Bruk og misbruk av historien

Vår his­to­rie og hvor­dan den tol­kes er ikke noe som bare angår fag­his­to­ri­ker­ne. Også i poli­tik­ken er det ster­ke menin­ger om hvor­dan his­to­ri­en skal for­stås – og da sær­lig i lys av poli­ti­ker­nes egen sam­tid. Ofte bru­kes his­to­ri­en til å legi­ti­me­re poli­tikk. Cice­ros dic­tum his­to­ria magist­ra vitae (his­to­ri­en er livets lære­mes­ter), får da ny gyldighet:  Det som en […]

Vår his­to­rie og hvor­dan den tol­kes er ikke noe som bare angår fag­his­to­ri­ker­ne. Også i poli­tik­ken er det ster­ke menin­ger om hvor­dan his­to­ri­en skal for­stås – og da sær­lig i lys av poli­ti­ker­nes egen sam­tid. Ofte bru­kes his­to­ri­en til å legi­ti­me­re poli­tikk. Cice­ros dic­tum his­to­ria magist­ra vitae (his­to­ri­en er livets lære­mes­ter), får da ny gyldighet: 

Det som en gang vir­ket, må igjen tas i bruk; det som ikke gjor­de det, må vi la lig­ge. His­to­ri­en blir brukt som for­bil­de og inspi­ra­sjon, eller til skrekk og advar­sel. Men for­ti­den kan også bru­kes til å legi­ti­me­re poli­tikk ved at aktu­el­le stand­punk­ter blir inn­skre­vet i en ærver­dig tra­di­sjon. Slik kan man ta for­ti­den til inn­tekt for seg og sitt. For øvrig bru­kes his­to­ri­en til å for­kla­re, og med dét defi­ne­re, den nåvæ­ren­de poli­tis­ke situa­sjon og dens utford­rin­ger. Der­med kan man snev­re inn alter­na­ti­ve­ne slik at løs­nin­ge­ne man selv øns­ker å rea­li­se­re, frem­står nær­mest som selv­sag­te og uunn­gåe­li­ge. Som Geor­ge Orwell for­mu­ler­te det i 1984: «Den som kon­trol­le­rer for­ti­den, kon­trol­le­rer frem­ti­den. Den som kon­trol­le­rer nåti­den, kon­trol­le­rer fortiden». 

Et nær­lig­gen­de eksem­pel fra norsk poli­tikk er begre­pet om «den nors­ke model­len». I sene­re år har det vært mye snakk om en sam­funns­mo­dell som pas­ser helt natur­lig for Nor­ge for så vidt som den er – og all­tid eller svært len­ge har vært – sær­pre­get norsk eller nor­disk. Akku­rat hva den består av, hvor­for den er så spe­si­ell og hvor­dan den har blitt til og har utvik­let seg, er mer uklart. Men det er i alle fall en all­ment utbredt opp­fat­ning at den nors­ke model­len er det som gjør Nor­ge til et helt ene­stå­en­de godt land å bo i. 

Et lite utvalg taler fra Virk­som­me ord-arki­vet vil kun­ne illust­re­re hvor­dan his­to­ri­en blir brukt og mis­brukt i norsk poli­tisk reto­rikk. I det føl­gen­de skal jeg å ta for meg Audun Lys­bak­kens lands­møte­tale til SV (mars 2019), Erna Sol­bergs tale på Høy­res lands­møte (mars 2019) og Jonas Gahr Stø­res tale på Fag­for­bun­dets lands­møte (okto­ber 2019). Her er tre poli­tis­ke aktø­rer med vidt for­skjel­li­ge ver­sjo­ner av hva den nors­ke model­len går ut på og hvor­dan den er blitt til – og hvor­dan man i fort­set­tel­sen bør gå fram for å ta vare på den­ne ver­di­ful­le arven.

Audun Lysbakken: Kamp og motstand

I Lys­bak­kens ver­sjon er den nors­ke model­len grad­vis kjem­pet frem av arbeids­folk og fat­tig­folk. Det er deres kamp som har «for­met lan­det», som har tvun­get makt- og penge­eli­ten til å gi etter og inn­gå kom­pro­miss. Slik fikk vi «et skatte­sys­tem hvor de med mest skul­le bidra mest. Slik fikk vi et sys­tem for rett­fer­dig pro­gres­siv beskat­ning, slik fikk vi et sik­ker­hets­nett av tryg­der og stø­na­der som tar vare på folk når det trengs. 

Iføl­ge Lys­bak­ken er den nors­ke model­len et resul­tat av de under­tryk­tes kamp for rett­fer­dig­het og vel­ferd. I hans frem­stil­ling er den nors­ke model­len blitt til på tross av makt- og penge­eli­ten, ikke gjen­nom gjen­si­dig enig­het mel­lom ansvar­li­ge par­ter, slik for eksem­pel Jonas Gahr Stø­re vil ha det til. Hos Lys­bak­ken er de rike og deres poli­tis­ke repre­sen­tan­ter (høyre­re­gje­rin­gen og de bor­ger­li­ge par­ti­ene) sna­re­re et pro­blem og en utford­ring for den nors­ke model­len: Det er de som tru­er den.

«His­to­ri­en om det moder­ne Nor­ge er his­to­ri­en om hvor­dan de man­ge – arbeids­folk og fat­tig­folk – kjem­pet, vant og for­met lan­det. De få, rik­folk og penge­folk, fikk ikke len­ger bestem­me alei­ne. Sånn fikk vi et arbeids­liv hvor ingen len­ger skul­le stå med luen i hån­den. Sånn fikk vi et skatte­sys­tem hvor de med mest skul­le bidra mest. Sånn fikk vi en vel­ferds­stat som skul­le være et sik­ker­hets­nett for oss når vans­ke­li­ge dager kom­mer, men også en tram­po­li­ne å ta sats på i livet — så alle sine evner kan tas i bruk og også van­li­ge folk sine drøm­mer bli til vir­ke­lig­het. For de man­ge, ikke for de få».

Det Nor­ge som arbeids­folk «kjem­pet, vant og for­met» er tru­et, skal vi tro Lys­bak­ken. «Sånn sty­res ikke Nor­ge len­ger.» Høyre­re­gje­rin­gen har – på veg­ne av de rike – langt på vei gjen­erob­ret det de en gang måt­te gi fra seg. Det­te fører til splid og bekym­ring i befolk­nin­gen. Ulik­he­te­ne vokser, mak­ten er skjevt for­delt, og kli­ma­kri­sen tru­er. «Det ska­per uro. Uro over ulik­he­ten i makt og rik­dom som igjen split­ter oss. Uro over kli­ma­kri­sen som nå for alvor tru­er oss. Uro over en regje­ring som all­tid lyt­ter mest til de få på top­pen. Erna Sol­berg leder de rike sin regjering.» 

Vi ser her hvor­dan Lys­bak­ken har regis­sert his­to­ri­en til den pas­ser som hånd i hans­ke med hans eget poli­tis­ke bud­skap. Kort opp­sum­mert kan vi si at for­tel­lin­gen går som føl­ger: Først kjem­pet folke­fler­tal­let for rett­fer­dig­het og bed­re kår, hvil­ket de klar­te. Det­te gjor­de Nor­ge til et bed­re sted å bo for alle. Så har høyre­si­den over tid – på veg­ne av de rike – klart å rever­se­re mye av det­te. Sam­fun­net er nå pre­get av mer urett­fer­dig­het, skje­ve­re makt­for­de­ling, mer uro og utrygg­het. Kam­pen må gjen­opp­tas på veg­ne av de man­ge mot det rike mindre­tal­let. Lys­bak­ken og SV er vil­lig til å lede den­ne kampen.

Med en slik for­kla­ring på dagens sosia­le og øko­no­mis­ke utford­rin­ger må Lys­bak­kens egen poli­tikk frem­stå som et nær­mest nød­ven­dig og inn­ly­sen­de rik­tig for­var av det bes­te i selve det his­to­risk «nors­ke».

Erna Solberg: Kompetanse, innovasjon, omstilling

I mot­set­ning til Audun Lys­bak­ken viser ikke Erna Sol­berg til kon­kre­te his­to­ris­ke hen­del­ser eller for­løp. Hen­nes bruk av his­to­ri­en er, ved førs­te øye­kast, vans­ke­li­ge­re å få tak på. Det­te er nok også litt av poen­get. Sol­berg vil ikke snak­ke om for­ti­den, men om frem­ti­den. I talen til Høy­res lands­møte sier hun det slik: «Vi skal ikke teg­ne et for­el­det bil­de av sam­fun­net for at det skal pas­se inn til et gam­melt parti­pro­gram. Vi skal utvik­le nye parti­pro­gram­mer for å løse vir­ke­li­ge pro­ble­mer som men­nes­ker opp­le­ver i dag og i morgen.» 

Like­vel tyr hun til his­to­ri­en når hun tren­ger å rett­fer­dig­gjø­re enkel­te påstan­der om egen poli­tikk. I sin tale på Virke­kon­fe­ran­sen 2019 slo hun fast at det har vært det nors­ke folks evne til å omstil­le seg som har gitt oss den nors­ke model­len: «I Nor­ge har vi tra­di­sjo­nelt vært gode på å få til omstil­ling når det har vært nød­ven­dig. Det er en av grun­ne­ne til at vi har det vel­ferds­sam­fun­net vi har i dag.» Sol­berg viser ikke til kon­kre­te års­tall, his­to­ris­ke skik­kel­ser eller kjen­te poli­tis­ke refor­mer som har for­met sam­fun­net, men til det nors­ke folks «tra­di­sjo­nel­le» evne til å omstil­le seg. Siden vi gjen­nom his­to­ri­en har vært flin­ke til å benyt­te oss av den­ne ver­di­ful­le egen­ska­pen, har vi har klart å ska­pe et godt fun­ge­ren­de vel­ferds­sam­funn etter norsk modell. Hva his­to­ri­en lærer, er at omstil­ling vir­ker. Det­te har vi gjort før med stort hell, det­te må vi der­for fort­set­te å gjøre.

Som his­to­ri­ker har jeg ald­ri hørt den­ne påstan­den før – i alle fall ikke fra fag­his­to­risk hold – men den pas­ser per­fekt til poli­tik­ken Sol­berg øns­ker å føre. Hoved­bud­ska­pet i Sol­bergs tale på Høy­res lands­møte var nett­opp omstil­ling. Hun teg­net da et bil­de av et Nor­ge i en over­gangs­pe­riode, hvor end­ring er uunn­gåe­lig og sta­dig vekk fin­ner sted i til­ta­ken­de tem­po. Det grøn­ne skif­tet fører til at vårt tid­li­ge­re livs­grunn­lag må vike til for­del for et nytt og mer bære­kraf­tig. Eldre­bøl­gen fører til at vi må job­be mer og leng­re, ny tek­no­lo­gi fører til at vi må job­be anner­le­des enn før og sta­dig opp­da­te­re vår kunn­skap og kom­pe­tan­se. Det­te betyr at vi som enkelt­per­soner regel­mes­sig må kur­ses slik at vi all­tid er opp­da­tert, eller vi må omsko­le­res til nye opp­ga­ver – «vi skal lære hele livet, ald­ri gå ut på dato.» Sist, men ikke minst, må poli­tik­ken end­res etter tidens og frem­ti­dens nye utford­rin­ger, slik at bedrif­ter og pri­vat­per­soner kan omstil­le seg på best mulig vis. Skal vi tro Sol­berg, er omstil­ling selve mira­kel­ku­ren som løser alle pro­ble­mer. Det er omstil­ling som må til for å løse kli­ma­kri­sen, eldre­bøl­gen, vel­ferds­sta­tens frem­ti­di­ge utford­rin­ger, finans­kri­ser, arbeids­løs­het osv. Da pas­ser det også godt at vårt flot­te vel­ferds­sam­funn er et resul­tat av det nors­ke folks tra­di­sjo­nel­le omstil­lings­evne. Vårt vel­ferds­sam­funn er, iføl­ge Sol­berg, et his­to­risk bevis på at omstil­ling virker. 

Mot­set­nin­gen mel­lom Lys­bak­ken og Sol­berg blir nå tyde­lig. Lys­bak­ken bru­ker his­to­ri­en om det moder­ne Nor­ge til å vise at uan­sett hvor sva­ke og ube­ty­de­li­ge vi føler oss, er det mulig å gå sam­men i kamp og for­and­re sam­fun­net til det bed­re. Sol­berg der­imot, hev­der at ret­nin­gen er gitt, uten­for vår kon­troll, og at det som utgjør vårt sær­li­ge nors­ke for­trinn, er vår omstil­lings­evne, dvs. vår evne til å jus­te­re oss etter sta­dig skif­ten­de omsten­dig­he­ter. Lys­bak­ken hev­der at vi tid­li­ge­re har kun­net – og der­med fort­satt kan – gri­pe aktivt inn og for­and­re ver­den etter eget hode. Sol­berg hev­der at vi all­tid har klart å til­pas­se oss ytre for­hold i for­and­ring. Det­te er vår suk­sess­opp­skrift, det er slik vi må fort­set­te å gjø­re det. 

I lands­møte­ta­len til Sol­berg heter det at «his­to­ri­en har vist at nye bedrif­ter kom­mer ut av den kom­pe­tan­sen vi har byg­get over tid og som vi videre­ut­vik­ler. Ofte basert på våre natur­res­sur­ser. Fosse­fal­le­ne og havet. Fisk. Skog. Mine­ra­ler. Olje og gass. Sam­men med hardt arbeid og høy kom­pe­tan­se er det det­te som har lagt grunn­la­get for vårt velferdssamfunn.»

Det er vans­ke­lig å få tak på akku­rat hva Sol­berg her for­sø­ker å for­mid­le. Men jeg tol­ker hen­ne dit hen at hun mener «his­to­ri­en har vist» at hardt arbeid og høy kom­pe­tan­se i bru­ken av våre natur­res­sur­ser har hatt en god sam­funns­øko­no­misk effekt, og slik dan­net grunn­la­get for det nors­ke vel­ferds­sam­fun­net. Om vi skal tak­le frem­ti­dens utford­rin­ger, må vi fort­set­te, slik vi all­tid har gjort, med å dra nyt­te av kom­pe­tan­sen vi alle­re­de har opp­ar­bei­det gjen­nom man­ge års erfa­ring med utnyt­ting av natur­res­sur­se­ne. Kom­pe­tan­sen vi har til­eg­net oss i olje- og gass­næ­rin­gen er selve grunn­la­get for en nytenk­ning som kan red­de oss gjen­nom frem­ti­dens utford­rin­ger – det har «his­to­ri­en vist». Med et trylle­slag går olje- og gass-utvin­nin­gen fra å være en del av pro­ble­met til å bli en del av løs­nin­gen – for­di «his­to­ri­en har vist at nye bedrif­ter kom­mer ut av den kom­pe­tan­sen vi har byg­get over tid og som vi videre­ut­vik­ler». Og nye bedrif­ter som tak­ler nye utford­rin­ger er nett­opp løsningen.

Iføl­ge Sol­berg må vi sto­le på his­to­ri­ens lov­mes­si­ge utvik­ling: kunn­skap fører til kom­pe­tan­se, kom­pe­tan­se fører til inno­va­sjon og nyska­ping, hvil­ket fører til grün­der­skap som igjen fører til nye arbeids­plas­ser. Ut av det­te vil det vokse frem nye bedrif­ter tuf­tet på en videre­ut­vik­let kom­pe­tan­se – osv., osv. Vi må ikke tuk­le med den­ne pro­ses­sen, men hel­ler leg­ge til ret­te for den og la den gå sin gang. Grün­der­ne er de som dri­ver his­to­ri­en frem­over i Sol­bergs his­to­rie­for­stå­el­se – ikke, som hos Lys­bak­ken, folkebevegelsene. 

Sol­berg er et godt eksem­pel på den tek­no­logi­op­ti­mis­me og frem­skritts­tro som har pre­get vår moder­ne tid. Tro­en på at viten­ska­pen og for­nuf­ten all­tid vil føre oss trygt opp og frem, mot sta­dig nye og bed­re sam­funns­til­stan­der, har pre­get vår tenk­ning og selv­for­stå­el­se siden opp­lys­nings­ti­den. Men er det en ting vi his­to­ri­ke­re vet, så er det det at utvik­lin­gen ikke føl­ger en rett lin­je. His­to­ri­en er ofte et resul­tat av til­fel­dig­he­ter og uin­ten­der­te kon­se­kven­ser. Dens gang er like mye pre­get av brudd som av kon­ti­nui­tet, av til­bake­skritt like mye som av frem­skritt (alt etter hvor­dan man ser det). 

Jonas Gahr Støre: Moderasjon, pragmatisme, kompromiss

I sin tale til Fel­les­for­bun­dets lands­møte i 2019 for­klar­te Stø­re hvor­for sosial­de­mo­kra­ti­et var vei­en å gå: «Jeg er sosial­de­mo­krat for­di jeg tror og vet at poli­tikk nyt­ter, at vi kan få til sto­re ting i fel­les­skap. Bevi­set er man­ge tiår med den nors­ke model­len som har for­met det­te sam­fun­net med par­ter som tar ansvar.» 

Både høyre­si­den og ytre venst­re tar feil, hev­der Stø­re. «Høyre­si­den møter oss med beskjed om nøy­tra­li­tet, mar­ke­det ord­ner opp.» Og mar­ke­det er god til å ord­ne, slår han fast, «det er effek­tivt til å for­de­le, det er bare at det for­de­ler skjevt, og det for­de­ler urett­fer­dig.» Ytre venst­re, på den and­re siden, øns­ker å «knu­se kapi­ta­lis­men, og sten­ge for glo­ba­li­se­rin­gen. EU må leg­ges ned, kref­ter uten­for oss er så ster­ke at det bes­te vi gjør er å trek­ke oss til­ba­ke. Vi gjen­vin­ner kon­troll ved å luk­ke dører, kut­te avta­ler, være hos oss selv.»

Beg­ge deler er feil, slår han så fast og fort­set­ter: «Norsk his­to­rie» er «full av eksemp­ler» på at sosial­de­mo­kra­ti­et er det bes­te alter­na­ti­vet. Det har vist seg gang på gang at hvis man «står sam­men i fel­les­skap i åpen omgang med ver­den», kan man få til «sto­re ting». Til slutt vil han min­ne oss om «et avgjø­ren­de vik­tig år i norsk his­to­rie», nem­lig 1935: Året da det sto­re klasse­kom­pro­mis­set fant sted – Hoved­av­ta­len, Krise­for­li­ket – da kapi­tal «fikk en åpen øko­no­mi som kon­kur­rer­te med ver­den uten­for, men hvor arbeid fikk vel­ferd, rett­fer­dig for­de­ling og fel­les­ska­pe­ts ster­ke ansvar. Det­te har jo kjenne­teg­net Nor­ge i alle de åre­ne siden.» 

Det er her verdt å mer­ke seg sær­lig tre ting. For det førs­te at den nors­ke model­len, sosial­de­mo­kra­ti­et og Arbei­der­par­ti­et er ett og sam­me. Når Stø­re skal for­kla­re hvor­for sosial­de­mo­kra­ti­et gene­relt eller Arbei­der­par­ti­et spe­si­elt er det bes­te alter­na­ti­vet, er det bare å vise til den nors­ke model­len. Det­te er et his­to­risk bevis på sosial­de­mo­kra­ti­ets over­le­gen­het i for­hold til and­re til­gjen­ge­li­ge løs­nin­ger. Den and­re tin­gen å mer­ke seg, er at Stø­re hev­der en ubrutt kon­ti­nui­tet mel­lom Arbei­der­par­ti­et anno 1935 og dagens Arbei­der­par­ti. Det tred­je er at han hev­der at kapi­ta­len gjen­nom Hoved­av­ta­len og Nygaards­volds regje­rings­dan­nel­se fikk en «åpen øko­no­mi som kon­kur­rer­te med ver­den utenfor.» 

