Dommen over datalagringsdirektivet

EU-domstolen har talt, og konklusjonen er knusende: Direktivet om datalagring er ugyldig - og det har aldri vært gyldig.

EU-dom­stolens dom over data­la­grings­di­rek­tivet har med rette fått stor opp­merk­somhet. Det hør­er med til sjelden­hetene at dom­stolen i Lux­em­bourg set­ter foten ned over­for EUs lov­givende organ­er. De fleste av direk­tivets mot­standere satt nok sin lit til Men­neskerettighets­dom­stolen i Stras­bourg frem­for til EUs egen dom­stol. Selv den mek­tige tyske for­fat­nings­dom­stolen vek tilbake fra å over­prøve selve direk­tivet da den i 2010 slo fast at den tyske lov­givnin­gen som gjen­nom­førte direk­tivet i tysk rett var i strid med den tyske grunnloven, på grunn av for uklare og svake personverngarantier.

Gitt den tid­vis meget opphetede poli­tiske diskusjo­nen knyt­tet til data­la­grings­di­rek­tivet, ikke minst i kjøl­van­net av avs­lørin­gene av amerikanske myn­digheters omfat­tende overvåkn­ing av nær sagt enhver form for elek­tro­n­isk kom­mu­nikasjon, kunne EU-dom­stolen kunne knapt val­gt en bedre sak for å demon­strere at den tar EU-borg­ernes grunn­leggende ret­tigheter på alvor.

Forbausende klar dom

Vel så opp­sik­tsvekkende som utfal­l­et er dom­mens pre­miss­er. EU-dom­stolen er nem­lig for­bausende klar: Direk­tivets regler om data­la­gring rep­re­sen­ter­er et meget omfat­tende og særlig alvorlig inngrep i ret­ten til respekt for pri­vatlivet og til beskyt­telse av personopplysninger.

EU-domstolens bygninger i Luxembourg (foto: EU-domstolen).

EU-dom­stolens bygninger i Lux­em­bourg (foto: EU-domstolen).

Dom­merne anerk­jen­ner rik­tig­nok at direk­tivet for­føl­ger et legit­imt for­mål (krim­i­nalitets­bek­jem­pelse) og de slår også fast at EU-ret­ten ikke prin­sip­ielt er til hin­der for enhver form for lagring av tele­da­ta, men de er sam­tidig meget klare på at det må fore­tas en streng kon­troll av om EUs lov­givende organ­er har sør­get for å begrense inngrepet i borg­ernes grunn­leggende ret­tigheter til det strengt nød­vendi­ge. Utfal­l­et av denne kon­trollen er oppløf­tende for per­son­ver­net og tilsvarende ned­slående for EU-kom­misjo­nen, Europa­parla­mentet og medlemsstatene som stemte for direk­tivet i Rådet: Direk­tivet favn­er for vidt ved at det på generelt vis krev­er lagring av alle trafikkda­ta, uten at der fore­tas noen son­dring, begren­sning eller unntak tilpas­set det angitte for­målet om bek­jem­pelse av grov krim­i­nalitet. Direk­tivet innehold­er heller ingen defin­isjon av begrepet grov krim­i­nalitet – dette er over­latt til medlemsstatene. Og myn­dighetenes til­gang til lagrede tele­da­ta er heller ikke betinget av sam­tykke fra en uavhengig instans (en dom­stol eller et uavhengig forvaltningsorgan).

Ugyldig — med “tilbakevirkende” kraft

Også varigheten av lagrin­gen slår EU-dom­stolen ned på: Direk­tivet kne­set­ter en min­ste lagringstid på seks måned­er uten å son­dre mel­lom ulike typer data eller deres nyt­tever­di i forhold til for­målet om krim­i­nalitets­bek­jem­pelse. Og direk­tivet åpn­er for lagring helt opp til to år, uten å angi noen kri­terier for å sikre at data ikke lagres lenger enn strengt nød­vendig. Direk­tivet sikr­er heller ikke ugjenkallelig slet­ting av data etter lagringspe­ri­o­dens utløp.

Endelig – og vel med en dårlig skjult hen­vis­ning til amerikanske myn­digheter – kri­tis­er­er EU-dom­stolen den oms­tendighet at direk­tivet ikke krev­er at dataene skal lagres i EU. Muligheten for lagring uten­for EU med­før­er at direk­tivet ikke sikr­er at lagrin­gen vil være under EU-rettslig kon­troll, noe som ifølge dom­stolen er helt avgjørende for å sikre at lagrin­gen skjer i overensstem­melse med EU-borg­ernes grunn­leggende rettigheter.

Kon­klusjo­nen er knusende: Data­la­grings­di­rek­tivet er ugyldig. EU-dom­stolen finner der­for ikke engang grunn til å gå inn på spørsmålet om direk­tivet også er i strid med ytrings­fri­heten. Og enda vik­tigere – i mot­set­ning til dom­stolens egen gen­er­al­ad­vokat er ikke dom­merne vil­lige til å holde direk­tivet kun­stig i live inntil EU eventuelt kom­mer opp med nye, mer begrensede og mer pre­sise regler om lagring av trafikkda­ta. Dom­men ram­mer føl­gelig med «tilbake­virk­ende» kraft: Direk­tivet har aldri vært gyldig. En kon­sekvens av dette er blant annet at medlemsstater som tidligere er blitt bøte­lagt for ikke å ha over­holdt direk­tivets gjen­nom­førings­frist, nå kan kreve bøtene tilbake­be­talt fra Kom­misjo­nen. Med renter.

Begrenser politikernes handlingsrom

Selv om det er rik­tig at EU-dom­stolen ikke stenger døren for enhver form for lagring av tele­da­ta, så innehold­er dom­men meget klare føringer for EUs og medlemsstatenes poli­tiske handlingsrom.

For det første er det grunn til å merke seg dom­stolens påpekn­ing av at lagring og hem­melig bruk av alle slike data er et skritt i ret­ning av et overvåkingssamfunn:

[T]he fact that data are retained and sub­se­quent­ly used with­out the sub­scriber or reg­is­tered user being informed is like­ly to gen­er­ate in the minds of the per­sons con­cerned the feel­ing that their pri­vate lives are the sub­ject of con­stant sur­veil­lance (avs­nitt 37).

Dom­men lest under ett etter­later liten tvil om at EU-dom­stolen ikke anser dette som noen ønske­lig utvikling, for å uttrykke det forsiktig.

Dommerne ved EU-domstolen (foto: EU-domstolen).

Dom­merne ved EU-dom­stolen (foto: EU-domstolen).

For det annet er dom­mernes anerk­jen­nelse av at EU-ret­ten ikke prin­sip­ielt er til hin­der for enhver form for lagring av tele­da­ta inter­es­sant for­di den er knyt­tet til den oms­tendighet at data­la­grings­di­rek­tivet ikke krev­er lagring av innhold­et i kom­mu­nikasjo­nen. EU-dom­stolen for­mulerer seg her på et vis som mer enn anty­der at generell lagring av innhold aldri kan ret­tfer­dig­gjøres (avs­nitt 39). I kjøl­van­net av Snow­den-avs­lørin­gene kan dette være en rettslig avk­lar­ing av større prak­tisk betyd­ning enn man skulle ønske.

For det tred­je er EU-dom­stolens generelle tilnærm­ing til EU-lov­givers han­dlingsrom meget inter­es­sant: Dom­merne slår fast at per­son­ver­net er så vik­tig, og inngrepet som lagrin­gen innebær­er så alvorlig, at lov­givernes han­dlingsrom er begrenset og dom­stol­skon­trollen tilsvarende streng:

[I]n view of the impor­tant role played by the pro­tec­tion of per­son­al data in the light of the fun­da­men­tal right to respect for pri­vate life and the extent and seri­ous­ness of the inter­fer­ence with that right caused by Direc­tive 2006/24, the EU legislature’s dis­cre­tion is reduced, with the result that review of that dis­cre­tion should be strict (avs­nitt 48).

Dette vil gjelde tilsvarende både for et eventuelt nytt data­la­grings­di­rek­tiv og for eventuelle nasjonale særlover om data­la­gring. Og både nasjonale dom­stol­er og men­neskeretts­dom­stolen i Stras­bourg må for­ventes å følge samme tilnærm­ing. Dom­men gir med dette også et vik­tig bidrag i den generelle diskusjo­nen om mak­t­fordelin­gen mel­lom lov­gi­vere og dom­stol­er i kon­sti­tusjonelle demokrati­er. Her vil nok opp­fat­nin­gene være delte, både blant poli­tikere, juris­ter, statsvitere og andre. Det er ikke til å komme for­bi at de 15 dom­merne i EU-dom­stolens storkam­mer gjen­nom denne dom­men har satt sin vur­der­ing av avveinin­gen mel­lom per­son­vern og krim­i­nalitets­bek­jem­pelse over vur­derin­gen til Europa­parla­mentet og medlemsstatenes rep­re­sen­tan­ter i Rådet, men i mot­satt fall ville det ikke være noen realitet i EU-ret­tens beskyt­telse av grunn­leggende menneskerettigheter.

