Norges grunnlov som politisk instrument

10. november 1814: Wilhelm Christie skisserer en strategi for hvordan landets frihet og selvstendighet kan sikres i union med Sverige.

Tal­en om “Tvillingriget” holdt Wil­helm F.K. Christie i egen­skap av stort­ing­spres­i­dent den 10. novem­ber 1814 da Stortinget hadde fått over­lev­ert Kong Carl den 13’s ed, hvor kon­gen “lover og sværg­er” å reg­jere Kon­geriget Norge ?“i Overeensstem­melse med dets Con­sti­tu­tion og Love”.

Christie under­strek­er her hvor­dan Kon­gens ed til Grunnloven innebær­er en anerk­jen­nelse av at de to land — “hvert støt­tende sig paa sin særskilte Grundlov” – er likeverdi­ge union­spart­nere. Dette betyr, sier Christie, at de har krav på like­be­han­dling — som søsken med samme rett til konges faderlige omsorg, og lik respekt for sin fri­het og selvs­tendighet. Christies utleg­n­ing av hva kon­gens ed til Grunnloven betyr og hvilke poli­tiske imp­likasjon­er den har, kan ses som et forsøk på å binde Sverige og konge­mak­ten til den sam­funnskon­trak­ten Grunnloven rep­re­sen­terte. Hov­edadres­sat­en er nok likev­el ikke “Tvillingrigets fælles Konge” – men kol­le­gaene i det norske Stortinget. I tal­en teg­n­er Christie en visjon av Norge som en selvs­tendig nasjon og likeverdig part­ner — og skisser­er ansat­sen til en poli­tisk strate­gi for hvor­dan lan­dets fri­het og selvs­tendighet kan sikres i unio­nen: gjen­nom å insis­tere på nøyak­tig over­hold­else av Grunnloven. Og dette ble en kjerne i norsk poli­tikk i unionstiden. 

Grunnlovskon­ser­vatisme ble et sen­tralt virkemid­del for å stå imot forsøk på “amal­gasjon” eller sam­mensmelt­ning av de to lan­dene, og det viste seg å være et effek­tivt våpen mot sven­sk dom­i­nans og forsøk på å svekke det norske stortingets rolle. I 1821 la Carl Johan fram forslag til radikale endringer av Grunnloven. Blant annet skulle Stortinget bare sam­les hvert femte år og da hov­ed­sake­lig behan­dle sak­er lagt frem av kon­gen. Kon­sti­tusjon­skomi­teen la fram sin innstill­ing i sak­en 17. mai 1824 – nøyak­tig ti år etter at Grunnloven ble under­skrevet på Eidsvoll. Datoen var ingen til­feldighet – og svaret var “nei”. Stortinget ful­gte innstill­in­gen og nek­tet å endre Grunnloven — til tross for at Carl Johan sam­let trop­per i Chris­tia­nia under behan­dlin­gen av forslagene. 

Grunnloven og 17. mai som sym­bol­er på norsk selvs­tendighet uroet Carl Johan. Han forsøk­te å for­by feir­ing av 17. mai og ville at Norge i stedet skulle feire 4. novem­ber – datoen for under­teg­n­ing av union­s­grunnloven. Men igjen måtte kon­gen gi tapt — og 17. mai 1833 ble Stortingets grunnlovskon­ser­vatisme sym­bol­sk befestet med avduk­ing av min­nes­mer­ket over Chris­t­ian Kro­hg som ledet kon­sti­tusjon­skomi­teen i 1824.

Grunnlovsju­bileet og talene
Hva ble sagt — og sunget — i det skjellset­tende året 1814? Med vekt på hen­delsene i Bergen arrangerte UiB et fest­møte i Korskirken 14. mai med skue­spillere, sang og musikk. Vox Pub­li­ca doku­menter­er i en serie artik­ler de seks tal­ene som ble val­gt ut til festmøtet.

Stortinget gjorde ved flere anled­ninger bruk av Grunnlovens bestem­melser om rik­srett mot reg­jerin­gens medlem­mer når de mente disse var illo­jale mot Grunnloven og det norske stort­ings­fler­tal­let. Det skjed­de blant annet i 1825 da Kon­gen ved finans­min­is­ter Col­lett bevil­get penger til innkjøp av to damp­skip. For­di Stortinget ikke var sam­let hadde Kon­gen rett til å ta beslut­ninger som nor­malt skulle ligge under Stortinget, men her mente Stortinget at deres bevil­gn­ingsmyn­dighet var kren­ket og stilte finans­min­is­ter Col­lett for riksrett.

