Lars Roar Langslet – NRK-monopolets banemann

“Ingen har vært vik­tigere for norsk kon­ser­vatisme de siste 60 årene, enn Lars Roar Langslet”, skrev kunnskapsmin­is­ter Tor­b­jørn Røe Isak­sen i Aften­posten 19. jan­u­ar. Og allerede her er vi ved kjer­nen i Langslets virke: kon­ser­vatis­men. Han ble mag­is­ter i idéhis­to­rie fra Uni­ver­sitetet i Oslo i 1962, der han blant annet fordypet seg i Karl Marx, uten å bli marx­ist. Han utga siden en rekke bøk­er om kon­ser­vatis­men som ide­olo­gi: Kon­ser­vatis­men fra Hume til idag (1965), Foran­dre for å bevare (1969), Fri­het og orden (1974) og Kon­ser­vatis­mens his­to­rie (1975). Han skrev bøk­er om John Lyng som arkitek­ten bak det borg­erlige reg­jer­ingssamar­bei­det, om Ham­sun og Hol­berg, og utga en lang rekke konge­bøk­er og verk om katolisismen.

Langslets bib­li­ografi vis­er tydeligere enn noe annet norsk for­fat­ter­skap hvor­dan han var opp­tatt av å utvikle kon­ser­vatis­men som ide­ol­o­gisk plat­tform, men han ville sam­tidig tilpasse den til samti­den han levde i. Han ville – kan vi si – fornye og opp­datere kon­ser­vatis­men slik at den ikke stivnet. Tanken om å foran­dre for å bevare kan der­for sees som særlig vik­tig i hans forestill­ingsver­den. Vi lever daglig med virknin­gene av det han gjen­nom­førte i sin frem­skutte posisjon som kul­tur­min­is­ter i Kåre Willochs Høyre-reg­jer­ing fra 1981 til 1986. 

Mediekritikk fra høyre

Langslets par­ti, Høyre, lik­te seg slett ikke da Stortinget ved­tok å opprette NRK i 1933. I voterin­gen om kringkast­ing med stats­drift stemte 36 av Høyres rep­re­sen­tan­ter imot, kun to stemte for. Men Arbei­der­par­ti­et, Ven­stre og Bon­de­par­ti­et sikret fler­tall for å opprette et stats­drevet NRK, slik vi kjen­ner det. 

Mot­standen mot NRK var alt­så stor i Høyre helt fra starten. Og Høyre fort­sat­te som et NRK-skep­tisk par­ti i hele monopo­lets lev­etid. Vi ser det i 1950- og 60-årene: Høyres presse var ofte tonean­givende i kri­tikken mot NRK. Høyre­pressen var lan­dets største par­tipoli­tiske avis­gruppe, med over 40 avis­er. Mange av dem var blant lan­dets største, slik som Aften­posten og Adresseav­isen. De ful­gte NRK med argusøyne og kri­tikken satt ofte løst.

Oslo 16. desem­ber 1981: Kul­tur­min­is­ter Lars Roar Langslet offentlig­gjør hvem som skal få dri­ve forsøksvirk­somhet med nær­ra­dio. Doku­ment­bunken foran ham er alle søk­nadene om nær­ra­dio­drift. Foto: Bjørn Sig­urd­søn / NTB scanpix

I 1960-årenes NRK-debat­ter ble det enda tydeligere at kri­tikken mot NRK alltid kom fra de borg­erlige par­tiene, mens NRK ble forsvart av Arbei­der­par­ti­et og SF. Par­ti­pressen delte seg tilsvarende: Borg­erlig presse gikk hardt ut mot kringkast­ingss­jef Hans Jacob Ustvedt, som ledet NRK i tiden 1962–72, mens arbei­der­pressen og SF-avisen Ori­en­ter­ing forsvarte NRK. 

Det var i denne situ­asjo­nen at Lars Roar Langslet entret sce­nen, som ung akademik­er med ambisjon­er om å fornye og opp­datere kon­ser­vatis­men som ide­olo­gi. Han fikk tidlig syn­lige posisjon­er. Han var for­mann i Det norske Stu­den­ter­sam­fund i 1960. Han del­tok også i de såkalte isme-debat­tene i NRK-fjern­synet i 1963–64. Dette var fire store TV-debat­ter om kon­ser­vatis­men, sosial­is­men, lib­er­al­is­men og kom­mu­nis­men som poli­tiske ide­olo­gi­er. Hvor stod de egentlig etter at Kings Bay-sak­en hadde rys­tet Norge som lan­det største poli­tiske krise etter kri­gen? Disse TV-debat­tene ble ledet av den lett arro­gante Kjell Arnljot Wig, og er siden blitt leg­en­dariske i norsk TV-his­to­rie. Langslet del­tok og frem­stod her som en autoritet. 

En annen plat­tform han bygget opp var Min­er­vas kvar­talsskrift, der han var redak­tør i en årrekke. Dette tidsskriftet bruk­te han bevisst for å legge grunnlaget for en tidsmes­sig og fornyet kon­ser­vatisme. I 1966 kom Min­er­va med et spe­sial­num­mer om NRK. I dette num­meret ble kri­tikken mot NRK mer prin­sip­iell enn før. En rekke artik­ler gikk dypt inn på radio og TV som medieformer. Per Løn­ning skrev om NRKs kirke­lige pro­gram­mer, Ani­ta Wern­er om barn og TV. Tore Lind­bekk skrev om “den radikale idyll” på Marienlyst, mens Halvor Sten­stad­vold skrev så inngående om TV-medi­ets estetikk at det fort­satt er inter­es­sant lesning.

På dette tid­spunk­tet i 1966 fantes det knapt noen medieforskn­ing i Norge. Det lille som eksis­terte var den aller tidlig­ste utgave av norsk presse­forskn­ing. Om radio og TV som medi­er fantes det rett og slett intet. Der­for kom denne utgaven av Min­er­vas kvar­talsskrift til å vekke opp­sikt. Utgaven sat­te dag­sor­den for NRK-debat­ten. Det vil si: tidsskriftet gjorde kri­tikken av NRK mer prin­sip­iell og ser­iøs enn før. 

For en oppmykning av monopolet

Slik beg­y­nte Lars Roar Langslet å gripe inn i sam­funns­de­bat­ten: begrun­net og motivert ut fra et bevisst kon­ser­v­a­tivt utgangspunkt. I en rekke inn­legg i pressen i de føl­gende år, viste han seg igjen svært opp­tatt av tidens nye strømninger, ikke minst i radio og TV – alt­så NRK. I 1969 ble han stort­ingsrep­re­sen­tant og denne posisjo­nen ga ham større tyn­gde når han del­tok i disse debat­tene. Tidlig i 1970-årene var han blitt en av Høyres vik­tig­ste stem­mer i de løpende debat­tene som alltid raste om NRK på denne tiden.

Par­al­lelt med Høyre­bøl­gen som vok­ste frem i siste del av 1970-årene, økte par­ti­ets skep­sis til NRKs monopol. I Høyres kringkast­ing­sut­valg våren 1980 fores­lo par­ti­et å myke opp monopolord­nin­gen. Doku­mentet het “Kringkast­ing i Norge – per­spek­tiv­er og muligheter” – og det var Lars Roar Langslet som ledet arbei­det. Utval­get gikk inn for fri etab­ler­ing av nær­ra­dio­er, fri rett for lokale kabel-TV-anlegg til å sende over felle­san­ten­nean­legg og rett for andre enn NRK til å bruke P2-nettet. 

Denne utred­nin­gen sat­te i 1980 straks ny fart i NRK-debat­ten. Plut­selig var NRKs monopol­still­ing ikke lenger noen selvfølge. Før stort­ingsval­get i 1981 gikk Høyre, Kris­telig Folkepar­ti og Sen­ter­par­ti­et sam­men om en “opp­mykn­ing” av NRK-monopo­let i neste stort­ingspe­ri­ode. Andre enn NRK burde også lage radio og fjern­syn, mente de, og tenk­te særlig på friv­il­lige organisasjoner. 

Ved val­get i 1981 fikk de tre borg­erlige par­tiene fler­tall i Stortinget. Høyre dan­net likev­el reg­jer­ing alene, men med de to andre som støt­teparti­er. Kåre Willoch ble statsmin­is­ter og gjorde Lars Roar Langslet til lan­dets første kul­tur­min­is­ter. Kul­tur og viten­skap ble sam­tidig skilt ut fra Kirke- og under­vis­nings­de­parte­mentet som eget saks­felt. Da Willochs reg­jer­ing la frem sin tiltre­delseserk­læring for Stortinget den 15. okto­ber, lovet den å myke opp NRK-monopolet. 

