Ytringsfrihetens krav til pressen

Schjenken-dommen er et nyttig korrektiv for mediene.

Tid­li­ge­re ambu­lanse­sjå­før Erik Albin Schjen­ken har vun­net sin inju­rie­sak mot Dag­bla­det i alle retts­in­stan­ser. I en tid da kom­men­tar­jour­na­lis­tik­ken gri­per om seg og de ster­ke menin­ge­ne dyr­kes, er det vik­tig å bli min­net om at også menings­jour­na­lis­tik­ken skal ha et grunn­lag i fak­tum. Schjen­ken-saken har svek­ket pub­li­kums til­lit til medie­ne, og redak­tø­rer og jour­na­lis­ter gjør klo­kest i å ta dom­men inn over seg.

Lang vei gjennom rettsapparatet

Det er få inju­rie­sa­ker for nors­ke dom­sto­ler. I avvei­nin­gen mel­lom hen­sy­net til per­son­ver­net og ytrings­fri­he­ten, viser retts­prak­sis at ytrings­fri­he­ten står sta­dig ster­ke­re. I den­ne utvik­lin­gen har avgjø­rel­ser i Den euro­pe­is­ke men­neske­retts­dom­sto­len (EMD) vært ret­nings­gi­ven­de. Det er svært vans­ke­lig å få medi­er dømt for ære­kren­kel­ser. EMD har utvik­let en retts­prak­sis som gir solid sling­rings­rom for feil og over­dri­vel­ser i nyhets­jour­na­lis­tikk. Selv usan­ne og svært kren­ken­de fakta­på­stan­der ver­nes av ytrings­fri­he­ten, der­som medi­et kan påbe­ro­pe seg å ha vært i god tro. Alt­så at de, ved pub­li­se­ring, trod­de opp­lys­nin­ge­ne var san­ne. Såkal­te ver­di­yt­rin­ger, eller kom­men­ta­rer, har et enda ster­ke­re vern enn det som utgir seg for å være fak­ta­jour­na­lis­tikk.

Epi­so­den fra Sofien­berg­par­ken ble brukt som bevis for rasis­me i offent­lige insti­tu­sjo­ner

Ved å føl­ge Schjen­ken-saken gjen­nom de tre retts­in­stan­se­ne, er det lett å for­stå at få tar sjan­sen på å trek­ke medi­er for ret­ten. Dom­me­res skjønn er spri­ken­de og det kan frem­stå som gans­ke ufor­ut­sig­bart hva de hav­ner ned på. Også i den­ne saken, der alle instan­ser døm­mer Dag­bla­det, er det sto­re for­skjel­ler i pre­mis­se­ne. Dess­uten er vei­en gjen­nom retts­ap­pa­ra­tet lang og kost­bar. Taper du, risi­ke­rer du å måt­te beta­le en reg­ning van­li­ge folk ikke har råd til.

Prøvde andre veier

Schjen­ken kvi­et seg også for å gå til ret­ten. Først for­søk­te han å få en unn­skyld­ning fra Dag­bla­det. Det fikk han ikke. Der­nest kla­get han presse­dek­nin­gen inn for Pres­sens Fag­li­ge Utvalg (PFU), men kla­gen ble avvist for­di den omfat­tet for man­ge medi­er.

Til slutt så den tid­li­ge­re ambu­lanse­sjå­fø­ren ingen annen utvei enn å prø­ve dom­sto­le­ne for å få den opp­reis­nin­gen han men­te han for­tjen­te. Og den fikk han. Seks og et halvt år etter at norsk pres­se had­de hengt ham ut som rasist. Men avgjø­rel­sen i Høy­este­rett var ikke enstem­mig, og gjen­nom behand­lin­gen i de tre retts­in­stan­se­ne er det grad­vis blitt lagt stør­re vekt på ytrings­fri­he­ten. Sta­dig mer av Dag­bla­dets dek­ning er blitt «fri­kjent».

