Biografier i offentlighetshistorien: Fernanda Nissen

Journalist, skribent, kulturformidler og politiker Fernanda Nissen hadde en aktiv og mangfoldig rolle i utviklingen av den norske offentligheten i tiårene før og etter 1900.

Bokver­ket om den norske offent­lighetens his­to­rie er ikke bare fortellin­gen om mediehis­toriske, sosial­his­toriske og kul­turelle endringer, men også om ulike aktør­ers avgjørende virk­somhet. Blant disse er Fer­nan­da Nis­sen (1862–1920), som i sitt aktive liv sam­ler mye av offent­lighetens historie.

Nis­sen var knyt­tet til den kul­turelle offent­ligheten på flere måter, til kvin­nebeveg­elsen og til arbei­der­beveg­elsen – og hun ble pop­ulær: Ved kom­muneval­get i Kris­tia­nia i 1916 ble hun innval­gt i bystyret med flest stem­mer av samtlige representanter.

Hun vok­ste opp i et ekstremt ressurssterkt hjem i Kragerø, som dat­ter av verft­seier, skip­sred­er, engel­sk kon­sul, ord­før­er og stort­ingsrep­re­sen­tant Thomas Thome­sen og hans kul­tur­in­ter­esserte hus­tru Bertha Marthine Olea Debes. Faren abon­nerte på flere uten­landske avis­er og var som stort­ingsrep­re­sen­tant i 1863 med på å gi ugifte kvin­ner økonomisk myn­dighet. Fer­nan­da hadde guver­nante før hun gikk over til byens pikeskole og fort­sat­te utdan­nelsen i Kris­tia­nia som tenåring, først på Frøken Falsens pikeskole og deretter på Hartvig Nis­sens såkalte “guver­nan­teskole”. Men hun ble aldri lær­er. I stedet søk­te hun tidlig mot det aktive offentlige livet i hov­ed­staden, på kaféene, i Arbei­der­sam­fun­det og etter hvert i pressen og poli­tikken. Hun var først gift med Lars Holst, radikal redak­tør i Bergens Tidende og deretter i Dag­bladet, der hun mest bidro med å over­sette uten­landske artik­ler. Siden ble hun jour­nal­ist, lit­ter­atur- og teaterkri­tik­er i Social-Demokrat­en (Arbei­derbladet, nå Dagsavisen).

Fotograf ukjent, eies av Nasjonalbiblioteket
Foto: Ukjentcb

Fotograf ukjent, eies av Nasjonalbiblioteket

Hun kom tidlig med i kvin­nebeveg­elsen som vok­ste fram på 1880-tal­let, først i diskusjon­sklubben Skuld og deretter i Norsk Kvin­nesaks­foren­ing fra 1884. Men gjen­nom­brud­det for henne som offentlig per­son kom med fyrstikkar­bei­der­streiken der hun kom med i streikekomi­teen. Engas­je­mentet i den sak­en fikk henne til å melde seg inn i det ferske Arbei­der­par­ti­et. Etter en opprivende og skan­daløs skilsmisse fly­t­tet hun etter hvert sam­men med gynekolo­gen Oscar Egede Nis­sen, som hun så giftet seg med. Nis­sen redi­gerte det meste av 1890-tal­let Social-Demokrat­en og Fer­nan­da ble fast tilknyt­tet avisen.

Fer­nan­da Nis­sen hadde nær kon­takt med en rekke av tidens store bildekun­st­nere og for­fat­tere, som Gar­borg og Bjørn­son. Men et hov­ed­pros­jekt for henne ble å utbre kjennskapet til og kjærligheten til teatret i arbei­derk­lassen. Teat­er­an­meldelsene hennes ble satt stor pris på av mange lesere, og etter oppret­telsen av Nation­althe­atret i 1899 arbei­det hun fram en ord­ning med arbei­der­forestill­inger i samar­beid med teateret og De samvirk­ende fag­foreninger i Kris­tia­nia. Dette ini­tia­tivet ble senere utgangspunkt for Folketeatersel­skapet og Folketeater­forenin­gen, som fort­sat­te teater­formidlin­gen og arbei­det for et eget Folketeater ved siden av Nation­althe­atret og Det Norske Teatret. Nis­sen var også tidlig inter­essert i film, og ble etter kinoloven av 1913 en av de to første film­sen­sorene, trass i at hun hadde vært mot­stander av forhåndssensur.

Om portret­tet

  • Bokver­ket om den norske offent­lighetens his­to­rie vil inklud­ere en rekke ram­me­tek­ster om begiven­heter og aktør­er som fort­jen­er en grundi­gere pre­sen­tasjon enn det den løpende his­to­riefortellin­gen kan gi rom for.
  • Utfor­drin­gen ved slike korte portret­ter lig­ger i å gi et inntrykk av aktørens sosiale bak­grunn og liv, sam­tidig som hov­ed­vek­ten må ligge på ved­k­om­mendes rel­e­vans for offent­ligheten og dens his­to­rie. Vi tar gjerne mot kom­mentar­er til denne teksten.

Som kom­mu­nalpoli­tik­er i Kris­tia­nia var hun ikke minst, som led­er av parkut­val­get, en dri­vkraft bak utbyg­gin­gen av flere offentlige park­er – Vige­landsparken så vel som to park­er på østkan­ten, Sofien­berg­parken og Tor­shov­parken – og skrev en rekke artik­ler om parkenes funksjon­er som åpne fellesrom i bysam­fun­net.  Hun engas­jerte seg ellers for bib­liotek­sut­byg­ging, ikke minst på østkan­ten, og ini­tierte oppret­telsen av føde­hjem, jord­morskol­er og husmorskoler.

Fer­nan­da Nis­sen døde av lunge­beten­nelse under en reise i Tysk­land, der hun skaf­fet seg kunnskap om teater og den drama­tiske poli­tiske situ­asjo­nen sam­men med Hul­da Gar­borg. Det norske arbei­der­par­ti arrangerte et stort min­nemøte da urnen var brakt til Kris­tia­nia, hvor en rekke vet­er­an­er i beveg­elsen hyl­let henne. I 1931 ble det reist et min­nes­merke over henne i Torshovparken.

Kilder:

Irene Iversen: “Fer­nan­da Nis­sen. Jour­nal­ist, kri­tik­er og poli­tik­er”, artikkel i Norsk biografisk lek­sikon, net­tut­gave, https://nbl.snl.no/Fernanda_Nissen besøkt feb­ru­ar 2015

Mari Jonassen (2013): Fer­nan­da Nis­sen – Kjærlighet og arbeid Oslo: Aschehoug

Jostein Grip­srud (1981): La denne vår scene bli flam­men… Per­spek­tiv­er og prak­sis i og omkring sosialdemokrati­ets teater­virk­somhet ca 1890–1940. Oslo-Bergen-Trom­sø: Universitetsforlaget

TEMA

O

ffentli
ghet

91 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen