Terrorfrykt er ofte forbundet med økt intoleranse og fordommer overfor grupper som oppfattes som annerledes. Et viktig spørsmål er hvorvidt den økte oppmerksomheten om terror fører til at folk aksepterer større inngrep i privatlivet. Særlig interessant er det å få kunnskap om hva terrortrusselen har å si for holdningene til innvandrergrupper i Norge. Fører terrorfrykten til at vi stempler hele folkegrupper som en sikkerhetsrisiko?
Vi har undersøkt folks holdninger til telefonavlytting, og spørsmålet vi reiste er om innbyggerne tar stilling til forslag om telefonavlytting ut fra allmenne, prinsipielle standpunkter, eller om holdningene deres er påvirket av hvilke grupper avlyttingen er rettet mot. Dersom holdningene er avhengige av målgruppe, er det slik at innbyggerne skjærer alle over én kam (for eksempel alle muslimer), eller er holdningene basert på vurderinger av hvilke grupper som oppfattes å være reelle trusler, for eksempel ved at de eksplisitt har fremmet trusler?
Vi har gjennomført et spørreskjemaeksperiment som viser at innbyggernes støtte til antiterrortiltak, som telefonavlytting, i stor grad er avhengig av hvilke grupper PST ønsker å avlytte. Resultatene tyder derimot ikke på at terrorfrykt er forbundet med lavere toleranse overfor muslimer som gruppe i Norge.
I spørsmål om personvern og rettssikkerhet, knytter befolkningen prinsipper og rettigheter til spesifikke undergrupper. Denne gruppedifferensieringen opptrer i to varianter. Den første fokuserer på egenskaper ved gruppene selv. Villigheten til å begrense ytringsfriheten kan være høyere overfor grupper som tydelig har proklamert eller demonstrert at de er villige til å bruke vold som politisk kampmiddel. Her baserer innbyggerne sine holdninger på informasjon om konkrete grupper som kan representere trusler mot innbyggernes sikkerhet. Antiterrortiltak fokuserer nettopp på slike “utgrupper”. PST peker i sine risikoanalyser på radikale muslimske miljøer og ekstreme høyreorienterte miljøer som de viktigste risikogruppene.
Hva slags antiterrortiltak godtar befolkningen, og rettet mot hvilke grupper?
Her fra markering mot terrorisme i København 16. februar 2015. To mennesker ble drept i terrorangrepene i byen 14.–15. februar.
Den andre varianten av gruppedifferensiering tar utgangspunkt i innbyggernes psykologiske reaksjoner på terrorhendelser. Forskningen som understøtter dette synet viser at terrorfrykt styrker tilhørigheten til grupper som er lik en selv, mens befolkningen blir mer fiendtlig innstilt overfor grupper de oppfatter som annerledes. Med andre ord: gruppetenkningen forsterkes i fryktpregede situasjoner. En miks av terrorhendelser og innvandring kan oppleves som en trussel mot sikkerheten i samfunn preget av økende etnisk mangfold. Det er interessant om nordmenn trekker et tydelig skille mellom ekstrem islam og muslimer generelt. Negative oppfatninger av muslimer er utbredt i Europa, og spørsmålet er om antimuslimske holdninger øker villigheten til å akseptere inngrep overfor norske muslimer generelt.
For å undersøke dette spørsmålet, utformet vi et spørreskjemaeksperiment. Det er to grunner til at et slikt direkte spørsmål kunne vært problematisk. For det første kan det tenkes at et direkte spørsmål om telefonavlytting av konkrete sosiale grupper er såpass sensitivt at respondentene ikke ville ha avdekket sine faktiske holdninger. I så fall ville et direkte spørsmål underrapportere befolkningens villighet til å gi politiet større handlingsrom overfor visse sosiale grupper. Det kan for eksempel tenkes at vi ikke ville vært i stand til å avdekke befolkningens toleranse overfor muslimer generelt. Et annet problem i tradisjonelle surveyundersøkelser er spørsmålet om kausalitet. Kan korrelasjonen mellom hvilken sosial gruppe som identifiseres og holdningen til telefonavlytting være påvirket av en tredje faktor, for eksempel befolkningens tillit til andre mennesker?
