Fotografiene stammer hovedsakelig fra 1900-tallet. Sparebankstiftelsen DNB kjøpte samlingen i 2009, og den forvaltes av Norsk Teknisk Museum. Stiftelsen har nå kjøpt bildene fri fra opphavsrettsbegrensningene og gitt dem den mest liberale Creative Commons-lisensen kalt “Navngivelse”. Det betyr rett og slett at bildene kan brukes i enhver sammenheng, også kommersiell, så lenge opphavsperson krediteres. Du finner samlingen på Digitalt Museum og Teknisk Museums nettsted. Bildene er lagt ut i høy oppløsning.
Det er altså fritt fram for å bruke bilder fra samlingen til å illustrere artikler som denne, lage slideshows og gallerier, bruke bildene til å selge produkter, og benytte dem som del av eller utgangspunkt for nye verk – for å nevne noe. Når rettighetshaver gir et verk lisensen CC-navngivelse, er det en irreversibel beslutning. Du kan bruke bildet så lenge du respekterer lisensbetingelsene.
Åpner opp vår nære fortid
Frikjøpsmodellen Sparebankstiftelsen DNB har valgt gjør noe med et stort kulturelt problem: Kulturarven i vår nære fortid er nærmest usynlig på nettet. Den lange vernetiden i åndsverkloven gjør at et verk ikke faller i det fri (kan brukes fritt) før 70 år etter opphavspersonens død.
Vi har en merkelig skjev tilstand nå hvor den digitale offentligheten og semi-private sfærer som Facebook flommer over av fotografier tatt de siste årene. Dessuten har digitaliseringsprosjekter sørget for at mange historiske fotosamlinger er gjort tilgjengelig.
Dette fører til at tidsrommet mellom den fjerne fotofortiden og den nære fortiden – for eksempel etterkrigstiden – er nærmest ikke-eksisterende på nett.
Bilder fra denne perioden kan ofte bare brukes mot betaling, hvis man da er så heldig å finne ut av hvem som sitter på rettighetene. Én konsekvens av dette er for eksempel at bildene ikke kan vises på Wikipedia. I praksis er bildene utilgjengelige og ukjente for de aller fleste.
Blir ikke kjent av seg selv
Jeg håper andre aktører – stiftelser, virksomheter, privatpersoner, kulturinstitusjoner – tar etter Sparebankstiftelsen DNB og gjør samlinger fra den nære fortiden tilgjengelig. Men dette er bare et første skritt.
En erkjennelse fra de siste årenes arbeid med å åpne opp innhold og datakilder for viderebruk, er at tilrettelegging er nødvendig. De potensielle brukerne må opplyses om mulighetene og gjetes fram til samlingene. Bildene vil ikke bli spredd og viderebrukt uten videre. Her er en (sikkert ufullstendig) to do-liste:
- Forklar lisensbetingelsene: Creative Commons har eksistert siden 2003, men er fortsatt ukjent for de aller fleste.
- Lag oppskrifter og verktøy: Vis hvordan korrekt kreditering av et foto skal se ut. Suppler med verktøy som forenkler jobben (her har f.eks. Vox Publica bidratt med en egen programutvidelse for WordPress).
- Gjør bildene synlige for søkemotorer: Alle bildene som er registrert på digitaltmuseum.no bør også være mulig å finne via Google og andre søkemotorers bildesøk (stikkprøver tyder på at dette er gjort).
- Vis fram mulighetene: Lag eksempler på slideshows, gallerier, bildebøker og andre måter å bruke bildene på.
- Hjelp leksikonmiljøene: Bilder fra samlingen vil berike Wikipedia og Store Norske Leksikon. Gi økonomisk støtte til illustrasjonsprosjekter.
- Gi utviklerne spesialservice: Arranger hackdager og konkurranser, sørg for gode API-er. Et eksempel på viderebruk er Vox Publicas temasider, der vi matcher innholdet vårt med bilder fra Digitalt Museum og innhold fra andre kilder.
De ekstra ambisiøse kan la seg inspirere av Rijksmuseum i Amsterdam. Ved gjenåpningen av museet etter mange års oppussing i 2013, presenterte det et nytt nettsted der verket ble satt i sentrum. Et helt nytt prosjekt, Rijksstudio, lar publikum sette sammen sine egne samlinger. De mest aktive “remikser” verkene ved å bruke elementer av dem i nye verk, og det arrangeres en årlig Rijksstudio Award (se årets vinnere).
Rijksmuseum har altså kombinert en konsekvent satsing på åpent innhold og åpne data med aktive grep for å distribuere verkene og engasjere publikum.