Om «Til saken – etikk og retorikk i den offentlige debatten»

Dette er basert på en bokanmeldelse for det akademiske tidsskriftet Rhetorica Scandinavica og har følgelig ikke så sterkt "bloggpreg" som en del av de andre tekstene. Jeg tror likevel den kan være interessant for flere av retorikkbloggens lesere. Jeg ender uansett opp med å anbefale boken - også i år - som julegave.

Du skal ikke snak­ke len­ge med en norsk aka­de­mi­ker som begyn­te sine lære­år på 60- eller 70-tal­let før de uttryk­ker savn etter filo­so­fen Arne Næss smått legen­da­ris­ke inn­fø­rings­bok «En del ele­men­tæ­re logis­ke emner.» Næss ide til den for­be­re­den­de utdan­nel­sen til uni­ver­si­te­tet var et dan­nel­ses­pro­sjekt. Stu­den­te­ne ble pre­sen­tert for nor­mer for sak­lig dis­ku­sjon, hvor man måt­te «unn­gå tenden­siøst» utenom­snakk, gjen­gi­vel­ser, fler­ty­dig­het, bruk av strå­menn, samt vise for­sik­tig­het med iro­ni, sar­kas­me, skjells­ord, over­dri­vel­ser, etc. Om Næss krav til den dan­nen­de sam­ta­len fikk et tøft møte med vir­ke­lig­he­ten i både Stu­den­ter­sam­funn og avis­spal­te­ne, stod den like fullt som et slags ideal å strek­ke seg etter. Enkel­te har hev­det, som Bernt Hag­tvet, at inn­fø­rings­bo­ken til Næss er den vik­tigs­te etter kri­gen:

Gjen­nom rek­ker av pre­si­se­rin­ger kun­ne man nå frem til bed­re og bed­re kunn­skap om både din egen og din mot­stan­ders reson­ne­men­ter. Under lå et etisk impe­ra­tiv som ikke er blitt mind­re aktu­elt med åre­ne: Respekt for mot­stan­de­ren som like­ver­dig part­ner i en fel­les erkjen­nel­ses­sø­ken, ikke en hump på den sol­be­lys­te vei til Sannhet.

Hag­tvet men­te føl­ge­lig at omleg­gin­gen av pen­sum og kva­li­tets­re­for­men var en skan­da­le, han har skre­vet begeist­ret om Næss bok: «Du ver­den så løf­ten­de det var å skrel­le av språ­kets mange­ty­dig­het og se dets uen­de­li­ge fall­gru­ver!» Nå vil nok man­ge med utgangs­punkt i reto­rik­ken stil­le spørs­mål ved hvor enkelt det er å «skrel­le av språ­kets mange­ty­dig­het.» Man kan også stil­le spørs­mål ved selve utgang­punk­tet for ana­ly­sen – å lage all­menn­gyl­di­ge reg­ler som vil gjel­de i enhver situa­sjon. Som Georg Johan­ne­sen visst­nok sa på semi­nar ved filo­so­fisk insti­tutt i Oslo: «Her må dere inn­føre tid og rom.» Alt­så: situa­sjons­be­visst­het, og respekt for det uni­ke i hver enkelt sak. Det er for eksem­pel utgang­punkt for sam­ta­le­ne i Kon­flikt­rå­de­ne, hvor man ikke ham­rer sak­lig­hets­lære inn i men­nes­ker som møter til meg­ling, men lar dem bru­ke sitt eget språk for å kom­me frem til løs­nin­ger på vans­ke­li­ge saker.

Nå er ikke tema her pen­sum til ex.phil og ex.fac ved nors­ke uni­ver­si­te­ter. Men boken til Hel­ge Sva­re, «Til saken – etikk og reto­rikk i den offent­li­ge debat­ten» hand­ler om sam­me tema Næss i sin tid dan­net en slags stan­dard for i Nor­ge: Hvor­dan skal vi debat­te­re? Kan vi i det hele tatt snak­ke om reg­ler for god offent­lig sam­ta­le? Boken har fått ufor­tjent lite omta­le, til tross for at den går inn i et pro­blem eld­re enn 50-tal­let, ja vi kan si like gam­melt som sivi­li­sa­sjo­nen – og høy­ak­tu­elt for oss i Nor­ge etter ter­ro­ren 22.07.11. Tit­te­len og omsla­get er litt kje­de­lig. Men målet mel­lom perm­e­ne er ambi­siøst: å behand­le de vans­ke­ligs­te offent­lig­hets­spørs­må­le­ne i et språk alle som ram­ler inn­om en Face­bo­ok-debatt kan for­stå. Og det er her boken kan­skje har sin størs­te for­ce. Utgangs­punk­tet for Sva­re er sam­ta­len i det moder­ne infor­ma­sjons­sam­fun­net. Han bru­ker nett­de­bat­ter, avis­kro­nik­ker, kom­men­tar­felt, osv. som sitt ana­lyse­ob­jekt. Her­fra går han gjen­nom de fles­te tegn på sak­lig­het og usak­lig­het i en menings­ut­veks­ling. Det­te er kjent stoff fra reto­rik­ken. Ad Homi­nem-argu­men­ter, kilde­kri­tikk, herske­tek­nikk, strå­menn og offerre­to­rikk blir alle illust­rert. Som god huma­nist fører han oss også til orde­nes opp­rin­ne­li­ge betyd­ning. Tole­ran­se som begrep opp­stod som en reak­sjon på de blo­di­ge reli­gions­kri­ge­ne i Euro­pa på 1600-tal­let, og «had­de da en betyd­ning som lig­ger nær­me­re det nors­ke ordet ‘å tåle’. Ide­en var at man skul­le tåle å omgås and­re men­nes­ker med en annen tro, og ikke for­føl­ge dem med våpen i hånd.» Det å tole­re­re betyr ikke at man må like. Sva­re for­kla­rer også opp­ha­vet til ordet «respekt», som kom­mer fra latin, re spec­te­re, og betyr «å se til­ba­ke på». Det hand­ler om at man kan se hver­and­re i øyne­ne. I det strengt hier­arkiske Romer­ri­ket krev­de det sam­me sosia­le sta­tus. Respekt betyr såle­des ikke å god­ta alt: «Tvert imot kun­ne man si at åpen­het om uenig­het inn­går som en nød­ven­dig dimen­sjon av respekt. Å ikke si ifra er respektløst.»

Sva­re viser hvor­dan aktø­rer på beg­ge sider i kre­ven­de debat­ter for­sø­ker å tvin­ge oss inn i en falsk enten-eller-diko­to­mi. Er du mot å tryk­ke sati­re av pro­fe­ten Moham­med? Ja, da er du mot ytrings­fri­het. Er du for å tryk­ke sati­re av Moham­med? Ja, da er du mot mus­li­mer. Og vi kan spør­re oss: Hvor­for er vi hav­net i den situa­sjo­nen, at man føler seg nær­mest kje­de­lig — når man sier at det­te er ekte dilem­ma­er, og vi må lære oss å leve med dem? I Skan­di­na­via i dag er kon­flik­ten om ver­di­er ofte vans­ke­li­ge­re enn kon­flik­ten mel­lom arbeid og kapi­tal. Men i beg­ge til­fel­ler fin­nes de bes­te løs­nin­ge­ne i møte mel­lom ekte men­nes­ker i ekte for­hand­lin­ger. Tan­ke­ne mine går til Anders Johan­sen og Jens Kjeld­sens bok om norsk poli­tisk reto­rikk, «Virk­som­me ord». Et poeng der, er at den nors­ke offent­lig­he­ten, og fak­tisk den nors­ke iden­ti­te­ten, har kom­met styr­ket ut av defi­ne­ren­de kon­flik­ter som EU-stri­den, mål­stri­den, arbei­der­be­ve­gel­sens kamp for poli­tisk makt og kvinne­fri­gjø­rin­gen. «Den poli­tis­ke talens his­to­rie er frem­for alt en his­to­rie om strid, til dels vold­som, ufor­son­lig», skri­ver de, men vide­re: «Når alt kom til alt var det kon­fron­ta­sjo­nen som brak­te for­soning.» Jeg inn­bil­ler meg at man kan bru­ke en lig­nen­de inn­falls­vin­kel til de sto­re strids­te­ma­ene også i Sve­ri­ge og Danmark.

Om «Til saken» skal kri­ti­se­res for noe, så er det at den bur­de brukt mer plass på ver­di­en av uenig­het. Sva­re skri­ver kort om stats­vi­ter Chan­tal Mouf­fe og ago­nis­men, men her fore­går det fle­re inter­es­san­te fag­li­ge dis­ku­sjo­ner. Mouf­fe beskri­ver ago­nis­mens debatt mel­lom uli­ke stand­punkt slik:

In that case we are faced not with the fri­end-ene­my-rela­tion, but a rela­tion of what I call adver­sa­ries. The major dif­fe­ren­ce betwe­en ene­mies and adver­sa­ries is that adver­sa­ries are, so to speak, ‘fri­end­ly ene­mies’ in the sen­se that they have got somet­hing in com­mon: they share a sym­bo­lic space.

Mouf­fe for­mu­le­rer et syn på kon­flikt og offent­lig debatt med berø­rings­punk­ter med det Robert Ivie argu­men­te­rer for i artik­ke­len «Den onde fien­den vs. Den agon­s­t­is­ke and­re.» – da i spørs­mål knyt­tet til krigs­re­to­rikk. Ivie leg­ger også vekt på et fel­les sym­bolsk rom. Han taler for et høyt kon­flikt­nivå i sam­fun­net, men insis­te­rer på vik­tig­he­ten av grunn­leg­gen­de respekt. Ond­skap kan ikke være et argu­ment om Den And­re, som han skri­ver: «Å hev­de at en mot­stan­der tar feil, sna­re­re enn å hev­de at han er ond, er en nød­ven­dig­het der­som man vil opp­nå og etter­leve et demo­kra­tisk per­spek­tiv.» En kjer­ne i spørs­må­let om reto­rikk og kon­flikt­løs­ning er og blir hvor­dan vi snak­ker med dem vi er uenig med, hvil­ke kon­sept vi har for dem, og hvil­ke fel­les­skap vi deler.

Chris­ti­an Kock har som kjent skre­vet fle­re artik­ler hvor han går i ret­te med en over­for­enk­let haber­masi­ansk inn­stil­ling til den offent­li­ge debat­ten, hvor alle debat­ter via «det bed­re argu­men­tets sær­eg­ne tvang­løse tvang» skal beve­ge seg mot kon­sen­sus. Det ser alt­så ut til å fore­gå en rek­ke vik­ti­ge dis­ku­sjo­ner i møtet mel­lom det vi kan kal­le en haber­masi­ansk offent­lig­hets­teori og Mouf­fes ago­nis­me. Bl.a. har Hall­vard Moe, Jakob Svens­son og Kari Karp­pi­nen tatt til orde for det de kal­ler en «teo­re­tisk eklek­ti­sis­me» hvor de viser i kon­kre­te ana­ly­ser av hen­holds­vis Pub­lic Broad­cas­ting-debat­ter og svensk lokal­po­li­tikk, hvor­dan man kan trek­ke på beg­ge teori­er. Et annet eksem­pel er MA-opp­ga­ven «Om reto­ri­ke­ren» (2012) av Sine H. Bjor­dal ved Uni­ver­si­te­tet i Oslo, som utfors­ker reto­rik­kens rol­le i et haber­masi­ansk system.

