I den illegale Stavangeravisen Frihet, var det i nr. 43 i 1942 en beskjed fra redaksjonen til leserne:
«Frihet tar med dette nummer en 3 – tre – ukers ferie for å gi redaksjonen, ekspedisjonen og trykkeripersonale anledning til å samle krefter til høstens og vinterens arbeid. Det neste nummer, nr. 44, blir altså datert den 12. august 1942. Vi håper at leserne unner oss denne ferien. Vi vil imidlertid understreke vår gamle appell til leserne om å holde hodet kaldt og hjertet varmt. Det kan bli mer nødvendig enn noen gang i tiden som kommer. La ikke midlertidig motgang og forbigående skuffelser sløve motstandsviljen og evnen til å møte livet som det er med et smil om munnen og et oppreist hode. Husk alltid Vi skal vinne denne krigen!»
Da Tyskland angrep Norge 9. april 1940 ble det allerede samme ettermiddag innført pressesensur. Oslo-pressen ble innkalt til en pressekonferanse hvor det ble gitt klare direktiver for hvordan avisene skulle operere under det nye regimet. Fra nå av skulle det kun publiseres stoff som var fordelaktig for den tyske okkupasjonsmakten eller Nasjonal Samling. Noe annet ville føre til «de skarpeste motforholdsregler». Videre skulle pressen ifølge direktivene «skape opinion og lede befolkningen». I dette lå det ifølge historiker Hans Luihn at pressen hadde som oppdrag å nazifisere det norske folk for å skape et Norge som sto på okkupasjonsmaktens side.
Den frie offentligheten ble med andre ord strupet av tyskerne, og dette førte til at mange aviser la ned for å unngå nazifiseringen, men mange fikk også forbud mot å fortsette. Dette skapte behov for en ny type aviser: De illegale avisene som ble produsert og distribuert utenfor okkupasjonsmaktens kontroll.
Pakking av illegale aviser i en kjellerleilighet i Oslo. (foto: Norges Hjemmefrontmuseum)
I den første tiden av okkupasjonen var informasjonsbehovet blant den norske befolkningen stort, og dette ble hovedsakelig dekket gjennom de norske radiosendingene fra BBC i London. Dette var imidlertid ikke nok, og de første illegale avisene så dagens lys høsten 1940. De dekket altså et avisbehov, men det handlet vel så mye om å sette seg til motverge, å gjøre noe.
Allerede i løpet av våren og sommeren 1940 så man det som kan sies å være forløperen til de illegale avisene: illegal spredning av informasjon og skrifter så som «Kongens nei», direktivene okkupasjonsmakten påla pressen, diverse dokumenter fra tysk side som ikke var beregnet på offentliggjørelse og patriotiske dikt. Videre ble det avskrevet og sirkulert skildringer av tyskerne og NS’ overgrep, lister over NS-medlemmer og jenter som hadde omgang med tyske soldater.
Det var først høsten 1941 – da okkupasjonsmakten beslagla radioapparatene – at antallet illegale aviser virkelig blomstret opp. Noen av de som ble de store, sentrale illegale aviser, som London-Nytt, London-radio og Radio-nytt, ble startet i denne perioden. Disse avisene var stenografiske avskrifter av BBCs norske radiosendinger. Dette var mulig da mange nordmenn unnlot å levere inn radioapparatene sine.
Illegale aviser i Norge under krigen:
- Det ble gitt ut over 400 illegale aviser i Norge under krigen
- Den illegale pressen var sentral i den ideologiske motstandskampen
- De illegale avisene opererte utenfor okkupasjonsmaktens kontroll og sensur
- Illegal avisvirksomhet anslås å ha engasjert opp mot 15 000 personer totalt
- Totalt ble rundt 4000 personer arrestert for befatning med den illegale pressen. I underkant av 100 mennesker ble henrettet
- Digitaliserte illegale aviser — Universitetsbiblioteket i Bergen.
Tortur og henrettelser
Omfanget av illegal avisvirksomhet er ukjent, men ifølge Statsarkivet i Bergen ble det utgitt mer enn 400 illegale aviser i Norge under krigen. Da det var svært farlig å involvere seg i arbeidet med illegale aviser, ble de fleste utgitt for kortere perioder. I 1940–41 risikerte man fem års fengsel, men i 1942 satte en forordning fra Reichskommissar Terboven dødsstraff som strafferamme for delaktighet i illegal avisvirksomhet. Totalt ble rundt 4000 personer arrestert for befatning med slik virksomhet. I underkant av 100 mennesker ble henrettet.
