro­missvil­je (Støre) og omstill­ing­sevne (Sol­berg) har vært av en viss betyd­ning for noe som man med litt oppfinn­somhet kan kalle en «norsk mod­ell». Men dette betyr ikke at det er fritt frem for alle og enhver til å tolke his­to­rien slik som det pass­er dem. His­torik­ernes opp­gave er å frem­stille for­tidens hen­delser som betinget av en bestemt konkret situ­asjon som nå for lengst er over­stått. Det dreier seg da om å få tak på aktørenes eget per­spek­tiv. His­torisk forståelse er kon­tek­stu­alis­er­ing: Å forstå en his­torisk han­dling eller hen­delser er å forstå aktørene ut fra deres egne inten­sjon­er og ut fra egne rel­e­vante handlingsbetingelser. 

Den vik­tig­ste lær­dom­men his­to­rien kan gi, er at det ikke er noen lær­dom å hente i his­to­rien. Hvis vi kan lære noe, er det at sam­funn og kul­tur er i stadig foran­dring. Hva fremti­den vil bringe, er der­for ganske sikkert noe over­rask­ende nytt og ukjent. I dette lig­ger det en usikker­het, men også noe håpe­fullt. At fremti­den er åpen, betyr at det i fort­set­telsen er opp til oss å skape his­to­rien. Vi trenger ikke følge gam­le tradis­jon­er eller etterligne gam­le for­bilder. His­torisk bevis­s­thet av denne typen er alt­så poten­sielt frigjørende. Hvis vi går med på at hver his­torisk stund er ny og annerledes, kan det hjelpe oss til å få øye på flere han­dlingsmu­ligheter i situ­asjo­nen her og nå. Men da er det ikke lenger noe som kan fri­ta oss fra ans­varet for å begrunne våre poli­tiske valg i konkrete under­søkelser av den aktuelle his­toriske situ­asjon etter hvert som den foran­dr­er seg. 

Kilder:

Audun Lys­bakken: Tale til SVs landsmøte, Gar­der­moen, 29.03.2019. www.sv.no

Erna Sol­berg: Tale til Høyres landsmøte, Gar­der­moen, 15.03.2019. www.høyre.no

Jonas Gahr Støre: Tale til Felles­for­bun­dets landsmøte, Oslo, 15.10.2019. www.fellesforbundet.no

TEMA

H

istorie

18 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen