Olivier Costa er forskningsleder ved den franske forskningsinstitusjonen CNRS (Centre national de la recherche scientifique) og medlem av forskningssenteret Émile Durkheim ved høyskolen Science-Po i Bordeaux. Han er ekspert på EU-institusjoner og særlig tema tilknyttet demokratisk representasjon. Sammen med Nathalie Brack har han skrevet boken Le fonctionnnement de l’Union européenne (Editions de l’Université de Bruxelles, 2011, 3. utgave, revidert og utvidet, 2017).
I samtale med Vox Publica snakker han om effekten av “Den store marsjen for Europa” som Emmanuel Macrons parti har startet, og prøver å klargjøre den franske presidentens europeiske visjon.
Vox Publica: Ifølge arrangørene har den store marsjen for Europa kommet i stand for å fylle det politiske programmet til Emmanuel Macrons parti, La République en marche (LREM), til neste års EU-valg. Har denne fremgangsmåten blitt brukt før i andre europeiske land?
Olivier Costa: – Selve idéen om å forhøre seg direkte med innbyggerne er ikke ny, men å gjøre det offentlig og i såpass stor skala, og tidlig i forkant av valget, for etter sigende å utarbeide sitt politiske program, det tror jeg er nokså nytt, ja. Men at en dør-til-dør-aksjon kan være et effektivt virkemiddel, finnes det bevis på. Den ble brukt i Barack Obamas valgkamp og, om enn i mindre grad, i valgkampen til François Hollande i 2012. Emmanuel Macron brukte den dessuten i fjorårets presidentvalg, og da i mye større omfang enn sosialistpartiet.
Den store utfordringen i EU er at det er et altfor bredt og bevegelig fellesskap som innbyggerne vanskelig klarer å identifisere seg med, sier EU- og demokratiforsker Olivier Costa.
Hva ønsker Macron og hans parti i dine øyne å oppnå med dette?
– Jeg tror at det er minst to mål med denne aksjonen. Det første er å vekke interesse for den europeiske valgkampen, særlig LREMs agenda. Å lage en bevegelse akkurat som i presidentvalgkampen, som jo fungerte veldig bra. Vi vet at det er en minimal sjanse for at en pamflett endrer folks meninger. Til gjengjeld kan det å snakke med folk bidra til å dytte hjemmesittere til valgurnene, eller til å overtale de som ikke kjenner godt nok til de ulike politiske programmene til å stemme på en gitt kandidat. Det andre de ønsker å oppnå, er å spørre folk direkte hva de forventer av EU. Fra et analytisk ståsted, tviler jeg imidlertid på at det vil avdekke noe nytt…
Og hvorfor det?
– Når det gjelder Europa og unionen, er folk vanligvis lite informert og har ikke gjort seg opp mange meninger… Men det at velgerne får muligheten til å uttrykke seg om en sak, relevant eller ei, tror jeg kan spille en veldig positiv rolle. Særlig med tanke på følelsen av å stå på utsiden av den europeiske integrasjonen.
I Frankrike er valgdeltakelsen ved EU-valg svært lav. Hvordan forklarer man denne avstanden franskmenn føler til de europeiske institusjonene?
Avtaler og institusjoner kan endres i løpet av noen år. Men å endre tankesett tar flere generasjoner!
– Jeg tror det først og fremst skyldes de påfølgende krisene. Den institusjonelle krisen i forbindelsen med EU-grunnloven på 2000-tallet var nokså ødeleggende. Man skapte debatter rundt falske problemer og skremte velgerne med utsiktene om et føderalt Europa. Deretter kom finanskrisen i 2008. Mange trodde det var en krise knyttet til euroen og EU, mens det egentlig var en global finanskrise. For ikke å glemme all sparepolitikken som kom i kjølvannet… I dag står man overfor flyktningkriser der folk ikke forstår hvem som gjør hva. I tillegg til dette er det en slags eksistensiell krise for EU-borgeren og en frykt for økonomisk nedgang, noe alle slags populistiske politikere benytter seg av for å forfekte en mer nasjonal orientert agenda. Det ser vi i Polen, i Ungarn og selv i Storbritannia… Kanskje er det også følelsen av at viktige beslutninger tas i Brussel, ikke Paris, og at dette ikke snakkes om, at man ikke forstår prosessene på dette området. Denne asymmetrien skaper en stor spenning som slår negativt ut på bildet man har av den europeiske integrasjonen.
Er det i bunn og grunn selve prinsippet om et felles europeisk statsborgerskap som er feilslått, den som aktivistene i Den store marsjen ser ut til å fronte?
– Det er en misforståelse om dette europeiske statsborgerskapet; det er ikke ment å erstatte de nasjonale statsborgerskapene… Da dette ble tatt med i Maastricht-avtalen i 1992, var det med relativt beskjedne ambisjoner. Men da debatten om EU-grunnloven kom i 2005, trodde enkelte føderalister at det ville innebære større lojalitet til unionen enn sitt eget land. Og der tok de helt klart feil. Avtaler og institusjoner kan endres i løpet av noen år. Men å endre tankesett tar flere generasjoner! Og det er tydelig at dette har mislyktes i og med at grunnlovstraktaten ble nedstemt… Men så kan man vise til oppslutningen om europeiske verdier, eller oppslutningen om resultatene av den europeiske integrasjonen. Har man dette, er det ikke behov for et felles statsborgerskap eller ett folk.
Frankrikes president Emmanuel Macron taler i Europaparlamentet i Strasbourg 17. april 2018.
17. april talte Emmanuel Macron foran et samlet Europaparlament om å “gjenskape Europas suverenitet”. Er det dette som er løsningen for den berømte europeiske suvereniteten?
– Europas suverenitet kan nesten minne om sirkelens kvadratur. Vi befinner oss i et system som må ivareta hver enkelt medlemsstats suverenitet samtidig som man overfører makt til unionen. For øyeblikket innebærer dette siste særlig å vedta juridiske reguleringer på hovedsakelig økonomiske områder. Det man ikke har på et europeisk nivå, er en mer symbolsk og synlig makt. Jeg antar at det Emmanuel Macron ønsker, er å gi unionen klarere kompetanse, og noe mer politisk kompetanse på visse områder. Et eksempel på dette er hans idé om å opprette et europeisk finansdepartement. Dette vil kunne bidra til at EU oppfattes av unionens borgere som noe annet enn et byråkratisk system som lager reguleringer man er nødt til å akseptere, og det vil gjøre det mulig å ta sterke standpunkt i visse saker.
Det man ikke har på et europeisk nivå, er en mer symbolsk og synlig makt
Og hvordan kan en slik tilpasset suverenitet fungere?
– Jeg tror den eneste løsningen er å bevege seg mot en føderal ordning, med klargjøring av de ulike kompetansene. Men den store utfordringen i EU er at det er et altfor bredt og bevegelig fellesskap som innbyggerne vanskelig klarer å identifisere seg med. Og på den andre siden involverer dette gamle nasjonalstater med sterke identiteter, som det ikke er lett å samle. Derfor trengs det mekanismer med mindre makt for den føderale staten enn det man har i USA og i Tyskland, og mer makt til medlemsstatene… Men, per i dag er vi ikke der! Vi befinner oss i en ganske paradoksal situasjon der, særlig på grunn av finanskrisen, den europeiske integrasjonen er styrket, for eksempel når det gjelder skatt og budsjett. Men med et system som på sin side foregår på regjeringsnivå, noe som innebærer beslutninger basert på enstemmighet. Med den systematiske svartmalingen fra partnere fra Sentral- og Øst-Europa, er dette en svært vanskelig oppgave…
Kan denne marsjen, denne dør-til-dør-aksjonen, være en måte å gi nytt liv til idéen om et europeisk statsborgerskap?
Artikkelen er oversatt fra fransk av Camilla Skogseth Clausen
– Vi kan gjerne være skeptiske og le av det, men jeg tror at denne store marsjen er en god måte for å få folk til å involvere seg i utfordringene ved den europeiske integrasjonen, og til å ytre sine meninger. Men så skal man ikke undervurdere det at valget vil skje på et tidspunkt der Emmanuel Macrons makt vil være påført noe slitasjeskade, noe vi allerede ser tegn på i Frankrike. For ikke å glemme at én av utfordringene til presidentens parti vil være å skape allianser til EU-valget… I tillegg vil alt av avtalereformer måtte gjøres i samtaler med lederne fra de andre medlemslandene. Og Emmanuel Macron har ikke bred støtte i EU-rådet, særlig ikke av Angela Merkel. For ikke å snakke om de italienske lederne som vi ennå ikke vet hvem er…