“Det er slutt for den vestlige middelklassen”

Vestlige samfunn deles i to – makt og rikdom samles i storbyene, de maktesløse trenges ut i periferien, mener den franske forskeren Christophe Guilluy. De to gruppene snakker ikke lenger med hverandre, og det er ikke sunt for demokratiet, sier han i intervju med Vox Publica.

I sin siste bok “No soci­ety” (pub­lis­ert i okto­ber 2018 på for­laget Flam­mar­i­on) opprør­er geografen Christophe Guil­luy igjen franske intellek­tuelle ved å hevde at elitens dårlige valg har øde­lagt mid­delk­lassen og åpnet døren for populister.

Men dette er han vant til. Hver gang han kom­mer ut med ny bok («Frac­tures français­es» i 2013, «La France périphérique» i 2014, «Le cré­pus­cule de la France d’en haut» i 2016), fort­set­ter Guil­luy som han stevn­er og tiltrekker seg like mange tilhen­gere som motstandere. 

Protes­tak­sjonene mot Macron-reg­jerin­gens poli­tikk organ­is­ert av beveg­elsen “De gule vestene” aktu­alis­er­er Guil­luys bud­skap ytterligere. Boken hans ble pub­lis­ert og inter­vjuet gjort kort før de første aksjonene.

Vox Pub­li­ca: Du sier i boken at de vestlige lan­dene er delt i to. Ifølge deg bor på den ene siden klassene med mak­ten i de store byene, og på den annen side arbei­derk­lassen og lavere sosiale lag til­sidesatt på lands­byg­da og i de små og mel­lom­store byene.

Christophe Guil­luy: – Det har vært en lang pros­ess som beg­y­nte med finan­sialis­er­ing av økonomien i USA under Bill Clin­ton eller i løpet av Thatch­er-årene i Storbri­tan­nia. Ulike sek­tor­er ble sak­te, men sikkert ram­met av krisen, indus­tri­om­råder, små byer, enkelte rurale områder. Arbei­derne og bøn­dene ble først berørt, men når du set­ter alt sam­men, utgjør de klassene som er berørt av disse endrin­gene et poten­sielt fler­tall. De dan­net det som ble kalt grunnlaget for den store vestlige middelklassen.

Og hvem utgjør denne klassen?

– Mid­delk­lassen forente nesten alle, fra arbei­deren til led­eren. Det var selvføl­gelig ulikheter, men det fantes en sosial mobilitet, og alle følte seg som en del av en økonomisk mod­ell, noe som med­førte poli­tisk og kul­turell inte­grasjon. I årene etter 2. ver­den­skrig var Vest-Europa og USA det eneste geografiske området i ver­den hvor man hadde dette.

Hvor­for forsvant den?

– De vestlige økonomiene tilpas­set seg til glob­alis­er­ing, det vil først og fremst si den inter­nasjonale arbei­ds­delin­gen. Normene er imi­dler­tid ikke de samme i alle land. Hvis vi tar Kina som eksem­pel, vil det være gun­stig å få de ansat­te til å arbei­de, siden hverken sosiale regler eller miljøre­gler blir respek­tert. Når det gjelder de franske eller amerikanske ansat­te, blir løn­nin­gene for høye, de er for beskyt­tet. Den økonomiske logikken er uun­ngåelig, og det er dette som før­er til den aktuelle kol­lapsen til velferdsstat­en, noe som slår ut de fat­tig­ste. Det andre aspek­tet er at i denne mod­ellen er rik­dom hov­ed­sake­lig skapt i de store byene. Det er fort­satt fat­tige son­er i disse byene, men dette er en glob­al dynamikk som observeres over­alt. Men med bolig­prisøknin­gen har det blitt svært vanske­lig for folk fra lavere sosiale lag å bo der. Det er en slags tvun­gen bofas­thet på lands­byg­da og i små og mel­lom­store byer: For første gang i his­to­rien lever ikke lenger arbei­derk­lassen der rik­dom skapes. De er der­for mer berørt av arbei­d­sledighet, leve­s­tandar­d­en deres stag­ner­er, minker.

De pop­ulis­tiske beveg­elsene støt­ter seg på de under­priv­i­legerte grup­pene, og hver gang opp­står den pop­ulis­tiske bøl­gen svært langt fra de store byene, sier Christophe Guil­luy. (Foto: Philippe Mat­sas, © Flammarion).

Mul­ti­kul­tur­al­isme og behovet for å begrense innvan­drin­gen er noe du stadig vender tilbake til. Synes du virke­lig at det er et så vik­tig tema?

– Dette er et nød­vendig tema. Først tok jeg ikke opp disse emnene i det hele tatt, men når man job­ber med lavere sosiale lag, i mer rurale områder eller bydel­er, er det et tema som stadig kom­mer opp. Jeg job­ber mye i forste­dene, i Seine-Saint-Denis, der det hov­ed­sake­lig bor folk med innvan­drerbak­grunn. Og de krev­er også at innvan­dringsstrøm­men i disse byde­lene brem­ses, for­di de vet godt at boset­tin­gen av folk i prekære situ­asjon­er vil skape usta­bilitet. Man må selvføl­gelig arbei­de med inte­grering, men før det må man reg­ulere. Men det må gjøres for­sik­tig, for eksem­pel via teknokratiske tiltak.

I boken din knyt­ter du dette med mid­delk­lassens nedgang til den pop­ulis­tiske bøl­gen i Vesten. Er sam­men­hen­gen så åpen­bar som dette?

– Poli­tisk sett er det det vi kan obser­vere. De pop­ulis­tiske beveg­elsene støt­ter seg på de under­priv­i­legerte grup­pene, og hver gang opp­står den pop­ulis­tiske bøl­gen svært langt fra de store byene, som i Rust Belt i USA. Da jeg beg­y­nte å jobbe med dette var det i en typisk fran­sk set­ting, men deretter ble jeg mye sitert i USA og Storbri­tan­nia (“Le cré­pus­cule de la France d’en-haut” som kom ut i 2016, skal pub­lis­eres i jan­u­ar 2019 hos Yale Uni­ver­si­ty, red.anm.). Jeg skjønte da at det jeg sa om Frankrike også gjaldt andre sted­er. Jeg var for eksem­pel i Sverige under val­get denne som­meren. Når man stud­er­er kartet kan man se at de områ­dene hvor folk stemte pop­ulis­tisk finnes mer eller min­dre i utkant-Sverige, langt fra Stockholm. 

På poli­tisk nivå beskriv­er du igjen to svært forskjel­lige grup­per, ledende klass­er som forsvar­er et nylib­er­alt fri­han­dels- og flerkul­turelt sys­tem, og arbei­derk­lass­er knyt­tet til velferdsstat­en, innvan­dringsreg­u­ler­ing og pro­tek­sjon­isme. Du sier at pop­ulisme er en form for uttrykk for arbei­derk­lassens soft pow­er.

– Når jeg snakker om “No soci­ety” er det for­di de på top­pen ikke lenger snakker til de på bun­nen og omvendt. Det er helt nytt, og det er ikke sunt for demokrati­et. Mist­il­lit­snivået hos befolknin­gen over­for det poli­tiske sys­temet eller medi­ene har aldri vært så høyt. Og for dem i de ledende klassene er det en slags citadell-effekt. Siden de er kon­sen­tr­ert i de store byene, møter de bare men­nesker som lign­er dem selv og lukker seg mot de andre. Men hva ber arbei­derk­lassen om? De ber om arbeid, sosial beskyt­telse og vern av kul­turen. Ven­stres­i­den kol­lapset for­di den ikke forstod at vi ikke kunne utvikle en sterk sosial poli­tikk og en nylib­er­al mod­ell på en og samme tid. En del av de ledende klassene er redd folket, noe som baner vei for pop­ulis­tene som styrk­er seg på sin tilpasningsevne.

Hva men­er du med «tilpas­ning­sevne»?

– Ta Mat­teo Salvi­ni som eksem­pel (ital­ien­sk innen­riksmin­is­ter og led­er for det høyreek­streme par­ti­et Lega Nord, red.anm.). Han kom­mer fra det kom­mu­nis­tiske par­ti­et, var nylib­er­al på 80-tal­let og var så tilhenger av løs­riv­else av Nord-Italia og rasis­tisk mot sør-ital­ienerne. Nå står han som velferdsstatens forsvar­er. Det er som Don­ald Trump som er selve sym­bo­l­et på den amerikanske eliten i all sin prakt, men som snakker som om han var “white trash”. Det er denne tilpas­ning­sev­nen som er nøkke­len til deres suk­sess, men det er abso­lutt ikke en ekte tilslut­ning til deres pros­jekt eller person.

Hvis det er på denne måten, hvor­dan kom­mer man seg da ut av deres grep?

– Jeg tror den eneste løs­nin­gen er å imøtekomme arbei­derk­lassens og de lavere sosiale lags sosiale og kul­turelle krav, for­di de utgjør majoriteten. Man må ikke gå ut av den økonomiske mod­ellen struk­tur­ert rundt store byer, men finne noe kom­ple­men­tært. Det er der man vil finne demokrati­ets mening. Vi lever i en spe­siell tid, med fremvekst av høyre­ori­en­terte pop­ulis­ter, men jeg tror at demokrati­et seir­er til slutt. Det kom­mer ikke til å skje over nat­ten, men jeg tror på en myk land­ing for­di de ledende klassene beg­yn­ner å bli gjen­nom­syret av arbei­derk­lassens soft pow­er. Mange unge med høy utdan­ning er i veldig prekære situ­asjon­er. Når Bernie Sanders krev­er reg­u­ler­ing av migrasjon­sstrøm­men og bekref­telse av velferdsstat­en og nasjon­al­stat­en, tar han hen­syn til den amerikanske arbei­derk­lassens ønsker.

Mens vi snakker om Don­ald Trumps USA, støt­ter du det at hans og Emmanuel Macrons val­g­seir­er kan likne hverandre? 

– Ja! Jeg møtte Macron før han ble val­gt og snakket med ham om dette. Jeg ble meget over­ras­ket over at han for­t­alte at han var helt enig i diag­nosen angående utkant-Frankrike. Det som er slående med Trump og Macron er at begge har forstått at vi har skiftet mod­ell og at det er slutt for den vestlige mid­delk­lassen. Men Trump støt­ter seg på utkant-Ameri­ka for å bli val­gt, mens Macron vel­ger stor­by-Frankrike. De har hatt mot­sat­te val­gkamp­strate­gi­er, men begge har forstått helt det som skjer.

De tidligere pres­i­den­tene Nico­las Sarkozy og François Hol­lande tok imot deg i Elysée-palas­set for at du skulle pre­sen­tere teoriene dine for dem, og flere poli­tiske organ­isas­jon­er som Nasjon­al sam­ling (RN, det nye navnet på Nasjon­al front som er det høyreek­streme par­ti­et ledet av Marine Le Pen, red.anm.) bruk­er ideene dine. Hva tenker du om det?

– François Hol­lande ba meg komme for å snakke om dette. Jeg er ikke en aktivist, men hvis en pres­i­dent ber deg komme for å snakke om boken din, da drar du. Jobben min er jo å fortelle om hva jeg observer­er. Nico­las Sarkozy ba meg også komme da han var pres­i­dent, men det var mer for val­gkam­pan­jens del. Når det gjelder hvor­dan ulike parti­er bruk­er teoriene mine, er jeg ikke godtroende, analy­sene mine blir amput­ert. «La France périph­erique» blir brukt av Lau­rent Wauquiez (led­er av høyre-par­ti­et Les Répub­li­cains, red.anm.), men han snakker ikke om det sosiale aspek­tet, mens folk på ven­stres­i­den ikke snakker om det kul­turelle aspek­tet. Når det gjelder Nasjon­al sam­ling er deres bruk ganske logisk – jeg inter­esser­er meg jo for arbei­derk­lassen, grun­n­f­jel­let i deres vel­ger­masse. Så det er klart at dette plager meg, jeg blir jo stadig beskyldt for å være fascist.

Du er kri­tisk til medi­ene og den akademiske ver­den, men noen sier at boken din er for radikal. Anaïs Col­let, sosi­olog og medlem av tidsskriftet Mét­ro­pol­i­tiques, sier for eksem­pel at basert på økonomiske kri­terier rep­re­sen­ter­er mid­delk­lassen fort­satt minst en fjerd­edel av befolknin­gen i Frankrike.

Artikke­len er over­satt fra fran­sk av Stine Hol­men og Sébastien Liautaud.

– Men mid­delk­lassen jeg snakker om er idéen om en mid­delk­lasse som utgjør et fler­tall, det som inter­esser­er meg er det som gjør at alle har inntrykk av å være inte­gr­ert. Det er det som er mitt tema. Når man snakker om 25 pros­ent, snakker man om typiske mid­delk­lasse­job­ber, man snakker om yrk­er, noe som blir noe helt annet. Det er en uov­erensstem­melse, men jeg tror det er gjort bevisst. Når du vil felle noen, får du ham til å si det han ikke sier. Jeg har alltid blitt frem­stilt som en som er imot store byer, men det er ikke til­felle, de pro­duser­er to tre­del­er av brut­tonasjon­al­pro­duk­tet i Frankrike. Jeg vis­er bare de uret­tfer­di­ge kon­sekvensene, det er noe annet. Jeg bringer en visjon av de destruk­tive sidene av den nylib­er­al­is­tiske mod­ell, og det er der det skur­rer, folk er lojale mot klassen de tilhør­er. Denne diag­nosen vil ikke den ledende klassen ha noe av. Og jeg inklud­er­er akademikere som hold­er fast på sin mod­ell og som ikke klar­er å ha to tanker i hodet samtidig.

TEMA

D

emokrat
i

36 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen