– Inntektsstraumar og publikumsengasjement er to sider av same sak slik vi ser det, seier Emily Goligoski. Ho har tidlegare arbeidd med system for brukaroppleving i New York Times, som forskar og utviklar, og er no forskingsdirektør for The Membership Puzzle Project.
– I jakta på ei ny sosial kontrakt mellom media og publikum, tenkjer vi mykje på forskjellane mellom abonnement og medlemskapsmodellar. Abonnement går ut på at medieorganisasjonen tek imot pengane dine og gjev deg innhald. Det kan fungere heilt fint, men det er berre ein transaksjon. Vi er interessert i modellar der folk gjev av tida si, av ideane eller ekspertisen sin, for å støtte noko dei trur på. Medlemskapsmodellar ser på publikum som meir enn ei inntektskjelde, seier ho.
Medlemmar er meir enn abonnentar
The Membership Puzzle Project starta i 2017 på initiativ frå Jay Rosen, professor i journalistikk ved New York University (NYU). Prosjektet er eit samarbeid mellom Rosen sitt masterprogram i journalistikk ved NYU, og den nederlandske medlemsbaserte journalistikkplattforma De Correspondent, som vart etablert i 2013.
– Vi ser på De Correspondent som sjølve prototypen på medlemsbasert journalistikk. Dei er leiande når det gjeld å inkludere publikum i prosessen, seier Goligoski.
De Correspondent får størstedelen av inntektene sine frå 60 000 nederlandske medlemmar, som betalar i underkant av 700 kroner for eit års medlemskap. Men medlemmane bidreg med mykje meir enn pengar. Dei følgjer journalistane – eller «korrespondentane», som dei blir kalla – tett og kjem med idear, innspel, korrigeringar og forslag til kjelder, eller dei stiller opp som faktasjekkarar, dataknusarar eller fagekspertar. Det gjer dei fordi dei meiner at journalistikken som blir produsert av De Correspondent er relevant og viktig, og fordi dei opplever at bidraga frå medlemmane blir verdsett og utgjer ein forskjell.
No er De Correspondent i ferd med å planlegge ein global, engelskspråkleg versjon av plattforma. Gjennom ein folkefinansieringskampanje rett før jul samla dei inn meir enn 2,5 millionar amerikanske dollar, og sette med det ny rekord for eit folkefinansiert journalistisk produkt. Eitt av delmåla for The Membership Puzzle Project er å nytte innsiktene frå prosjektet til å hjelpe The Correspondent med å etablere den internasjonale versjonen, men forskarane samarbeider også med andre medieorganisasjonar som nyttar medlemskapsmodellar, og har dessutan lansert eit eige fond som skal støtte eksperimentering med slike modellar. I løpet av dei fire åra prosjektet skal vare, vonar forskarane å kunne peike på nye vegar for framtidas journalistikk, vegar som kan sikre inntektene i ei tid der Facebook og Google stikk av med annonsekronene, og som samstundes kan fornye det journalistiske samfunnsoppdraget.
Optimalisere tillit
Modellen til The Correspondent tek utgangspunkt i det Jay Rosen brukar å kalle «tillitsoptimalisering». Det er gamalt nytt at tilliten til media er tynnslitt i ein mediekvardag prega av polarisering, ekkokammer og «alternative fakta», og der høge klikkrater kan vere vel så viktig som truverdig rapportering. Men tillit er i seg sjølv eit komplisert omgrep.
Folk kan ha låg tillit til media av mange ulike grunnar: Dei kan vere i tvil om media er nøytrale og uavhengige, dei kan vere i tvil om journalistar set eiga karriere eller medieorganisasjonen sin profitt framfor publikum sine interesser, dei kan ha kjensla av at det ikkje er plass til deira eigne levde erfaringar i journalistikken.
Einsidig ideologiske medium som Breitbart eller Fox News har høg tillit hjå sitt publikum, men det er ikkje det same som at dei har høg journalistisk integritet. Dersom ein ny sosial kontrakt mellom mediebrukarar og journalistar skal optimalisere for tillit, må han difor kombinere støtte frå publikum med ein høg standard for journalistisk verifisering av fakta, meiner Rosen.
– Mangelen på tillit til media tyder på at vi som journalistar har ein stor jobb å gjere for å menneskeleggjere profesjonen vår. Å vere autentiske og transparente er viktig for å gjere journalistikken meir truverdig, seier Emily Goligoski. (I heimleg samanheng kom dei to danske journalistane Søren Schultz Jørgensen og Per Westergård i fjor med ei bok basert på om lag same konklusjon.)
Veit lite om mediebedrifter
I forskingsprosjektet ser Goligoski og kolleagene difor på korleis medlemsbaserte nyhendeorganisasjonar kan gjere seg etterrettelege. Å synleggjere kvar ein får pengar frå og kva dei blir brukt til, er ein viktig del.
– Men det kan også handle om å vise fram menneska som er involvert i å lage det journalistiske produktet, å vise fram den journalistiske agendaen og prioriteringane, eller å respondere på kritikk, seier ho.
Noko av det som har overraska henne mest i arbeidet med prosjektet, er kor lite folk flest veit om mediebedriftene dei følgjer dagleg. Dei fleste kjenner kanskje namnet på ein prominent journalist eller kommentator, men har inga innsikt i korleis organisasjonen tener eller bruker pengane sine, eller profilerer seg sjølv i ulike samanhengar.
– For at eg som mediebrukar skal ha tillit media, fordrar det at medieorganisasjonen er tydeleg om kva den er og kven som står bak, at eg har grunn til å tru at det dei presenterer er sant og viktig for samfunnet, og at eg sjølv kan sleppe til med mitt bidrag, mine levde erfaringar eller profesjonelle ekspertise, illustrerer ho.
Medlemsmanifest
For at ein medlemskapsmodell skal fungere best mogleg, er det viktig å tilby medlemmane ulike måtar å delta på. Kan ein til dømes tilby medlemmar å betale gjennom deltaking i staden for med pengar? Gjennom prosjektet kartlegger forskarane ei stort spekter av deltakingsformer, som på ulike vis kan forbetre både journalistikken og tilhøvet mellom mediebedrifta og publikum.
– Dersom medlemskap berre er for dei som har råd til å betale, kan det bli ein eliteklubb som ikkje representerer dei som treng journalistikken mest. Men folk kan gje av tida si på veldig mange måtar, og vi ser stadig at det mediebrukarane verkeleg vil, er å bli tekne på alvor, og at deltakinga deira blir sett pris på, seier Goligoski.
I starten av prosjektet snakka forskarane med eit par hundre mediebrukarar som støttar ein medieorganisasjon gjennom medlemskap, for å få vite kva som driv dei. Svara vart oppsummert i «medlemsmanifest».
Goligoski oppmodar medieaktørar som snusar på ein medlemskapsmodell, om å ta utgangspunkt i det når dei skal vurdere kva som må gjerast.
– Tenk på kven som kan ha lyst til å følgje deg i arbeidet. Så kan du byrje å skape eit miljø der du lyttar til dei og involverer dei i prosessen.