Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg i 2014 har lest at forsiden er døende, eller faktisk talt også død, selv om offisielle data som motbeviser påstanden er fritt og relativt enkelt tilgjengelig. Jeg har lest det i kronikker, sett det i presentasjoner, hørt det av redaktører og daglige ledere i styremøter. Påstanden kommer like gjerne fra lettvinte synsere som kloke mediekommentatorer jeg har full tillit til at er i stand til å grave dypere enn de gjør når de ukritisk gulper opp følgende:
Mediene og Facebook
Dette er del 1 av en serie på tre artikler om medienes forhold til Facebook. Les også:
Introduksjon: “It’s complicated”
Del 2: Facebook: En brannsprøyte med trafikk. Eller hvordan det nå var.
Del 3: Pengemaskinen – Facebook som annonsemedium
Mediedistribusjonen blir sosial. Forsiden er døende. Forsiden er død. Artikkelen er den nye forsiden.
Jeg har senest lest det to ganger i romjulen:
Tidligere VG-redaktør Bernt Olufsen og nåværende styreleder i lokalaviskonsernet Polaris, i et blogginnlegg på VG 29. desember:
I vår digitale verden blir selve artikkelen den nye førstesiden som leseren ledes direkte til gjennom søk og anbefalinger.
Og fra Teknisk Ukeblads Svein-Erik Hole, i en romjulskommentar i Journalisten.no, publisert 30 desember:
Hos The New York Times er nå bare hver tredje bruker innom fronten, og mønsteret er det samme i Norge: Et økende antall bruker Facebook som sin inngang til nyhetsbildet.
Det siste, at et økende antall bruker Facebook som inngang til nyhetsbildet, er for ordens skyld riktig.
At mønsteret er det samme som i USA, er direkte feil.
For USA er ikke Norge. Amerikanske erfaringer er ikke norske, og for norske medier er dette en livsfarlig misforståelse.
En slik påstand, vil jeg hevde:
- Undergraver vår egen økonomi: for ca halvparten av verdien på det økonomiske varelageret på norske nettaviser er på forsidene, og hvorfor skal en annonsør annonsere på en nettavis når den samme brukeren allerede har vært innom Facebook først?
- Undergraver vår egen merkevarestyrke: og undergraver dermed troen på at vi er attraktive nok som selvstendige destinasjoner. Dersom du ikke ser noen grunn til å redigere forsiden godt, blir den naturligvis mindre brukt, har en lavere effekt – og du har i praktisk skapt en selvoppfyllende profeti.
- Forflater relasjonen vi har til de viktigste og mest trofaste leserne — som aktivt bruker forsidene til å navigere nyhetsbildet. Enkelt sagt: Jo sterkere relasjon, jo mer bruk. Dette er for ordens skyld ikke bare en teori – dette har vi utvetydige og konsistente data på som vedvarer over tid. Og det gjelder like mye på mobil som på desktop.
Mange norske aviser har sterke relasjoner til sine lesere, og tidvis svært sterke merkevarer også på nett – godt hjulpet av både en sterk avistradisjon og av å ha lansert nettaviser allerede på slutten av 90-tallet. Dette er et bilde som er bortimot unikt for Norge og delvis Sverige – et bilde som vi både burde være mer bevisst på, og for den saks skyld også stoltere av, enn vi ofte er.
Troen på at vi bytter forsidetrafikk mot Facebook-trafikk strider tvert med hva tilgjengelige data, interne som eksterne, forteller oss.
Roten til påstanden er mulig å spore til i hvert fall tre faktorer:
1. Mengden trafikk som Facebook sender oss. Den er betydelig og udiskutabelt høy, og når enkeltartikler går knallgodt, er det ofte på grunn av viral spredning. Mer om det senere. For ordens skyld er Facebook-trafikken antakelig høyere enn du tror – og høyere enn analyseprogramvaren din viser på mobil. Litt mer om det også senere.
2. Våre egne – bransjefolks, profesjonelle mediebrukeres – erfaringer. Vi har alle anekdotiske, og gjerne daglige, erfaringer med å finne interessant lesestoff gjennom kanaler som Facebook og Twitter – stoff som ellers aldri ville nådd oss. Denne effekten er også udiskutabel, om enn subjektiv.
3. Amerikansk medieutvikling, spesielt kombinert med faktor nummer to over. New York Times’ innovasjonsrapport er muligens selveste arnestedet for påstanden om forsidens død – det var i hvert fall da den ble lekket i april at omkvedet tok seg kraftig opp.
På side 24 i rapporten finner vi denne grafen:
Og på påfølgende side skriver rapportforfatterne: “The need is urgent. Our home page has been our main tool for getting our journalism to readers, but its impact is waning.”
Om dataene
Alle tall som følger i fortsettelsen er basert på standard målemetoder og bransjestandarder. Ja, jeg vet at måltallene er problematiske – og jeg kjenner godt til de metodiske utfordringene med dem. Ja, jeg skulle ønske vi hadde andre. Og ja, jeg vet dette er vanskelig. Du burde forresten lese denne artikkelen om temaet.
Det er altså denne utviklingen vi, ifølge påstandene, skal se i Norge også.
Eneste problem med denne teorien: Vi ser ikke en slik utvikling.
Tnslistene.no er det offisielle hjemmet til norsk nettstatistikk, gjennomført av TNS Gallup på oppdrag fra Mediebedriftenes Landsforening/Nettforum. Der måles blant annet løpende forsidene til de norske nettavisene på desktop og tablet (men ikke på mobil).
På nettstedet kan du gjøre oppstillinger som grafen under, i dette tilfellet antallet daglige forsidebrukere på noen av de største norske nyhetsnettstedene.
Riktignok er antallet forsidebrukere lavere for VG i 2014 enn i 2013, og riktignok kan du se en nedadgående tendens for Dagbladet, men både TV 2 og NRK har klar vekst i hele perioden.
Dette er ikke et bilde som viser at forsidene er døende.
Og bildet av en relativ stabilitet gjelder ikke bare de store nettavisene. Lille Teknisk Ukeblad har en klar og kraftig forsidevekst (men også sterk vekst ellers – mer om det litt senere):
Men selv disse dataene – offisielle som de er – forteller bare en del av historien. Og når sant skal sies, er det flere nettsteder som ser en nedadgående kurve i antall forsidebrukere. Men er det nødvendigvis slik at nedgangen skyldes at folk velger å lese nyhetene på Facebook i stedet? Eller kan det være slik at de store nettstedene, som vi kan anta har nådd et metningspunkt på desktop, “taper” til seg selv på mobil? At vi ser en forflytning mellom egne plattformer?
Offisielle mobiltall for forsiden finnes ikke, men ser vi på brukerveksten på mobil, gir oss i hvert fall disse grafene en alternativ forklaringsmodell som bør være minst like sterk som å hevde at brukerne flykter til Facebook. For brukerne er ikke i ferd med å bli mobile – de har allerede vært det en stund.
Det finnes imidlertid andre tall vi kan se på for å få et bedre blikk på sammenhengene. Det mest åpenbare er å sammenlikne forsidetrafikken med dens andel av den totale trafikken. Og på desktop har vi offisielle tall å se på.
At du taper forsidetrafikk, kan for eksempel være en konsekvens av av du taper trafikk over hele fjøla. Nettsteder med en generell nedadgående popularitet vil nødvendigvis også miste forsidetrafikk, men hvis de konsistent mister trafikk, så skal forholdstallet mellom forsider og resten holde seg konstant. Tap av forsidetrafikk til Facebook – uavhengig av om mediet øker eller minker i popularitet – skal føre til at andelen ikke-forsidevisninger øker jevnt og trutt.
Dernest må du vite noe om den mobile trafikken, som disse grafene ikke sier noe om – og hvor tnslistene.no ikke gir oss noe informasjon (det finnes ikke en forsideliste for mobil).
Forsidetrafikkens andel av totalen
Til det første så fikk jeg på forespørsel tilsendt datasettet bak grafene fra TNS Gallup. Grafene under viser andel forsidevisninger av de totale sidevisningene på et knippe norske medier i et helt år, i perioden uke 35–2013 til uke 34–2014. Jeg har brukt sidevisninger, siden det er måltallet som best indikerer økonomisk verdi/annonseleveranse (et poeng som skal bli viktig etter hvert) – men utviklingen er for ordens skyld lik både for brukere og sesjoner.
Statistikken er for synlighetens skyld delt i fire grafer under – også fordi det er naturlig å forvente ulik brukeroppførsel mellom ulike typer nettsteder (alle data finnes på forsidelisten og topplisten – nettsteder som ikke er med på forsidelisten er naturlig nok ikke med i grafene):
1. Nyhetsdestinasjonene
2. Aggregatorene
3. Kringkasterne
4. Nisjenyhets-nettstedene
Som grafene under viser, er bildet, tross ulik andel forsidetrafikk, et av slående konsistens over tid. Det betyr at dersom Facebook-trafikken øker, så øker også annen trafikk – som kan lede til en forsiktig teori om samvarians:
Økt Facebook-trafikk samvarierer med økt annen trafikk.
Eller som en kollega så treffende uttrykte det da vi snakket om en helt annen samvarians:
“Så du sier at de som er gode, de er gode?”
Og det er en måte å formulere også denne samvariansen på: jobber du godt med journalistikken din, så jobber du antakelig godt både med Facebook-distribusjon, med forsideredigering og generelt godt med andre faktorer som påvirker trafikk.
Så er det naturligvis en rekke individuelle variabler som kan påvirke bildet. Med andre ord: Your mileage may vary.
Men la oss se på de ulike grafene.
1. Nyhetsdestinasjonene, med en så sterk merkevare at folk velger å oppsøke forsiden for å orientere seg i nyhetsbildet.
Legg merke til at de største avishusene, nasjonale som regionale, har mellom 55 prosent og 65 prosent av sine sidevisninger på forsidene. Skulle forsiden ha tapt posisjon til fordel for f.eks. Facebook-trafikk, skulle altså forsideandelen falt betydelig, og antakelig gått ned noenlunde jevnt (eller støtvis i takt med Facebooks algoritmeendringer), i samme periode.
Med unntak av knekken i uke 19 for både Aftenposten og Dagbladet (hvor årsaken kan tilskrives endring i måten offisiell nettrafikk logges på (fotnote 1)), er andelen trafikk konsistent.
Denne grafen gjør det også enkelt mulig å grovt beregne andelen trafikk som kommer fra eksterne kilder.
De fleste mediehus måler forsideeffekt som klikkprosent av antallet forsidevisninger (click-through rate, CTR). Har du 100 forsidevisninger som resulterte i 50 klikk, så har du en forsideeffekt på 50 prosent. Amedias lokalaviser har en snitt-CTR på i overkant av 40 prosent på desktop, de beste avisene ligger oppunder 60 prosent. På mobil ligger snittet 10 prosentpoeng høyere.
Hvis en avis har 60 prosent av trafikken sin på forsiden – som i grafen over – og 4 av 10 forsidevisninger førte til et klikk – som i Amedias snitt-CTR – da er det et relativt enkelt regnestykke å se hvor mange sidevisninger kom fra forsiden. Og for å beregne hvor mange av de resterende som IKKE kom fra forsiden – dvs. blant annet Facebook-trafikken.
Med andre ord:
Gitt at en avis har 100 sidevisninger på en dag, og 60 av dem er på forsiden..
Gitt at 4 av 10 forsidevisninger fører til et klikk til innhold. Det er 40 prosent av 60 sidevisninger.
Det utgjør 24 sidevisninger som kommer direkte fra forsiden.
Med totalt 100 sidevisninger, 60 av dem på fronten og 24 sidevisninger som kom fra fronten – da gjenstår det 16 sidevisninger med en annen kilde enn fronten.
Eller sagt på annet vis:
60 prosent forsidetrafikk
24 prosent artikkeltrafikk fra forsiden (gitt en forside-CTR på 40 prosent)
16 prosent annen trafikk, inkludert fra andre artikkelsider, andre trafikkilder – og Facebook.