Rik­srett var også et vik­tig virkemid­del da Stortinget i 1884 kjem­pet fram par­la­men­taris­men – prin­sip­pet om at reg­jerin­gen må utgå fra og ha støtte i Stortinget. Stort­ings­fler­tal­let øns­ket sterkere kon­troll med reg­jerin­gen og ville at min­istrene skulle møte i Stortinget. Da kon­gen blokkerte forslaget med veto i tre run­der svarte Stortinget med å stille reg­jerin­gen for rik­srett. Slik vant de stri­den og Johan Sver­drup dan­net Norges første fler­tall­sreg­jer­ing utgått fra Stortinget.

Mye takket være Grunnloven — og måten Stortinget kne­sat­te den på — for­ble unio­nen med Sverige en tynn union. Norge hadde stor grad av indre selvs­tendighet og fikk etablert vik­tige nasjonale insti­tusjon­er – egen nasjon­al­for­sam­ling, reg­jer­ing og sen­tral­ad­min­is­trasjon, eget dom­stol­sap­pa­rat med høyesterett og egen nasjon­al­bank. Så selv om Sverige utvil­somt var den ledende part og likestill­ing­sprin­sip­pet ble brutt, særlig når det gjaldt uten­rikssak­er, så var unio­nen i prak­sis ikke så mye mer enn en felles konge. Sam­men­lignet med Dans­ke­ti­den var Norge nå langt på vei mot en selvs­tendig, demokratisk stat med en økende nasjon­al bevis­s­thet — hvor Grunnloven og 17. mai var sen­trale virkemi­dler i nasjonsbyggingsprosessen.

Grunnloven var også poli­tisk vik­tig da en annen statsmin­is­ter og jurist fra Bergen – Chris­t­ian Michelsen – forhan­dlet fram Norges løs­riv­else fra Unio­nen i 1905. Mis­nøyen med den svenske dom­i­nansen og ret­nin­gen i uten­rik­spoli­tikken hadde økt. Norge følte ikke sine inter­ess­er ivare­tatt og øns­ket et eget norsk kon­sulatvesen. Svenskene nek­tet, men da Michelsen ble statsmin­is­ter fikk han Stortinget til å ved­ta en lov om eget norsk kon­sulatvesen. Da Kon­gen nek­tet å sanksjonere loven, gikk reg­jerin­gen av. Kon­gen, som ikke hadde noe lev­edyk­tig reg­jer­ingsalter­na­tiv, nek­tet å god­ta reg­jerin­gens avgang. Michelsen så da en mulighet til å oppløse unio­nen på kon­sti­tusjonelt grunnlag. Argu­mentet var at siden Kon­gen ikke kunne danne en ny norsk reg­jer­ing hadde han opphørt å fun­gere som norsk konge, og at unio­nen dermed var oppløst. 

Hvorvidt Michelsens grep fak­tisk var i samsvar med fun­gerende stat­srett er omstridt, men at det juridiske argu­mentet var poli­tisk vik­tig er det ingen tvil om. Det går dermed flere lin­jer enn Christies­gate mel­lom Wil­helm Frimann Koren Christie og Chris­t­ian Michelsen — to poli­tiske strate­ger fra Bergen som begge så betyd­nin­gen av Grunnloven som poli­tisk virkemiddel. 

I dag er vi igjen i en situ­asjon hvor det står strid om hva Grunnloven skal være. Vår tids grunnlovskon­ser­vatisme kom­mer til uttrykk i mot­stand mot språk­lig revisjon og mot inn­føring av sosiale men­neskerettigheter – gjerne omtalt som poli­tiske sig­nal­ret­tigheter — i Grunnloven. Grunnlovens rolle som tradis­jons­bær­er og sym­bol står her sentralt. 