Utnyttet lovens unntaksbestemmelser

I etter­tid er det ofte blitt sagt at det første denne reg­jerin­gen gjorde, var å oppløse NRKs monopol. Og det er mye rett i dette, for­di beslut­nin­gen gikk så fort og var så syn­lig. Tiden var kort fra 15. okto­ber til 16. desem­ber 1981. Men i løpet av disse ukene utførte Lars Roar Langslet og hans stab det som skulle til for å oppløse NRK-monopo­let. I et fest­skrift som ble utgitt til Hans Fredrik Dahls 70-års­dag i 2009 ga Lars Roar Langslet sin egen ver­sjon av dette arbei­det. Det fremgår tydelig av hans frem­still­ing at målet om oppløs­ning av NRK-monopo­let var klart helt fra beg­yn­nelsen. Det gjaldt bare å finne ut på hvilken måte det rent formelt kunne utføres. Han innrøm­mer at de hele veien opp­trådte strate­gisk både innad og utad for å få det til. 

Årsak­ene til at Høyre og dets støt­teparti­er øns­ket slutt på NRK-monopo­let var flere. Kris­telig Folkepar­ti øns­ket sendemu­ligheter for menigheter og kristne organ­isas­jon­er. Sen­ter­par­ti­et så for seg gras­ro­tini­tia­tiv­er og lokalra­dio. Lokale krav om at NRK måtte desen­tralis­eres hadde da også fått økt tyn­gde utover i 1970-årene. Ny teknolo­gi gjorde dette mulig. Satel­litt-TV og video ville også snart komme. 

Men også NRKs måte å for­valte monopolord­nin­gen på spilte inn. I 1960- og 1970-årene hadde NRK vært mer kon­tro­ver­siell enn noensinne. Kri­tik­erne snakket om “fyrste­hof­fet på Marienlyst” og fryk­tet at en liten gruppe pro­gram­skapere kunne manip­ulere hele folket og dirigere opin­io­nen via NRK. Pås­tander om at radikalere på Marienlyst mis­bruk­te NRK-monopo­let til mis­joner­ing for sine egne poli­tiske syn­spunk­ter – langt ute på ven­stres­i­den – under­gravde mye av tilliten til NRK. Kri­tikken hadde top­pet seg under den såkalte “hus­tuk­ts­de­bat­ten” i Stortinget i 1975. Da truet et fler­tall med skrevne ret­ningslin­jer hvis ikke NRK holdt bedre orden i sitt hus. Debat­ten er en av de mest drama­tiske NRK-debat­ter som noen­gang er blitt holdt i dette land. Og den rys­tet NRK langt ned i dets grun­nvoller. Selv fem år etter, i 1980, hen­viste Høyres kringkast­ing­sut­valg til det radikale “mis­bruket” av NRK-monopo­let da det skulle begrunne hvor­for det var nød­vendig å myke det opp. Pro­gram­skaperen Bjørn Nilsen var en av dem som VG og Høyre­pressen hadde kri­tis­ert aller mest for dette. 

Alt dette lå i bak­grun­nen da Lars Roar Langslet ledet arbei­det med å avvikle NRKs monopol i ukene fra okto­ber til desem­ber 1981. Den 16. desem­ber var alt klart. Han inviterte til pressekon­fer­anse i Reg­jer­ings­bygnin­gen. Å endre kringkast­ingsloven for å oppløse monopo­let hadde vist seg umulig på så kort tid. Ist­e­den utnyt­tet han lovens unntaks­bestem­melser. Der­for kun­ngjorde han nå at en rekke aktør­er hadde fått tilla­telse til å dri­ve nær­ra­dio, lokalt kabel-TV og mot­ta over­føringer fra den nye OTS-satel­lit­ten. Tila­telsene ble gitt til 19 foreninger og andre sam­menslut­ninger, menigheter og utdan­ningsin­sti­tusjon­er for nær­ra­dio, til syv kabelsel­skaper og tre kabel-TV-kons­esjonær­er. De kom fra hele lan­det. Kons­esjons­doku­mentene var allerede utsendt fra departe­mentet – og tilla­telsene skulle gjelde fra 1. jan­u­ar 1982 og to år fremover. 

Denne pressekon­fer­ansen 16. desem­ber 1981 ble et høy­depunkt i Lars Roar Langslets poli­tiske kar­riere. Fotografene fore­viget ham mens han der satt mel­lom papir­bunkene og delte ut kons­esjonene. Bildet er blitt stående i his­to­riebøkene. I dette øye­b­likket var NRK-monopo­lets tid i realiteten over – selv om det formelle drøyde enda noen år. 

Konservativ mediepolitikk

Beslut­nin­gen om å avvikle NRK-monopo­let var slett ingen selvfølge på dette tid­spunk­tet. Tiltaket var omstridt og hadde for eksem­pel ingen støtte fra Arbei­der­par­ti­et. Men i etterkant fant mot­standerne ut at det var umulig å skru tiden tilbake – akku­rat slik Langslet hadde forut­sett. For i mel­lomti­den hadde Norge fått nye nær­ra­dio­er med et mang­fold som lan­det tidligere ikke hadde hatt. Nye navn som radiO­rakel, Radio Nova, Radio Oslo dukket opp. Forsøk med lokal-TV var kom­met i gang, blant annet på Elverum. Snart kalte man det rett og slett for “den nye mediealderen.”

Sam­tidig med lib­er­alis­erin­gen av eteren fikk videospilleren sitt gjen­nom­brudd i Norge, og fra him­me­len kom sig­na­lene ned fra nye TV-satel­lit­ter. Denne “nye mediealderen” ble av mange opplevd som en brå foran­dring og skapte straks avs­tand tilbake til NRK-monopo­lets dager. I sin tale på pressekon­fer­ansen frem­stilte Langslet sin poli­tikk som et forsvarstil­tak: “Vi må frigjøre de krefter vi har, for å skape en større bred­de i det som lages av kringkast­ing i Norge, så vi ikke blir pas­sive mot­takere av det som kom­mer utenfra.”

Hans brudd med NRK-monopo­let er siden blitt stående som et av de mest avgjørende øye­b­likk i norsk mediehis­to­rie. Monopolop­pløs­nin­gen er fak­tisk ett av nok­så få eksem­pler på at kon­ser­v­a­tiv ide­olo­gi også har skapt mediepoli­tikk i Norge. Mange andre mediepoli­tiske tiltak har utgått fra en sen­trum-ven­stre­al­lianse i norsk poli­tikk, slik som oppret­telsen av NRK i 1933, det kom­mu­nale kinosys­temet etter 1913 og ord­nin­gen med statlig press­es­tøtte i 1969. Høyre-reg­jerin­gens oppløs­ning av NRK-monopo­let i 1981 skiller seg ut i dette bildet. For å forstå bak­grun­nen for dette må vi kjenne til Høyres skep­sis mot NRK helt siden 1933. Men vi må også kjenne til hvor­dan Lars Roar Langslet mod­erniserte norsk kon­ser­v­a­tiv ide­olo­gi fra 1960-årene og fre­mover. Etter hvert trakk han også radio og TV inn i denne mod­erniserin­gen, inntil han i 1981 trakk kon­sekvensene og gjorde slutt på hele NRK-monopo­let – etter nesten 50 år. 

I all etter­tid vil Lars Roar Langslet bli hus­ket for dette. Et helt annet spørsmål er om det finnes noe rimelig samsvar mel­lom hans inten­sjon­er om avviklin­gen av NRK-monopo­let og det fak­tiske kanaltil­budet Norge fikk i årene som ful­gte. Hva han selv mente om det radio- og TV-tilbudet han hadde åpnet opp for, bør kart­legges av hans frem­tidi­ge biografer. 

Kilder

De to vik­tig­ste kildene som er brukt i artikkelen:

Hans Fredrik Dahl og Hen­rik G. Bas­tiansen: Over til Oslo. NRK som monopol 1945–1981, Oslo: Cap­pe­len 1999

Lars Roar Langslet: “Da NRK-monopo­let sprakk”, i Hen­rik G. Bas­tiansen, Bernt Hagtvet, Guri Hjeltnes, Knut Lund­by og Helge Røn­ning (red.): Det ele­gante uro­mo­ment. Hans Fredrik Dahl og offent­ligheten, Oslo: Pax 2009