Ifølge Luihn ble et betydelig antall av de arresterte sendt til tyske fengsler og konsentrasjonsleirer. Det finnes ikke tall på hvor mange av disse som mistet livet i fangenskap, men vi vet at mange døde i etterkant av krigen på grunn av mange år med brutal og umenneskelig behandling i de tyske fangeleirene. Også i det okkuperte Norge ble tortur benyttet systematisk for å rulle opp den illegale pressen. Tyskernes torturmetoder var både psykiske og fysiske, og hadde til hensikt å utmatte offeret på en rekke forskjellige brutale måter.
De som var involvert i denne form for motstandsarbeid på ulikt nivå tok altså store sjanser. Derfor var det også slik at avisene ofte endret navn for å hindre Gestapo i arbeidet med å rulle opp de som var involvert i produksjon og distribusjon. Av samme årsak vandret avisene fra leser til leser under mottoet «send den videre».
Opplag og lesere
Det har aldri blitt forsøkt beregnet hvor mange lesere de illegale avisene nådde, men ifølge Ottosen vet vi at de nådde langt ut over de menneskene som tilhørte motstandsbevegelsen. Opplagene kunne være fra noen få hundre til flere tusen. For eksempel hadde den største og mest betydningsfulle illegale avisen, London-Nytt, et totalopplag på nesten 1,5 millioner. Dette var fordelt på 540 utgivelser, noe som tilsier et snittopplag på 3000.
De fleste illegale avisene formidlet nyheter som var fanget opp av andre nyhetskilder og kan ifølge Ottosen ikke forstås hovedsakelig som selvstendige journalistiske produkter. Like fullt var de av stor betydning for den norske motstandskampen og spilte en viktig rolle som informasjonskanal i den norske offentligheten under okkupasjonen.
I julenummeret til den Porsgrunns-baserte illegale avisen “Alt for Norge” i desember 1942 takkes Toralv Øksnevad, også kjent som “Stemmen fra London”. Under krigen var Øksnevad ankermann i BBCs norske radiosendinger fra London, og kom til å bli en kjent og kjær stemme som bidro til å styrke den norske motstandsviljen. Bildet illustrerer også hvordan mange av de illegale avisene som er bevart bærer preg av å ha blitt sendt gjennom mange hender. (Kilde: UB Bergen — spesialsamlingene).
Den svenske TT-korrespondenten i Oslo, Benkt Jerneck, mente at den illegale pressen – tross sine begrensninger – var den eneste akseptable pressen for nordmenn fordi den var fri og stimulerende, samtidig som den etterstrebet saklighet og pålitelighet. Ifølge Jerneck fylte den illegale pressen samlet sett den funksjonen en ikke-sensurert presse ville fylt som informasjonskanal.
Produksjon og distribusjon
Rent teknisk var de illegale avisene primitive i utførelse. De var hovedsakelig stensilerte, maskinskrevne med gjennomslag, håndskrevne og noen få var trykte. Det var i denne perioden moderne duplikatorer på markedet, men da disse var sjelden vare ble de illegale avisene stort sett produsert ved bruk av gamle trykkerimaskiner. I okkupasjonstiden var en god duplikator gull verdt for motstandsarbeidet og det var ikke uvanlig at disse ble stjålet. For eksempel stjal utgiverne av den illegale avisen Norge – som begynte å utkomme i februar 1941 — en duplikator på Ullern skole i Oslo. Papir, sverte og stensiler ble derimot «lånt» av Aker kommune, mens stensileringen foregikk på en hytte i Vestmarka i Bærum.
Norge fikk imidlertid – som mange andre illegale aviser i landet – en kort historie. Statspolitiet klarte å rulle opp avisen i oktober 1941, og 40 personer som var involvert i virksomheten ble arrestert. Det var med andre ord svært farlig å huse duplikatorer og trykkeriutstyr. Trykkeriene måtte derfor ofte flytte fra sted til sted. De illegale avisene som er bevart er derfor preget av trykkmessig dårlig kvalitet og at de ble produsert og utgitt under vanskelige forhold. Videre har det faktum at de har gått igjennom mange hender og ofte ble gjemt i for eksempel syltetøyglass og veggpaneler, satt sitt preg på de avisene som er bevart. På grunn av den store faren forbundet med å lese og distribuere avisene, er dessverre mye av materialet gått tapt.
På side tre i første nummer av “Folkeviljen” i 1941 ser man et eksempel på en parole som oppfordrer leserne til forsiktighet ved spredning av avisen. Parolen inneholder også demonisering av Nasjonal Samling og kollaboratører, hvilket var et typisk element i de illegale avisene. (Kilde: UB Bergen — spesialsamlingene). Klikk for større versjon.
De fleste av de stensilerte avisene ble utgitt med navn og dato. Men det var ikke uvanlig at utgiverne av forsiktighetsgrunner endret navn på avisene. I noen tilfeller ble hvert nummer utgitt under ulike navn, mens i andre tilfeller ble aviser i enkelte perioder utgitt uten navn. Den illegale avisen Frihet endret ifølge Luihn av forsiktighetsgrunner navn til Folkeviljen i 1941 etter å ha fornærmet tyskerne på det groveste: Under en tegning av den tyske propagandaministeren, Joseph Goebbels, bemerket avisen likheten mellom ham og den norske propagandasjefen, Gulbrand Lunde. De hevdet at den eneste forskjellen var at Lunde manglet klumpfot, — «Men det kan vi jo skaff’n» — lar avisen en «publikummer» i tegningen uttale. Dette førte til at tyskerne la mye ressurser i å forsøke å oppspore avisen.
To tredeler av de illegale avisene utkom i Oslo. Også de største avisene utkom i hovedstaden. Det var kun få aviser i landet for øvrig som når opp mot Oslo-avisene med hensyn til omfang og opplag. Dette skyldes bosettingsstruktur og at de mindre bygdesamfunnene var mer gjennomsiktige. Det var like fullt en betydelig nyhetsspredning i de fleste bygdene, men dette foregikk som hovedregel muntlig. De illegale avisene fra byene ble også i stor grad spredt utover landet. Særlig mens man fortsatt kunne sende avisene noenlunde trygt i posten var en del bygdesamfunn godt forsynt. Flere illegale aviser hadde også distributører på landsbygden. Men det var likevel få bygdesamfunn som både regelmessig og over lengre tid hadde en organisert distribusjon av trykte eller stensilerte illegale aviser. Da postsensuren ble skjerpet i 1942 måtte imidlertid mange aviser stoppe distribusjonen til landsbygden.
Stofftilfang
Det var ikke vanskelig å finne stoff i det okkuperte Norge. Hendelser som arrestasjoner, terror, henrettelser, varemangel, mørklegging og psykisk press etter tyske militære seire gjorde at de illegale avisene hadde rikelig med stoff å meddele. Men også vår nasjonale fortid, samt politiske og kulturelle begivenheter som var av betydning for den norske nasjonalfølelse, ble også brukt som kilder for å styrke den nasjonale selvbevissthet og moral. Avisene brakte med andre ord hovedsakelig innenriksstoff. Dette skyldtes delvis at store deler av det norske folket hørte på de norske nyhetene fra London, og delvis at krigsnyhetene i starten av krigen var så deprimerende at det ikke var noen grunn til å slå dem stort opp. Men det fantes også illegale aviser som trykket krigsnyheter i form av oversiktsartikler og kronikker. Luihn hevder at det var ofte disse avisene som lignet mest på tradisjonelle aviser.
I full sving med produksjon av illegale aviser. (Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek)
Svenske aviser var også en viktig kilde til stoff i de illegale avisredaksjonene. Pressekontoret i den norske legasjonen i Stockholm sendte jevnlig pakker — via kurerer – med utklipp fra svenske aviser. I disse avispakkene fikk de illegale avisene stoff og nyheter fra blant annet Göteborgs handels- och sjöfartstidning, Eskilstuna-kuriren, Vestmanaläns tidning og Trots alt.
Videre var kunngjøring av paroler en sentral del av den illegale avisvirksomhet. Disse var ofte impulsive og absolutte. I okkupasjonens første tid ble parolene hovedsakelig skapt av den illegale pressen. Men etter hvert som den organiserte hjemmefrontsledelsen fikk pressekontakter, ble de illegale avisene formidlere av holdningsparoler. Parolene hadde en viktig funksjon i form av å gi leserne noen direktiver og veiledninger, da de utsatte seg for stor fare ved å lese dem. Ottosen beskriver parolene som av ofte generell art – om at man skulle stå sammen, ikke sladre om ting man hørte, vise fasthet og kun gi avisen videre til pålitelige personer.