De som ønsker å foran­dre Grunnloven ser den i større grad som et vik­tig poli­tisk instru­ment, et virkemid­del for å binde dagens og framti­dens poli­tikere til vår tids sam­funnskon­trakt, som en kon­trakt som omfat­ter et statlig ans­var for borg­ernes velferd. De men­er at dette må få utrykk i Grunnloven gjen­nom bestem­melser som slår fast statens plikt til å sikre borg­ernes men­neskerettigheter til utdan­ning, liv­sop­phold, helse, bolig og kul­turell iden­titet. Og de men­er at Grunnloven må ha en språk­drakt som gjør at den kan forstås av befolknin­gen og dermed bli en del av den poli­tiske iden­titeten. Kom­pro­mis­set om språk­lig forny­ing av Grunnloven var langt på vei en seier for de som vil gjøre Grunnloven mer tilgjen­gelig – mens ved­taket 13. mai (pdf) av en svært begrenset ret­tighet­skat­a­log – uten rett til liv­sop­phold, helse, bolig eller kul­turell iden­titet – blokkerte ambisjonene om å for­mulere en mer poli­tisk rel­e­vant sam­funnskon­trakt for vår tid.

Wilhelm F. K. Christie: Tvillingrigets fælles Konge

Over­lev­er­ing av kon­gens skriftlige ed på Grunnloven til Stortingets president
Chris­tia­nia, 10. november

Christies taler
Christies tale er hen­tet fra Virk­somme ord. Se flere taler av Christie.

“Eden er aflagt; et hel­ligt, uopløseligt Baand er knyt­tet mellem Norge og Sverige. Begge disse Riger staae nu ved Siden af hinan­den, hvert støt­tende sig paa sin særskilte Grundlov, hvis nøi­agtige Over­hold­else vil sikre deres Uafhængighed. Naar Tvillingrigets fælles Konge med Viis­dom væl­ger, og med Opmærk­somhed hør­er sit Raad, aldrig adskiller det ene Riges Inter­esse fra det Andets, og aldrig glem­mer, at begge ere Søsk­ende, der have lige Krav paa hans Fad­er-Omhu; naar Begges Søn­ner paa Land og Hav kunne mødes som kjærlige Brø­dre; naar Norske og Svenske aldrig tabe af Sigte, at det ene Riges Hæder er det Andets, og at kun fælles Bestræ­belser og Opofrelser give fælleds Fordeel og Sikker­hed: da vil Forenin­gen staae til sildig­ste Slægter; da vil den Dag, paa hvilken Baan­det knyt­tedes, blive en Festdag for Efterkom­merne; da vil andre Nation­er med Mis­un­delse see hen til Nor­dens lykke­lige Halvøe. Dette ven­ter, dette haaber den norske Nation af dens val­gte Konges og hans Efterkom­meres Viis­dom, og af den svenske Nations Broder­sind, lige­som den selv redeli­gen vil bidrage der­til. Gud bevare Kon­gen og hans Riger!”

Om Wilhelm F. K. Christie

Wilhelm F.K. Christie malt av Jacob Munch (kilde: Eidsvoll 1814/Digitalt Museum)

Wil­helm F.K. Christie malt av Jacob Munch (kilde: Eidsvoll 1814/Digitalt Museum)

Wil­helm F. K. Christie (1778–1849) var soren­skriv­er i Nor­dre Bergen­hus Amt. Han møtte som første rep­re­sen­tant for Bergen både i Riks­for­sam­lin­gen og i stort­ingssam­lin­gen senere på året. På Eidsvoll spilte han en min­dre bety­delig rolle, som for­sam­lin­gens faste sekretær, men om høsten pek­te han seg straks ut som den førende. I egen­skap av stort­ing­spres­i­dent tok han hånd om forhan­dlin­gene og førte dem med suv­er­ent overb­likk og med tak­tisk og språk­lig behendighet. At Norge, tross det svake utgangspunkt, opp­nådde en nok­så selvs­tendig still­ing i unio­nen, skyldtes ikke minst Christies kløkt. Hans poli­tiske kar­riere var lysende, men kort. Han avs­lo Kon­gens tilbud om ledende still­inger, og trakk seg tilbake til Bergen som stift­samt­mann og som amt­mann i Søn­dre Bergen­hus. I 1825 søk­te han avskjed på grunn av helseprob­le­mer. Resten av livet viet han arbeid for all­men­nyt­tige og viten­skapelige for­mål. Han skrev en rekke min­dre avhan­dlinger, og redi­gerte tidsskriftet Urda; gjen­nom eget innsam­lingsar­beid bygde han opp både et norsk dialekt-lek­sikon og en sam­ling old­sak­er. Christie oppret­tet Bergens Muse­um, som senere skulle utvikle seg til Uni­ver­sitetet i Bergen. 

TEMA

M

enneske
rettigh
eter

52 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen