Som hovedstrategi argumenterte kvinnesakskvinner, på linje med liberale menn i offentlighet og politikk, med utgangspunkt i kvinnelig særart da de fra slutten av 1800-tallet vant nye posisjoner i offentligheten. Kvinner måtte få politiske rettigheter og tilgang til offentligheter fordi de representerte noe annet enn menn. De hadde andre ressurser og egenskaper som kunne tilføre samfunn og politikk noe viktig, argumenterte de.
En sentral tanke var at kvinner måtte bli representert av andre kvinner, ikke av menn, fordi kvinner hadde større omsorgsevne, empati og forståelse for sosiale og humanitære spørsmål enn menn. Kvinner fikk ord på seg for å ha en nødvendig moralsk dømmekraft, og som vi skal se i denne artikkelen kan det dermed hevdes at kvinnene rykket fram i offentligheten i forlengelsen av sin husmorrolle.
Var kvinner skikket til å stemme? Stemmerettsdebatten i korte trekk
Perioden mellom 1870 og 1913 var preget av debatten om kvinner skulle få full deltakelse i offentligheten gjennom stemmerett. Summen av innholdet i stortingsdebattene etter 1890 gav god argumentasjon for at kvinner burde ha stemmerett ut fra særartsargumentasjonen. Vi finner ikke et syn som avgjørende omdefinerte kvinnerollen, som husmora i hjemmet. Brit C. Stuksrud viser i sin doktoravhandling hvor effektive og kraftfulle de lokale byforeningene ble i Vestfold i årene mellom 1895 og 1901 gjennom medlemsmasse, nettverk, møter, avisinnlegg, petisjoner og valgsamarbeid. Hun argumenterer for at stemmerettskampen også ble vunnet nedenfra-og-opp. Men for å legitimere bevegelsen var det viktig å gi det en «husmoderlig» tilnærming. Stemmerettskvinnene var først og fremst husmødre, voktere av familien og hjemmet.[1]
Kvinnelige arbeidere i spisesalen på Christiania Seildugsfabrik i Oslo, 1906.
Når kvinnene i 1894 fikk lov til å stemme ved folkeavstemninger om alkoholsalg i byene, var det ut fra at fyll og alkoholisme blant mennene berørte eller rammet kvinnene og deres barn og hjem. Kvinners engasjement og deltakelse i Totalavholdsforeningen og i en rekke humanitære foreninger demonstrerte at kvinnene hadde stor moralsk dømmekraft og sosial ansvarsfølelse. Men mest dreide det seg om at dette spørsmålet fikk store konsekvenser for den feminine sfære, hjemmene, der kvinnene hadde ansvaret.[2]
Forestillingen om at kvinner hadde mindre intelligens og var mindre evnerike enn menn, var ofte en hovedinnvending i avisspaltene mot at kvinner skulle ha stemmerett, ha utdannelse, være næringsdrivende eller opptre i offentligheter. Dette fikk næring av nyvinningene fra naturvitenskapen. Et leserinnlegg fra 1878, trolig fra en kvinne som talte varmt for opprettelsen av leseforening for kvinner i Bergen, oppsummerte debatten om kvinners og menns intelligens. Her lå argumentasjonen som hadde betydning for om kvinner burde spille aktive roller i offentligheter og politikk eller ikke. Innsenderen avviste den utbredte oppfatningen at:
«… mænderne skulde være født med større forstand, kvinderne med større livlighed, kvinderne have større medfødt kombinationsevne, mænderne skarpere tænkekraft.»