EU-dommen, EØS og Norge

Hvilken betyd­ning har dom­men så for Norge? Poli­tisk er den direk­te pin­lig for data­la­grings­di­rek­tivets fork­jem­pere, men rettslig er betyd­nin­gen mer indi­rek­te. I mot­set­ning til det mange synes å tro, er data­la­grings­di­rek­tivet ikke innlem­met i EØS-avtal­en. Takket være det islandske Alltingets prin­sipp­faste mot­stand mot direk­tivet er det der­for ikke noe behov for å ta direk­tivet ut av EØS-avtal­en. Den norske lov­givnin­gen som skulle gjen­nom­føre direk­tivet ble som kjent ved­tatt med knapp mar­gin i Stortinget allerede i 2011, men den er ikke trådt i kraft og reg­jerin­gen har nå kloke­lig varslet at den heller ikke kom­mer til å gjøre det.

Even­tu­elle nye norske reg­ler om data­lag­ring må tåle inn­gå­ende retts­lig overprøving

EØS-avtal­en er ikke til hin­der for at norske myn­digheter på eget ini­tia­tiv ved­tar nye regler om lagring av tele­da­ta, men indi­rek­te vil EU-dom­stolens dom legge føringer for myn­dighetenes han­dlingsrom: Bestem­melsene i EUs pakt om grunn­leggende ret­tigheter som EU-dom­stolen anvendte i dom­men, gjen­finnes i Den europeiske men­neskerettighet­skon­ven­sjo­nen som Norge er tilknyt­tet og som gjen­nom men­neskerettsloven fra 1999 har lovs kraft i Norge.

EU-dom­stolens dom innehold­er flere hen­vis­ninger til prak­sis fra Men­neskerettighets­dom­stolen, og det er liten grunn til å tro at dom­stolen i Stras­bourg vil innrømme myn­dighetene noe større han­dlingsrom enn det EU-dom­stolen har lagt til grunn. Eventuelle nye norske regler om data­la­gring må der­for tåle inngående rettslig over­prøv­ing av om de er strengt nød­vendi­ge for å bek­jempe grov krim­i­nalitet og om de der­til tilbyr tilstrekke­lige garantier mot mis­bruk osv. Det er der­for en tung argu­men­tasjons­byrde som EU-dom­stolen har lagt på myndighetene.

Også der­som EU skulle forsøke seg med et nytt, forut­set­ningsvis min­dre omfat­tende og mer pre­sist, direk­tiv om data­la­gring, kan EU-dom­stolens dom vise seg meget vik­tig for Norge: Et av kravene fra EU-dom­stolen er mer pre­sise regler om hva de lagrede dataene kan brukes til. Dette forut­set­ter at et eventuelt nytt direk­tiv beveg­er seg lenger inn på straf­fer­ettens område. EUs kom­petanse til å gjøre dette er kon­tro­ver­siell internt i EU, men enda mer så i EØS-rettslig sam­men­heng: Straf­fer­ettslige regler fall­er i utgangspunk­tet uten­for EØS-avtal­en. EØS-rel­e­vansen av et eventuelt nytt data­la­grings­di­rek­tiv vil der­for være enda mer tvil­som enn EØS-rel­e­vansen av det direk­tivet som EU-dom­stolen nå har underkjent.

Prinsipiell etterpåklokskap

Avs­lut­ningsvis er det grunn til å reflek­tere over hvor lang­somt fru Justi­tias kvern maler: Data­la­grings­di­rek­tivet ble ved­tatt i EU våren 2006. Det tok alt­så mer enn åtte år før EU-dom­stolen erk­lærte det ugyldig. Under­veis har det vært flere sak­er for dom­stolen hvor den kunne tatt still­ing til spørsmålet om den hadde vil­let, men hvor den dekket seg bak pros­es­suelle regler og lot gyldighetsspørsmålet henge i luften. Dette kan selvsagt kri­tis­eres. Men kan­skje gjorde EU-dom­stolen likev­el klokt i å utsette spørsmålet til det virke­lig kom på spissen? 

Det kan neppe utelukkes at avs­tanden i tid fra ter­ro­ran­grepene i New York i 2001, i Madrid i 2004 og i Lon­don i 2005 gjorde det let­tere for EU-dom­stolen å slå ned på EU-lov­givers man­glende respekt for per­son­ver­net. Forde­len med tregheten i den rettslige etter­prøvin­gen er at det gir rom for prin­sip­iell etter­påk­lok­skap. I til­feller hvor betingelsene på ved­tak­stid­spunk­tet kan­skje ikke har vært de beste for prin­sip­ielle diskusjon­er, er det slett ikke så dumt.

TEMA

M

enneske
rettigh
eter

52 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen