– Den store forskjellen på norsk offentlighet i dag og for ti år siden er sosiale medier. Styrken til de nye sosiale og digitale mediene er at alle som vil, kan publisere. Ett problem er at det er vanskelig å bli hørt i all støyen. Og publikum kan, hvis de vil, holde seg unna alt og alle som stiller kritiske spørsmål, sier Jostein Gripsrud, professor ved Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen.
For ti år siden var han med og tok initiativ til UiBs nye satsningsområde: demokrati og rettsstat. Da var demokrati allerede lansert som overordnet forskningstema ved hans eget institutt. Gripsrud, som den gang var leder for instituttet, fikk kollegene med på at det skulle startes et online magasin om ytringsfrihet og demokrati. Slik så Vox Publica dagens lys, etter at det ble sjekket med latinkyndige at navnet var grammatisk korrekt og virkelig betydde «den offentlige stemmen».
Fra fjærmygg til Kardashian
Tidsskriftet skulle formidle forskning og drive folkeopplysning, og målgruppen var da som nå allment interesserte lesere og alle interessert i demokrati og ytringsfrihet. Hver måned besøker rundt 4.000 unike brukere Vox Publica, sidevisningene per måned har variert mellom 4.000 og 10.000 siden oppstarten.
– Hvorfor trengs små publikasjoner som Vox Publica i norsk offentlighet?
– Jeg skulle jo helst sett at det var et «norsk rikstidsskrift» som alle journalister med noenlunde påskrudde hoder og alle andre interesserte ville lese… Helt siden 1700-tallet har det fantes mange tidsskrifter, med et mindre publikum. Samtiden og Syn og Segn, startet i 1890 og 1894, er eksempler på publikasjoner som har vært veldig viktige for diskusjonene i en mindre krets, en mer eller mindre utvidet elite.
Nettet er et eldorado for små publikasjoner
Et tidsskrift går ikke fort ut på dato, innholdet kan vare i mange år, og ligger der som en viktig og varig ressurs. Vox Publica er en variant innenfor den lange tidsskrifthistorien.
Nettet er et eldorado for små publikasjoner, mener Gripsrud.
– Her kan en drive blogg, diskusjon og fordypning om alt fra fjærmygg til Kim Kardashians høyre sko. Mange dukker opp fordi det er så enkelt og billig å formidle på nett. Vox Publica er et sted der tidsskrifttradisjonen og internettets mangfold krysses.
Norsk offentlighet på 150 ord
Det er en fare for at viktige debatter forsvinner fra offentligheten og inn i sosiale medier der publikum kan velge å holde seg unna alt som er kritisk, der de risikerer å bare bli dummere og dummere.
– Derfor er tidsskrift som Vox Publica, som skriver om demokrati, ytringsfrihet og som utfordrer tanken, så viktige, mener Jostein Gripsrud.
Han fremhever aktuelle saker om internasjonal terror og bidrag om historiske forhold som Vox Publica på sitt beste, samt en stor variasjon i bidragsytere i løpet av de ti årene.
Gripsrud leder nå prosjektet Norsk offentlighets historie, et treårig bokprosjekt som tar for seg den norske offentlighetens historie fra 1660 til 2016 (med egen blogg på Vox Publica). Når han blir bedt om å gi et kort riss av viktige endringer innen norsk offentlighet, gjør han det slik, på 150 ord:
– Alt før den allmenne stemmeretten ble innført, hadde vi ved siden av den store, dominerende også mange under-offentligheter i Norge. Så kom partipressen, filmen, kringkastingen og et enhetlig skolesystem i et etnisk ganske homogent samfunn med tilsvarende offentlighet. 1980-tallet gav oss kabler og satellitter og et kringkastingsmonopol i oppløsning. Vi fikk et flerkanalsamfunn der folk kunne bruke tid utfra sin spontane smak, som kunne velge vekk Grieg og Ibsen og Folkemusikkhalvtimen på radio. Vi fikk en oppsplitting av publikum, mer forsterket med nettet, og sosialt relaterte smaksgrenser styrte mediekonsumet. Fra et samfunn der alle opplevde det samme, samtidig, tilbys du nå mer av det du allerede har sett før, og alt personaliseres. Det blir vanskelig å opprettholde breie møtesteder eller «general-interest intermediaries», som Cass Sunstein snakker om, og tilhørigheten svekkes. Men – og et viktig men — ekkokamrene utvikles aldri perfekt. Folk forholder seg ikke bare til mediene, men også til hverandre.
– Tradisjonelle medier er trege
– Hva betyr sosiale medier for norsk offentlighet?
– De er en berikelse, som på flere måter har utvidet det offentlige rommet. Men det er problematisk at de tar annonseinntekter fra tradisjonelle medier som dessuten er blitt avhengige av dem både sånn og sånn. «Disse debattantene bør du følge på Facebook» var en tittel på Aftenposten.no i sommer, etterfulgt av: «Vi har fått to insidere til å fortelle hvem du skal følge for å få med deg den viktige samfunnsdebatten». Hvorfor foregår ikke den viktige debatten i Aftenposten? Det er jo en slags nederlagserklæring.
Et hovedmål for medie- og kulturpolitikken i Norge fremover må være å ta vare på redigerte kvalitetsmedier
– Facebook er mye mer umiddelbart enn tradisjonelle medier. Du kan dra i gang en debatt på Facebook klokken 22 om kvelden og før midnatt kan du ha fått 100 innlegg. Tradisjonelle medier er tregere – og tar gjerne opp debatter først etter at de har sirkulert i sosiale medier. En kan si at temaer fra sosiale medier først får ordentlig gjennomslag når de blir presentert i tradisjonelle medier, sier Gripsrud.
– Et hovedmål for medie- og kulturpolitikken i Norge fremover må være å ta vare på redigerte kvalitetsmedier slik at de kan sette ulike grupperinger og perspektiver i kontakt med hverandre. Mottankene der ute gjør at det ikke går til helvete, i alle fall ikke med en gang.