«Det er slutt for den vestlige middelklassen»

Vestlige samfunn deles i to – makt og rikdom samles i storbyene, de maktesløse trenges ut i periferien, mener den franske forskeren Christophe Guilluy. De to gruppene snakker ikke lenger med hverandre, og det er ikke sunt for demokratiet, sier han i intervju med Vox Publica.

I sin sis­te bok «No socie­ty» (pub­li­sert i okto­ber 2018 på for­la­get Flam­ma­rion) opp­rø­rer geo­gra­fen Chris­tophe Guil­luy igjen frans­ke intel­lek­tu­el­le ved å hev­de at eli­tens dår­li­ge valg har øde­lagt mid­del­klas­sen og åpnet døren for popu­lis­ter.

Men det­te er han vant til. Hver gang han kom­mer ut med ny bok («Frac­tu­res françai­ses» i 2013, «La Fran­ce périp­hé­ri­que» i 2014, «Le cré­pus­cu­le de la Fran­ce d’en haut» i 2016), fort­set­ter Guil­luy som han stev­ner og til­trek­ker seg like man­ge til­hen­ge­re som mot­stan­de­re.

Pro­test­ak­sjo­ne­ne mot Macron-regje­rin­gens poli­tikk orga­ni­sert av beve­gel­sen «De gule ves­te­ne» aktua­li­se­rer Guil­luys bud­skap ytter­li­ge­re. Boken hans ble pub­li­sert og inter­vju­et gjort kort før de førs­te aksjo­ne­ne.

Vox Pub­li­ca: Du sier i boken at de vest­li­ge lan­de­ne er delt i to. Iføl­ge deg bor på den ene siden klas­se­ne med mak­ten i de sto­re byene, og på den annen side arbei­der­klas­sen og lave­re sosia­le lag til­side­satt på lands­byg­da og i de små og mel­lom­sto­re byene.

Chris­tophe Guil­luy: – Det har vært en lang pro­sess som begyn­te med finan­sia­li­se­ring av øko­no­mi­en i USA under Bill Clin­ton eller i løpet av Thatch­er-åre­ne i Stor­bri­tan­nia. Uli­ke sek­to­rer ble sak­te, men sik­kert ram­met av kri­sen, indu­s­tri­om­rå­der, små byer, enkel­te rura­le områ­der. Arbei­der­ne og bøn­de­ne ble først berørt, men når du set­ter alt sam­men, utgjør de klas­se­ne som er berørt av dis­se end­rin­ge­ne et poten­si­elt fler­tall. De dan­net det som ble kalt grunn­la­get for den sto­re vest­li­ge mid­del­klas­sen.

Og hvem utgjør den­ne klas­sen?

– Mid­del­klas­sen for­en­te nes­ten alle, fra arbei­de­ren til lede­ren. Det var selv­føl­ge­lig ulik­he­ter, men det fan­tes en sosi­al mobi­li­tet, og alle føl­te seg som en del av en øko­no­misk modell, noe som med­før­te poli­tisk og kul­tu­rell inte­gra­sjon. I åre­ne etter 2. ver­dens­krig var Vest-Euro­pa og USA det enes­te geo­gra­fis­ke områ­det i ver­den hvor man had­de det­te.

Hvor­for for­svant den?

– De vest­li­ge øko­no­mi­ene til­pas­set seg til glo­ba­li­se­ring, det vil først og fremst si den inter­na­sjo­na­le arbeids­de­lin­gen. Nor­me­ne er imid­ler­tid ikke de sam­me i alle land. Hvis vi tar Kina som eksem­pel, vil det være guns­tig å få de ansat­te til å arbei­de, siden hver­ken sosia­le reg­ler eller miljø­reg­ler blir respek­tert. Når det gjel­der de frans­ke eller ame­ri­kans­ke ansat­te, blir løn­nin­ge­ne for høye, de er for beskyt­tet. Den øko­no­mis­ke logik­ken er uunn­gåe­lig, og det er det­te som fører til den aktu­el­le kol­lap­sen til vel­ferds­sta­ten, noe som slår ut de fat­tigs­te. Det and­re aspek­tet er at i den­ne model­len er rik­dom hoved­sa­ke­lig skapt i de sto­re byene. Det er fort­satt fat­ti­ge soner i dis­se byene, men det­te er en glo­bal dyna­mikk som obser­ve­res over­alt. Men med bolig­pris­øk­nin­gen har det blitt svært vans­ke­lig for folk fra lave­re sosia­le lag å bo der. Det er en slags tvun­gen bofast­het på lands­byg­da og i små og mel­lom­sto­re byer: For førs­te gang i his­to­ri­en lever ikke len­ger arbei­der­klas­sen der rik­dom ska­pes. De er der­for mer berørt av arbeids­le­dig­het, leve­stan­dar­den deres stag­ne­rer, min­ker.

De popu­lis­tis­ke beve­gel­se­ne støt­ter seg på de under­pri­vi­le­ger­te grup­pe­ne, og hver gang opp­står den popu­lis­tis­ke bøl­gen svært langt fra de sto­re byene, sier Chris­tophe Guil­luy. (Foto: Phi­lip­pe Mat­sas, © Flam­ma­rion).

Multi­kul­tura­lis­me og beho­vet for å begren­se inn­vand­rin­gen er noe du sta­dig ven­der til­ba­ke til. Synes du vir­ke­lig at det er et så vik­tig tema?

– Det­te er et nød­ven­dig tema. Først tok jeg ikke opp dis­se emne­ne i det hele tatt, men når man job­ber med lave­re sosia­le lag, i mer rura­le områ­der eller byde­ler, er det et tema som sta­dig kom­mer opp. Jeg job­ber mye i for­ste­de­ne, i Sei­ne-Saint-Denis, der det hoved­sa­ke­lig bor folk med inn­vand­rer­bak­grunn. Og de kre­ver også at inn­vand­rings­strøm­men i dis­se byde­le­ne brem­ses, for­di de vet godt at boset­tin­gen av folk i pre­kæ­re situa­sjo­ner vil ska­pe usta­bi­li­tet. Man må selv­føl­ge­lig arbei­de med inte­gre­ring, men før det må man regu­le­re. Men det må gjø­res for­sik­tig, for eksem­pel via tekno­kra­tis­ke til­tak.

I boken din knyt­ter du det­te med mid­del­klas­sens ned­gang til den popu­lis­tis­ke bøl­gen i Ves­ten. Er sam­men­hen­gen så åpen­bar som det­te?

– Poli­tisk sett er det det vi kan obser­ve­re. De popu­lis­tis­ke beve­gel­se­ne støt­ter seg på de under­pri­vi­le­ger­te grup­pe­ne, og hver gang opp­står den popu­lis­tis­ke bøl­gen svært langt fra de sto­re byene, som i Rust Belt i USA. Da jeg begyn­te å job­be med det­te var det i en typisk fransk set­ting, men der­et­ter ble jeg mye sitert i USA og Stor­bri­tan­nia («Le cré­pus­cu­le de la Fran­ce d’en-haut» som kom ut i 2016, skal pub­li­se­res i janu­ar 2019 hos Yale Uni­ver­sity, red.anm.). Jeg skjøn­te da at det jeg sa om Frank­ri­ke også gjaldt and­re ste­der. Jeg var for eksem­pel i Sve­ri­ge under val­get den­ne som­mer­en. Når man stu­de­rer kar­tet kan man se at de områ­de­ne hvor folk stem­te popu­lis­tisk fin­nes mer eller mind­re i utkant-Sve­ri­ge, langt fra Stock­holm.

På poli­tisk nivå beskri­ver du igjen to svært for­skjel­li­ge grup­per, leden­de klas­ser som for­sva­rer et nyli­be­ralt fri­han­dels- og fler­kul­tu­relt sys­tem, og arbei­der­klas­ser knyt­tet til vel­ferds­sta­ten, inn­vand­rings­re­gu­le­ring og pro­tek­sjo­nis­me. Du sier at popu­lis­me er en form for uttrykk for arbei­der­klas­sens soft power.

– Når jeg snak­ker om «No socie­ty» er det for­di de på top­pen ikke len­ger snak­ker til de på bun­nen og omvendt. Det er helt nytt, og det er ikke sunt for demo­kra­ti­et. Mis­til­lits­ni­vå­et hos befolk­nin­gen over­for det poli­tis­ke sys­te­met eller medie­ne har ald­ri vært så høyt. Og for dem i de leden­de klas­se­ne er det en slags citadell-effekt. Siden de er kon­sen­trert i de sto­re byene, møter de bare men­nes­ker som lig­ner dem selv og luk­ker seg mot de and­re. Men hva ber arbei­der­klas­sen om? De ber om arbeid, sosi­al beskyt­tel­se og vern av kul­tu­ren. Venstre­si­den kol­lap­set for­di den ikke for­stod at vi ikke kun­ne utvik­le en sterk sosi­al poli­tikk og en nyli­be­ral modell på en og sam­me tid. En del av de leden­de klas­se­ne er redd fol­ket, noe som baner vei for popu­lis­te­ne som styr­ker seg på sin til­pas­nings­evne.

Hva mener du med «til­pas­nings­evne»?

– Ta Matteo Sal­vi­ni som eksem­pel (ita­li­ensk innen­riks­mi­nis­ter og leder for det høyre­eks­tre­me par­ti­et Lega Nord, red.anm.). Han kom­mer fra det kom­mu­nis­tis­ke par­ti­et, var nyli­be­ral på 80-tal­let og var så til­hen­ger av løs­ri­vel­se av Nord-Ita­lia og rasis­tisk mot sør-ita­lie­ner­ne. Nå står han som vel­ferds­sta­tens for­sva­rer. Det er som Donald Trump som er selve sym­bo­let på den ame­ri­kans­ke eli­ten i all sin prakt, men som snak­ker som om han var «whi­te trash». Det er den­ne til­pas­nings­ev­nen som er nøk­ke­len til deres suk­sess, men det er abso­lutt ikke en ekte til­slut­ning til deres pro­sjekt eller per­son.

Hvis det er på den­ne måten, hvor­dan kom­mer man seg da ut av deres grep?

– Jeg tror den enes­te løs­nin­gen er å imøte­kom­me arbei­der­klas­sens og de lave­re sosia­le lags sosia­le og kul­tu­rel­le krav, for­di de utgjør majo­ri­te­ten. Man må ikke gå ut av den øko­no­mis­ke model­len struk­tu­rert rundt sto­re byer, men fin­ne noe kom­ple­men­tært. Det er der man vil fin­ne demo­kra­ti­ets mening. Vi lever i en spe­si­ell tid, med frem­vekst av høyre­ori­en­ter­te popu­lis­ter, men jeg tror at demo­kra­ti­et sei­rer til slutt. Det kom­mer ikke til å skje over nat­ten, men jeg tror på en myk lan­ding for­di de leden­de klas­se­ne begyn­ner å bli gjen­nom­sy­ret av arbei­der­klas­sens soft power. Man­ge unge med høy utdan­ning er i vel­dig pre­kæ­re situa­sjo­ner. Når Ber­nie San­ders kre­ver regu­le­ring av migra­sjons­strøm­men og bekref­tel­se av vel­ferds­sta­ten og nasjo­nal­sta­ten, tar han hen­syn til den ame­ri­kans­ke arbei­der­klas­sens øns­ker.

Mens vi snak­ker om Donald Trumps USA, støt­ter du det at hans og Emma­nu­el Macrons valg­sei­rer kan lik­ne hver­and­re?

– Ja! Jeg møt­te Macron før han ble valgt og snak­ket med ham om det­te. Jeg ble meget over­ras­ket over at han for­tal­te at han var helt enig i dia­gno­sen angå­en­de utkant-Frank­ri­ke. Det som er slå­en­de med Trump og Macron er at beg­ge har for­stått at vi har skif­tet modell og at det er slutt for den vest­li­ge mid­del­klas­sen. Men Trump støt­ter seg på utkant-Ame­ri­ka for å bli valgt, mens Macron vel­ger stor­by-Frank­ri­ke. De har hatt mot­sat­te valg­kamp­stra­te­gi­er, men beg­ge har for­stått helt det som skjer.

De tid­li­ge­re pre­si­den­te­ne Nico­las Sar­ko­zy og François Hol­lan­de tok imot deg i Elysée-palas­set for at du skul­le pre­sen­te­re teori­ene dine for dem, og fle­re poli­tis­ke orga­ni­sa­sjo­ner som Nasjo­nal sam­ling (RN, det nye nav­net på Nasjo­nal front som er det høyre­eks­tre­me par­ti­et ledet av Mari­ne Le Pen, red.anm.) bru­ker ide­ene dine. Hva ten­ker du om det?

– François Hol­lan­de ba meg kom­me for å snak­ke om det­te. Jeg er ikke en akti­vist, men hvis en pre­si­dent ber deg kom­me for å snak­ke om boken din, da drar du. Job­ben min er jo å for­tel­le om hva jeg obser­ve­rer. Nico­las Sar­ko­zy ba meg også kom­me da han var pre­si­dent, men det var mer for valg­kam­pan­jens del. Når det gjel­der hvor­dan uli­ke par­ti­er bru­ker teori­ene mine, er jeg ikke god­tro­en­de, ana­ly­se­ne mine blir ampu­tert. «La Fran­ce péri­phe­ri­que» blir brukt av Lau­rent Wauqui­ez (leder av høy­re-par­ti­et Les Répub­li­cains, red.anm.), men han snak­ker ikke om det sosia­le aspek­tet, mens folk på venstre­si­den ikke snak­ker om det kul­tu­rel­le aspek­tet. Når det gjel­der Nasjo­nal sam­ling er deres bruk gans­ke logisk – jeg inter­es­se­rer meg jo for arbei­der­klas­sen, grunn­fjel­let i deres vel­ger­mas­se. Så det er klart at det­te pla­ger meg, jeg blir jo sta­dig beskyldt for å være fascist.

Du er kri­tisk til medie­ne og den aka­de­mis­ke ver­den, men noen sier at boken din er for radi­kal. Anaïs Col­let, sosio­log og med­lem av tids­skrif­tet Métro­po­li­ti­ques, sier for eksem­pel at basert på øko­no­mis­ke kri­te­ri­er repre­sen­te­rer mid­del­klas­sen fort­satt minst en fjerde­del av befolk­nin­gen i Frank­ri­ke.

Artik­ke­len er over­satt fra fransk av Sti­ne Hol­men og Sébas­ti­en Liautaud.

– Men mid­del­klas­sen jeg snak­ker om er idé­en om en mid­del­klas­se som utgjør et fler­tall, det som inter­es­se­rer meg er det som gjør at alle har inn­trykk av å være inte­grert. Det er det som er mitt tema. Når man snak­ker om 25 pro­sent, snak­ker man om typis­ke mid­del­klasse­job­ber, man snak­ker om yrker, noe som blir noe helt annet. Det er en uover­ens­stem­mel­se, men jeg tror det er gjort bevisst. Når du vil fel­le noen, får du ham til å si det han ikke sier. Jeg har all­tid blitt frem­stilt som en som er imot sto­re byer, men det er ikke til­fel­le, de pro­du­se­rer to tre­de­ler av brutto­na­sjo­nal­pro­duk­tet i Frank­ri­ke. Jeg viser bare de urett­fer­di­ge kon­se­kven­se­ne, det er noe annet. Jeg brin­ger en visjon av de destruk­ti­ve side­ne av den nyli­be­ra­lis­tis­ke modell, og det er der det skur­rer, folk er loja­le mot klas­sen de til­hø­rer. Den­ne dia­gno­sen vil ikke den leden­de klas­sen ha noe av. Og jeg inklu­de­rer aka­de­mi­ke­re som hol­der fast på sin modell og som ikke kla­rer å ha to tan­ker i hodet sam­ti­dig.

TEMA

D

emokrat
i

33 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
til toppen