Offentlighet

Begrepet offentlighet er tema for det første bidraget i Vox Publicas Wikipedia-stafett.

Begrepet offent­lighet henger sam­men med det tyske ordet for “åpen”, offen, og beteg­n­er den del av sam­funnslivet som er åpent, i prin­sip­pet for enhver, og ikke lukket, det vil si “pri­vat”. Dette åpne eller offentlige rom­met kan tenkes som det sam­funn­som­råde der sam­funns­medlemmene, borg­erne, bekrefter og får bekreftet at de fak­tisk lever i et sam­funn, ikke bare som – og blant — enkelt­stående indi­vider eller hush­old­ninger. Offent­ligheten har med andre ord grunn­leggende poli­tiske og kul­turelle funksjon­er, av helt sen­tral betyd­ning for demokrati­et både som poli­tisk sys­tem og som samfunnsform. 

En offent­lighet har eksis­tert og eksis­ter­er i de fleste tenke­lige sam­funn, i den grad de har skilt mel­lom livet i hush­old­nin­gen på den ene siden og livet på diverse are­naer for fel­lesskapet uten­for den egne, hjem­lige. Marked­er, lands­bymøter, religiøse rit­ualer, sam­men­stim­lin­gen på kirke­bakken etter sønda­gens høymesse, folke­massen foran slot­tet der en ny kon­gelig beslut­ning blir bek­jent­gjort – alt dette kan forstås som enklere, før­mod­erne sam­funns vari­anter av den offent­lighet som his­torisk vok­ste fram ved etab­lerin­gen av det borg­erlige, kap­i­tal­is­tiske sam­fun­net i Vest-Europa. Dette sam­fun­net var net­topp det første som, i tråd med moder­nitetens all­menne ten­dens til sam­funns­mes­sig dif­fer­en­sier­ing, skilte skarpt mel­lom det offentlige og det pri­vate området, et offentlig liv og et pri­vatliv, i tydelig kon­trast til for eksem­pel livet ved Solkon­gen Lud­vig 14.s hoff, der den kon­gelige av- og påk­led­ning skal ha vært en offentlig begivenhet.

Offent­ligheten har inter­essert sam­funns­forskere og filosofer av mange slag. To tidlige bidrag i for­rige århun­dre er kan­skje spe­sielt verdt å nevne. Begge ble utgitt i 1922: Sosi­ologi­p­i­oneren Fer­di­nand Tön­niesKri­tik der öffentlichen Mei­n­ung og jour­nal­is­ten Wal­ter Lipp­manns Pub­lic Opin­ion. Den sist­nevnte hevdet at offent­ligheten nå var ubruke­lig som utgangspunkt for poli­tisk ledelse. Sam­fun­net var blitt så kom­plekst at folk flest man­glet tilstrekke­lig innsikt og lett lot seg manip­ulere. Føl­gelig måtte ekspert­er ta over styrin­gen av sine respek­tive fagfelt. Tön­nies betrak­tet på sin side offent­ligheten, som den frie pressen kon­stituerte, som et tred­je struk­tur­erende prin­sipp i mod­erne sam­funn, mel­lom stat­en og markedet. Dan­nelsen av en offentlig mening rep­re­sen­ter­er en ned­bry­t­ning av tradis­jons­baserte og religiøse opp­fat­ninger og normer, den fos­tr­er reflek­sivitet, og utvikler offentlige vur­deringer av poli­tiske målset­ninger samt metoder for å nå disse. Den offentlige mening feller dom­mer over statens han­dlinger og avs­lør­er mak­t­mis­bruk. Slik rep­re­sen­ter­er den en videre­føring av det store opplysningsprosjektet. 

Mye av Tön­nies’ forståelse kan en si gjen­finnes hos den som nå reg­nes som offent­lighetens frem­ste teo­retik­er, den tyske filosofen og sosi­olo­gen Jür­gen Haber­mas. Han framhev­er i sin nå klas­siske studie Struk­tur­wan­del der Öffentlichkeit (1962; norsk utgave 1971 med tit­te­len Borg­erlig offent­lighet) at marked­søkonomien var ”motoren” som drev fram utviklin­gen av en offent­lighet. Dette henger sam­men med at det fram­vok­sende, ressurssterke borg­er­skapet i 1700-tal­lets Europa hadde behov for å beskytte seg og sine økonomiske inter­ess­er mot vilkårlige beslut­ninger fra mer og min­dre eneveldige fyrster. De trengte for­nuft og forut­sig­barhet når det gjaldt de mange sam­funns­mes­sige forut­set­nin­gene for deres virk­somhet. For­di de i den pri­vate, økonomiske sfæren konkur­rerte, hadde de ikke minst bruk for en offentlig sfære der de kom fram til hva som var til deres felles beste når det gjaldt statlige tiltak.

Offent­ligheten som vok­ste fram i løpet av 1700-tal­let var, ifølge Haber­mas, i første omgang en lit­terær eller kul­turell offent­lighet, som den poli­tiske offent­lighet så å si vok­ste ut av. Offent­ligheten besto av en rekke ulike scener og insti­tusjon­er, fra kaf­fe­hus, teatre og roman­er til avis­er og møter. Der ble det skapt en offentlig opin­ion om moralske og poli­tiske spørsmål, gjen­nom drøftinger hvor de beste argu­mentene skulle være avgjørende, ikke pri­vate økonomiske ressurs­er, sta­tus, fam­i­lieforbindelser eller lig­nende. Lov­givn­ing og statlig aktivitet eller pas­sivitet skulle da i prin­sip­pet baseres på denne opinionen.

Borg­er­skapet var sosial­his­torisk sett, blant annet på bak­grunn av dets forståelse av det pri­vate området, også bærere av visse ideer om enkelt­men­nes­ket, indi­videt, og dets fri- og ret­tigheter. Disse ideene var his­torisk nye, selv om de klart nok hadde røt­ter bakover til renes­sansen og det man har ment ble gjen­født der – antikken. Det er slik en his­torisk sam­men­heng mel­lom offent­lighet, demokrati og ideer om menneskeretter. 

Haber­mas’ fram­still­ing av den “klas­siske” borg­erlige offent­ligheten la sterk vekt på rasjon­aliteten i den offentlige sam­tal­en, dette at alle de deltak­ende borg­erne, som alle var menn med dan­nelse og eien­dom, lyt­tet til hveran­dre og var vil­lige til å opp­gi sine opprin­nelige syn­spunk­ter om de ble møtt med over­be­visende argu­menter. I denne fram­still­in­gen, fra 1962, fram­sto det nærmest som et for­fall at det ble dan­net poli­tiske parti­er og beveg­elser som arbei­der­beveg­elsen, for­di de åpen­bart rep­re­sen­terte bestemte inter­ess­er i det “pri­vate”, økonomiske området. I den grad det der rådde ufor­son­lige inter­esse­mot­set­ninger, måtte nå også offent­ligheten gå over fra å han­dle om argu­men­tasjon som skulle føre til kon­sen­sus, til å dreie seg om tautrekking, mobilis­er­ing og kom­pro­miss­er. I en slik offent­lighet har ”kjøttvek­ta”, antallet men­nesker som støt­ter et syn­spunkt, samt økonomiske ressurs­er som kan mobilis­eres, stor betyd­ning uansett om syn­spunk­tet over­be­visende kan forsvares som for­nuftig og moral­sk rik­tig. Argu­mentenes kraft får min­dre betydning. 

Selv om en kan forstå logikken i dette reson­nementet, vil de fær­reste nå beklage at de mannlige eien­doms­be­sit­ternes dannede diskusjon­er ble fork­lu­dret av organ­is­erte lønnsar­bei­dere og kvin­ner av alle sosiale klass­er. Spørsmålet om hvor og hvor­dan grensene skal trekkes mel­lom et pri­vat og et offentlig område har vært diskutert fra mange synsvin­kler. Men særlig den fem­i­nis­tiske kri­tikken av Haber­mas’ opprin­nelige offent­lighet­ste­ori, fram­ført av Nan­cy Fras­er og andre, har vært vik­tig, også for Haber­mas selv. Han har akseptert mange av kri­tik­ernes argu­menter og endret syn, både på dette og andre sen­trale områder. 

