– Det har vært skrevet mye om det presseetiske, og mange har fortalt om hvordan de opplevde å være i medias søkelys, men det finnes lite systematisk forskning på de psykologiske konsekvensene, sier psykologspesialist Kim Karlsen. Han og professor i psykologi, Fanny Duckert ga nylig ut boken I medienes søkelys, som tar for seg hvordan medieeksponering påvirker helsen.
De gjennomførte dybdeintervjuer med ledere, idrettsutøvere, politikere, TV-programledere og mediekommentatorer som hadde vært gjenstand for sterkt negativ medieomtale over lengre tid. De fleste informantene hadde selvstendige stillinger, var velutdannede og hadde noe tidligere medieerfaring. Likevel var de fleste uforberedte på intensiteten og omfanget og opplevde medieoppslagene som en sterk belastning. Informantene hadde vært involvert i ulike saker, som maktkamper eller påstander om upassende adferd, og for mange var det alvorlige anklager som lå til grunn for medieomtalen.
Kim Karlsen og Fanny Duckert ga nylig ut boken I medienes søkelys, som tar for seg hvordan medieeksponering påvirker helsen.
Går ut over helsen
Informantene som opplevde de sterkeste belastningene fortalte om helseplager som søvnvansker, selvmordstanker, angstsymptomer, psykosomatiske plager og utmattelse. Flere ble sykmeldte. Dette var særlig personer som opplevde mediedekningen som ensidig, og at den angrep dem som personer. Det ble meldt om færre helseplager hos de informantene som opplevde at kritikken gikk på deres yrke eller virke, og ikke på dem som privatpersoner.
Et annet fellestrekk blant dem som opplevde sterkere belastning var at de falt ut av jobben og mistet støtteapparatet knyttet til denne.
– Hvis de ikke hadde ressurser fra jobben eller adekvat støtteapparat, så gikk det dårligere med dem, sier Fanny Duckert. – Dette en viktig melding til arbeidsgivere.
Er omfanget en del av presseetikken?
De fleste informantene sa at de ble overveldet av selve omfanget av mediedekningen, og mente at Pressens faglige utvalg (PFU) bedriver ansvarsfraskriving når det ikke tar hensyn til dette i de presseetiske vurderingene. Samtidig så er det ikke slik at avisene skal la være å skrive om en en sak fordi andre skriver om den. – Men redaksjonene kan se at nå er det stort medietrykk mot akkurat denne personen, og ta dette inn i sine redaksjonelle vurderinger, sier Kim Karlsen.
Kim Karlsen og Fanny Duckert har gjennomført dybdeintervjuer med medieprofiler om helsemessige konsekvenser av negativ medieomtale. Foto: Aurora Nordnes. Opphavsrett: Psykologisk.no
Det er også ulikt hvor mye folk tåler, men de fleste tåler mer når kritikken ikke går direkte på dem som privatpersoner.
– De som lever i symbiose med media, som idrettsutøvere, kan venne seg til å leve med stort mediepress så lenge det handler som deres virke, sier Kim Karlsen.
– Men når det går over til å handle om andre ting, som personlige skandaler, og de mister kontrollen, så blir det fort noe annet.
Tap av kontroll
Informantene opplevde tap av kontroll som særlig vanskelig. De visste ikke hvordan neste medieoppslag ville se ut, hvordan utsagnene deres ville bli brukt, hvordan saken ville bli vinklet og hvilke andre kilder som kom til å bli brukt. Ventetiden var som regel preget av dårlig søvn og konsentrasjonsvansker. På den annen side så kan ikke intervjuobjektene kreve å kontrollere pressen heller.
Om bokens forfattere
Fanny Duckert er klinisk spesialist og organisasjonspsykolog. Hun er professor i psykologi ved Universitetet i Oslo.
Kim Edgar Karlsen er spesialist i klinisk psykologi og assisterende avdelingssjef ved Voksenpsykiatrisk avdeling, Diakonhjemmet sykehus i Oslo.
– Helt klart, det er jo litt av poenget med en fri presse, sier Kim Karlsen.
– Men hvis det går an å gi intervjuobjektene litt informasjon om hvem andre som skal uttale seg, om hvordan saken blir vinklet, og når den skal publiseres, så kan det hjelpe. Tydelige rammer rundt intervjusituasjonen skaper tillit, og vil også føre til at journalisten får bedre svar.
Samtidig imøtegåelse og tilsvar
Mange av informantene fortalte at de ikke kunne stole på journalistene, og satt ofte igjen med en opplevelse av at journalistene aktivt ønsket å ødelegge for dem. Nesten ingen av informantene opplevde at de hadde mulighet til samtidig imøtegåelse. Dessuten var det nesten ingen som benyttet seg av tilsvarsretten.
– Noen forklarte dette med taushetsplikt, mens andre ikke ville gi tilsvar fordi de var redd det bare ville gi media mer ved til bålet. Andre igjen var så utmattet at de ikke orket å svare, sier Duckert.
Et underliggende problem var at mange av informantene ikke helt skjønte hva samtidig imøtegåelse og tilsvarsrett egentlig innebar.
– Journalistene må sikre seg at folk har en reell mulighet til imøtegåelse, og at de skjønner hva imøtegåelse og tilsvarsrett er. Det var det ikke alle informantene som visste, de skjønte ikke helt hva det innebar, sier Duckert. – Det vil hjelpe hvis de ikke må svare med en gang, men for eksempel får en halvtime til å tenke seg om, sier Duckert.
Mange av de informantene som hadde sagt «ingen kommentar» eller ikke brukt muligheten til å uttale seg, angret på dette i etterkant. Å fortelle sin historie på sine egne premisser har vært til hjelp for mange
– Flere hadde gitt ut bok i etterkant og var veldig glade for at de hadde gjort det, sier Duckert.
Noen hadde også brukt sosiale medier til å fortelle sin historie. Andre valgte å skjerme seg helt for sosiale medier, fordi det ble så intenst.
Stigmatiserende faktabokser
Ikke overraskende opplevde informantene forsider, overskrifter, bilder og ingresser som særlig belastende.
– De sa for eksempel at media valgte bilder der de så veldig skurkete ut, sier Kim Karlsen. – Og at bildene ble koblet med negative ord, som løgner eller skandale.
Mer overraskende er det at mange opplevde de gjentagende faktaboksene som særlig stigmatiserende. Faktaboksene innebar en varig stempling og at de stadig ble forbundet med en sak de helst ville legge bak seg. Anonym kritikk, som for eksempel ledere i avisene, eller anonyme kommentatorer, var også vanskelig å forholde seg til.
Barn og foreldre
Flere av informantene rapporterte om klare overtramp fra journalister, og at journalister og fotografer beleiret hjemmet deres.
Noen opplevde at journalistene ringte til barna deres
– Noen opplevde at journalistene ringte til barna deres. Mobiltelefonen står jo gjerne i foreldrenes navn, så numrene kommer opp når de søker på dem. Men noen fortsatte å ringe, selv etter at de hadde fått vite at telefonen tilhørte et barn. Det er hensynsløst, sier Duckert.
Vi har hørt mye om hvordan kritisk mediedekning kan gå ut over barna, men Fanny Duckert forteller at det også ofte var en utfordring for dem som hadde foreldre i live.
– Foreldrene deres fulgte med på sakene, var engstelige og ringte hver gang det var et oppslag. Så måtte informantene ta seg av dem også, i tillegg til alt annet.
Gjemmer seg
Mange av informantene opplevde det som om absolutt alle leste sakene om dem, og at alle stirret på dem. Flere begynte med unngåelsesadferd, som å gjemme seg unna, og ikke å møte blikkene til folk. De prøvde ofte å endre på utseendet sitt med briller, hår og klær.
– Ingen rapporterte imidlertid at de hadde blitt hetset på gata. Når noen tok kontakt med dem på gata, så var det nesten utelukkende for å gi støtte, sier Kim Karlsen.
Fem år etterpå
De intervjuet en del av informantene på nytt etter fem år.
– Etter fem år gikk det bra med de fleste. De var i jobb og de fungerte. Men flere begynte å skjelve eller fikk tårer i øynene når vi begynte å snakke om hendelsene. Det var som å ha et sår med skorpe over; det var ikke helet, sier Duckert.
Flere beskrev fortsatt helseplager og varig svekket livskvalitet, som at de ikke kunne stole på folk, eller hadde vansker med å glede seg over ting uten forbehold. Flere hadde flyttet til leiligheter uten innsyn, og byttet jobb til en med mindre medieansvar. De som fortsatt hadde jobber med medieansvar passet på å være så kjedelige som mulig, så media ikke skulle bry seg.
– De fleste intervjuobjektene sitter igjen med saken lenge etter at den er ferdig, sier Karlsen.
– De må jobbe med å justere dimensjonene og få satt saken inn i et større perspektiv. Ofte har de hatt overdrevne forestillinger om at alle har lest saken, og at alle husker den, sier Duckert.
For noen av informantene har mediestormen vært en ressurs, trass i drapstrusler og hets.
– Fot eksempel redaktør Vebjørn Selbekk i den kristne avisen Dagen, som hadde opplevd en voldsom mediestorm etter å ha publisert Muhammed-karikaturer, sa at han ikke angrer et sekund. Han opplevde at han gjennom denne saken har fått anerkjennelse og blitt en som blir tatt seriøst av presse-Norge og av andre debattanter, sier Duckert.
Pressens søkelys
Boken I medienes søkelys har blitt møtt med stor interesse fra pressen.
– Stort sett har denne vært positiv, selv om enkelte journalister har gått litt i forsvar og spurt om det er meningen at de ikke skal dekke kritikkverdige forhold, men det er ikke det vi sier. Det er heller et spørsmål om hvordan man skal dekke disse sakene, sier Duckert.