“Det fria ordet finner alltid en väg” er overskriften på et svært lesverdig essay i det svenske Journalisten 22. januar 2016, skrevet av Nils Funcke, journalist og tidligere sekretær i Yttrandefrihetskommittén. Artikkelen er skrevet i anledning 250-årsdagen for trykkefrihetsordningen, “en krumtapp i det svenske demokratiet”. Funcke har gjort et “dypdykk i arkivskapene” og i artikkelen gjør han noen nedslag i historien som gjenkaller den stadige “dragkampen mellom ytringsfrihetsinteresser og andre samfunnsinteresser”.
Han forteller om hvordan utgivere bukket under fordi de trykket prislister på kondomer, om tiltaler for blasfemi og sedelighetsbrudd, om pressesensur under andre verdenskrig og forslag om forhåndsgranskning av publikasjoner, som det heldigvis aldri ble noe av.
Selv husker jeg at den fremvoksende svenske arbeiderbevegelsen systematisk utfordret trykkefrihetens grenser under pionertiden. Ved slutten av 1880-tallet ble samtlige ledende sosialdemokrater dømt til fengsel. August Palm, Hjalmar Branting, Axel Danielsson var noen av dem, alle redaktører og agitatorer. Lovbruddene var blant annet forargelsesvekkende oppførsel, ulovlig møtevirksomhet, spott mot riksdagen, majestetsfornærmelse, blasfemi og uberettigede beskyldninger mot myndighetspersoner.
Selve tittelen på Funckes artikkel er litt vel idealistisk. “Det fria ordet finner alltid en väg”. Som om det frie ordet er en selvstendig svevende ånd. Men kampen for ytrings- og trykkefrihet står aldri på egne ben, den er uløselig forbundet med kampen for demokrati og rettferdighet. Det er en stadig pågående dragkamp mellom ulike samfunnsinteresser. For noen er trykkefriheten en trussel, for andre selve luften vi puster i.
Avhengig uavhengighet
Det finnes ingen uavhengig riksbank. Og om den likevel vil kalle seg det, så må man minne om at dens rett til å fatte selvstendige pengepolitiske beslutninger hviler på riksdagsbeslutninger og det faktum at det finnes en majoritet for en slik ordning.
Det finnes ingen uavhengig forskning. Den frie forskningen er avhengig av at regjering og riksdag vil finansiere forskningen og holde fingrene av fatet når forskerne formulerer spørsmålene og når konklusjonene trekkes. Uten statens engasjement, økonomisk og som støtte for den frie forskningen som idé, ville dens forutsetninger ha vært radikalt annerledes og de frie forskerne ville ha blitt overlatt til andre, blant annet kommersielle, interesser.
Det finnes ingen uavhengig journalistikk. Den frie journalistikken forutsetter støtte fra en demokratisk opinion, fra politikere og partier som er rede til å slåss for den. Den frie debatten og en uavhengig granskning av makten og makthaverne er grunnlaget for et velfungerende demokrati. Man kan ikke tenke seg det ene uten det andre. Når det stilles spørsmål om hvorvidt staten, eller egentlig politikerne, skal blande seg inn, så er svaret at det må de. Men selvsagt ikke på hvilken måte som helst.
Alle fortellinger må fortelles
Grunnlovsfestet ytrings- og pressefrihet er nødvendige forutsetninger for demokratiet. Men ikke nødvendigvis tilstrekkelige for at resultatet skal bli et velfungerende demokrati. Vil man dra det enda lenger, så er heller ikke den formelle stemmeretten tilstrekkelig. Det er fullt mulig at store befolkningsgrupper likevel blir satt utenfor og er uinteressert i å delta i demokratiet. Fordi de ikke blir sett og ikke kommer til orde. Litt historie igjen. Da Axel Danielsson, Arbetets grunnlegger, kom til Malmö 1887 var byen hjemsøkt av både svinepest og kolera. I et kåseri om sin ankomst forteller Danielsson at det eneste han fikk tak i etter en lang jakt på et spisested, var en parkbenk, skyggen av et tre og byens liberale avis. I den avisen, skriver Danielsson, “der slakterbutikkene hadde sterk innflytelse, appellerte man i lederen til bystyret om å “kraftfullt gripe inn mot svinepesten”. Koleraen derimot var uhelbredelig og kunne medføre nedskjæringer i byens budsjett for syke og fattige.”