Med den­ne sis­te påstan­den skaf­fer Stø­re seg his­to­risk rygg­dek­ning for sitt for­svar av EØS-avta­len, som had­de møtt hard kri­tikk på nett­opp det­te lands­mø­tet. Men det­te stem­mer ikke i det hele tatt. Etter fle­re tiår med øko­no­misk uro og kri­ser (fra ca.1870 til 1935) had­de folks mis­tro til den øko­no­mis­ke libe­ra­lis­men økt dras­tisk – ikke bare i Nor­ge, men i hele den vest­li­ge ver­den. Man stol­te ikke len­ger på at mar­ke­det kun­ne ord­ne opp selv. Ut av det­te voks­te det frem en ny sty­rings­ide­o­lo­gi hvor sta­ten skul­le regu­le­re sam­funns­ut­vik­lin­gen gjen­nom pla­ner og akti­ve inn­grep i øko­no­mi­en. Mar­ke­det skul­le sty­res og sti­mu­le­res etter sam­fun­nets behov, ikke over­la­tes til seg selv. Sna­re­re var det en form for plan­øko­no­mi og øko­no­misk pro­tek­sjo­nis­me som kom til å pre­ge den nors­ke øko­no­mi­en i tiden fremover. 

Stø­re prø­ver å set­te sitt eget par­tis poli­tikk inn i arbei­der­be­ve­gel­sens ærver­di­ge his­to­rie. Det drei­er seg om å vise kon­ti­nui­tet: Slik gjor­de vi da, og slik bør vi gjø­re det nå … Den nors­ke model­len er Arbei­der­par­ti­ets for­tje­nes­te, siden det var det­te par­ti­et som fikk til et kom­pro­miss mel­lom arbeid og kapi­tal i 1935. Det er det­te som har «kjenne­teg­net Nor­ge i alle de åre­ne siden.» Man kan få inn­trykk av en grunn­leg­gen­de kon­ti­nui­tet mel­lom Arbei­der­par­ti­et da og nå. Men det­te kan ikke stem­me. Sna­re­re drei­er det seg om to helt for­skjel­li­ge par­ti­er med radi­kalt for­skjel­lig verdi­grunn­lag. Uten å gå inn i for man­ge detal­jer, kan jeg her nev­ne noen av de mest opp­lag­te for­skjel­le­ne: For det førs­te var DNA i 1935 et klasse­par­ti, nær­me­re bestemt arbei­der­klas­sens par­ti. For det and­re var det et sosia­lis­tisk par­ti. En fløy had­de en par­la­men­ta­risk-sosia­lis­tisk platt­form, en annen var frem­de­les revo­lu­sjo­nær marx­is­tisk. Selv om stats­mi­nis­ter Nygaards­vold var reform­venn­lig og sam­ar­beids­vil­lig, var han ingen sosial­de­mo­krat slik vi for­står begre­pet i dag, han var sosia­list. Men den sosia­lis­men han repre­sen­ter­te var av en sær­norsk type, utvik­let av hans egen uten­riks­mi­nis­ter, his­to­rie­pro­fes­so­ren Halv­dan Koht. Folke­so­sia­lis­me, ble den kalt. Sosia­lis­me var målet, men her var ikke inten­sjo­nen først og fremst et klasse­løst sam­funn, men et sam­funn uten klasse­kamp. Det­te var en sosia­lis­me hvor det nasjo­na­le fel­les­ska­pet, det sto­re sam­ar­bei­det på tvers av klas­se­ne, var både mål og mid­del. Koht øns­ket en dype­re nasjo­nal soli­da­ri­tet og inte­gra­sjon. Som han selv for­mu­ler­te det: «Sosia­lis­me er den høgs­te form for nasjonaltanke.» 

Arbei­der­par­ti­et av i dag kan ikke sies å være et klasse­par­ti, i alle fall ikke arbei­der­klas­sens. Man­ge vil hev­de at det er blitt et mar­keds­li­be­ra­lis­tisk par­ti fullt av kon­su­len­ter og folk fra PR-bran­sjen. Man kan trygt si at Nygaards­vold var en mann av fol­ket. Mel­lom­krigs­ti­dens arbeids­folk må ha følt en viss iden­ti­tet og sam­hø­rig­het med Gub­ben, som de kal­te han, for han var jo en av dem. Med Stø­re, der­imot, er det anner­le­des. At han voks­te opp på Oslos vest­kant, at han er mange­mil­lio­nær, utdan­net ved noen av ver­dens mest pre­sti­sje­tun­ge kunn­skaps­in­sti­tu­sjo­ner, har ikke bare gitt ham plen­ty av øko­no­misk kapi­tal, men og en stor dose kul­tu­rell kapi­tal. Stør­re avstand fra den gjen­nom­snitt­li­ge nord­mann kan man ikke opp­nå, om ikke man er kon­ge­lig. Det er god grunn til å tro at det kan være vans­ke­lig for arbeids­folk å iden­ti­fi­se­re seg med den­ne parti­le­de­ren og omvendt.

At det for Stø­re til­syne­la­ten­de har vært pro­blem­fritt å arbei­de for, ideo­lo­gisk sett, vidt for­skjel­li­ge regje­rin­ger og stats­mi­nis­te­re – Syse (H), Brundt­land (Ap), Bon­de­vik (KrF), Jag­land og Stol­ten­berg (Ap) – kan også ten­kes å bidra til å ska­pe avstand mel­lom ham og arbeids­folk flest. 

Det er jo det­te som har vært Stø­res pro­blem. Han blir ikke tatt på alvor som arbei­der­be­ve­gel­sens repre­sen­tant. Sna­re­re har han blitt selve sym­bo­let på hvor langt par­ti­et har beve­get seg i bor­ger­lig ret­ning. Nett­opp der­for er han tjent med å prø­ve å vise en affi­ni­tet til det gode gam­le Arbei­der­par­ti­et som alt­så sat­te sitt umis­kjen­ne­li­ge preg på «den nors­ke model­len» vi er så stol­te av. For ham blir for­tel­lin­gen om et Arbei­der­par­ti som er seg selv likt, da som nå, et mid­del til å fram­stil­le seg som arv­ta­ker etter Nygaards­vold (og Ger­hard­sen), med all den poli­tisk-sosia­le tro­ver­dig­het som føl­ger med. Men enhver som har satt seg litt inn i par­ti­ets his­to­rie, vet at det har gjen­nom­gått en enorm for­and­ring. Det er nes­ten ikke til å kjen­ne igjen. I Stø­res frem­stil­ling får man like­vel inn­trykk av at både Arbei­der­par­ti­et og den nors­ke model­len er over­le­vert som mer eller mind­re ufor­and­ret, og gans­ke enkelt nå må videre­fø­res i den skik­kel­se de har i dag.

Kontekst og forandring

Som his­to­ri­ker vet jeg at his­to­rie frem­for alt er for­and­ring, hvil­ket betyr at det ikke er noen lær­dom å hen­te direk­te fra den. Sosial­de­mo­kra­ti og sosia­lis­me er his­to­risk for­an­der­li­ge begre­per; de har hatt for­skjel­li­ge betyd­nin­ger til for­skjel­li­ge tider i his­to­ri­en. Nygaards­vold had­de en annen for­stå­el­se av dis­se begre­pe­ne enn Stø­re. At han var prag­ma­tisk under krise­for­li­ket på 1930-tal­let, var av helt and­re grun­ner enn de som har beve­get Stø­re til en til­syne­la­ten­de lik poli­tisk inn­stil­ling i dag. Val­ge­ne til dis­se to har fun­net sted i vidt for­skjel­li­ge his­to­ris­ke situa­sjo­ner, med sær­eg­ne pro­ble­mer som har krevd sær­eg­ne løs­nin­ger. Siden his­to­ri­en ikke gjen­tar seg, er det ikke mulig å bru­ke den som lære­styk­ke, eller hev­de iden­ti­tet mel­lom da og så. Om vi vir­ke­lig øns­ker å for­stå Nygaards­vold, må vi kon­teks­tua­li­se­re hans valg og hans hand­lin­ger. Vi må for­stå hva det var som til enhver tid moti­ver­te ham til å gjø­re det ene frem­for det and­re. Det må vi også gjø­re med feno­me­ner som «den nors­ke model­len.» Hvil­ke his­to­risk spe­si­fik­ke fak­to­rer spil­te inn da den begyn­te å ta form; hvor­for og på hvil­ken måte har den utvik­let seg vide­re, frem til i dag? 