Faktum i saken

Det enes­te de tre retts­in­stan­se­ne er helt eni­ge om, er fak­tum i saken. Den 6. august 2007 ble soma­lie­ren Ali Farah slått ned under en kran­gel i Sofien­berg­par­ken. En ambu­lan­se fra Ulle­vål syke­hus ryk­ket ut med sjå­før Erik Albin Schjen­ken og mak­ke­ren Espen Sev­lie Smith. Da de kom til par­ken, lå Farah på ryg­gen. Han var ved bevisst­het, men ble holdt nede av ven­ner. Ambu­lanse­per­so­nel­let reis­te ham opp, fore­tok en rask under­sø­kel­se og beslut­tet å kjø­re Farah til lege­vak­ten. De fant ingen hevel­se i bak­ho­det på det­te tids­punkt og så ikke tegn til alvor­lig hode­ska­de. Smith støt­tet pasi­en­ten i ret­ning ambu­lan­sen. Døren til pasi­ent­ku­pe­en var åpnet. Det var alt­så ingen tvil om at ambu­lanse­fol­ke­ne had­de til hen­sikt å ta Farah med i bilen sin. Så drar Farah ned buk­se­ne og uri­ne­rer mot Smith og på ambu­lan­sen. Schjen­ken og kol­le­ga opp­fat­ter feil­ak­tig uri­ne­rin­gen som vilje­styrt, og vil nå ikke ta Farah inn i ambu­lan­sen. De over­la­ter trans­por­ten til poli­ti­et, men gir, iføl­ge poli­ti­et, ikke klar beskjed om det­te.

Loven set­ter mye vide­re ram­mer for hva som er aksep­ta­bel jour­na­lis­tikk enn presse­etik­ken gjør

Politi­trans­port blir bestilt, men ven­ner skaf­fer Farah dro­sje til lege­vak­ten. Ambu­lan­sen kjø­rer fra ste­det og foto viser at Farah står idet ambu­lan­sen kjø­rer. Logg fra lege­vak­ten viser også at Farah er oppe­gå­en­de da han når frem dit, og vak­ten har sam­me vur­de­ring av hans til­stand ved ankomst som ambu­lanse­per­so­nel­let had­de i par­ken. Noe sene­re på kvel­den for­ver­rer til­stan­den seg dra­ma­tisk. Farah blir kjørt til Ulle­vål syke­hus og ope­rert for hjerne­blød­ning.

Ambu­lanse­mann­ska­pet er blitt sterkt kri­ti­sert fra fag­lig hold for­di de kjør­te fra en pasi­ent, men helse­myn­dig­he­te­ne har ikke fun­net tegn til rasis­me i den kri­tikk­ver­di­ge pasi­ent­be­hand­lin­gen. Det har hel­ler ikke noen av dom­mer­ne.

Medieeksplosjon

Det som fulg­te i dage­ne etter­på, har tid­li­ge­re gene­ral­sek­re­tær i Norsk Redak­tør­for­ening, Nils Øy, som vit­net i saken, kalt «en medie­eks­plo­sjon». Alle retts­in­stan­ser har slått fast at frem­stil­lin­gen Dag­bla­det og en rek­ke and­re medi­er ga, var urik­tig. Dek­nin­gen ga inn­trykk av at Farah ikke ble under­søkt, at han had­de tis­set seg ut (noe som vil­le vært et klart tegn på hode­ska­de) og at helse­per­so­nel­let for­lot ham lig­gen­de blø­den­de og bevisst­løs på bak­ken. Dom­sto­le­ne er også eni­ge om at den­ne mis­vi­sen­de fak­ta­frem­stil­lin­gen var sterkt belas­ten­de for de to i ambu­lan­sen. I til­legg kom utta­lel­ser fra en rek­ke øyen­vit­ner som stemp­let deres opp­tre­den som rasis­tisk.

Faksimile fra Dagbladet 11. august 2007 (ill: Dagbladet/NRK)

Fak­si­mi­le fra Dag­bla­det 11. august 2007 (ill: Dagbladet/NRK)

Sen­tra­le poli­ti­ke­re, blant annet fle­re stats­rå­der, fulg­te opp med uni­son for­døm­mel­se, og avi­se­ne pub­li­ser­te kom­men­ta­rer der epi­so­den fra Sofien­berg­par­ken ble brukt som bevis for rasis­me i offent­li­ge insti­tu­sjo­ner. Omfan­get av den offent­li­ge kri­tik­ken var vold­somt og gikk over lang tid. Schjen­ken ble sus­pen­dert fra stil­lin­gen og har ikke sene­re kjørt ambu­lan­se. Han ble psy­kisk syk og var i peri­oder suici­dal. Han er nå stu­dent.

Domstol-behandling

Ting­ret­ten er mest kri­tisk til Dag­bla­dets dek­ning. Den tar stil­ling til fem inju­ri­e­ren­de påstan­der frem­met av Schjen­ken i søks­må­let mot avi­sen. De drei­er seg både om den feil­ak­ti­ge fak­ta­frem­stil­lin­gen og rasisme­på­stan­de­ne. Ret­ten mener alle er retts­stri­di­ge og ikke beskyt­tet av ytrings­fri­he­ten. Dag­bla­det døm­mes til å beta­le Schjen­ken en mil­lion kro­ner i opp­reis­ning.

Dom­me­ne i Schjen­ken-saken

Last ned dom­me­ne i pdf-for­mat.

Da saken kom­mer til Bor­gar­ting lag­manns­rett, blir drøf­tin­gen av den mer inn­gå­en­de og hen­vis­nin­ge­ne til EMD og prak­sis i Høy­este­rett sen­tra­le. Ret­ten leg­ger vekt på at EMD har gitt pres­sen spille­rom for feil og over­dri­vel­ser i fak­ta­jour­na­lis­tik­ken så len­ge redak­sjo­ne­ne har opp­trådt akt­somt i inn­hen­ting av infor­ma­sjon og hatt grunn til å tro at egen frem­stil­ling var rik­tig. Både lag­manns­ret­ten og Høy­este­rett kom­mer til at Dag­bla­dets (og and­re medi­ers) feil­ak­ti­ge fak­ta­frem­stil­ling de førs­te dage­ne etter 6. august 2007 dek­kes av ytrings­fri­he­ten for­di pres­sen har kil­der for sin ver­sjon av vir­ke­lig­he­ten. Dom­me­ne har i liten grad pro­ble­ma­ti­sert det fak­tum at kil­der som kun­ne gitt et mer nyan­sert og kor­rekt bil­de av det som skjed­de, ble over­sett.

Dag­bla­det, og and­re medi­er, valg­te den ver­sjo­nen som stil­te Schjen­ken og kol­le­ga i dår­ligst mulig lys. Både lag­manns­rett og Høy­este­rett mener like­vel avi­sen kun­ne ha grunn til å tro at de pub­li­ser­te en sann ver­sjon og at jour­na­lis­tik­ken der­for beskyt­tes av ytrings­fri­he­ten.

«Sårende og krenkende»

16. august 2007 tar imid­ler­tid dek­nin­gen en ven­ding som gjør at vur­de­rin­ge­ne til lag­manns­rett og Høy­este­rett skil­ler lag. Etter ti dagers ensi­dig storm­løp fra pres­sen mot de to i ambu­lan­sen, får Dag­bla­det nå til­gang på ambu­lanse­men­ne­nes frem­stil­ling. Den pre­sen­te­res på en måte som lag­manns­ret­ten fin­ner unø­dig såren­de for de to.

Første­si­den domi­ne­res av et bil­de av en blo­dig Farah lig­gen­de på bak­ken og tit­te­len: «Ang­rer ikke», med hen­vis­ning til Schjen­kens skrift­li­ge rap­port. I en omfat­ten­de drøf­ting av opp­sla­get den­ne dagen kon­klu­de­rer lag­manns­ret­ten med at avi­sen snur Schjen­kens egen rede­gjø­rel­se mot ham og «bidrar til å for­ster­ke inn­tryk­ket av udu­ge­lig­het og under­lig­gen­de moti­ver hos ambu­lanse­per­so­nel­let, uten at lag­manns­ret­ten kan se at det er grunn­lag for det».

Avi­sen vink­ler på at Schjen­ken står fast på sin beslut­ning om ikke å ta Farah med i ambu­lan­sen. Avsnitt som det føl­gen­de fra Schjen­kens rap­port, kun­ne gitt et mer nyan­sert bil­de av man­nen:

Nå som vi vet at man­nen had­de blød­ning i hodet, har jeg tenkt mye på om vi bur­de ha opp­da­get det­te på noe tids­punkt. Jeg føler at vi gjor­de en god vur­de­ring av pasi­en­ten og at ingen­ting til­sa at man­nen bur­de bli inn­lagt direk­te på Ulle­vål med mis­tan­ke om hjerne­blød­ning. Jeg er opp­rik­tig lei meg for at jeg ikke opp­da­get at man­nen had­de en blød­ning i hodet. Det er like­vel ingen­ting i etter­tid jeg kan set­te fin­ge­ren på som had­de fått meg til å ten­ke anner­le­des.

Det­te sita­tet nåd­de ikke frem til for­si­den i avi­sen.

Lag­manns­ret­ten mener Dag­bla­det med sin vink­ling og redi­ge­ring av Schjen­kens frem­stil­ling i prak­sis kren­ket til­svars­ret­ten hans. Ret­ten mener at Dag­bla­det nå måt­te være klar over at dek­nin­gen de så langt had­de stått for, var urik­tig, og at avi­sen da had­de en for­plik­tel­se til å kor­ri­ge­re tid­li­ge­re feil. Det skjed­de ikke, og lag­manns­ret­ten kon­klu­de­rer med at «Dag­bla­det synes i den­ne situa­sjo­nen ikke å være mot­ta­ke­lig for infor­ma­sjon som kun­ne til­si at det var en annen og mer nyan­sert side av saken.»

Erik Schjenken foreleser på et kurs ved Institutt for Journalistikk i 2010.

Erik Schjen­ken fore­le­ser på et kurs ved Insti­tutt for Jour­na­lis­tikk i 2010.

Etter opp­sla­get i Dag­bla­det 16. august, føl­te Schjen­ken det sam­me dag nød­ven­dig å sen­de ut en presse­mel­ding med en offent­lig bekla­gel­se. Den ble umid­del­bart pub­li­sert i både Aften­pos­ten og VG, men lag­manns­ret­ten fin­ner det påfal­len­de at Dag­bla­det ikke had­de plass til den før 25. august.

Dag­bla­det, på sin side, mener ytrings­fri­he­ten dek­ker pres­sens vink­lin­ger og opp­slag på sam­me måte som inn­hol­det i ytrin­gen, og at det­te også gjel­der for en aggres­siv og pole­misk tone i ytrin­gen. Lag­manns­ret­ten kon­klu­de­rer imid­ler­tid med at Dag­bla­det her har gått for eks­tremt til verks og sier at «det er gren­ser for unø­dig såren­de og kren­ken­de form» og at avi­sen i det­te til­fel­let har krys­set den gren­sen.

«Lojal og etterrettelig»

Den­ne vur­de­rin­gen får ikke støt­te i Høy­este­rett. Fler­tal­let mener at så len­ge sita­te­ne fra ambu­lanse­men­ne­nes rap­port er kor­rek­te, til­leg­ges vink­ling, bil­led­bruk og redi­ge­ring mind­re vekt enn i lag­manns­ret­tens dom. «Jeg hel­ler i ret­ning av at Dag­bla­dets dek­ning 16. august ikke er retts­stri­dig», skri­ver første­vo­te­ren­de. Mindre­tal­let i Høy­este­rett er enda mer aksep­te­ren­de og utta­ler at «sita­te­ne er kor­rek­te, og etter mitt skjønn refe­re­res alle hoved­syns­punk­te­ne fra rap­por­te­ne på en lojal og etter­ret­te­lig måte».

Høy­este­rett bekref­ter der­med at loven set­ter mye vide­re ram­mer for hva som er aksep­ta­bel jour­na­lis­tikk enn presse­etik­ken gjør. Rent presse­etisk er det utvil­somt kri­tikk­ver­dig at de to i ambu­lan­sen får sine rap­por­ter redi­gert av Dag­bla­det på en måte som stil­ler dem i et dår­lig lys. Etter å ha vært for­hind­ret fra å ta til mot­mæle mot den mas­si­ve kri­tik­ken i ti dager, har pres­sen, etter mitt syn, en sole­klar plikt til å la de to kom­me til orde på egne pre­mis­ser. Å vink­le den angrep­ne parts frem­stil­ling slik at den pas­ser med avi­sens mis­vi­sen­de vir­ke­lig­hets­be­skri­vel­se, må være et sole­klart brudd på Vær Var­som-pla­ka­tens påbud om å vise omtan­ke i pre­sen­ta­sjo­nen av saker og respek­te­re til­svars­ret­ten til per­soner som er blitt utsatt for kri­tikk. Men loven gir rom for jour­na­lis­tikk som er presse­etisk for­kas­te­lig.

I presse­kret­ser heter det seg at «Fak­ta er hel­lig. Kom­men­ta­ren er fri»… Det­te er selv­sagt en sann­het med modi­fi­ka­sjo­ner, noe også Schjen­ken-saken viser. Ret­tens grun­di­ge gjen­nom­gang doku­men­te­rer at fak­ta i det­te til­fel­let avgjort ikke har vært hel­lig for pres­sen og dom­men slår fast at kom­men­ta­ren ikke er fri, for den som måt­te ha trodd det.

Avviser anken

Når Høy­este­retts fler­tall avvi­ser anken fra Dag­bla­det, er det for­di den deler lag­manns­ret­tens kon­klu­sjon om at noen av avi­sens kom­men­ta­rer ikke beskyt­tes av ytrings­fri­he­ten. Det­te til tross for at menings­jour­na­lis­tik­ken (verdi­vur­de­rin­ger) har et ster­ke­re retts­lig vern enn fak­ta­jour­na­lis­tikk.

