VG har som ledestjerne å være grundige og korrekte, samtidig som vi skal være lettfattelige og gjerne underholdende. Alle lesere skal ha utbytte av VGs dekning av norsk politikk, enten de har store eller små kunnskaper fra før. Vi arbeider målrettet for å engasjere alle aldersgrupper – også yngre lesere.
Mange av våre konkurrenter har tradisjonelt hatt svært omfattende valgomater med mange spørsmål/påstander, vekting og så videre – så i år lå det i kortene at vi måtte prøve å lage noe kort og fyndig.
Den største utfordringen med å ha veldig mange påstander man skal si seg enig eller uenig i, er at leserens forventning om et presist resultat stiger i takt med antall påstander – uten at mengden nødvendigvis gjør resultatet noe riktigere.
En annen utfordring med mange påstander er at det blir vanskelig for utvikleren å ha oversikt over alle mulige utfall. Vi fniste for eksempel litt av en tidligere valgomat som anbefalte Venstre hvis man svarte «vet ikke» til samtlige påstander – vi tror det var utilsiktet.
Valgomater: Automatisert valghjelp
- Flere medier tilbyr valgomater i valgkampen.
- I en serie artikler setter Vox Publica søkelys på valgomatene.
- Aftenposten: Valgomat – et vanskelig puslespill
- NRK: NRKs valgomat – norske konfliktaksar og læring undervegs
- Sveinung Arnesen: Valgomatenes forvridde virkelighet
I den andre enden av skalaen er det ingen grunn til å legge skjul på at vi var fascinert av Bergens Tidendes hurtig-valgomat fra forrige valg. Den fremstår som en spøk, men er samtidig – i teorien – 100 prosent treffsikker. Problemet er selvfølgelig at velgeren kan være uenig med sitt favorittparti i akkurat de problemstillingene utvikleren har valgt ut.
Vi endte opp med en mellomting. Dette valget står mellom to politiske blokker og to statsministerkandidater, så vi spanderer fire påstander for å plassere brukeren i riktig blokk. Hvis det står 2–2 etter de fire påstandene, spør vi brukeren rett ut om hun foretrekker Jonas eller Erna som statsminister. Vi vurderte lenge om også dette spørsmålet burde vært en politisk påstand, men vi valgte som vi gjorde fordi statsministerkandidaten for mange kan være vel så viktig som ideologi.
Deretter bruker vi fra én til fire påstander på å finne riktig parti innenfor sosialistisk- eller borgerlig-blokken. Disse påstandene vil variere etter hva brukeren har svart tidligere. (Hvis du allerede har uttrykt skepsis til statlig styring og økte skatter, er det liten vits i å spørre om du synes det er en god idé å gjennomføre en revolusjon for at staten skal overta produksjonsmidlene.) Miljøpartiet De Grønne er en slags joker som tviholder på sin blokkuavhengighet, og derfor kan velgere på begge sider få dem som resultat.
Vi har lagt mye arbeid i å finne temaer som er viktige for hvert parti og deres velgere. Målet var at valgomaten skulle være så treffsikker som mulig, selv om vi har færre spørsmål enn vanlig. Hvis noen tror det er mindre jobb å lage en valgomat med få spørsmål enn en med mange, kan vi herved avkrefte det.
Målet er at alle skal finne valgomaten vår interessant, uansett hvilke kunnskaper de har på forhånd. Denne utfordringen har vi forsøkt å løse ved å gjøre selve påstanden så enkel som mulig, uten kompliserte ord, og at det heller følger en utdypende tekst til hver påstand.
Den grafiske utformingen av valgomaten er nokså enkel. Det skyldes at de fleste leserne våre leser oss på mobilskjermen.
Siden valgomaten handler om å finne en «match», har vi latt oss inspirere av sjekke-apper som Tinder. Det kulminerer med at et knippe røde hjerter farer over skjermen når man har funnet en «match». Først da hjertene kom på plass, følte vi at valgomaten begynte å finne formen. Vi er ikke noen fasit for hva folk bør stemme, og prøver heller ikke å fremstå som det.
Besøkstallene for valgomaten er gode, som forventet. Men vi har latt oss overraske over at Snapchat-versjonen av valgomaten alene er besøkt omtrent 100 000 ganger, med en snittlesetid på halvannet minutt. Halvparten av Snapchat-brukerne er under 18 år, og de bruker lengre tid enn gjennomsnittsleseren! Det er langt over hva vi forventet, og det kan tyde på at vi har lyktes i noe av det vi forsøkte.
Når valgomaten er fullført, ledes leseren videre til «Kampen om regjeringsmakten». Her mener vi selv at vi er forbilledlig pedagogiske i å fremstille en kompleks sak enkelt. En svakhet ved tradisjonelle valgomater er at graden av enighet med partiprogrammet ikke alltid avgjør hva folk stemmer; det kan være vel så avgjørende hvem partiet vil samarbeide med etter valget.
Vi er ikke noen fasit for hva folk bør stemme, og prøver heller ikke å fremstå som det
Når vi snakker om stortingsvalg-leketøy, vil vi også trekke frem «Slik kunne Stortinget blitt» – en valgordning-kalkulator der leseren kan se hvordan valgresultatet kunne blitt hvis valgordningen hadde vært litt annerledes. Her kan leseren nerde seg ganske langt ned i materien. Denne kalkulatoren har vi også brukt som verktøy for å lage egen journalistikk, for eksempel da Fremskrittspartiet foreslo høyere sperregrense (neimen, skulle du ha sett: Fremskrittspartiet ville faktisk tjene på høyere sperregrense!).
Allianse-oversikten og valgordning-kalkulatoren er ikke valgomater i klassisk forstand, men de er en del av VGs tilbud av interaktivt valgstoff, og må sees i sammenheng. Noen vil nok hevde at vår valgomat er i knappeste laget. Da kan vi kontre med at konkurrentenes valgomater i liten grad gir leseren informasjon om hvilke regjeringskonstellasjoner som egentlig er aktuelle for partiet de ender opp med. Og at konkurrentenes dekning av hvordan stortingsvalget i 1949 ville ha gått hvis D’Hondts mandatfordelingsmetode hadde blitt byttet ut med Sainte-Laguës modifiserte metode det året i stedet for fire år senere, også fremstår i overkant minimalistisk.