Arbeiderpartiets Raymond Johansen lufter denne uken tanken om å tillate politisk reklame på fjernsyn i intervju med Dagens Næringsliv.
Dette er spesielt interessant av to grunner: Argumentasjonen Johansen benytter og det faktum at det er en fremstående representant for Arbeiderpartiet som ytrer det. Ap har vært mot politisk TV-reklame helt siden diskusjonen blusset opp i moderne tid da Akademikernes Fellesforbund kjøpte opp all reklametid på den nystartede kanalen TV 2. Hovedargumentet gjennom disse 20 årene har vekslet mellom det såkalte økonomiargumentet (politisk reklame er så dyrt at det kun vil gagne de største partiene) og maktargumentet (politisk reklamefilm er spesielt mektig og manipulativt). Det klart viktigste for Ap har allikevel vært økonomiargumentet.
- Les mer om argumentene her: Argumenter for og mot politisk reklame på fjernsyn, og funn fra faktiske filmer
Politisk reklame
Vox Publica har flere ganger tidligere drøftet ulike sider ved det norske forbudet mot politisk reklamefilm på TV, partienes bruk av politisk reklame på internett, eller andre sider av lovgivningen.
I intervjuet med Dagens Næringsliv, er det derimot argumentet om fordelene ved politisk direktekommunikasjon, eller politisk kommunikasjon uten journalister som kritisk filter og portvokter, som blir fremført:
«–Hvis mediene selv ikke graver i saker, eller vi politikere ikke greier å nå gjennom lydmuren, og du ikke får redaksjonell plass, må du kanskje få betalingsplass (…)»
Argumentet er ikke nytt, og har jevnlig blitt brukt i debatten, men har vanligvis blitt fremført av representanter fra borgerlig side av politikken. Det sentrale i argumentet er politikernes egne behov for å få fremstilt sin side av saken i et medielandskap hvor negative oppslag er mer salgbare og mer oppsiktsvekkende, og journalister og redaksjoner ofte ønsker seg en viss dramaturgi og konflikt. Hvis en i tillegg spleiser dette med det journalistiske idealet om å være kritisk til makta, får en en situasjon hvor det ikke alltid er like lett for politikere å kommunisere.
Anundsens politiske reklamefilm
For tiden er det ingen som illustrerer dette behovet og disse vanskelighetene bedre enn justisminister Anders Anundsen. Mandag slapp han en litt over 30 minutter lang film via Regjeringen.no – «Trygghet i hverdagen», hvor Anundsen har en programlederrolle – og forteller om ulike tiltak han og regjeringen har gjort for å gjøre landet tryggere. Underveis i filmen intervjuer Anundsen også en rekke personer – politimester i Oslo politidistrikt, sjefen ved politiets utlendingsenhet og leder i Beredskapstroppen, for å nevne noen.
Justisminister Anders Anundsen og et politihelikopter (Foto: skjermbilde fra “Trygghet i hverdagen”).
At politikere benytter seg av filmmediet for å kommunisere, og spesifikt lager politisk reklamefilm som skal vises på nett, er langt fra noe nytt. Tonen, argumentene og innholdet i filmen vekker imidlertid oppsikt. Spesielt provoserer introduksjonen, hvor Anundsen tar for seg deler av den norske journaliststanden:
“En av de tingene som er mest frustrerende som politiker er at media ofte er opptatt av å finne de negative vinklingene på sakene (…) Derfor har vi laget en egen film (…) Vi skal snakke om det på vår måte, ikke med de vinklingene som NRK, Aftenposten, VG og Dagbladet ønsker å kjøre (…)”
Anundsen selv forteller til NRK at dette utsagnets funksjon er å presisere at dette nettopp ikke er journalistikk, men en informasjonsvideo. Det virker som om norsk presse ikke tolker Anundsen på den måten, og kjører oppslag med overskrifter som “– Dette er propaganda”, “– Anundsen beklager at vi har en kritisk presse” og “Ville trolig vært forbudt politisk reklame om den var vist på TV”. Videoen omtales av både NRK, VG og TV 2 nesten konsekvent som en “skrytevideo”.
At pressen reagerer slik er ikke spesielt overraskende, og er noe Anundsen må ha forutsett. Han har nemlig en lang historie med et anstrengt forhold til mediene bak seg. Fra brenningen av Tønsbergs Blad til presseblokaden i forbindelse med asylbarnsaken, er dette nye utspillet et av flere i en lengre rekke med samme tendens: Å enten skylde på, eller kjefte på mediene som svar på kritikk fra nevnte medier. Med dette siste utspillet er det grunn til å spørre seg selv om Anundsen aktivt dyrker sitt fiendeforhold til pressen, noe som kanskje gir gjenklang hos folk han allerede nyter støtte fra, og folk som er lei av medienes evige jag etter feil og negative oppslag.
Sånn sett trenger ikke dette være et veldig utaktisk grep av Anundsen, negative oppslag til tross. Inne i filmen finnes det nemlig også en rekke gode argumenter for at han gjør en god jobb. I tillegg bretter filmen ut en rekke ulike tiltak som er blitt iverksatt. Dette er argumenter som regjeringens og Fremskrittspartiets støttespillere nok vil like, og kanskje benytte videre i sine hverdagsdiskusjoner. For ikke å snakke om Fremskrittspartiets medlemmer i landets lokallag. Dette er argumenter de kan benytte fremover i valgkampen. Det handler om hvem Anundsen ønsker å nå, og hvem han ønsker å overbevise. I dette tilfellet er det nok FrP-velgere og Frp-medlemmer statsråden ønsker å kommunisere med.
Problematisk kritikk?
Både Johansens utspill til DN og Anundsens opptreden i reklamefilmen vil nok bli grundig diskutert i uken som kommer. I den forbindelse er det interessant å merke seg at en også i pressen trekker linjen mellom internett-filmen og politisk reklame på TV. Til tross for at politisk reklamefilm fortsatt er forbudt på TV, er det fortsatt mulig å hevde at det ikke bør være et problem i seg selv at politikere benytter seg av film (på nett eller på kino, hvor det er lovlig), eller velger å ta ordet selv i visse sammenhenger. At politikere gjør dette (for eksempel gjennom en pressekonferanse eller en pressemelding), er hverken nytt eller spesielt suspekt.
Det er ingen tvil om at Anders Anundsen har laget seg en politisk reklamefilm. Det er ikke det viktige spørsmålet. Det viktige spørsmålet er hvorvidt argumentene som fremføres, selve fremstillingen i filmen, eller bruken av embedsverket er kritikkverdig.