Et klart flertall av norske redaktører mener at det i etterkant av striden rundt Muhammed-karikaturene har blitt vanskeligere å ytre seg kritisk til religion i Norge, viser en undersøkelse Vox Publica har fått utført i samarbeid med Norsk Redaktørforening og Mandag Morgen.
Generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund, en sentral aktør under striden om Muhammed-karikaturene vinteren 2006, kommenterer undersøkelsen slik:
– Det er ingen tvil om at rommet for religionskritikk har blitt innskrenket etter karikaturstriden, sier Kokkvold.
Heller ikke Vebjørn Selbekk, en annen av karikaturstridens mest sentrale figurer, er i tvil om at norske redaktører har blitt langt mer forsiktige når det gjelder kritikk av islam i tiden etter karikaturstriden.
– Dette er åpenbart knyttet til voldstruslene i etterkant av karikaturstriden. Jeg tror at man tenker seg om en gang ekstra før man kritiserer islam, sier Selbekk. Han var i 2006 sjefredaktør i den kristne avisen Magazinet og er i dag samfunnsredaktør i DagenMagazinet, resultatet av en sammenslåing med avisen Dagen.
Sven Egil Omdal, multimedie- og kulturredaktør i Stavanger Aftenblad og en kjent mediekommentator, mener derimot at frykten blant redaktørene er basert på fiksjon snarere enn fakta. Rommet for religionskritikk har utvidet seg de siste ti årene — spesielt gjennom utviklingen av debattkulturen på nett. — Her registrerer vi mye islamkritikk, sier Omdal.
I undersøkelsen, som ble utført i september i fjor, sier 77 prosent av redaktørene seg helt eller delvis enig i en påstand om at striden om Muhammed-karikaturene viste at det er blitt vanskeligere å ytre seg kritisk mot religion i Norge (se figur):
Figur 1. Ytringsfrihet og religion.
Kneblet islamkritikk?
Vebjørn Selbekk mener at trusselbildet er knyttet til visse sider ved muslimsk kultur og samfunn, og at dette videre fører til en berøringsangst som stenger for legitim kritikk av islam.
– Jeg tror trusselbildet er spesielt knyttet til bestemte sider ved muslimsk kultur og samfunn, som for eksempel Profeten og Koranen. Det muslimske kvinnebildet er et annet eksempel. At Muhammed for eksempel giftet seg med Aisha som da var seks år gammel er det ingen som tør å gå inn på — selv om dette er belyser sider ved synet på kvinner og ekteskap innenfor islam. Tiden etter karikaturstriden har vært preget av berøringsangst i forhold til slike tema. Et annet slikt tema er terrorisme. Kan man se for seg en debatt hvor man omtaler Muhammeds egen krigføring? Dette er dagsaktuelt og belysende, men vi skygger unna, sier Selbekk.
Sven Egil Omdal er av en annen oppfatning.
– Jeg tror ikke at rommet for religionskritikk er blitt strammet inn. Vi har ført en løpende kritikk av religionsrelaterte forhold de siste årene, og vi er i god dialog både med kristne og islamske miljø. Frykten som kommer til uttrykk i redaktørundersøkelsen, tror jeg i stor grad er basert på fiksjon. Restriksjonene blant redaktørene er selvpålagte og er en følge av debatten rundt Muhammed-karikaturene snarere enn et faktisk trusselbilde, sier Omdal.
Videre argumenterer Omdal for at rommet for religionskritikk tvert imot har utvidet seg de siste ti årene.
– Jeg mener at rommet for religionskritikk har utvidet seg de siste ti årene, blant annet gjennom fremveksten av nettdebatter. Her registrerer vi mye islamkritikk. Jeg tror ikke at den utvidede muligheten til å utøve islamkritikk er en konsekvens av striden rundt Muhammed-karikaturene — utviklingen har skjedd parallelt.
Merker mer selvsensur
I redaktørundersøkelsen kommer det også frem at 46 prosent av redaktørene er helt eller delvis enige i at norske redaktører og journalister utøver mer selvsensur i dag enn for ti år siden. 41 prosent sier seg helt eller delvis uenig i denne påstanden. Per Edgar Kokkvold er ikke i tvil om at det har blitt mer selvsensur.
– Norske journalister så hvordan det gikk med Vebjørn Selbekk, og det har nok skapt en viss frykt.
Selbekk ble drapstruet og måtte ha politibeskyttelse etter at Magazinet publiserte de danske tegningene. Han har skrevet om denne tiden i boken “Truet av islamister”. Selbekk mener at det i etterkant av karikaturstriden utøves betydelig selvsensur i norske redaksjoner.
– Mange sider ved islam er relevant for samfunnsdebatten, men likevel forbudt område. Islamkritikk kan gå ut over en hel avis, hvor man må ta hensyn til de ansattes sikkerhet. Bombetruslene mot hele Jyllands-Postens redaksjon er jo et eksempel på dette.
Protest av den fredelige typen mot Muhammed-karikaturene i Amsterdam februar 2006.
Selbekk poengterer videre at norske myndigheters håndtering av karikaturstriden har virket forsterkende på tendensen til selvsensur.
– Ikke bare synes jeg at den norske regjeringen var ettergivende — de var livredde. Regjeringens håndtering av karikaturstriden var farget av oljeinteresser og av interessen om å opprettholde Norges status som fredsnasjon i Midtøsten. Med tanke på selvsensur og redsel for islamkritikk er dette et tydelig eksempel på at storpolitikk virker inn på det journalistiske klimaet i Norge, sier Selbekk.
Også Kokkvold mener at den norske håndteringen av karikaturstriden var til dels uheldig, og viser til land som Tyskland og Frankrike hvor karikaturene også ble trykket, men hvor truslene fra ytterliggående muslimsk hold aldri nådde samme nivå som i Norge.
– Ekstremistene kjenner stanken av vår frykt. I Tyskland og Frankrike derimot fikk publiseringen av karikaturene langt sterkere og bredere støtte — ikke bare fra pressehold, men også fra politisk og kulturelt hold.
Omdal på sin side argumenterer for at selvsensuren som utøves i norske redaksjoner i stor grad er selvpålagt, og at muligheten for islamkritikk tvert imot har blitt større.
– Selvsensuren som eventuelt utøves, tror jeg også er basert på fiksjon snarere enn faktisk trusselbilde. Forut for striden om Muhammed-karikaturene tror jeg at man i mange redaksjoner vegret seg for komme med islamkritiske ytringer fordi at islamkritikk til en viss grad forbindes med det politiske ytre høyre. Det var ikke politisk korrekt å ytre seg islamkritisk. Islamkritiske meninger som før ble forfektet fra ytre høyre, blir i dag også forfektet fra etablert hold.
Trusler om vold
Selbekks bekymring for trusler om vold i forbindelse med religionskritikk ser ut til å deles av mange av hans kollegaer. I redaktørundersøkelsen sier hele 91 prosent av redaktørene seg helt eller delvis enig i en påstand om at vi i de neste årene vil oppleve nye saker der ytringer møtes med vold eller trusler om vold fra religiøse grupper.
Sven Egil Omdal er ikke like bekymret.
– Om vi vil oppleve saker der ytringer møtes med slike trusler er umulig å svare på, men hvis det skulle skje tror jeg like gjerne det kommer fra ekstreme kristne som ekstreme muslimske grupper. I den grad vi i Stavanger Aftenblad registrerer sjikane, kommer det like ofte fra ytterliggående kristent hold som muslimsk hold. Både de muslimske og kristne gruppene vi er i kontakt med, tåler en debatt. Generelt er jeg ikke bekymret for denne typen trusler.
Kokkvold på sin side deler frykten for fremtidige trusler om vold som følge av religionskritikk, men påpeker at trusselnivået går i bølger.
– Oppslutningen rundt fundamentalister går opp og ned, men det som skjer i Gaza nå er bekymringsverdig, sier Kokkvold.
”En halv ytringsfrihet”
Kokkvold mener at ytringsfriheten generelt sett har blitt styrket i Norge etter karikaturstriden.
– Karikaturstriden satt fokus på ytringsfriheten og understreket dens viktighet som grunnleggende verdi, påpeker han.
Dette synet reflekteres av at nær åtte av ti redaktører i undersøkelsen mener at ytringsfriheten i Norge er blitt styrket eller har holdt seg uendret de siste ti årene (se figur):
Figur 2. Er ytringsfriheten styrket?
Kokkvold er like fullt betenkt over det han ser som en innskrenkning av muligheten for islamkritikk.
– Vi risikerer å få ”en halv ytringsfrihet” hvor man gjerne kritiserer kristendommen og jødedommen, men ikke islam.
Om redaktørundersøkelsen
Undersøkelsen ble utført i første halvdel av september. Spørreskjemaet ble sendt samtlige 805 medlemmer av Norsk Redaktørforening, og 264 svarte. Blant disse er 59 prosent underordnet redaktør, 24 prosent ansvarlig redaktør og 17 prosent enleder (både ansvarlig redaktør og administrerende direktør). Andelen toppledere blant dem som har svart er noe høyere enn i medlemsmassen. Kjønns- og aldersfordelingen er omtrent som i medlemsmassen. Det er også fordelingen mellom medietyper, bortsett fra at ukepressen er noe underrepresentert. Resultater fra undersøkelsen er tidligere presentert i Mandag Morgen og på Redaktørforeningens høstmøte i Oslo.
Se også artikkel om kommersialisering, nedgangstider og pressefrihet.
Redaktørundersøkelsen 2008: Last ned alle tallene fra undersøkelsen (pdf, 1,26 MB).
Jeg er en sterk tilhenger av ytringsfriheten og de verdier som man har i et demokratisk samfunn men vil sette en strek i det man kan kalle “den ekstreme ytring”.
Profet Moohamad — karikaturer er en type “ytring” som fornærmer alle som føler seg muslimer, derfor er det ikke tjent “felleskapets interesser” noe en god media er for.
De redaktørene som er opptatt av den type “ytring” bør var mer opptatt av å trykke karikaturer av “norske svømmehaller for bare muslimske kviner ” med egnen vakthold eller tilsvarende situasjoner Norge er fult av idag.