Medi­er av alle slag, fra teateret til avisen, fra dik­t­sam­lin­gen til radio, film, fjern­syn og inter­nett, har alltid vært av grunn­leggende betyd­ning for offent­lighetens for­mer og innhold. Selve hov­edte­sen i Haber­mas’ bok er at det har foregått en struk­turell foran­dring av offent­ligheten som han kaller en “reføy­dalis­er­ing”. I dette lig­ger det at reelle diskusjon­er, der deltak­erne er innstilt på å opp­gi sitt opprin­nelige syn­spunkt hvis de møter gode nok argu­menter, ikke lenger foregår i den mediedomin­erte offent­ligheten. Slike diskusjon­er, der stand­punk­ter og poli­tiske lin­jer utformes, foregår nå stort sett i lukkede fora, er pås­tanden. Offent­ligheten er et rom der opp­fat­ninger og poli­tiske tiltak ikke blir utviklet, bare proklamert og propagert for – slik det også var i det føy­dale sam­fun­nets rep­re­sen­ta­tive offent­lighet. I medi­enes offent­lighet arran­geres all debatt som scenisk under­hold­ning, det vil si som bok­sekam­per mel­lom på forhånd fast­lagte stand­punk­ter. Pub­likum har tilsvarende gått fra å være “reson­nerende” til å bli “kon­sumerende”.

Mange vil kunne akseptere noe av dette som gyldige karak­ter­is­tikker av i det min­ste noen aspek­ter ved dagens offent­lighet. I dette lig­ger også noe av styrken i Haber­mas’ opprin­nelige offent­lighet­ste­ori: Den byg­ger på og framhev­er et sett av normer for offent­lighetens og føl­gelig medi­enes funksjon­er som fort­satt aksepteres av de fleste involverte. Vær Varsom–plakaten dreier seg for eksem­pel om sak­lighet­skrav, om å respek­tere skil­let mel­lom et pri­vat og et offentlig område og andre ting som Haber­mas’ his­toriske offent­lighet­ste­ori kan sies å han­dle om. En hov­ed­hen­sikt med kul­tur­poli­tikken, fra press­es­tøt­ten og kringkast­ingslisensen til teater- og lit­ter­atur­sub­si­di­er, er net­topp å beskytte og støtte opp om en mang­foldig og lev­ende offent­lighet som ville vært mer ensartet og min­dre åpen om rene marked­søkonomiske prin­sip­per hadde fått være alene om å bestemme hva slags ytringer som skal høres.

Ver­di­en av teorien lig­ger ikke egentlig i at den er en kor­rekt empirisk fram­still­ing av offent­lighetens his­toriske utvikling i Europa. Den lig­ger primært i at den lev­er­er en bredt akseptert målestokk for offent­lighetens kvaliteter og demokratiske funksjoner. 

Med inter­nett og dig­i­tale medi­er opp­står det i prin­sip­pet nye muligheter for realis­er­ing av noen av de klas­siske offent­lighet­side­a­lene. Særlig har man framhevet den økte mulighet enhver med data­maskin og inter­net­tadgang nå har til å være aktiv deltak­er i offentlige ord­skifter, gjen­nom for eksem­pel inn­legg i mang­fold­et av diskusjon­er som til enhver tid foregår og gjen­nom blog­ging. Andre har framhevet at inter­nett og dig­i­tal kringkast­ing gjør det mye let­tere enn før å velge bort alt man ikke tror man lik­er og alle syn­spunkt man er uenig i. Dermed dannes det ensart­ede grup­per der en ifølge en del sosialp­sykol­o­gisk forskn­ing kan vente at den mest ekstreme vari­anten av det felles stand­punk­tet vin­ner fram. 

Gode innvendinger kan reis­es mot både de mest opti­mistiske og de mest pes­simistiske av disse opp­fat­nin­gene. Her er det mye som er usikkert. Utviklin­gen vil uansett bli målt opp mot etiske og poli­tiske ide­al­er som er knyt­tet til den ”klas­siske” borg­erlige offent­ligheten slik Haber­mas i sin tid beskrev den.

TEMA

M

edier

99 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen