«Man har brautet forskrækkeligt af den «herlige Trykkefrihed», og paastaaet, at man herved var sikret for vilkaarlig og uretfærdig Behandling. Aa ja! Avisskrivningen har været god for de Partier, i hvis Tjeneste den har arbeidet, men det er ogsaa vist og sandt, at Aviserne sjelden eller aldrig tilforn [tidligere] har befattet sig med at forsvare den simple Mand og Fattigfolk.»
Innlegget ovenfor ble trykket i avisen Arbeider-Foreningernes Blad i 1850, signert av L.L. Hvem L.L. var, får vi ikke vite, men han hadde flere ting på hjertet. Ikke bare denne proklamasjonen om at avisen representerte en helt ny åpning for at også den «simple Mand» nå kunne ta i bruk den «herlige» trykkefriheten. Signaturen L.L. gikk også umiddelbart til verks med å bruke den. Det gjorde han ved å fortelle om den simple manns vilkår, nemlig om hvordan matrosene ble behandlet i flåten. De fikk for liten lønn og for mye pryl, var noe av budskapet.
Om artikkelen
Dette er en redigert og forkortet versjon av forfatterens innlegg på Norsk offentlighets historie sitt 1800-talls-seminar, 20. oktober 2014.
Innsenderen mener at ytringsfriheten må gjelde for alle klasser i samfunnet, da kan den nemlig bidra til å forhindre urett. Men slik har det ikke fungert. De fattige har måttet forholde seg tause inntil nå, og deres livsbetingelser har derfor vært usynlige i offentligheten. Dette søker innsenderen å endre på, ved å si noe om arbeidsklassens kår – i dette tilfellet matrosenes livsvilkår – og han avslutter med en appell om at dette bør forfølges rettslig. Da de nye stemmene tok ordet, ønsket de å se resultater av ordbruken.
30 000 medlemmer
Arbeider-Foreningernes Blad kom ut med sitt første nummer i mai 1849. Som tittelen antyder, var avisen et slags medlemsblad for Arbeiderforeningene, som Marcus Thrane hadde startet i Drammen i desember 1848.
Marcus Thrane (1817–1890). Her trolig rundt tretti år gammel.
(Litografi signert J. Wittmarch fec. og Em. Bærentzen Lith.Inst. Nasjonalbiblioteket)
Foreningene var imidlertid ikke noen perifer liten klubb, men et landsomfattende politisk fenomen der 30 000 arbeidere, husmenn, landarbeidere, lærere og håndverkere etter hvert slo seg sammen for å bedre fattigfolks kår, for å kjempe for allmenn stemmerett for menn – og middelet var ytringsfriheten, både muntlig og skriftlig. Den muntlige bruken fant sted på lokale foreningsmøter der medlemmene diskuterte løsninger på fattigfolks problemer, der de leste avisen i fellesskap, hørte på foredrag og diskuterte politikk og reformer. Den skriftlige utøvelsen av den grunnlovsfestede trykkefriheten kom til uttrykk i Arbeider-Foreningernes Blad, den første avisen som ga stemme til de stemmeløse; arbeiderne, husmennene og soldatene. De som ikke hadde stemmerett. Marcus Thrane så, i likhet med signaturen L.L., avisen som en utvidelse av offentligheten:
[O]m mit Blad har Arbeidererne Ret til at sige: ‘Arbeiderforeningernes Blad er vort Blad, vort offentlige Organ, i dette Blad er det vi har Ret til at udtale vore Meninger paa vor Viis.’
Stemmene som tok ordet i Arbeider-Foreningernes Blad er unike. Det sies så ofte at vi vet lite om hva vanlige folk har tenkt og ment i historien, fordi dette ikke har nedfelt seg i tekst. Arbeider-Foreningernes Blad er et unntak. For her snakker de – ifølge L.L. – for første gang. Dermed burde historikere ha kastet seg over Arbeider-Foreningernes Blad, men få har brydd seg med å se hva arbeiderforeningenes medlemmer uttalte om sin egen deltakelse i foreningene. Ikke en gang navnet på foreningene er egentlig tatt helt alvorlig, for foreningene går i historiebøkene oftere under betegnelser som Thrane-ria, Thranebevegelsen, Thranittene eller endog Thraneopprøret. Allerede her forsvinner litt av den definisjonsmakten medlemmene forsøkte å erobre ved å ta i bruk det frie ord. I stedet for det konkrete begrepet foreninger med alle dets konnotasjoner av diskusjon og intellektuell virksomhet, har historiografiens begreper omskapt et bilde av en mer diffus bevegelse karakterisert kun ved lederens navn – Thrane.
Arbeiderforeningene handlet imidlertid ikke om blind tilslutning til en leder – foreningene representerte etableringen av fora for diskusjon og fri tanke.
Den utvidelsen av offentligheten som Arbeider-Foreningernes Blad proklamerte, innebar dermed en påstand om at ytringsfriheten i Norge ved midten av 1800-tallet simpelthen var begrenset til å eies av de høyere klasser. Dette avviker fra en utbredt oppfatning om utviklingen av den norske offentligheten på 1800-tallet, der man har ment at den blomstret opp i Norge etter 1814, eller i alle fall som en følge av 1814. Dette har man for eksempel kunnet hevde på bakgrunn av den sterke økningen i antall trykkerier og publikasjoner i Norge etter 1814. Det har riktignok vært velkjent at allmuen i liten grad lot sin stemme høre. Dette er imidlertid blitt forklart som en praktisk realitet mer enn en institusjonell hidring. Det tok tid for allmuen å venne seg til den nyervervede trykkefriheten, men den var ikke stengt for dem, har man trodd, slik skribentene i Arbeider-Foreningernes Blad hevdet.
En ny opposisjonspresse
Noe hadde likevel skjedd i 1814 som var helt nytt. Landet hadde fått en opposisjonspresse. Dette var simpelthen ulovlig frem til 1814, da kritikk av regjeringen hadde vært forbudt. Når vi nærmer oss midten av 1800-tallet hadde da også denne nye opposisjonspressen utviklet seg til mektige talerør for markante stemmer som beriket offentligheten med dyptgående og bredt orienterte politiske saker, slik som Morgenbladet i Christiania. Denne opposisjonelle pressen fikk dessuten ofte karakteristikken demokratisk, fordi den ofte talte embetsmannsstatens mektigste imot, og tok parti med de folkevalgte på Stortinget. Til tider kunne opposisjonspressen også oppfattes som svært radikal, hvilket blant annet skjedde da Morgenbladet kom i skade for å trykke rapporter fra februarrevolusjonen i Paris i 1848 – uten kritisk forbehold.
Morgenbladets radikale raptus skulle imidlertid raskt ta slutt da de politiske frontene i Christiania hardnet til som følge av nyhetene om revolusjonens utvikling i Europa. Her gjaldt det for og imot revolusjon, og det var viktig å ikke havne på feil side. Morgenbladets redaktør hoppet raskt tilbake på riktig side – som ubetinget kritisk til revolusjonen. En som ble skuffet over dette var Marcus Thrane, som lenge hadde ansett Morgenbladet for å være en fri stemme i et forholdsvis – slik så han det – autoritært styre. Han hadde lest rapportene fra Paris med begeistring, skrevet inn til avisen selv og gitt sitt besyv med i tidens aktuelle debatter. Morgenbladets tilbaketrekning viste imidlertid at avisen likevel ikke sto på folkets side, hevdet Thrane:
Da Februarrevolutionen udbrød, proklamerede Morgenbladet demokratisk: Republik!! men det havde ikke før udtalt før det blev indjaget en saadan forfærdelig Skræk baade af sine Abonnenter og Konkurenter, at det i al Hast skreg: ’Holdt! Høire rundt om – kring! paa Stedet Fod!’ og dermed var den Morro forbi.
Snart tok Morgenbladet også til å skrive hånlige bemerkninger om Arbeiderforeningene. Det fantes dermed grunner for allmuen til å mene seg fortiet inntil Marcus Thrane etablerer Arbeider-Foreningernes Blad. Følger vi signaturen L.L. et stykke videre, vil vi se at han mener denne fortielsen var utbredt, og at pressen ikke var så folkevennlige og demokratiske som de ga seg ut for å være: allmuen hadde nemlig forsøkt å ta ordet, men blitt avvist:
I Avisernes store Musikkorps har der ikke været et Instrument for den Fattige, hvorigjennem han kunde lade sin Stemme høre; han har maattet staa og høre paa (ja dandse til) de Stores Musik […]. Mange Smaafolk veed jeg have forsøgt at faa Et og Andet ind i saadanne Blade, som have været anseede for demokratiske (folkekjære) – men Pus ta’n! de gode demokratiske Blade har svaret Folket: «Vi ere gode Venner, men vi kysses ikke!»
Både Marcus Thrane og innsenderen la altså vekt på at ytringsfriheten også skulle gi vanlige folk en arena der de kunne ta ordet. De hadde dessuten tro på at denne allmuens ordskifte ville bringe perspektiver og erfaringer til torgs som ville påvirke myndighetene. Det var altså en oppfatning her om at myndighetene levde i en slags uvitenhet om hva deres politikk egentlig hadde å si for folket. Om folket fikk tale – ville myndighetene forstå, og handle deretter.
Denne optimismen om at allmuens ord ville bevege maktens menn var slående. Den offentlige samtalen ble forstått som kunnskapsutveksling, fra ulike ståsteder, slik vi ser i dette usignerte innlegget under tittelen Store og Smaa: «[N]aar Lovgivningen blev revideret af Mænd som vidste, hvad Maden smagte og hvad Dagsarbeide betyder, saa vilde denne vist befindes at indeholde mange Feil […].»
Når de «Store» og de «Smaa» begynner å snakke sammen, da vil altså ting endre seg. Slike innlegg og kommentarer viser at Arbeider-Foreningernes Blad var ment som en utvidelse av den eksisterende offentligheten, ikke som en separat offentlighet for arbeidsklassen. Åpenhet var dens credo – selv om overklassen ofte ikke ville innrømme at de leste avisen. Det ble rapportert om storbønder som leste den i skjul. Det var likevel en viktig side av avisens profil at den var skrevet for at allmuen skulle forstå innholdet, derfor finner vi et rikelig tilfang av fotnoter og parenteser som forklarer betegnelser og ord redaktøren antar folk ikke forstår, slik vi også så i LL.s innlegg: «Mange Smaafolk veed jeg have forsøgt at faa Et og Andet ind i saadanne Blade, som have været anseede for demokratiske (folkekjære)».
Allmuens opplysning
Rekken av innsendere til bladet gir et rikt innblikk i tidens problemer og klasseforskjeller, men de gir også et annet viktig innblikk: Nemlig i vanlige folks tanker omkring politikk. Langt på vei var denne politiske interessen en følge av Marcus Thranes initiativ. Det kan det ikke være tvil om. Men han har ikke kunnet skape hverken den politiske interessen eller kunnskapen uten at det fantes noe å bygge på. Arbeiderforeningenes suksess viser derfor at det fantes et gunstig jordsmonn for denne typen tiltak. Folket levde altså ikke i totalt mørke, slik man kan få inntrykk av. Flere av tidens stemmer påsto jo også dette selv. Åsmund Olavsson Vinje, selv en husmannssønn, påsto for eksempel at husmannsklassen knapt nok visste hva politikk og storting var for noe. Noe må de likevel ha visst, disse stemmeløse nederst på den sosiale rangstigen, ellers hadde det ikke vært mulig for Marcus Thrane å få tilslutning fra 30 000 arbeidere, husmenn og andre rundt i landet.
Ikke dermed sagt at ikke allmuen trengte mer opplysning. Mye mer. Arbeiderforeningen var derfor også et gigantisk opplysningsprosjekt.
Avisen var full av informasjon om geografi, statsformer, historie, diskusjoner om lover og ikke minst: Grunnloven. I januar 1850 ga Marcus Thrane ut Grunnloven som vedlegg til avisen, og på foreningenes sentralmøte i Christiania i august samme år var sakskartet i flere dager fylt opp av diskusjoner om Grunnloven – paragraf for paragraf. Diskusjonene ble så referert og trykt i Arbeider-Foreningernes Blad. Foreningsarbeidet og avisen var kort sagt et særegent politisk dannelsesprosjekt, innad som utad.
Arrestert, fengslet og dømt
Arbeiderforeningenes politiske dannelsesprosjekt ble stanset av myndighetene etter to og et halvt år ved at de satte i gang en omfattende rettsprosess som kriminaliserte foreningene. Dermed forvitret også den nye offentligheten som Arbeider-Foreningernes Blad sto for. Bladet ble fortsatt utgitt i noen år, men medlemsmassen sank drastisk, blant annet som en følge av at myndighetene trykket annonser der de informerte om at medlemmer som meldte seg ut av foreningene, aldri ville bli registrert som medlemmer. Altså: en utvetydig oppfordring om å forlate en organisasjon som nå var i ferd med å bli kriminalisert. Fremtredende medlemmer ble da også dømt for revolusjonær virksomhet – riktignok mot rettens bedre vitende. Det var dermed en politisk dom som ble felt over foreningene og som da også satte en stopper for den nylig utvidede offentligheten og ytringsfriheten.
Marcus Thrane (1817–1890). Bildet er trolig tatt etter at Thrane var blitt løslatt fra fengselet i 1858.
(Ukjent fotograf, Nasjonalbiblioteket)
Arbeidernes stemmer ble igjen tause. Noe var altså farlig ved Arbeiderforeningenes virksomhet. Min tese er at foreningenes opplysningsprosjekt, ikke minst slik de manifesterte seg i Arbeider-Foreningernes Blad, var noe av det myndighetene lot seg provosere mest av. Det var i alle fall maktpåliggende for myndighetene – her representert ved politimester Morgenstiernes brev til stattholderen – å fortsette kampen mot avisen etter at ledere som Marcus Thrane og andre ble fengslet. Dens innflytelse var altfor stor, både i omfang og innhold, og måtte stanses:
Fordeel af Bladets Standsning ligger efter min Formening væsentligst i at de 5,500 Exemplarer af Bladet, der hver Uge gik ud med de gemeneste Lærdomme og de infameste, om end dummeste, Insinuationer og Udfald mod den Kongelige Familie, mod Regjeringen og især mod Geistligheden, ikke længre læses af 40 à 50,000 enfoldige og udannede Mennesker, og hos hvem de kun formaae at fordunkle Begreberne og avle Misnøie og Had…
Morgenstiernes rapport illustrerer godt hvor stor utbredelse det skrevne ord hadde på midten av 1800-tallet. Man så ikke abonnents- og opplagstallene som en én-til-én-størrelse, men ganget opplaget med ti. Det skrevne ord ble delt i muntlige forsamlinger, og det var nettopp dette som var foreningenes metode i sitt opplysningsarbeid. For myndighetene var imidlertid allmuens politikk det samme som misnøye og hat – og dermed ikke en relevant del av den ytringsfriheten som Grunnlovens paragraf 100 hjemlet. Det var en feiltolkning, men det er en annen historie. Viktig for fortellingen i denne sammenheng er bare dette: Arbeidernes forsøk på å demokratisere og å utvide offentligheten ble stanset med makt ved at foreningenes medlemmer ble arrestert, fengslet og til sist dømt i Høyesterett i 1855 for sin virksomhet.
Kilder:
Arbeider-Foreningernes Blad, årgang 1849 og 1850.
Politimester Christian Morgenstiernes rapport til stattholderen, 23. oktober 1851. I Stattholderens rapporter, Riksarkivet, upublisert.