Surveyeksperimentet håndterer slike metodiske utfordringer, og er således velegnet både til å avdekke “skjulte preferanser” og ikke minst kausale sammenhenger. 1500 tilfeldig utvalgte personer fikk spørsmål om hvor villige de var til å gi PST rett til telefonavlytting. Vi stilte følgende spørsmål, som henviste direkte til etterforskningen av en terrorsak med den hensikt å gjør eksperimentet så realistisk som mulig:
Se for deg at Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) har bedt om lov til å avlytte telefonene til medlemmer eller sympatisører av [Gruppe X] fordi de tror det kan hjelpe dem i etterforskingen av en terrorsak. Noen mener PST bør få lov fordi det kan avverge terrorplott tidlig, andre mener PST ikke bør få lov fordi dette vil være et for stort inngrep i privatlivet til gruppen. Hvor enig eller uenig er du i at Politiets Sikkerhetstjeneste skal få rett til slik telefonavlytting?»
Spørsmålet hadde syv svarkategorier, der ytterpunktene var svært enig (1) og svært uenig (7). For å få tydelig frem betydningen av den sosiale gruppen anmodningen gjaldt, eksponerte vi respondentene (igjen tilfeldig) for ulike grupper i spørsmålsformuleringen. I alt delte vi utvalget opp i fire eksperimentgrupper og én kontrollgruppe: “En muslimsk fundamentalist-gruppe” versus “En muslimsk menighet”, og “En høyre-ekstrem gruppe” versus “Fremskrittspartiet”. I utgangspunktet hadde vi ingen grunn til å tro at befolkningen ville støtte telefonavlytting av Fremskrittspartiets medlemmer og sympatisører, men partiet ble valgt som kontrast til ekstreme høyreorienterte grupperinger. Disse fire gruppene utgjør eksperimentgruppene, mens respondenter eksponert for «En samfunnsgruppe» er kontrollgruppen. Kategorien «En samfunnsgruppe» er nøytral både politisk, religiøst og etnisk. Vi antar at respondenter eksponert for denne gruppen assosierer dette med hvilken som helst gruppering i samfunnet. Den eneste forskjellen mellom de fem gruppene av respondenter er at de ble eksponert for ulike sosiale grupper i spørsmålsformuleringen. Eksperimentet er derfor egnet til å kaste lys over hvilke sosiale grupper respondentene mener PST bør gis anledning til å bruke skjulte politimetoder overfor.
Resultatet av eksperimentet er vist i Figur 1, der det fremgår at befolkningen i høy grad er villig til å gi PST rett til telefonavlytting for å avverge terrorangrep.
Figur 1. Telefonavlytting: Resultater av gruppekategoriseringseksperimentet. (Gjennomsnitt med tilhørende 95 % konfidensintervaller – N=1,399)
Samtidig var det svært virkningsfullt å eksponere respondentene for ulike grupper. Det betyr at befolkningens holdninger til anmodningen om telefonavlytting fra PST er betinget av hvem metoden skal benyttes overfor. Minst villig var befolkningen til å la PST ta i bruk telefonavlytting for å overvåke medlemmer av FrP. Resultatet for FrP kan tyde på at overvåking av politiske partier oppfattes som sensitivt. Innbyggerne var mest tilbøyelige til å støtte anmodningen fra PST hvis den gjelder en av de to ekstremistgruppene – en høyreekstrem gruppe eller en muslimsk fundamentalistgruppe. Det er små forskjeller mellom de to gruppene, noe som tyder på at nordmenn oppfatter dem som likeverdige trusler. Dette tror vi kan ses i lys av terrorangrepet 22. juli 2011. Høyreekstrem terror har ikke bare vært en trussel i Norge, men noe landet smertelig har erfart.
Vår undersøkelse avdekker også et annet helt sentralt funn: Befolkningen trekker et tydelig skille mellom muslimske fundamentalister og muslimer generelt (“en muslimsk menighet”). Det innebærer at terrorfrykt ikke går ut over muslimer som gruppe. Våre resultater kan forstås i lys av responsen på terroren 22. juli. Politikere reagerte med å oppfordre befolkningen til solidaritet og fellesskap. Hva politikerne sier og gjør som respons på terrorhendelser, kan ha betydning for innbyggernes holdninger.
Om undersøkelsen
Undersøkelsen er basert på data fra Norsk medborgerpanel ved Universitetet i Bergen. Blogginnlegget tar utgangspunkt i en artikkel publisert og fritt tilgjengelig i Tidsskrift for samfunnsforskning.
Christensen, D. A., & Aars, J. (2017). Nordmenns holdninger til telefonavlytting: Resultater fra et surveyeksperiment. Tidsskrift for samfunnsforskning, 58(02), 191–209.