De siste månedene har mediene vært preget av frykt. Frykt for en stor global aktør som på veien mot verdensherredømme planlegger å gjøre seg til nyhetssentrum ved å tilby Instant Articles til alle nyhetsmedier. Norske mediehus har nå fått to valg: å gjøre som Faust og selge sin sjel til djevelen, eller finne sine allierte og kjempe mot den nye stormakten. Diskusjonen går høylytt i norske medier, og frykten har skapt en mur mellom dem som vurderer å gå med på Facebooks nye publiseringsløsning og dem som stritter i mot.
Flere norske mediehus ser med skepsis på Facebooks nye tilbud, og det med god grunn. For hva skjer når Facebook begynner å få makt over journalistikken? Jo, vi ender opp med et digitalt kontrollsamfunn ingen av oss helt aner rekkevidden av. Gjennom å overlate nyhetsdistribusjonen til Facebook, hevder flere at vi kan ende opp med en tilstand der Mark Zuckerbergs bedrift har makt til å sensurere innhold som den finner upassende. I norsk sammenheng blir dette alltid eksemplifisert med at da Aftenposten publiserte bilder av en naken Fridtjof Nansen, ble avisens bruker utestengt fra plattformen i en hel uke som straff.
Liker? Norske medier bør prøve ut Facebooks Instant Articles, mener artikkelforfatteren.
Slik sensur aksepterer vi selvsagt ikke i et Norge hvor demokrati og ytringsfrihet er noen av våre viktigste verdier. Likevel bør norske mediehus teste ut et samarbeid med Facebook og deres Instant Articles. Det er nemlig viktig å understreke at dette nettopp vil være en testfase, og at man ikke legger ned avisenes egne nettsider av den grunn. Dersom det viser seg at plattformen begynner å oppføre seg som overredaktør, er det ikke nettopp den redigerende makt som kan avdekke slike forhold og opplyse samfunnets borgere om det? Et sensurscenario vil i så fall kunne undergrave Facebooks pålitelighet og troverdighet ovenfor brukerne. Nettsamfunnets styrke ligger jo nettopp i dets massive mengde brukere, og den dagen disse flakker fra plattformen fordi de ikke lenger får tilgang til nyheter og aktualiteter som angår dem, er det gjort. Det er altså viktig å huske at nyhetsmedienes og Facebooks interesser i mange tilfeller er sammenfallende – de vil begge beholde sine lesere eller brukere.
Facebook og mediene
Les også: Maria S. Kråkenes: Å ende opp med å bli diktert fra andre siden av Atlanteren er neppe gunstig verken for innholdsprodusent eller konsument..
Så hvorfor bør norske medier gå med på å ta i bruk Instant Articles? Facebook er den primære nyhetskilden til en stor og viktig gruppe i samfunnet, nemlig de unge. Denne gruppen leser nyheter, men de leser ikke nødvendigvis avisen. Dersom mediene tar sikte på å ivareta sitt samfunnsoppdrag i en digital tid hvor offentligheten i mange tilfeller er oppdelt, nytter det ikke å ignorere at Facebook er en plattform som delvis har tatt over for avisen når det gjelder å være en felles offentlighet hvor dagsorden settes. Mediene bør derfor teste ut et samarbeid og se om Instant Articles fungerer som en arena for den offentlige samtale.
Skeptiske medieledere bør ta en ny runde i tenkeboksen
Et annet argument for Instant Articles er den enorme hastigheten, med opptil ti ganger raskere innlastingstid for brukerne nå enn tidligere. Dette er Facebooks hovedargument når de forsøker å overbevise mediehusene, selv om noen kanskje vil hevde at dette blir brukt for å dekke over den kommersielle gullgruven Instant Articles potensielt kan bli for Facebook. Kritikere vil gjerne hevde at selv om Facebook i dag lokker mediehusene med solide annonseinntekter, vil det være naivt å anta at inntektsmodellen som nå presenteres vil være den samme om Facebook får en sentral nyhetsposisjon i fremtiden. Kritikere har nok rett i det, men jeg vil likevel påstå at det like naivt å anta at mediehusene vil beholde sine annonseinntekter om de lar være å teste modellen. Flere medieinstitusjoner har jo allerede meldt at nettavisene deres ikke genererer de annonseinntektene man hadde håpet på. Å bruke dette som argument mot Instant Articles blir derfor å trekke inn en helt annen (men selvfølgelig viktig) diskusjon som handler om hvordan man kan utvikle bærekraftige inntektsmodeller for nyhetsmediene. Det er likevel ikke det Instant Articles-diskusjonen handler om. Det den handler om, er hvilken rolle Instant Articles spiller for ytringsfriheten og demokratiet, og det må ikke mediehusene glemme i jakten på annonsekronene.
Ved siden av annonsekronene har også storstilt satsing på brukerbetaling blitt brukt som argument mot Instant Articles. Sjefredaktør i Aftenposten, Espen Egil Hansen, har tidligere uttrykt at hans avis på grunn av satsingen på brukerbetaling ikke ville være blant de første til å ta i bruk Facebooks tjeneste. Også innovasjonsdirektør i Amedia, Pål Nedregotten, har hatt tilsvarende uttalelser: — Vi lykkes godt med brukerbetaling, en modell som Instant Articles ikke støtter.
Jeg mener skeptiske medieledere bør ta en ny runde i tenkeboksen. De langsiktige planene må ikke bli så fastlåst at mediene atter en gang havner i suksessfellen. Det nytter ikke å avvise ny teknologi fordi man allerede har en plan. Det er ikke gitt at abonnementsmodellen er det mest gunstige om noen år, selv om det per i dag gagner etablerte medieinstitusjoner og holder hjulene i gang. Man må skille debattene om Facebooks rolle i et demokratisk samfunn, og Facebooks rolle for enkeltbedrifters økonomi.
I tillegg er det viktig at man ikke går i fellen å tro at bare fordi avisene til nå har drevet med distribusjon, er dette den beste løsningen og det som tjener journalistikkens samfunnsoppdrag best. Man kan ikke utelukke at et samarbeid med Facebook, hvor man overlater distribusjonen til verdens beste informasjonsdistributør, vil kunne gjøre det mulig for nyhetsmediene å konsentrere seg om det de faktisk er gode på (men som det stadig bevilges færre ressurser til) – nemlig journalistikk og utøvelse av rollen som den fjerde og overvåkende statsmakt. Det er ikke snakk om å gi fra seg redaktøransvaret til en internasjonal overredaktør, men å outsource distribusjonen som et ledd i produksjonskjeden.
Selv om det kan være fristende for mediehusene å gå til felles front mot den nye stormakten, holder det ikke kun å få de andre medieinstitusjonene med på planen – i så fall må også brukerne godta den. At mange brukere i dag leser nyheter, ikke aviser, og bruker Facebook som seleksjonsverktøy, må mediene ta på alvor. Facebook lytter til brukerne. Det må også nyhetsmediene gjøre, skal de klare å ivareta journalistikkens samfunnsoppdrag i en ny tid. At en rekke medieinstitusjoner nå tester ut Instant Articles, betyr ikke at de planlegger å gi bort redaktørrollen som er så dypt befestet i den norske pressens profesjonsideologi. En one-night stand fører ikke nødvendigvis til evig ekteskap.