I rapporten «Ett år etter 22. juli» ser forskerne ved Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor på om terrorangrepene 22. juli har endret befolkningens tillit og samfunnsengasjement, og undersøker terrorens effekt på befolkningen generelt og ungdom spesielt.
Ved å analysere politisk interesse, medlemskap i politiske organisasjoner, viljen til å stemme ved valg og selve valgdeltagelsen etter 22. juli, konkluderer de med at i den grad det er en Generasjon Utøya, har dette gitt utslag i en økt bevisstgjøring knyttet til verdien av å delta i politiske partier og ved valg. I særlig grad gjelder dette unge mellom 16 og 18 år.
Forskerne argumenterer for at ettersom terroren var spesielt rettet mot ungdom i sine politiske formative år, ville det gi økt politisk mobilisering i denne aldersgruppen. Flere funn har pekt på økt politisk interesse blant hele befolkningen etter terrorangrep. Det er imidlertid blant de unge at den økte politiske mobiliseringen ser ut til å vedvare. For eksempel viser den amerikanske statsviteren Robert Putnam at de amerikanerne som var unge 11. september 2001, viste en høy politisk interesse og høy valgdeltagelse ikke bare rett etter terroren, men også i årene etter. Fire år etter 9/11 skrev han i artikkelen “Still bowling alone? The post‑9/11 split”: (pdf)
It’s easy to see that we needed effective governmental action: to coordinate volunteers, police national borders, design emergency response preparedness, engage in diplomacy, and train police and firefighters. Government and politics mattered. If young people used to wonder why they should bother to vote, Sept. 11 gave them an answer.
Putnam argumenterte videre for at denne politiske mobiliseringen av de unge også kan ha bidratt til Obamas seier i 2008. Demokratene appellerte til en aldersgruppe som ikke ellers ville deltatt i valget og gjennom å ta i bruk nye sosiale medier i valgkampen.
Politisk mobilisering blant unge gjennom valg og partimedlemskap
En økende bekymring knyttet til synkende valgdeltagelse og lavere politisk aktivitet i de fleste vestlige demokratier, har ført til mer oppmerksomhet om unge menneskers involvering i demokratiske prosesser og deltagelse i demokratiet. Valgdeltagelsen blant førstegangsvelgere i Norge har vært lav og synkende de siste årene, og ved lokalvalget i 2007 stemte kun 35 prosent av aldersgruppen 18–21 år (lokaldemokratiundersøkelsen gjengitt i rapporten «Ett år etter 22. juli»).
Terrorangrepene førte til mer debatt om demokrati, åpenhet og inkludering, mange mobiliserte for å beskytte de liberal-demokratiske verdiene, og høyere deltagelse ved lokalvalget 2011 ble forventet.
Minnekonsert på Rådhusplassen i Oslo 22. juli 2012 (foto: aktivioslo, CC: by-nc-nd)
Selv om ikke oppslutningen om valget ble så høy som forventningene i den offentlige debatten skulle tilsi — det har vist seg at det kun var en økning på 3 prosent i elektoratet samlet sett — har førstegangsvelgerne mobilisert. Med en valgdeltagelse på 46 prosent økte andelen førstegangsvelgere som brukte stemmeretten — for første gang på flere tiår, viser “Ett år etter 22. juli”.
I stemmerettsforsøket 2011 framviste også forsøksvelgerne på 16 og 17 år en høyere deltagelse enn samtlige aldersgrupper opp til 30 år med en deltagelsesprosent på 58 prosent. Det er imidlertid store variasjoner fra kommune til kommune. Under 50 prosent brukte stemmeretten sin i Ålesund, Hammerfest og Re, mens 82 prosent deltok i Luster kommune.
I artikkelen «After Utøya: how a high trust society reacts to terror- Trust and civic engagement in the Aftermath of July 22» rapporteres det om 6200 nye medlemmer i forskjellige partier, men at det kun utgjør rundt 0,15 prosent av befolkningen og at det dermed ikke slår ut i undersøkelsen. Rapporten «Ett år etter 22.juli» konkluderer likevel:
Om vi ser de tre undersøkelsene etter terroren under ett og i sammenheng med medlemsøkningen de politiske ungdomspartiene selv oppgir, er det grunn til å anta at 22. juli kan ha bidratt til en viss medlemsmobilisering av unge mennesker til politiske partier, og at denne mobiliseringen har holdt seg.
Politikken ble mer relevant
Analyser av data jeg samlet inn i september og oktober 2011 omfatter blant annet ungdommers egen forståelse og oppfatning av politisk deltagelse etter 22. juli. Gjennom dybdeintervju med elever i videregående skole kommer det frem at de unge ikke snakker så mye om Utøya, verken med venner eller i klassen. I den grad de gjør det handler det om å ta vare på hverandre og samhold, ikke knyttet til politikk eller egen politisk deltagelse.
Av de elevene som forteller at de selv har meldt seg inn i politiske partier etter 22. juli, sier de at dette ikke har sammenheng med det som hendte på Utøya, men at de synes det ville være interessant og kjekt å melde seg inn, at de ville utrette noe. Når de snakker om venner som blitt medlemmer av politiske partier, forklarer de dette med at de ville meldt seg inn uansett ettersom de var engasjerte fra før.
Samtidig nevner de at de har fått øynene opp for poltikken i større grad. En av elevene jeg intervjuet uttalte «politikken har lyst litt meir mot dei unge, for å sei det sånn».
Dette tyder på at det kanskje kan være mer som spiller inn enn en Utøya-effekt. I artikkelen «Valgforberedelser og demokratisk oppdragelse etter 22. juli» diskuterer jeg hvordan den tradisjonelle skoledebatten ble erstattet med valgtorg høsten 2011, og erfaringene med dette. Ungdommene rapporterte om at politikerne snakket om ting som var viktige for de unge, og de likte at de kunne stille ungdomspolitikerne spørsmål og at det var lav terskel for å komme i kontakt.
Et annet element er hvordan stemmerettsforsøket for 16-åringer kan ha bidratt til å gjøre politikk mer relevant for de unge gjennom en rekke aktiviteter og informasjonstiltak spesielt rettet mot denne aldersgruppen.
I rapporten «Ett år etter 22. juli» vektlegges også hvordan ungdom har blitt mer synlig i det representative demokratiet og at et høyt antall unge ble valgt inn i kommunestyrene i 2011. I tillegg har det har vært flere ungdomspolitikere i media.
Ødegård finner i avhandlingen Motløs ungdom?: nytt engasjement i et gammelt demokrati at frykten for en politisk passiv ungdomsgenerasjon er overdrevet, da de unge tar i bruk andre deltagelsesformer som ligger utenfor tradisjonelle partipolitiske rammer. Andre studier har også vist at det ikke er like stor grunn til bekymring for en politisk apatisk ungdomsgenerasjon, dersom aksjonskanalen inkluderes.
Selv om det kan se ut til at de unges tilbaketrekning fra politikken ikke er like stor som fryktet, er det flere studier som retter blikket mot de unges tilbaketrekning fra formell politikk. Andre former for deltagelse tas i bruk, men det er flere som argumenterer for at det er viktig å arbeide for at de formelle kanalene, slik som valg, heller ikke skal svekkes.
Valgforskning viser at jo tidligere man deltar i valg, og desto flere ganger en gjør det, jo mer øker sannsynligheten for valgdeltagelse senere. Det gjenstår å se om den økte valgdeltagelsen etter 22. juli opprettholdes, men de kortsiktige effektene tyder på en generasjon som i større grad ser verdien av å delta i det representative demokratiet, gjennom valg og politiske partier.
Putnam skrev om unges politiske mobilisering etter 11. september:
As young Americans are more open to political participation than they have been in many years, educational and political leaders should seize this moment to encourage youth‘s engagement in political and social movements. The time is right to introduce a new, more activist civics education in our schools as well.
Et sted å begynne er å tilrettelegge for en demokratiopplæring som de unge selv mener bidrar til å gjøre politikken mer relevant, og at politikere snakker med og ikke bare til de unge.