Derfor lagde vi en superenkel valgomat i VG

VG har som ledest­jerne å være grundi­ge og kor­rek­te, sam­tidig som vi skal være let­tfat­telige og gjerne under­hold­ende. Alle lesere skal ha utbytte av VGs dekn­ing av norsk poli­tikk, enten de har store eller små kunnskaper fra før. Vi arbei­der mål­ret­tet for å engas­jere alle alder­s­grup­per – også yngre lesere.

Mange av våre konkur­renter har tradis­jonelt hatt svært omfat­tende val­go­mater med mange spørsmål/påstander, vek­t­ing og så videre – så i år lå det i kor­tene at vi måtte prøve å lage noe kort og fyn­dig.

Den største utfor­drin­gen med å ha veldig mange pås­tander man skal si seg enig eller uenig i, er at leserens for­vent­ning om et pre­sist resul­tat stiger i takt med antall pås­tander – uten at meng­den nød­vendigvis gjør resul­tatet noe riktigere.

En annen utfor­dring med mange pås­tander er at det blir vanske­lig for utvikleren å ha over­sikt over alle mulige utfall. Vi fniste for eksem­pel litt av en tidligere val­go­mat som anbe­falte Ven­stre hvis man svarte «vet ikke» til samtlige pås­tander – vi tror det var utilsiktet.

I den andre enden av skalaen er det ingen grunn til å legge skjul på at vi var fascin­ert av Bergens Tiden­des hur­tig-val­go­mat fra for­rige valg. Den frem­står som en spøk, men er sam­tidig – i teorien – 100 pros­ent tre­ff­sikker. Prob­lemet er selvføl­gelig at vel­geren kan være uenig med sitt favorittpar­ti i akku­rat de prob­lem­still­in­gene utvikleren har val­gt ut.

Vi endte opp med en mel­lomt­ing. Dette val­get står mel­lom to poli­tiske blokker og to statsmin­is­terkan­di­dater, så vi span­der­er fire pås­tander for å plassere bruk­eren i rik­tig blokk. Hvis det står 2–2 etter de fire pås­tandene, spør vi bruk­eren rett ut om hun fore­trekker Jonas eller Erna som statsmin­is­ter. Vi vur­derte lenge om også dette spørsmålet burde vært en poli­tisk pås­tand, men vi val­gte som vi gjorde for­di statsmin­is­terkan­di­dat­en for mange kan være vel så vik­tig som ideologi.

Deretter bruk­er vi fra én til fire pås­tander på å finne rik­tig par­ti innen­for sosial­is­tisk- eller borg­erlig-blokken. Disse pås­tandene vil variere etter hva bruk­eren har svart tidligere. (Hvis du allerede har uttrykt skep­sis til statlig styring og økte skat­ter, er det liten vits i å spørre om du synes det er en god idé å gjen­nom­føre en rev­o­lusjon for at stat­en skal over­ta pro­duk­sjon­s­mi­d­lene.) Miljø­par­ti­et De Grønne er en slags jok­er som tvi­hold­er på sin blokkuavhengighet, og der­for kan vel­gere på begge sider få dem som resultat.

Målet var at val­go­mat­en skulle være så tre­ff­sikker som mulig, selv om vi har færre spørsmål enn van­lig, skriv­er artikkelforfatterne.

Vi har lagt mye arbeid i å finne temaer som er vik­tige for hvert par­ti og deres vel­gere. Målet var at val­go­mat­en skulle være så tre­ff­sikker som mulig, selv om vi har færre spørsmål enn van­lig. Hvis noen tror det er min­dre jobb å lage en val­go­mat med få spørsmål enn en med mange, kan vi herved avkrefte det.

Målet er at alle skal finne val­go­mat­en vår inter­es­sant, uansett hvilke kunnskaper de har på forhånd. Denne utfor­drin­gen har vi forsøkt å løse ved å gjøre selve pås­tanden så enkel som mulig, uten kom­plis­erte ord, og at det heller føl­ger en utdypende tekst til hver påstand.

Den grafiske utformin­gen av val­go­mat­en er nok­så enkel. Det skyldes at de fleste leserne våre leser oss på mobilskjermen.

Siden val­go­mat­en han­dler om å finne en «match», har vi latt oss inspirere av sjekke-apper som Tin­der. Det kul­miner­er med at et knippe røde hjert­er far­er over skjer­men når man har fun­net en «match». Først da hjertene kom på plass, følte vi at val­go­mat­en beg­y­nte å finne for­men. Vi er ikke noen fasit for hva folk bør stemme, og prøver heller ikke å frem­stå som det.

Besøk­stal­lene for val­go­mat­en er gode, som for­ven­tet. Men vi har latt oss over­raske over at Snapchat-ver­sjo­nen av val­go­mat­en alene er besøkt omtrent 100 000 ganger, med en snit­tle­setid på hal­van­net min­utt. Halv­parten av Snapchat-bruk­erne er under 18 år, og de bruk­er lengre tid enn gjen­nom­snittsle­seren! Det er langt over hva vi for­ven­tet, og det kan tyde på at vi har lyk­tes i noe av det vi forsøkte.

Når val­go­mat­en er fullført, ledes leseren videre til «Kam­p­en om reg­jer­ings­mak­ten». Her men­er vi selv at vi er for­billedlig ped­a­gogiske i å frem­stille en kom­pleks sak enkelt. En svakhet ved tradis­jonelle val­go­mater er at graden av enighet med par­tipro­gram­met ikke alltid avgjør hva folk stem­mer; det kan være vel så avgjørende hvem par­ti­et vil samar­bei­de med etter valget.

Når vi snakker om stort­ingsvalg-leketøy, vil vi også trekke frem «Slik kunne Stortinget blitt» – en val­go­rd­ning-kalku­la­tor der leseren kan se hvor­dan val­gre­sul­tatet kunne blitt hvis val­go­rd­nin­gen hadde vært litt annerledes. Her kan leseren nerde seg ganske langt ned i mate­rien. Denne kalku­la­toren har vi også brukt som verk­tøy for å lage egen jour­nal­is­tikk, for eksem­pel da Frem­skrittspar­ti­et fores­lo høyere sper­re­grense (neimen, skulle du ha sett: Frem­skrittspar­ti­et ville fak­tisk tjene på høyere sper­re­grense!).

Allianse-over­sik­ten og val­go­rd­ning-kalku­la­toren er ikke val­go­mater i klas­sisk for­stand, men de er en del av VGs tilbud av inter­ak­tivt val­gstoff, og må sees i sam­men­heng. Noen vil nok hevde at vår val­go­mat er i knappeste laget. Da kan vi kon­tre med at konkur­rentenes val­go­mater i liten grad gir leseren infor­masjon om hvilke reg­jer­ingskon­stel­lasjon­er som egentlig er aktuelle for par­ti­et de ender opp med. Og at konkur­rentenes dekn­ing av hvor­dan stort­ingsval­get i 1949 ville ha gått hvis D’Hondts man­dat­fordel­ingsme­tode hadde blitt byt­tet ut med Sainte-Laguës mod­i­fis­erte metode det året i stedet for fire år senere, også frem­står i overkant minimalistisk.