Ret­ten for­hol­der seg i hoved­sak til Den euro­pe­is­ke men­neske­retts­kon­ven­sjons (EMK) artik­kel 10 og EMDs prak­sis når gren­se­ne for ytrings­fri­he­ten drøf­tes:

Ord­ly­den i artik­kel 10:

(1) Enhver har rett til ytrings­fri­het. Den­ne rett skal omfat­te fri­het til å ha menin­ger og til å mot­ta og med­de­le opp­lys­nin­ger og ide­er uten inn­grep av offent­lig myn­dig­het og uten hen­syn til gren­ser. Den­ne artik­kel skal ikke hind­re sta­ter fra å kre­ve lisen­sie­ring av kring­kas­ting, fjern­syn eller kino­fore­tak.
(2) For­di utøvel­sen av dis­se fri­he­ter med­fø­rer plik­ter og ansvar, kan den bli under­gitt sli­ke form­reg­ler, vil­kår, inn­skrenk­nin­ger eller straf­fer som er fore­skre­vet ved lov og som er nød­ven­di­ge i et demo­kra­tisk sam­funn av hen­syn til den nasjo­na­le sik­ker­het, ter­ri­to­ria­le integri­tet eller offent­li­ge trygg­het, for å fore­byg­ge uor­den eller kri­mi­na­li­tet, for å beskyt­te helse eller moral, for å ver­ne and­res omdøm­me eller ret­tig­he­ter, for å fore­byg­ge at for­tro­li­ge opp­lys­nin­ger blir røpet, eller for å beva­re dom­sto­le­nes auto­ri­tet og upar­tisk­het.

Artik­ke­lens punkt 2 ram­ser alt­så opp en rek­ke for­hold som kan gi sak­lig grunn for å inn­skren­ke ytrings­fri­he­ten. Vern av and­res omdøm­me er et av dis­se for­hol­de­ne.

Høy­este­rett slår fast at EMDs prak­sis viser at såkal­te verdi­ut­sagn ikke ube­tin­get ver­nes av ytrings­fri­he­ten. Kom­men­ta­ren er alt­så ikke «fri». Ret­ten utta­ler:

Beskyld­nin­ger om rasis­tisk moti­va­sjon er, etter mitt syn, i det vesent­li­ge verdi­vur­de­rin­ger, men de inne­hol­der like­vel ele­men­ter av mer fak­tisk karak­ter»… «Jo mer kon­kre­te og pre­si­se beskyld­nin­ge­ne er, desto mer må det kre­ves av objek­tivt fak­tisk belegg. I det­te til­fel­let gikk Dag­bla­dets beskyld­ning ut på at ambu­lanse­per­so­nel­lets behand­ling var rasis­tisk moti­vert. Det­te er en kon­kret beskyld­ning med et tem­me­lig pre­sist inn­hold.

Ret­ten aner­kjen­ner Dag­bla­dets rett til å gjen­gi and­res sub­jek­ti­ve reak­sjo­ner fra par­ken, men slår ned på avi­sens egne kom­men­ta­rer. Den viser til poli­tisk redak­tør Marie Simon­sen som skrev om «rasis­mens styg­ge og ubarm­hjer­ti­ge kon­se­kvens». Resul­ta­tet «av et men­neske­syn hvor noen er mind­re verd enn and­re.» Den viser vide­re til en leder der Dag­bla­det mener epi­so­den i par­ken kan sam­men­lik­nes med den for­bry­tel­se det vil­le være om brann­menn nek­tet å red­de men­nes­ker ut av et bren­nen­de hus for­di de var uøns­ket.

Fler­tal­let i Høy­este­rett slår fast at det ikke er kom­met frem noe objek­tivt fak­tum som kan bekref­te påstan­de­ne om at hand­lin­ge­ne i Sofien­berg­par­ken var rasis­tisk moti­vert, og kon­klu­de­rer:

Selv om den­ne saken åpnet for en offent­lig debatt om et vik­tig sam­funns­spørs­mål, er jeg etter en sam­let vur­de­ring kom­met til at frem­set­tel­sen av rasisme­på­stan­der i avi­sens kom­men­ta­rer og lede­ren 14. august er så alvor­li­ge at de ikke er beskyt­tet etter EMK artik­kel 10. Beskyld­nin­ge­ne som ble frem­satt fle­re gan­ger, sto ikke i for­hold til de fei­le­ne som ble begått …og avi­sen hand­let ikke i akt­som god tro når den i sine kom­men­ta­rer og leder ikke tok noen form for for­be­hold om rik­tig­he­ten av de ankla­ge­ne som ble frem­satt.

Støttet Dagbladet

Der­som Dag­bla­det vel­ger å frem­me saken for EMD i Stras­bourg, kan avi­sen støt­te seg på mindre­tal­let (en av fem) i Høy­este­rett. Her fikk avi­sen med­hold i sin anke. I sin utta­lel­se leg­ger mindre­tal­let avgjø­ren­de vekt på insti­tu­sjo­nell rasis­me som et stort sam­funns­pro­blem. Dom­me­ren mener Dag­bla­det har opp­fylt pres­sens sam­funns­rol­le i sin dek­ning av saken og sier at ambu­lanse­per­so­nel­lets kri­tikk­ver­di­ge opp­tre­den er hoved­år­sa­ken for det omfang saken fikk.

Hel­ler ikke mindre­tal­let fin­ner noe objek­tivt belegg for påstan­de­ne om rasis­me, men sav­ner en tro­ver­dig for­kla­ring fra Schjen­ken på hvor­for Farah ikke fikk være med i ambu­lan­sen. Uan­sett mener mindre­tal­let at påstan­de­ne om rasis­me er ver­di­yt­rin­ger som er ver­net av ytrings­fri­he­ten og at Dag­bla­dets dek­ning har hatt mer preg av sys­tem­kri­tikk enn per­son­kri­tikk.

Reaksjoner på høyesterettsdommen

Dag­bla­det har tatt dom­men til etter­ret­ning, natur­lig nok, men er selv­sagt uenig i den og mener den svek­ker medie­nes mulig­het for å gi kom­men­ta­rer til løpen­de nyhets­sa­ker. De frem­stil­ler det­te som noe nytt og tru­en­de for ytrings­fri­he­ten.

Avi­sen får støt­te fra Aften­pos­ten-kom­men­ta­tor Tor­stein Hvat­tum, som blant annet skri­ver: «Det mest beten­ke­li­ge er at dom­men leg­ger sto­re begrens­nin­ger på den frie, sub­jek­ti­ve jour­na­lis­tik­kens tolk­ning av vir­ke­lig­he­ten.» (Aftenposten.no 06.03.14).

Sjef­re­dak­tør Hel­ge Simon­nes i Vårt Land for­står dom­men og skri­ver; «Selv en fri pres­se har ikke rett til å opp­tre på en måte som urett­mes­sig leg­ger folks liv i grus. Vi tror ikke at dom­men i Høy­este­rett vil føre til en strøm av retts­sa­ker mot medie­ne». (VL 05.03.14)

Eirin Eike­fjord, kom­men­ta­tor i Ber­gens Tiden­de, peker på at dom­men bare kre­ver at pres­sen har et solid fak­tisk grunn­lag for belas­ten­de påstan­der. Hun opp­fat­ter ikke kra­vet som kon­tro­ver­si­elt og tror hel­ler ikke at dom­men svek­ker ytrings­fri­he­ten.

Første­ama­nu­en­sis Bjør­nar Bor­vik ved Det juri­dis­ke fakul­tet, Uni­ver­si­te­tet i Ber­gen, utta­ler til journalisten.no at dom­men kan skjer­pe kra­ve­ne til jour­na­lis­ter og redak­tø­rer om etter­ret­te­lig­het og der­med bidra til bed­re kva­li­tet på det offent­li­ge ord­skif­tet.

Svekker tilliten til mediene

Schjen­ken-saken har enga­sjert man­ge. Etter hvert som fak­tum er blitt kjent, har man­nen vun­net mye sym­pa­ti.

Fra tid til annen ska­per kon­tro­ver­si­el­le saker debatt om ram­me­ne for pres­sens virk­som­het. Under­sø­kel­ser viser at folks gene­rel­le til­lit til pres­sen er lav. Eksem­pel­vis har pub­li­kum langt mer til­tro til yrkes­grup­per som leger, dom­me­re og advo­ka­ter enn til jour­na­lis­ter, iføl­ge Nor­dis­ke Medie­da­gers under­sø­kel­se om medie­va­ner og hold­nin­ger (pdf).

Man­ge etter­ly­ser stram­me­re reak­sjo­ner når medi­er går over stre­ken. Sær­lig når de, som i den­ne saken, går til sam­let og bru­talt angrep på enkelt­per­soner. PFU er bran­sjens eget organ for å iva­re­ta presse­etik­ken, og i den offent­li­ge dis­ku­sjo­nen om pres­sens selv­døm­me­ord­ning er nett­opp bran­sje­til­hø­rig­he­ten noe kri­ti­ke­re ofte trek­ker fram. Pres­sen har en mye ster­ke­re stil­ling i den nors­ke selv­døm­me­ord­nin­gen enn den har i til­sva­ren­de orga­ner i Sve­ri­ge og Dan­mark.

Det med­fø­rer hel­ler ingen straff å bli felt i PFU. Medi­et som har for­brutt seg, for­plik­ter seg bare til å pub­li­se­re PFUs avgjø­rel­se.

Fritt Ords ytrings­fri­hets­baro­me­ter (pdf) fra 2013 viser klart at folk mener også pres­sen må tåle straff. Iføl­ge baro­me­te­ret er 76 pro­sent av de spur­te helt eller del­vis enig i at urik­ti­ge påstan­der om enkelt­per­soner eller grup­per bør kun­ne straf­fes. 81 pro­sent er helt eller del­vis enig i at utle­ve­ring av per­soners pri­vat­liv bør kun­ne straf­fes og 85 pro­sent sier at medi­er som videre­for­mid­ler urik­ti­ge påstan­der bør kun­ne straf­fes. På den­ne bak­grunn er det rime­lig å anta at dom­men i Schjen­ken-saken er i sam­svar med folks almin­ne­li­ge retts­opp­fat­ning. En dom som had­de gitt Dag­bla­det med­hold, vil­le nep­pe blitt for­stått av opi­nio­nen. Den kun­ne lett blitt opp­fat­tet som en bekref­tel­se på at pres­sen «kan skri­ve hva den vil» og er hevet over loven.

For å kun­ne utfø­re sitt opp­drag, er pres­sen avhen­gig av til­lit hos pub­li­kum. Saker som Schjen­ken-saken svek­ker den til­li­ten. Det er kan­skje ikke så ille for pres­sen at Høy­este­rett døm­te som den gjor­de.

Ingen unnskyldning

Der­som Dag­bla­det vel­ger å frem­me saken for EMD i Stras­bourg, er ikke Schjen­ken, men den nors­ke stat avi­sens mot­part. For Schjen­ken er den retts­li­ge siden av saken avslut­tet.

Schjen­ken har bedt om en unn­skyld­ning fra Dag­bla­det. Den har han ikke fått og den kom­mer han hel­ler ikke til å få. Dag­bla­dets avvi­sen­de hold­ning på det­te punkt må for­stås som at de mener å ha dek­ning for jour­na­lis­tik­ken sin og at det som skjed­de i Sofien­berg­par­ken var rasis­tisk moti­vert. Den opp­fat­nin­gen må avi­sen gjer­ne ha i sitt lønn­kam­mer, men Høy­este­rett har slått fast at pres­sen må ha et fak­tisk grunn­lag før de pub­li­se­rer så alvor­li­ge beskyld­nin­ger mot noen. Som tid­li­ge­re påvist har ret­tens syn, hel­dig­vis, støt­te langt inn i pres­sens egne kret­ser. Dag­bla­det bur­de, bed­re enn de fles­te, være klar over hvil­ke kon­se­kven­ser det kan ha for enkelt­men­nes­ker å bli utsatt for for­døm­men­de kri­tikk over lang tid.

Vær Var­som-pla­ka­ten adva­rer pres­sen med orde­ne: «Ord og bil­der er mek­ti­ge våpen. Mis­bruk dem ikke.» Ja, ord og bil­der er våpen, og våpen skal en ha respekt for. Et sam­funn som verd­set­ter ytrings­fri­he­ten, gir sam­ti­dig medi­er stor makt og stort ansvar. Ytrings­fri­he­ten vil stå sterkt blant folk flest så len­ge medie­ne for­val­ter den med for­stand. Der­for er det å håpe at de dele­ne av pres­sen som ret­tet sine våpen mot to ambu­lanse­sjå­fø­rer, tar dom­men inn over seg.

TEMA

J

ournali
stikk

126 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

3 KOMMENTARER

  1. Nyan­se­ne og pre­si­sjo­nen i den­ne saken for­svin­ner lett. For det førs­te er det vel ikke noe tvil om at Farah ikke fikk den behand­lin­gen han had­de behov for eller krav på. Der­nest er det et spørs­mål om Dag­bla­det had­de belegg for påstan­den om at Farahs hud­far­ge had­de inn­virk­ning på feil­vur­de­rin­gen eller feil­dia­gno­sen. Det­te kan igjen deles i to: Var «ekte» rasis­tis­ke hold­nin­ger inne i bil­det (ingen dek­ning for å hev­de noe slikt), eller kan det ha vært en «ube­visst» dis­kri­mi­ne­ring.

    Slik «ube­visst» dis­kri­mi­ne­ring skjer så og si mot per­sonens bes­te vil­je, det kan være sta­tis­tisk dis­kri­mi­ne­ring, ube­viss­te ste­reo­ty­pi­er eller and­re vel­kjen­te pro­ble­mer kan ha påvir­ket ambu­lanse­per­so­na­lets tolk­ning av situa­sjo­nen. Dis­se vel­kjen­te pro­ble­me­ne er noe vi alle ram­mes av og som skjer «bak vår rygg» og på tross av den bes­te vil­je, slik Jes­se Jack­son for­mu­ler­te det: «“The­re is not­hing more pain­ful to me than walking down the stre­et and hear foot­steps and start thin­king about rob­be­ry, then look around and see some­body whi­te and feel relie­ved.”. På det­te punk­tet had­de tro­lig Dag­bla­det et poeng, selv om de tro­lig gikk for langt i sine karak­te­ris­tik­ker og det var tro­lig feil å peke på ambu­lanse­per­so­na­let — det er gene­rel­le pro­ble­mer som gjør seg gjel­den­de over­alt.

    Det jeg imid­ler­tid synes er rart med dom­men er at Schjen­ken var ano­nym inn­til han selv sto frem. Dag­bla­det ret­tet vel mest fin­ge­ren mot rasis­me gene­relt?

    • Terje Angelshaug says:

      Farah ble offer for en medi­sinsk feil­vur­de­ring. Nett­opp av den grunn aksep­ter­te både lag­manns­rett og Høy­este­rett del­vis feil­ak­tig og grovt ære­kren­ken­de nyhets­jour­na­lis­tikk fra Dag­bla­det om det som skjed­de i Sofien­berg­par­ken. Pres­sen skal ha ”sling­rings­monn” også i nyhets­jour­na­lis­tik­ken.
      Ret­ten kun­ne imid­ler­tid ikke god­ta avi­sens egne beskyld­nin­ger om rasis­me, kun basert på en for­mod­ning om at det lå rasis­me til grunn for behand­lin­gen av Farah. Ret­ten krev­de et grunn­lag i fak­tum for å kom­me med en så alvor­lig beskyld­ning. En kan ikke for­mo­de at kri­tikk­ver­dig behand­ling av en far­get per­son nød­ven­dig­vis er et utslag av rasis­me.
      Dag­bla­det hev­det i ret­ten at Schjen­ken ikke var iden­ti­fi­sert. Det­te ble avvist av ret­ten. Selv om han ikke var navn­gitt, påpek­te ret­ten at avi­sen og pres­sen ellers had­de gitt så man­ge iden­ti­fi­se­ren­de opp­lys­nin­ger at en stor grup­pe men­nes­ker der­med fikk vite hvem han var. Den­ne opp­fat­nin­gen av hva som lig­ger i begre­pet ”iden­ti­fi­se­re,” sam­sva­rer helt med det som prak­ti­se­res i presse­etik­ken. Bruk av navn og bil­de er ikke syn­onymt med iden­ti­fi­se­re.

      • Joda, jeg er med på det. Jeg for­søk­te å gi en mer fag­lig pre­sis drøf­ting av hva som lig­ger i «rasis­me». På den ene siden den ærli­ge og ekte rasist (det er ikke noe grunn­lag for å påstå at Schjen­ken er det). På den and­re siden de aller fles­te av oss som er ofre for nok­så ube­viss­te og grunn­leg­gen­de psy­ko­lo­gis­ke meka­nis­mer som har rasis­me som kon­se­kvens men ikke som inten­sjon. Dis­se meka­nis­me­ne er godt doku­men­tert gjen­nom 100 år med psy­ko­lo­gisk forsk­ning. Det var alt­så god grunn til å spør­re om feil­be­hand­lin­gen av Farah var utslag av sli­ke meka­nis­mer, det er også grunn til å for­mo­de at hud­far­ge kan ha spilt en rol­le. Men det­te er ikke det sam­me som å si at hud­far­ge spil­te en vik­tig eller utslags­gi­ven­de rol­le, og det er slett ikke det som å si at Schjen­ken selv er en rasist. Den­ne vik­ti­ge nyan­sen for­svin­ner i debat­ten om den kon­kre­te saken og dens prin­sip­piel­le sider, inklu­dert i din frem­stil­ling. Debat­ten etter saken kom dess­ver­re inn på helt feil spor, selv om Dag­bla­det og and­re av og til var inne på rik­tig spor, debat­ten bur­de hand­let om «rasis­ten i oss alle», ikke om hvor­vidt Schjen­ken er en fæl fyr. Der­med blir også lær­dom­men som trek­kes feil.

til toppen