For innsenderen var det «opdragelsessystemer» som skapte forskjellene, for jentene og guttene som løp i gata var i utgangspunktet «ens». Veien til likestilling lå i at kvinner fikk samme tilgang til opplysning og dannelse.[3]
Innsenderen Erik Bøgh argumenterte to år senere sterkt mot kvinnesaken i den kvinnelige leseforeningen i Bergen, og hevdet at hjemmet var «kvindens virkekreds» og at kvinner og menn hadde ulike evner. Og Noras svik mot mann og familie i Ibsens Dukkehjem skyldtes manglende åndelige utvikling.[4]
Noras svik mot mann og familie i Ibsens Dukkehjem skyldtes manglende åndelige utvikling
For Det medisinske fakultet i Kristiania i 1882 ble hovedbegrunnelsen for å avvise at kvinner skulle kunne utdanne seg som leger, at de ikke hadde nervesystem og helbredelse til omfattende studier og åndsarbeid. De manglet ro og likevekt i tanken, og likeså fasthet i karakter og vilje. Kvinner var fra naturen av ikke skikket til å være leger.[5]
Gro Hagemann hevder at moderniseringen av det norske samfunnet på 1800-tallet var kjønnsspesifikk. Det var i første omgang menn som ble moderne, mens kvinnene i stor grad ble igjen i familien og husholdet, som gifte husmødre, hjemmeværende døtre eller som tjenestepiker. Hagemann gjør imidlertid et unntak for yrkeskvinnene i industri og moderne tjenesteyting som hadde fått større handlingsrom og frihet. Noen fikk også høyere sosial status. For kvinner fra borgerskapet og embetsstanden kunne et liv som yrkesaktiv bety statusfall, men for mange gav yrkeslivet ny selvbevissthet og nye fellesskap.[6] I 1875 var en tredjedel av kvinnene i yrkeslivet, og denne andelen holdt seg ut 1800-tallet, før den utover på 1900-tallet begynte å gå sakte tilbake.[7]
Eirinn Larsen har dokumentert at antall gifte kvinnelige entreprenører økte sterkt i årene mellom 1870 og 1900. De etablerte seg med matforretninger, frisørsalonger, klesbutikker, kafeer, vertshus og hoteller. På slutten av 1800-tallet var det næringslivet som gav de beste mulighetene for både ugifte og gifte kvinner som søkte egen inntekt, økt fortjeneste og et bedre liv for seg selv og sine. Larsen får fram at kvinnelige entreprenører både utnyttet og overskred de etablerte forestillingene om det å være kvinne. En viktig forutsetning for kvinners inntreden var liberaliseringen av handel og håndverk som hadde foregått på 1800-tallet. De selvrealiserte yrkeskvinnene i hovedstaden rundt 1900 utgjorde imidlertid aldri en enhetlig gruppe kvinner, verken sosialt eller aldersmessig. Noen var enslige og ugifte, andre gifte eller enker. Kvinnene som slo seg opp som selvstendige næringsdrivende, kom til å utfordre det borgerlige husmoridealet, og mange av de mannlige grossistene reagerte negativt på sine kvinnelige konkurrenter.[8]
I 1883 skrev Bodø bys formannskap at
«kvinner i arbeide havde en sterkere selvbevidsthed end de der vier sig helt og holdent til hjemmet og familien».[9]
Pikeskolen i 1870-årene og middelskolen i 1880-årene bidro til økt utdanningsnivå for borgerskapets kvinner i Bodø, og med større kunnskap og kompetanse som kunne omsettes som ansatte eller eiere i bedrifter.[10]
Det store prinsipielle spørsmålet i Misvær samtaleforening utenfor Bodø vinteren 1885–1886 gjaldt «kvindesagen». Særlig på ett møte gikk diskusjonen høylytt. I denne bygda hadde både liberale og konservative menn gått sammen om å danne en diskusjonsforening. I 1882 hadde kvinnene fått adgang til å ta examen artium og kort tid også rett til å studere ved Universitetet i Kristiania, og dette tok forsamlingen stilling til. Én taler tok til orde for at kvinner burde være likestilt med mannen i «mange henseende». Han fikk tilslutning fra en annen taler, som hevdet at kvinnen var blitt forurettet i mange tilfeller. Han syntes det var synd at enker med gårdsbruk «ikke fikk være og ordne kommune- og skolesager».
En tredje taler sluttet seg også til dette og viste til den gamle og urettferdige arveloven som hadde gitt kvinnen halv arverett i forhold til mannen. Han mente det også var urettferdig at kvinner skulle ha lavere lønn enn menn. Ett innlegg skilte seg skarpt ut fra det liberale flertallet som talte om likestilling. Debattanten la vekt på Guds egne ord til den første kvinne i Mosebok 3, og han konkluderte: «Kvindens plads er i hjemmet.» Kvinnene burde riktignok ikke være uten opplysning, men han ville fraråde enhver fra de mandige kvinner, «som i den nyere tid saa kjækt og frækt har fremtraadt for offentligheden.»[11]
Her møter vi spenningen mellom to ulike forståelser av kvinnerollen, den som de liberale og den som de konservative målbar. Men det fantes ingen kvinnesaksforening i Salten, og kvinnene var nokså fraværende i både foreningsliv og i det politiske liv. Vi finner i 1880- og 1890-årene ingen avisinnlegg fra kvinner. Men de ytret seg likevel, og såpass høyt at det nådde både embetsmenn og politisk ledelse. Flere mer eller mindre anonyme brev har havnet i de offentlige arkivene.
Kvinnene kom til å tilkjennegi sine kritiske synsmåter. Et brev fra 1879 fra en anonym kvinne, som havnet hos fogden, forteller sitt. Brevet var nok ment for en god venninne i Bodø landsogn. Kvinnen hadde skrevet under med navnet Mari, og hun skrev til Karen:
«Tenk om vi havde veret mænd. Tænk hvad vi to kunne ha udrettet. Det er ikke vore evner det står på, men de mange stengsler vi møder. Tenk om nogle flere av disse hadde veret revet vækk.»[12]
En bykvinne i Bodø skriver noe lignende i 1885. Brevet hun skrev, var trolig ment som et rundskriv, og lensmann og fogd fikk til slutt fatt i det:
«Om jeg havde veret mand, vilde flere ha lyttet til mig, set mig og taget mig på en alvorlig maade. Og mange dører vil ha opnet sig for mig. At vere kvinde er megen arbeide og slid, og lidet af ære og berømmelse.»[13]
Kvinnenes ord nådde også mennene. I 1875 konkluderte Bodø bys formannskap med at en også måtte høre hva kvinnene mente om ulike saker som angikk byen. Det fantes mange kloke husmødre i byen, het det. En hadde merket seg klager fra flere kvinner om at kvinner ble neglisjert, og møtt påstanden om at kvinner var like kloke og fornuftige som menn.[14] I 1876 hadde en kvinne fra Skjerstad skrevet:
«Nu maa snart kvinnene faa mer at sige. Det er vi som ved hvad huset og husholdningen trænger. Manden ville ikke have magtet at leve uden os særlig lenge. Men vi leve stadig vækk uden en mand, og det med stort hell.»[15]
Kvinneforeningenes kvinneroller
Det må være riktig å si at kvinneforeningene på slutten av 1800-tallet og utover på 1900-tallet, og da særlig sanitetsforeningene, ytet samfunnsnyttig arbeid som framsto som en forlengelse av kvinners omsorgsfunksjoner i hjemmene. Ut i det offentlige liv tok de med seg oppgaver fra hjemmet som var knyttet til morsrollen og husmorrollen. Misjonsforeningene sendte penger til misjonen i inn- og utland, etter å ha solgt klær og husflid som kvinnene hadde tilvirket selv. Arbeidet som ble mest lagt merke til, utførte sanitetsforeningene. La oss se på sanitetsforeningen i Ås i Follo som ble stiftet i 1913.[16]
Kvinnenes Sanitetsforening. Bildet er tatt 30. september 1905 (foto: Gustav Borgen/Norsk Folkemuseum)
Sanitetskvinnene begynte tidlig å dele ut mat og klær til fattige, både voksne og barn, og særlig var hjelpen rettet inn mot fattige tuberkuløse. De ansatte en sykepleierske på egen regning. Sykepleiersken til sanitetsforeningen gikk ikke bare på sykebesøk, hun gav også gode råd og informerte unge kvinner og husmødre. I den forbindelse ble det opprettet en hjelpestasjon hvor det ble delt ut mat og klær til vanskeligstilte og hvor folk kunne klage sin nød. Etter hvert skaffet sanitetsforeningene i Follo seg en sykebil på deling. Videre fikk sanitetskvinnene bedret helsetilbudet for barn i skolen med utdeling av tannbørster og innføring av gratis legeundersøkelser. Det ble også diskutert om sanitetsforeningene skulle ta over ansvaret for tannpleien for barna. Det sa sanitetskvinnene nei til, fordi oppgaven ble for stor. Innføringen av spedbarnskontrollen like før utbruddet av den annen verdenskrig ble oppfattet som en stor bragd og et stort løft for sanitetskvinnene. Dette betydde mye for mange mødre. Ved å satse på tradisjonelle kvinneoppgaver og å opptre i kjente kvinneroller vant kvinnene innpass i offentligheten, og kanskje like mye halvoffentligheter der den private sfæren var vanskelig å skjelne fra den rent offentlige. Dette gav deres virksomhet stor legitimitet i bygdesamfunnet.
Kari Melby har tegnet opp tre ulike strategier som kvinneforeningene fulgte i første del av 1900-tallet, eksemplifisert i Norges Husmorforbund 1915–1940 og Norges Lærerinneforbund 1912–1940.[17] Den ene strategien eksponerte kjønnsforskjellene. Den andre la kjønnsforskjellene til grunn mentalt, men brukte den ikke strategisk. Den tredje strategien kom isteden til å aksentuere kjønnsnøytralitet. Lærerinneforbundet ble stilt overfor dilemmaer og kom i spennet mellom to ulike kvinnepolitiske linjer. Hovedtyngden av lærerinnene gjorde kvinners forskjellighet til sitt viktigste våpen. Kvinner skulle ha likestilte posisjoner fordi de representerte en annen type arbeidskraft og andre kvaliteter enn menn. Ikke minst hadde kvinnelige lærere større omsorgsevne som «samfunnsmor». Det utløste krav om at kvinne skulle ha undervisningsmonopol på lavere trinn, og vinne innpass på høyere klassetrinn og ikke minst i lederposisjoner. Lærerinnene kom også til å kreve lik lønn, lik pensjonsalder og lik rett til ved inntak til høyere skoler og ved ansettelse. Husmorforbundet valgte systematisk å argumentere for å heve status og rettighetene til husmødrene gjennom å hevde kvinnenes komplementære rolle innenfor en tradisjonell kjønnsorden. Husmoren ble regnet som den kvinnelige normalpersonen.
Husmoren ble regnet som den kvinnelige normalpersonen
Og for forbundet dreide seg først og fremst å få politikk og samfunn til å verdsette husmødrene høyere enn det som hadde vært tilfellet. Kvinneforeningene måtte virke innenfor snevre rammer for hva en kvinne kunne forventes å være.
Hva var vunnet?
Kvinner fikk begrenset stemmerett i 1901 og 1907 ut fra egen inntekt og felles formue med mann, og allmenn stemmerett i 1913. Mye av begrunnelsen lå i hva selvgjorte kvinner hadde prestert og lykkes med. Kvinnelig entreprenørskap fra 1870-årene og utover markerte til en viss grad en ny kvinnerolle. Det var kvinner som var økonomisk uavhengige, men deres forretningsvirksomhet var i mange tilfeller en forlengelse av husmorens plikter. De selvhjulpne kvinnene lagde mat, stelte, ryddet, satte opp blomster, klippet hår, sydde og la opp klær og viste omsorg for gjester. Kvinneforeningene besto av hjelpsomme husmødre, som overførte sine funksjoner fra hjem til en offentlighet, eller halvoffentligheter, på fattigbesøk eller på helsestasjonen. Med stemmerettskampen og fullstendig stemmerett for kvinner i 1913 ble likhetsprinsippene kronet med seier. Og kvinnene var ikke lenger fra naturens side politisk uskikket.
Imidlertid betydde heller ikke denne framrykkingen noen avgjørende endring av kvinnerollen. Stemmerettskvinnene markerte ofte at deres ståsted og deres framtid var som husmødre, men det rådde misnøye om at man hadde tatt for få skritt. I 1903 skriver en kvinne i Råde i Østfold. «Vi kvinder vinder stadig frem i loven med rettigheder, men i det virkelige liv er alt ved det samme gamle.»[18] En annen kvinne fra samme bygd skrev i 1919: «Vi faar stemme, men ikke bestemme.»[19] I 1920 skriver en kvinne i Ås at
«stemmeretten har gitt kvinder en stemme, men ikke en ny samfundsrolle. Vi skal fremdeles tjene mand og børn.»[20]
I 1920 sto husmorrollen sterkere enn noen gang i Norge, og bygdekvinnens tradisjonelle all-kompetanse var i ferd med å bli mer innskrenket. Var lite vunnet?
Svaret er både ja og nei. Ja, for dem som ønsket at kvinner fikk en helt ny, definert samfunnsrolle, som også ville endre forventningene til mannens oppgaver og kompetanse. Nei, for mange andre. For flertallet av kvinneaktivistene i foreninger, litteraturen og avisspaltene var nemlig ikke målet å omdefinere helt kvinnens samfunnsrolle. Hjem og familie skulle fremdeles være en viktig arena for kvinner. Men kvinners innsats burde verdsettes mer, og kvinners særart løftes fram som et samfunnsgode. De burde også få lov til å bestemme mer over seg selv, og få større samfunnsinnflytelse. For mange hadde nettopp kvinner med sine særskilte egenskaper, som høy moral, store omsorgsevner og andre psykososiale kvaliteter, gode forutsetninger for å fylle roller i politikk og offentlighet. Erfaringen som husmor gjorde kvinner egnet som bedriftseiere, foreningsmedlemmer og kommunepolitikere, var konsekvensen av den kvinnelige særartsargumentasjonen.
«At være husmoder, er den beste samfunnspligt og det største samfundsansvar, og kvinnen den beste statsmand,»
skrev en fattig kvinne som søkte om pengeunderstøttelse i Ås i 1878. Hun var indignert om hvor lite «politisk evne og samfundsforståelse» som bygdas «herrestyre» viste, etter at hun og andre kvinner hadde fått avslag på fattigstøtte som enker.[21]
Litteratur
Berget, Bjørg Ida 2011: «Det første skridt paa offentlighedens bane». Innføring av alminnelig stemmerett i brennevinsloven av 1894. Masteroppgave i historie. Universitetet i Oslo.
Dørum, Knut 2007: Bondestyre, kamp og forsoning. Ås 1850–1940. Ås bygdebokverk, bd. 1. Elverum.
Dørum, Knut 2013: Byen blir sentrum. Bodøs historie 1816–1890, bd. 2. Trondheim.
Gahre, Stine 2012: Allmenn stemmerett for kvinner i lys av stortingsdebattene fra 1890 til 1913. Rettshistoriske studier nr. 24. Institutt for offentlig retts skriftsserie, nr. 1/2013. Oslo: Universitetet i Oslo.
Hagemann, Gro 2005: «De stummes leir?» 1800–1900, i I. Blom og S. Sogner (red.), Med kjønnsperspektiv på norsk historie. Fra vikingtid til 2000-årsskiftet, Oslo, s.157–253.
Larsen, Eirinn 2012: «Selvgjorte kvinner. Kjønn, entreprenørskap og næringsliv rundt 1900», Heimen 2012/2, s. 127?144.
Larsen, Eirinn 2014: «Forretningskvinnene inntar næringslivet (1870–1900)», i Dørum, Knut (red.) Politikk, profesjon og vekkelse. Kvinner i Norge på 1800- og 1900-tallet. Oslo, s.139–161.
Melby, Kari 1995: Kvinnelighetens strategier. Norges husmorforbund 1915–1940 og Norges Lærerinneforbund 1912–1940, Dr.philos-avhandling i historie. Senter for kvinneforskning, NTNU. Trondheim.
Moksnes, Aslaug 1984: Likestilling eller særstilling. Norsk Kvinnesaksforening 1884–1913. Oslo.
Stuksrud, Brit Connie 2009: Kvinnestemmeretten i Horten og de andre Vestfoldsbyene. Mediedekning og organisasjonsarbeid. Avhandling for graden dr.philos. Universitetet i Bergen.
Fotnoter
[1] Stuksrud 2009.
[2] Gahre 2012, Berget 2011.
[3] Bergens Tidende, 8. nov. 1878. «En kvindelig læseforening i Bergen».
[4] Bergens Adressecontoirs Efterretninger, 19. nov. 1880. «For eller imod kvindesagen».
[5] Bergens Tidende, 27. nov. 1882.
[6] Hagemann 2005: 251.
[7] SSB, Historisk statistikk 1994, Arbeidskraft tabell 9.4.
[8] Larsen 2012 og 2014.
[9] Statsarkivet i Trondheim, Salten fogderi, journalsaker 1883. Brev fra Bodø bys formannskap, 2. aug. 1883.
[10] Dørum 2013: 384.
[11] Arkiv i Nordland, Misvær samtaleforening, møteprotokoll 1885–1887.
[12] Statsarkivet i Trondheim, Salten fogderi, journalsaker 1879. Brev fra kvinne, som kaller seg «Mari», til en annen, som hun kaller «Karen», datert august 1879.
[13] Statsarkivet i Trondheim, Salten fogderi, journalsaker 1885. Anonymt brev fra «en bykvinde» til «en anden bykvinde», 4. des. 1885.
[14] Statsarkivet i Trondheim, Salten fogderi, journalsaker 1875. Brev fra Bodø bys formannskap. 12. juli 1875.
[15] Statsarkivet i Trondheim, Salten fogderi, journalsaker 1876. Brev fra «en kvinde i Skjerstad», 1. mai 1875.
[16] Dørum 2007, s. 433–458.
[17] Melby 1995.
[18] Råde kommunearkiv, formannskap, korrespondanse. Anonymt brev forfattet av en kvinne fra mars 1903.
[19] Råde kommunearkiv, formannskap, korrespondanse. Anonymt brev forfattet av en kvinne fra april 1919.
[20] Ås kommunearkiv, formannskap, korrespondanse. Anonymt brev forfatter av en kvinne fra 1. april 1920.
[21] Ås kommunearkiv, formannskap, korrespondanse. Brev fra Olga Andersen Nordby, 12. okt. 1878.