Hvis vi skal lete etter en kjer­ne i debat­ten om debat­ten, er det kan­skje det enk­le spørs­må­let «Kan ord ska­de?» Her skri­ver Sva­re om en NRK-repor­ta­sje hvor Frp-repre­sen­tant Chris­ti­an Tybring-Gjed­de sto frem med syke­mel­ding etter trus­ler og hets. Trus­ler er, som Sva­re påpe­ker, uak­sep­ta­belt, og bur­de straffe­for­føl­ges. Men repor­ta­sjen leg­ger vekt på at det var en kro­nikk som utløs­te syke­mel­din­gen – for det var den sam­me Tybring-Gjed­de som høs­ten 2012 sa det var «for­kas­te­lig» at Oslos ord­fø­rer Fabi­an Stang del­tok i en mar­ke­ring mot YouT­ube-fil­men «The innocen­ce of Mus­lims» for­di det «Uan­sett vil være en legi­ti­me­ring av demon­stra­sjo­nen og mus­li­mers rett til kren­ket­het og rase­ri». Om det­te skri­ver Sva­re: «Hvis orde­ne opp­le­ves å ha en slik destruk­tiv kraft her, bur­de ikke da Frp-poli­ti­ke­ren (i det­te til­fel­let) selv være mer for­sik­tig med hvil­ke ord han bru­ker i den poli­tis­ke reto­rik­ken?» Som kurio­sa kan det nev­nes at både Dag­bla­dets måte å redi­ge­re kro­nik­ken og NRKs repor­ta­sje fikk PFU-kritikk.

Kon­flikt er nød­ven­dig for frem­drift. Men det sym­bols­ke rom­met kon­flik­te­ne fore­går innen­for, er ikke uten gren­ser. Hva hvis for eksem­pel Aften­pos­ten, eller en annen avis, tryk­ker en kro­nikk av Anders Behring Brei­vik? Kan det bidra til et bed­re sam­funn? Hvis man er mot det, er man der­med mot ytrings­fri­het? Er jeg mot ytrings­fri­het for­di jeg mener det er galt av avi­se­ne å tryk­ke kro­nik­ker av blog­ge­ren «Fjord­man» – ter­ro­ris­tens størs­te inspi­ra­sjons­kil­de? Eller bru­ker jeg sim­pelt­hen min ytrings­fri­het til å si i fra om det? Fle­re i Nor­ge vel­ger den let­te løs­nin­gen og sier de ikke vil ha noen «debatt om debat­ten» – men debat­ten om ytrings­fri­het, ytrings­an­svar, eller ytrings­an­sten­dig­het som Kjell Lars Ber­ge har kalt det, blir sta­dig mer aktu­ell — ikke mind­re. Den er som Håvard Nyhus skri­ver kom­met for å bli. Det er en natur­lig kon­se­kvens av en sta­dig mer glo­ba­li­sert og umid­del­bar offentlighet.

Sva­res bok er et vik­tig inn­legg i den­ne debat­ten. Best liker jeg kan­skje hans eksem­pel­bruk. Han tar utgangs­punkt i Mills klas­sis­ke ytrings­fri­hets­ar­gu­men­ta­sjon i On Liber­ty, og viser til hvor sterkt argu­men­tet om men­nes­ke­nes feil­bar­het frem­de­les står seg. Alt­så, vi tren­ger ytrings­fri­het, for det er den bes­te måten å kor­ri­ge­re feil og mang­ler i et sam­funn. Men det betyr natur­lig­vis ikke at ytrings­fri­het trum­fer alle and­re ver­di­er. Vi inn­går, som all­tid, i for­hand­lin­ger med våre omgi­vel­ser. Sva­re sam­men­lig­ner det med en far som tar med seg sin åtte år gam­le sønn på fjell­tur i tyn­ne jogge­sko og med dår­lig pro­vi­ant. Hvis sam­fun­net ender opp med å måt­te red­de de to ned fra fjel­let, vil faren mot­ta beret­ti­get kri­tikk for ikke å ha fulgt fjell­vett­reg­le­ne. Da vil det bli sett på som et lite ade­kvat svar å kom­me med: «Du vil ta fra meg fri­he­ten til å gå hvor jeg vil.» I ytrings­fri­hets­de­bat­ten blir det­te argu­men­tet mer­ke­lig – og usak­lig nok – ofte brukt. Men Sva­res bok er med på å bely­se at det­te ikke først og fremst er en juri­disk debatt, men en etisk og reto­risk. Mitt håp er at vi får fle­re sli­ke bøker om debat­ten om debat­ten i åre­ne som kommer.

TEMA

R

etorikk

101 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Comments are closed.

til toppen