Facebook står altså maksimalt for 16 prosent av sidevisningene i dette tilfellet, realistisk sett et godt stykke mindre.
2. Aggregatorene, hvor forsiden er enerådende for trafikken – Startsiden og SOL.
Dette er nettsteder som har som primær forretningsmodell å sende fra seg trafikk, og har naturlig nok en ekstremt høy andel forsidetrafikk.
Stabilitet.
3. Kringkasterne: TV 2 og NRK.
Dette er nettsteder som har en betydelig andel av trafikken sin andre steder enn forsiden. NRK har for eksempel Yr.no som en del av sin statistikk, noe som drar andelen forsidevisninger betraktelig ned. Andelen er like fullt stabil.
4. Nisjenyhets-nettstedene på forsidelisten.
Her er det fire svært ulike nettsteder.
TEK har en betydelig andel av sidevisningene sine på blant annet diskusjon.no, som gir tilsvarende lav forsideandel. Men den er til gjengjeld slående konsistent i hele perioden.
Digi har en ekstremt høy andel av sidevisningene sine på forsiden, og den vokser gjennom hele perioden. Med 80 prosent forsidetrafikk har de kun 20 prosent artikkelvisninger. Disse visningene kommer altså enten fra forsiden eller andre trafikkilder – som Facebook. I uke 47 hadde f.eks. Digi 65.000 forsidevisninger, mot 87.000 sidevisninger totalt. På én uke klokket altså all annen trafikk enn forsiden inn på kun 22.000 sidevisninger. Dersom all trafikk kom fra forsiden, ville de ha en CTR på 33 prosent. Og med et slikt regnestykke har de altså null trafikk fra Facebook eller andre – og det har de garantert ikke.
Teknisk Ukeblad (TU) har lite trafikk på forsiden sammenliknet med resten, muligens på grunn av en historisk sterk trafikk fra Google og andre kanaler (en trafikk de har jobbet bevisst for å øke, som Svein-Erik Hole beskriver i sin Journalisten-kommentar). Det er imidlertid verdt å merke seg at også de har en jevn forsideandel gjennom hele 12-månedersperioden. Forsiden vokser altså konsistent med annen trafikk, målt i sidevisninger.
Dinside har svakt fallende forsideeffekt gjennom hele året – kanskje på grunn av at de etter hvert får økt trafikk fra Dagbladet og SOL, som de deler eier med. En slikt økt trafikk vil nødvendigvis føre til at forsideandelen går ned.
Amedias tall — og våre forsidedata fra mobil
Og så var det Amedias tall, da. 750.000 daglige brukere på desktop, 500.000 daglige brukere på mobil. Og et etter hvert gjennomstrukturert data layer som gir oss en detaljinnsikt i hvordan besøksstrømmene går mellom og innenfor plattformene våre.
Erfaringene våre på desktop er ikke veldig ulik grafene til nyhetsdestinasjonene over, noe som tilsier at mobiltallene våre kan være en indikasjon på nyhetsbransjen for øvrig (fotnote 2).
Og gitt Facebooks styrke på mobil, er det her det ville vært naturlig å forvente endringene. Grafen under viser 2014 som helhet, beregnet på samme måte som over.
Konklusjonen er åpenbar. Men for å stave det ut:
Forsiden taper ikke posisjon på mobil heller.
Den markante økningen i sommer skyldes for ordens skyld redesign av mobilutgavene, hvor vi jobbet systematisk med blant annet å redusere lastetid på mobilforsidene. Forsidetrafikken skjøt i været omtrent umiddelbart. Det betyr ikke at antallet artikkelvisninger har gått ned: trafikkveksten for mobil har vært betydelig i hele 2014. Interessant nok samvarierte redesignet av mobilutgavene med en umiddelbar trafikkvekst på alle områder, hvor mengden trafikk fra Facebook også gikk merkbart i været. Lastetid er ekstremt viktig.
En siste graf, som viser Amedias forsidevekst på mobil i 2014 på henholdsvis brukere, sesjoner og sidevisninger. Tallene er indeksert ut fra trafikken i uke 1 2014:
Dette er verken en graf over en forside som er død eller ligger på sotteseng. Denne grafen viser en robust vekst og en vital distribusjonskanal.
I en artikkel i Teknisk Ukeblad fra mai om nettopp forsidens død, skriver NRK-analytiker Espen Blystad klokt i kommentarfeltet. Hans svært kvalifiserte spekulasjoner fortjener langt mer oppmerksomhet enn de fikk da han skrev dem. Det er i hvert fall lite som tyder på at hans perspektiver har endret den populære oppfatningen om forsidens synkende viktighet.
“Jeg ser ofte data og analyser fra det amerikanske markedet,” skriver Blystad:
Det er en hyppig feilslutning å tro at de samme trendene nærmest automatisk finnes i Norge. Mange tenker at USA er først ute og at det bare er et spørsmål om tid før trendene kommer hit. Fordi amerikanere og nordmenn bruker mediene svært ulikt, er det ikke så ofte at spådommene treffer. (…) Vi kan kanskje heller snu spørsmålet på hodet? Kanskje det slik at vi er et mer “modent” internettland, med en større andel av befolkningen på nett og en rekordstor andel av befolkningen med smarttelefoner som brukes til å surfe på nettavisenes forsider?
Ja, kanskje det?
Så, for å oppsummere.
- Amerikanske erfaringer gjelder ikke Norge.
- Forsiden er ikke død, den lever i beste velgående – også på mobil.
- Forsiden på nyhetsdestinasjonene er den soleklart største driveren av trafikk til artikkelsidene.
- Facebook har ikke tatt over som den nye, viktigste distribusjonskanalen for norske nettaviser. Det er én viktig distribusjonskanal, men forsiden er konsistent mye viktigere.
- Artikkelsiden er ikke den nye forsiden. Muligens er den en ny, permanent inngang til innholdet vårt, men den er ikke forsiden.
OK så langt?
OK.
I neste del er det på tide å se på Facebook-trafikken.
***
Fotnoter
1. TNS sorterte før uke 19 mobil og desktop på basis av informasjon fra nettstedet selv. Erklærte en avis at nettsiden var en mobil nettside, ja da ble den registrert som mobil – uavhengig av om brukeren surfet på mobil eller en laptop. Fra uke 19 ble denne praksisen endret: all trafikk fra mobile enheter ble heretter logget som mobil. Nedgangen for Dagbladet og Aftenposten betyr i praksis at mange flere sider fra og med dette tidspunktet ble talt som desktop (og tilsvarende færre som mobil). Du finner igjen denne nedgangen på tnslistene.no, mobiltopplisten for begge nettaviser, dersom du velger sidevisninger.
2. Jeg har for ordens skyld tidligere møtt argumentet om at Amedia-avisene ikke er representative for regionale og nasjonale nettaviser. Det er mulig det er tilfelle her, men all vår erfaring over tid tilsier det motsatte: brukerne av norske lokalaviser på nett oppfører seg ikke grunnleggende annerledes enn brukerne av de nasjonale og regionale titlene.
Hei, og takk for deling av tall og innsikt.
Det er lett å være enig i det meste her, men siden du to steder referer til meg og tu.no, følger jeg for å presisere litt.
Først: Bloggposten om du nevner var ikke en påstand fra meg om at forsiden er død, det var en nyhet som refererte til hvordan amerikanske medier tok imot den lekkede NYT-rapporten. På det tidspunktet var jeg så heldig å bo i New York, og registrerte nyheten kjapt da den kom, mens Norge sov.
På samme vis: Kommentaren i Journalisten handler om hvordan man kan få mer ut av journalistikken ved å distribuere den effektivt, strukturere og gjenbruke, og gjøre seg synlig i søkemotorene.
Dette må selvfølgelig skje i tillegg til den posisjonen man allerede har. Ingen gir frivillig bort forsidetrafikk, men når en økende andel konsumerer nyheter i sosiale medier, får man mye ut av å være bevisst til stede også der.
Akkurat som måletallet “forsidetrafikk som andel av totaltrafikk” kan si noe om lojale brukere, kan det også si noe om at man ikke har utnyttet potensialet utenfor den vante veien. Lite annen trafikk tyder veldig ofte på at man har mer å hente.
Og det ligger mange faktorer bak en trafikkutviklingslinje. Som du skriver, er TUs andel av forsidetrafikk ganske stabil (og forsidetrafikken økende siden vi er små og i en vekstfase), men rundt denne linja har det skjedd mye. Vi har kuttet ut partnere og trafikk derfra (noe som drar forsideandelen opp) og vi har vokst gjennom Facebook og Google (noe som drar forsideandelen ned igjen).
Alle nettsteder er forskjellige. Som tidligere redaktør for klikk.no kjenner jeg meg godt igjen i det du skriver om dem. Innholdet er som skapt for søk og deling, i Norge er det vel bare Aller som kunne ha tatt en lignende posisjon, men de gjorde det ikke. Klikk er vel det beste eksempelet i Norge på at en strategi om å bygge seg opp gjennom søk virker — når man har det rette innholdet.
Lokalavisene som du jobber med, er i mange tilfeller fraværende på de viktigste lokale søketermene. For eksempel har DT gjort et forbilledlig nyhetsarbeid rundt Martin Ødegaard, men når folk søker etter ham (og det er det mange som gjør), er det andre medier som vinner kampen. På samme måte: Hvorfor skal dt.no ranke dårligere enn aktivioslo.no på Drammensbadet? Her er det mer å hente.
Ca. 80 prosent av søkene på Google er informative, mens ca. 10 prosent er søk etter merkevare (og 10 prosent er i kjøpsmodus). Hvis du ser på hvilke begreper Amedias nettaviser får sin søketrafikk fra, er det aller meste knyttet til egen merkevare. Brukerne ledes til dem fra Google når de søker etter Drammens Tidende, Tønsbergs Blad, dt.no, tb.no. Disse posisjonene skal man selvfølgelig eie, men når disse søketermene totalt dominerer listene, viser det at det ligger et potensial der for å hente mer fra de andre 80 prosentene av søk som gjøres.
TU har et spesialisert innhold, og det meste vi skriver om søkes det lite etter. Potensialet vårt er nærmere lokalavisene sitt enn Klikks. Vi er heller ikke gode nok på alle ord vi burde satse på, men vi skal gjennom bevisst satsning bli bedre, og vinne de ordene som både har stort søkepotensial og som er viktige for oss å være en redaksjonell referanse på.
Forsiden er ikke død, men den er heller ikke eneste parameter for å måle lojalitet. Hos tu.no går det to ganger hver dag et nyhetsbrev ut til 92.000 trofaste lesere — disse kommer direkte inn på artikkelnivå, og deres entry page er ikke forside. For meg er disse (nesten) like viktige som dem som taster inn tu.no (40 prosent åpner hvert brev). Hver uke får vi 400 nye følgere på Facebook, en kanal vi har mindre kontroll over, men som tross alt sikrer flere faste lesere. Mobilapp-brukere som godtar nyhetsvarsler er en annen høyverdigruppe – disse treffer du umiddelbart (på artikkelnivå) når det skjer noe vesentlig.
Ang forsiden, gjør vi i tu.no hva vi kan for å styrke den. Et liverigg á la VG sitt er på vei, det samme er et forum som daglig skal redigeres opp. Vi vil selvfølgelig ha høy forsidetrafikk også.
Brukerne våre er på Facebook selv om de ikke går derfra og til oss, og Facebook vet veldig godt hvem de er, og hvilke annonser de skal eksponere for dette publikummet. Tradisjonelle bannere er selvfølgelig utsatt — uavhengig av hvor mange brukere man henter fra Facebook. Vår tilnærming til det er blant annet å finne annonseformer som kun fungerer i vår kontekst.
Som sagt — enig i det meste du skriver — men mitt poeng er altså at vi må finne brukerne der de til enhver tid er. Ny spredning skjer helst på toppen av direktetrafikken man allerede har. Og flere kanaler å kommunisere gjennom styrker muligheten for å treffe leserne hyppig og kjapt.