I innvandrertette forsteder og i typiske industrisamfunn bor det nesten ingen journalister
Arbetet og de andre sosialdemokratiske avisene ble opprettet for å fortelle om og gi arbeiderne en stemme. Selvsagt spiller det en rolle hvem som eier og driver aviser eller medier. Og det faktum at den gamle partipressen er død, endrer ikke på det forholdet. Mangfoldet i debatten opprettholdes overhodet ikke bare — eller engang i hovedsak — av lederskribenter og debattinnlegg. Det handler også om hvilke nyheter som formidles og hvilke som ikke formidles. Det spiller en rolle for den demokratiske samtalen hvilke interesser som eier mediene. Men også andre faktorer er viktige. For snart ti år siden undersøkte journalisten Kerstin Ekberg hvor i landet den svenske journaliststanden bodde. Det viste seg at mer enn halvparten av landets journalister bodde i Stockholm, og der bodde uforholdsmessig mange på Södermalm (Här bor journalisterna, Sim(o) 2007). De fleste journalistene, i likhet med de fleste politikere, bor i middelklasseområder. I innvandrertette forsteder og i typiske industrisamfunn bor det nesten ingen journalister og få politikere. Selvsagt påvirker middelklasselivet perspektivene, prioriteringene og måten å beskrive virkeligheten på.
Pressestøtte for mangfold
Den statlige pressestøtten ble innført i Sverige på begynnelsen av 70-tallet for å fremme mangfold i nyhetsformidling og opinionsdannelse og for å forhindre framveksten av lokale avismonopol. Støtten ble først og fremst rettet mot “nummer to-avisene”. Tanken var og er at et velfungerende demokrati forutsetter allsidig informasjon og opinionsdannelse, at alle historier blir fortalt og at alle borgere blir sett og kommer til orde på sine egne vilkår. Utgivervirksomhet har også en tung kommersiell side. Noen må være innstilt på å betale for det frie ordet. Erfaringene fra det gamle medielandskapet viser tydelig at de “frie markedskreftene” også på mediemarkedet har en monopolistisk tendens. Dagspressen ble finansiert først og fremst av annonseinntekter og nummer én-avisene, som nesten uten unntak var borgerlige aviser, genererte langt større annonseinntekter enn de sosialdemokratiske avisene. Det var delvis på grunn av politisk annonsering, det vil si at bedriftsledelsenes meninger samsvarte med de borgerlige avisenes og avisledelsenes meninger, men også på det forholdet, delvis overdrevet, at de borgerlige avisenes lesere hadde større kjøpekraft. Det hører nok også med til historien at arbeiderbevegelsen som aviseier tok på seg eller ble pålagt et public service-oppdrag. Som eier stilte arbeiderbevegelsen krav om at hver kommune og større by skulle overvåkes rettferdig og helst ha en egen lokalredaksjon.
Pressestøtten har spilt en viktig rolle for å fremme mangfold og konkurranse. Til tross for dette, så finnes det ikke lengre noen A‑presse og bare to fagforeningseide sosialdemokratiske morgenaviser igjen, Värmlands Folkblad og Piteå- Tidningen. De andre har, i den grad de finnes i det hele tatt, blitt overtatt av den borgerlige konkurrenten på stedet eller av andre forretningsorienterte aviseiere. Mangfoldet har mer eller mindre blitt redusert til et spørsmål om ulike lederspalter. Den gamle partipressen er for lengst erklært død og avismonopolistene innbiller seg gjerne at de kan opprettholde mangfoldet og en spennende demokratisk samtale helt alene. Hvilket de naturligvis ikke kan.
Det nye medielandskapet, da?
Det nye medielandskapet, da? Tja, spørsmålet er om den gamle morgenavisen, abonnert på og distribuert, fortsatt eksisterer om 10 år. Jeg tror ikke det.
Nå slåss også nummer én-aviser og monopolaviser, slik som løssalgspressen, for livet i cyberspace. Organisasjonene slankes som følge av hurtig fallende annonseinntekter. Virksomhet outsources og legges ut på anbud for å presse kostnader, og bemanningsbransjen har gjort sitt inntog i redaksjonene. I løpet av det siste tiåret har journalistene blitt 25 prosent færre og “gravende journalister” sjeldnere. Men kommunikasjonsmedarbeiderne på partikontorene har blitt flere.
Om artikkelen
Artikkelen ble først publisert i et temanummer om journalistikkens økonomiske utfordringer gitt ut av tidsskriftet Nordicom-Information i april 2016.
Årsakene til dagspressens nedgang er at annonsepengene søker seg til andre medier, fortrinnsvis på nettet, men også at leserne vender pressen ryggen. Først og fremst de stadig yngre informasjonsforbrukerne har andre vaner enn å kaste seg over morgenavisen. Dagspressens utfordringer er selvsagt ikke nye. Allerede for et par tiår siden så man en voksende konkurranse om annonsepengene fra rendyrkede reklameblader og gratisaviser, hvis overskyggende publisistiske idé var og er annonser. Men den store revolusjonen og utfordringen kom med Internett og sosiale medier.
La oss begynne med de gode nyhetene. Internett medfører helt nye, grenseløse muligheter til å innhente nyheter, å debattere, knytte kontakter og til opplevelser. Nettet har dessuten klart demokratiske trekk.
Alle kan i prinsippet komme til orde, ja bli sin egen redaktør, formidle nyheter og skrive ledere. Det er billig, nesten gratis, å starte en blogg, å legge seg ut på Youtube, å twitre eller lage podcasts.
Men det er fortsatt dyrt å bedrive en systematisk nyhetsovervåkning og å skape god journalistikk. De dårlige nyhetene om nettet handler om mangelen på kvalitetssikring, at presseetiske regles settes til side og om nett-troll. Men også om maktkonsentrasjon, og et nytt avansert overvåkingssamfunn der informasjonen om livet vårt havner i hendene på private selskaper som Facebook og Google. Og de globale IT-selskapene får enorme inntekter som selvsagt sluses ut av land med høye skatter og velferdsambisjoner.
Politikkens ansvar
Det frie ordet lever fortsatt farlig. Ytringsfrihet og pressefrihet innskrenkes i land etter land. Også i Den europeiske unionen, i Polen og Ungarn og i kandidatlandet Tyrkia. Sosiale medier sensureres når totalitære regimer føler seg truet av demokratiske bestrebelser.
Det frie ordet lever fortsatt farlig
Ytrings- og pressefriheten må forsvares og nå som før er dette forsvaret verden over en uatskillelig del av den politiske kampen for demokrati og rettferdighet. Men også når og der grunnleggende demokratiske mål er oppnådd, kreves det politisk handling for å fremme mangfoldet og forbedre demokratiets forutsetninger.
I Sverige har pressestøtten eksistert og gjort nytte i nesten et halvt århundre, men i sin nåværende form har den utspilt sin rolle. Den må reformeres og bli til en mediestøtte tilpasset det nye medielandskapet. Forslagene om en framtidig mediestøttes utforming går blant annet ut på å innrette en støtte til kvalitetsjournalistikk, til «redaksjonell produksjon» uavhengig av distribusjonsform, basert på at en ansvarlig utgiver står bak og at man følger de etiske spillereglene, og på antallet midlertidig ansatte journalister og betalte opplag. Andre innspill tar sikte på å særlig støtte nasjonale medieaktører og å stimulere lokal nyhetsproduksjon og medienærvær.
Når det gjelder spørsmålet om hvordan mediestøtten skal finansieres, er det en tiltalende tanke at nye medier som Google og Facebook gjennom beskatning får muligheten til å finansiere det fremtidige mangfoldet. Et prosjekt som krever initiativ i EU.
Som en bekreftelse på hvor vanskelig det er å finne frem til en modell som fungerer, har regjeringen nylig besluttet å forlenge Medieutredningen til den 31. oktober i år. Uten å vente på den konstaterer jeg at det er viktigere enn noensinne å gi public-servicevirksomheten i radio og TV reelle ressurser og ikke gi etter for dem som vil begrense utgiftene og mulighetene deres. En ting er sikkert, politikken slipper ikke unna sitt ansvar for det frie ord.