            His­to­ri­en er mang­fol­dig. For så vidt kan den bru­kes til å for­kla­re litt av hvert, alt etter hvor man vel­ger å foku­se­re blik­ket. Beto­ner vi sær­lig ett aspekt ved his­to­ri­en, får vi en gans­ke annen ver­sjon enn om vi beto­ner et annet. Det er der­for ikke så vans­ke­lig, om man øns­ker det sterkt nok, å fin­ne noe fra for­ti­den som kan gi inn­trykk av lik­het og sam­men­heng med egen aktu­ell poli­tikk. Er man litt krea­tiv, slik inno­va­ti­ve ideo­lo­ger og gode tale­skri­ve­re er, kan man få det til å se ut som at man spil­ler på lag med his­to­ri­en. Det er ikke vans­ke­lig å fin­ne eksemp­ler på at både kamp­vil­je (Lys­bak­ken), kom­pro­miss­vil­je (Stø­re) og omstil­lings­evne (Sol­berg) har vært av en viss betyd­ning for noe som man med litt opp­finn­som­het kan kal­le en «norsk modell». Men det­te betyr ikke at det er fritt frem for alle og enhver til å tol­ke his­to­ri­en slik som det pas­ser dem. His­to­ri­ker­nes opp­ga­ve er å frem­stil­le for­ti­dens hen­del­ser som betin­get av en bestemt kon­kret situa­sjon som nå for lengst er over­stått. Det drei­er seg da om å få tak på aktø­re­nes eget per­spek­tiv. His­to­risk for­stå­el­se er kon­teks­tua­li­se­ring: Å for­stå en his­to­risk hand­ling eller hen­del­ser er å for­stå aktø­re­ne ut fra deres egne inten­sjo­ner og ut fra egne rele­van­te handlingsbetingelser. 

Den vik­tigs­te lær­dom­men his­to­ri­en kan gi, er at det ikke er noen lær­dom å hen­te i his­to­ri­en. Hvis vi kan lære noe, er det at sam­funn og kul­tur er i sta­dig for­and­ring. Hva frem­ti­den vil brin­ge, er der­for gans­ke sik­kert noe over­ras­ken­de nytt og ukjent. I det­te lig­ger det en usik­ker­het, men også noe håpe­fullt. At frem­ti­den er åpen, betyr at det i fort­set­tel­sen er opp til oss å ska­pe his­to­ri­en. Vi tren­ger ikke føl­ge gam­le tra­di­sjo­ner eller etter­lig­ne gam­le for­bil­der. His­to­risk bevisst­het av den­ne typen er alt­så poten­si­elt fri­gjø­ren­de. Hvis vi går med på at hver his­to­risk stund er ny og anner­le­des, kan det hjel­pe oss til å få øye på fle­re hand­lings­mu­lig­he­ter i situa­sjo­nen her og nå. Men da er det ikke len­ger noe som kan fri­ta oss fra ansva­ret for å begrun­ne våre poli­tis­ke valg i kon­kre­te under­sø­kel­ser av den aktu­el­le his­to­ris­ke situa­sjon etter hvert som den for­and­rer seg. 

Kilder:

Audun Lys­bak­ken: Tale til SVs lands­møte, Gar­der­moen, 29.03.2019. www.sv.no

Erna Sol­berg: Tale til Høy­res lands­møte, Gar­der­moen, 15.03.2019. www.høyre.no

Jonas Gahr Stø­re: Tale til Fel­les­for­bun­dets lands­møte, Oslo, 15.10.2019. www.fellesforbundet.no

TEMA

H

istorie

18 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen