Parlamentsvalget i Serbia ble vel overstått søndag 21. januar. Alt gikk fredelig for seg, og valgdeltakelsen på 60 prosent var landets høyeste siden 2000. Likevel representerer ikke valget et entydig steg mot et mer demokratisk Serbia.
— Rent valgteknisk er det ikke mye å utsette. Resultatet avspeiler det folk mener, sier Ole Benny Lilleås, valgobservatør fra Den norske Helsingforskomité. Den samme konklusjonen kommer Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa til i sin rapport. Lilleås mener Serbias demokratiske problem ligger et annet sted.
— Demokrati er ikke bare stemmekonkurranse i et valg, men også en verdi i samfunnet. SRS, det radikale nasjonalistiske partiet, fremmer ikke slike verdier, mener Lilleås.
At dette partiet med sine 28,7 prosent fikk størst oppslutning, kan dermed holde den demokratiske utviklingen tilbake. Men det er ennå ikke gitt hvor stort utbytte SRS vil ha av valgseieren. Det er det mye opp til statsminister Vojislav Kostunicas parti, det serbiske demokratiske partiet (DSS) å avgjøre. Selv om dette partiet mistet oppslutning i forhold til sist valg i desember 2003, besitter det nå en gunstig posisjon, med makt til å være med på å avgjøre hvilken kurs Serbia skal følge. For ettersom ingen partier er store nok til å regjere alene, må det dannes allianser, og DSS kan spille på lag i ulike retninger. Omtrent en tredjedel av DSS’ velgere har noenlunde samme meninger som SRS’ tilhengere, men partiet har også har mye til felles med president Boris Tadics parti, det demokratiske partiet DS.
Presidentens parti fikk en oppslutning på 22,9 prosent, noe som representerte en økning fra sist valg. DS skal nå først forhandle med DSS. Ifølge Ole Benny Lilleås er dette den mest sannsynlige alliansen. Den lille partilisten G17+, som først og fremst fokuserer på økonomisk modernisering, er også et mulig medlem av en slik allianse. Det er trolig at statsminister Kostunica vil forbli i sin stilling, eventuelt kan statsministerstolen overtas av DS.
Årsak og virkning
Serbia ligger ikke bare langt etter i økonomisk og demokratisk utvikling sammenliknet med Vesten, men også i forhold til nabolandene. En av årsakene er at regjeringene har vært svake og ikke har kunnet, eller våget, å foreta drastiske endringer. Faren for å miste stemmer til det ultranasjonalistiske SRS er en viktig grunn til at de demokratiske partiene er tilbakeholdne, for eksempel når det gjelder å gjennomføre demokratiske reformer. Kostunicas regjering har ikke sørget for å arrestere og utlevere Ratko Mladic til krigsforbryterdomstolen i Haag, ei heller å innse offentlig at Kosovo-provinsen er tapt for Serbia.
Fra et vestlig perspektiv kan det dermed synes som at Serbias demokrati motsier seg selv, ved at en stor del av folket på demokratisk vis velger bort partier som ønsker demokratisk utvikling. Men denne prioriteringen har også sine rasjonelle årsaker, ifølge Ole Benny Lilleås:
— En stor del av SRS’ velgere er ikke tjent med modernisering og vestliggjøring. De er gjerne lite utdannede menn som lever av jordbruk. De har verken råd til eller lyst til å dra til Vesten, og de frykter at EU-tilpasning vil føre til at støtteordninger går tapt.
De som har interesse av EU-tilknytning er gjerne unge og bosatt i byene. Blant annet ønsker de seg åpnere visumregler. Et parti som står sterkt blant denne delen av befolkningen er det demokratisk-liberale partiet LDP, som i søndagens valg krøp like over sperregrensen på 5 prosent og nå får 15 av 250 mandater i parlamentet.
— Politisk irrasjonalitet
Dzemal Sokolovic er fra Bosnia, og er ansatt som gjesteprofessor ved Institutt for sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen. Han har fulgt med på valgkampen i sitt hjemlands naboland.
— Hvis jeg var serber, ville jeg stemt på det demokratisk-liberale partiet. Partiets unge leder er den viktigste politikeren på den serbiske politiske scenen.
Selv om det demokratisk-liberale partiet er lite, tror Sokolovic at det kan få en avgjørende rolle.
— Partiet representerer framtiden. Det er det eneste partiet som våger å si at Kosovo er tapt, og det er for å gjennomføre den demokratiske utviklingsprosessen som skal til for at Serbia skal kunne nærme seg Europa. Jeg håper at det får enda større oppslutning ved neste valg, sier Sokolovic.
Serbisk valgkamp er svært ulik den norske. Mens vi diskuterer kroner opp og ned på velferdsbudsjettene, er det de store politiske symbolsakene som vekker serbernes engasjement.
— Den nordeuropeiske mentaliteten er annerledes enn den balkanske. Deres politiske fokus er irrasjonelt. De tenker politiske prosjekter fremfor mat til sine egne barn, sier Sokolovic.
Det serbiske sosialdemokratiske partiet er ikke engang representert i den serbiske nasjonalforsamlingen, mens nabolandene har store sosialdemokratiske partier. Det synes Sokolovic er skuffende, og ser ingen åpenbare forklaringer på hvorfor det er slik.
— Det sosialdemokratiske partiet allierte seg med Pensjonistpartiet. Kanskje folk ikke vil ha noe med pensjonistene å gjøre, spøker han.
- Må utlevere krigsforbrytere
— Kostunica har ikke vært klar for fullt samarbeid med krigsforbryterdomstolen i Haag, eller med EU og FN. Neste regjering må utlevere dem som er ettersøkt for krigsforbrytelser til Haag. Dette er ikke viktig kun for Serbia og Balkan, men for hele verden, det er et prinsipp, sier Sokolovic.
Kosovoalbanerne boikottet parlamentsvalget. Når det gjelder Kosovos framtid, håper Sokolovic at flere politikere våger å innrømme at provinsen er tapt.
— De fleste serbere tenker tilbake på Jugoslavias storhetstid. Men selv om Jugoslavia var bedre enn de nye statene på Balkan i dag, må folk se fremover. Sjansen til å leve i samme land er allerede misbrukt.
Kosovo er i dag et protektorat under NATO og FN. Og slik bør det ifølge Sokolovic være en stund til.
— Det er bedre at styrkene blir noen år for lenge enn at de må komme tilbake om ti år, til en blodig situasjon, understreker han.
Krigsforbrytere på ledende nivå er et vel definert problem, som bl.a. artikkelen fremhever. Mer et problem for Serbia internasjonalt.
Det erfares ikke at et antatt stort antall deltakere i forbryterske handlinger under krigsfasen (soldaters, smågruppers og mer sivil pregede personers plyndringer og overgrep) håndteres av interne eller utenlandske organer. Sml. krigsoppgjøret i Norge 1945 flg. (Hvor meget gikk galt-særlig sivilt/utenrettslig, ang overgrep og hvor den offentlige debatt er ganske omfangsrik og økende). Hvis Serbia skal etablere seg som ren og pen, må ikke da også disse mindre fokuserte deltakere innhentes og få sin dom? Skjer det i det hele tatt noe systematisk arbeid og offentlig drøftelse ‚for å balansere et rimelig og rettferdig oppgjør som for begge eller flere parter kan aksepteres? Og da i Serbisk regi og domene. Har man et rettsoppgjør på gang eller gående? Deltar befolkningen og inviteres de- eller tør ikke myndighetene slippe dette løs? Og er ikke det kilden til noe som bl.a. Tyskland har gjennomlevet (uten sammenligning, jfr. også Vichy)for å komme seg ut av det og inn i noe annet og antatt bedre?