Humor ble i stor grad brukt som våpen mot okkupasjonsmakten av den illegale pressen
Humor ble i stor grad brukt som våpen mot okkupasjonsmakten av den illegale pressen. Avisene publiserte både tekster, karikaturer og tegneserier som latterliggjorde og demoniserte tyskerne, NS-medlemmer og kollaboratører. For eksempel skriver Hvepsen nr. 3, 1942: “Vet de at når en NS mann taler i radio putter herr Mæhle inn en applausplate på passende steder: sannsynligvis er dette den eneste applaus taleren får”. Vil vil vinne skriver 09.01.1941: “Det fortelles at konst. Hagelin skal være anmeldt av herr Otte i Reichkommisariatet for underslag. Det er visst med margarin herr Hagelin har smurt for fett på”. På denne måten latterliggjorde den illegale pressen tyskerne og NS for å styrke den norske moral og motstandsvilje.
Fremad marsj! Rex Rotary — avisens navn — var fabrikknavnet på duplikatoren som avisen ble trykket på. Rex Rotary ble utgitt av London-Nytt. (Kilde: UB Bergen — spesialsamlingene/Hans Luihn 1995) Klikk for større versjon.
Ifølge Ottosen var de første illegale avisene rene opinionsorganer. Disse opererte uten nærhet til tradisjonelle avisers kvalitetskrav med hensyn til kilder eller normer for god skikk. Videre publiserte de rene rykter, som for eksempel hvem som sto i NS. Analysene kunne være preget av ren ønsketenkning, men mange var også ansvarlige organer. Luihn hevder at dersom man ser bort ifra den illegale pressens spesielle innhold knyttet til motstandskampen, som paroler og lister over NS-medlemmer, så vil innhold og journalistisk kvalitet være svært lik den tidligere legale presse. Bakgrunnen for hans påstand er at det først og fremst var folk som var gode til å skrive som involverte seg i illegal pressevirksomhet. Videre var det mange yrkesjournalister som deltok i de illegale avisers redaksjoner.
Tyske reaksjoner mot den illegale pressen
Tyskerne rullet opp illegale aviser med jevne mellomrom gjennom hele okkupasjonstiden. Denne virksomheten var særlig omfattende høsten 1941, sommeren og høsten 1942, høsten 1943 og i februar 1944. Ifølge Luihn oppnådde tyskerne betydelige resultater i sin kamp mot den illegale fri pressen. Det var mange arrestasjoner, ødeleggelser av avisorganisasjoner, deportasjoner og henrettelser. Men okkupasjonsmakten fikk likevel ikke noen fullstendig seier over den illegale pressen. Dette fordi den norske hjemmefronten besto av mange små og ulike enheter, samt at den ikke lot seg rulle opp i større avsnitt samtidig. Den illegale avisvirksomheten står dermed igjen som et sentralt kapittel i den norske idelogiske motstandskampen under okkupasjonstiden.
Det ble aldri noe nr. 44 av den illegale Stavangeravisen Frihet. Hele gruppen ble rullet opp av tyskerne i 1942 og opp mot 50 personer ble arrestert. Gestapo og norsk statspoliti møtte opp både i hjem og på arbeidsplasser for å arrestere motstandsfolkene bak avisen. De fleste ble sittende fengslet til krigens slutt, noen ble sendt til Tyskland og enkelte av dem kom aldri hjem igjen til Stavanger.
Kilder:
Frihet (1942): Nr. 43. Illegal avis.
Hvepsen (1943): Nr. 3. Illegal avis. UB Bergen – spesialsamlingene.
Jerneck, Benkt (1943): Folket utan fruktan. Norge 1942–43. P.A. Norstedt & Söners forlag, Stockholm.
Luihn, Hans (1999): Den frie hemmelige pressen i Norge under okkupasjonen 1940–45: en fortellende bibliografi. Nasjonalbiblioteket, Oslo.
Luihn, Hans (red.) (1995): «Illegale aviser 1940–1945», i Norge i krig 1940–1945. Al Biblioteksentralen.
Luihn, Hans (1960): De illegale avisene: den frie, hemmelige pressen i Norge under okkupasjonen. Universitetsforlaget, Oslo.
Luihn, Hans (1981): Det fjerde våpen. Den hemmelige presse i Norge 1940–1945. Universitetsforlaget, Drammen.
Ottosen, Rune (red.) (2010): «Parti, presse og publikum 1880–1945», i Hans Fredrik Dahl (red.): Norsk presses historie. Bind 2. Universitetsforlaget, Oslo.
Statsarkivet i Bergen (2016): Humor og propaganda.
Vi vil vinne (1941): 09/01. Illegal avis. UB Bergen – spesialsamlingene.