Biskop Berggrav hadde tidligere på året, rett etter krigens utbrudd, kommet med et par radiotaler til det norske folk hvor han mante til samhold og ro. I talen Nordmenns holdning kjenner man tydelig på nervøsiteten som rådet i befolkningen, og biskopen vektlegger viktigheten av å møte krigens nye hverdag med selvdisiplin og verdighet:
Er vi okkupert, så tar vi konsekvensene. Vi er og blir nordmenn, ingen får oss fra det. Men nettop fordi vi er nordmenn, er vi mennesker med disiplin og med verdig holdning. Ingen smisking eller kryping. Heller ingen dum kjekking. «Bad losers» har vi ikke bruk for å være.
Talen er som en fars formanende preken, med konkrete råd for å forsøke å opprettholde rasjonell tenkning når angsten tar overhånd. Men mest av alt fungerer den som et slags nasjonalt trøstende og oppmuntrende håndtrykk: «Man kan vel ikke gi hverandre et håndtrykk gjennem radio. Jeg gjør det allikevel.»
Men tilbake til senhøsten. I forkant av dette felleskirkelige møtet en oktoberdag i 1940, hadde biskop Berggrav sammen med professor Ole Hallesby og rektor Hans Høeg, utarbeidet en erklæring om et Kristent Samråd, en slags kirkelig rådslagningsgruppe, og med det selve grunnlaget for kirkens kamp mot nazismen i Norge. Denne erklæringen fikk full tilslutning på møtet, og ble underskrevet av biskop Eivind Berggrav, biskop Ragnvald Indrebø, professor Ole Hallesby, legpredikant Ludvig Hope, jurist Kristian Hansson, lærer Hans Høeg, misjonsprest Einar Smeby, og prest Ingvald Bernhard Carlsen. Et persongalleri der flere tidligere hadde markert avstand til hverandre, men som nå samlet seg sterkt om denne saken.
Noen dager seinere, 28. oktober, gikk gruppa offentlig ut med erklæringen på et folkemøte i Calmeyergatens Misjonshus, og både møtet og erklæringen vakte stor oppmerksomhet over hele landet. I forlengelsen av det holdt Ole Hallesby, Johan Støren, Ludvig Hope og Eivind Berggrav hver sin tale. Talene er fulle av rop om omvendelse, om å stå sammen, om å søke Gud og bønnen mer. Jeg tar med noen glimt fra Hallesbys tale. Ole Hallesby taler med sitt vante, tydelige språk om Guds veldige hånd, om synd og om bønn, og om krigen som en straff fra oven:
Den 9. april la Gud sin veldige hånd på oss alle i Norge. Det kom så uventet og overraskende. Vi var uforberedte her i landet. Ikke bare militært, men også åndelig. (…) Da måtte jeg ydmyge mig og innrømme at Gud har rett når han tukter og straffer oss her i Norge. Vi har syndet så meget og så grovt her i landet, både de troende og de vantro, både den enkelte og folket, at Gud ikke kunde utsette straffen lenger.
Den ferske erklæringen løftes fram som et lys i mørket:
Og idag må jeg nevne den store gave og den store glede, som det sikkert er for oss alle, at vi kan holde dette møte, for å dokumentere den nye enhet som er skapt i vår kirke.
At vi nu kan stå sammen, som I hørte, uten omsvøp på Guds inspirerte ord efter vår lutherske bekjennelse, det er i sannhet virket av Guds veldige hånd, og ikke av noe menneske.
Og det mest gledelige er dette, at enheten ikke er bygget på et kompromis, at man altså ikke har skapt en ny grunn for enhet. Nei, det nye er enheten på den gamle grunn.
Kristent Samråd utarbeidet senere brevet Kirkens grunn, der Den norske kirke hevdet sin åndelige frihet og suverenitet under okkupasjonen. Brevet ble lest opp fra prekestoler rundt om i landet 1. påskedag 1942, og la grunnlag for at et stort flertall av statskirkens prester nedla sine embeter. Kristent Samråd gikk i oppløsning i april 1942, og Den midlertidige kirkeledelse overtok. Seinere ble de fleste av rådets medlemmer arrestert og sendt til Grini.
Kilder:
Oscar Handleland (1945): Kristent Samråd i kirkekampen
snl.no
no.wikipedia.org