Mediestøtteutvalgets innstilling har sporet mediebransjen til voldsom innsats for å få beholde og helst utvide sine subsidier og støtteordninger. Ifølge utvalget brukte staten i 2008 direkte og indirekte nærmere 7 milliarder kroner for å styrke mediene. Av dette kom 4,1 milliarder NRK til gode, mens 2,5 milliarder ble tilført pressen, inkludert fagpressen (se også Vox Publicas oversikt).

Striden står nå først og fremst om å forsvare omfanget av denne støtten, men debatten om medienes utvikling og rolle bør favne videre enn til kampen om og fordelingen av kroner. Hva med kvaliteten på den journalistikken samfunnet får igjen for pengene?

Mediestøtteutvalget gjennomgår en rekke mediepolitiske dokumenter siden det såkalte Hellerud-utvalget i 1967 la frem den første innstilling om direkte pressestøtte over statsbudsjettet, og dokumenterer bred politisk enighet om hovedlinjene i og begrunnelsen for mediepolitikken. Stoltenberg-regjeringen formulerte denne slik i 2005:

Regjeringen mener at pressefrihet og godt fungerende medier er en avgjørende forutsetning for ytringsfrihet, rettsikkerhet og et levende demokrati. Statens oppgave er å legge til rette for en velfungerende offentlig dialog.

Støtteordningene til pressen er altså begrunnet med at pressen skal bidra til å styrke ytringsfriheten og de demokratiske idealene det norske samfunnet bygger på. Mange kaller dette pressens oppdrag fra samfunnet. Denne betegnelsen faller enkelte redaktører tungt for brystet fordi de mener ingen skal kunne gi pressen noe oppdrag, utenfor pressen selv. Men ettersom begrepet hyppig brukes av både sjefredaktører og pressens egne organisasjoner, og pressen i Vær Varsom-plakatens første kapittel, Pressens samfunnsrolle, gir en beskrivelse av egen rolle og egne oppgaver som stemmer godt overens med den politiske begrunnelsen for pressestøtten, tror jeg ikke uenighet om begrepet “samfunnsoppdrag” rommer noen reell uenighet om hvordan pressen bør fungere i et åpent, demokratisk samfunn.
Mediestøtteutvalget slår videre fast (s. 25) at:

Flere av dagens mediepolitiske mål uttrykker …et ønske om kvalitet og troverdighet i medietilbudet. Kvalitet og troverdighet blir beskrevet som forutsetninger for at mediene skal kunne oppfylle sine samfunnsoppgaver og legge til rette for ytringsfrihet og demokrati.

Utvalget har imidlertid ingen grundig drøfting av hvordan kvalitetskravet skal bli noe mer enn et fromt ønske og går heller ikke løs på spørsmålet om hvordan pressen kan styrke sin troverdighet.

Forutsetninger for tillit

Lesere jeg i min tid som leserombud i Bergens Tidende drøftet redaksjonell kvalitet med, var særlig opptatt av to spørsmål. For det første hvordan mediehuset selv oppfattet sitt samfunnsoppdrag og hvilke verdier det bygget sitt arbeid på. For det andre hvilke verdier, prioriteringer og faglige valg som lå til grunn for dekningen av kontroversielle enkeltsaker eller store tema. Å få svar på slike spørsmål var viktig for graden av tillit de kunne ha til avisens fremstilling av virkeligheten. En slik holdning er neppe enestående for BTs lesere.

Basert på BT-lesernes mange spørsmål om og kommentarer til kvalitet i journalistikken, er det naturlig å etterlyse redskaper som kan brukes for måling av journalistisk kvalitet. Redskaper som både forholder seg til journalistikkens samfunnsoppgave og de reglene for god presseskikk og solid håndverk som finnes bl.a. i Vær Varsom-plakaten. Forsker Ragnhild Kr. Olsen har arbeidet med å utvikle en verktøykasse for måling av redaksjonell kvalitet. Den tar blant annet for seg stoffmiks, kildebruk og presisjonsnivå, men prosjektet er så vidt jeg vet, ikke fullført og verktøykassen er ikke i praktisk bruk. Forsøk på å engasjere redaktører og journalister i mer presis debatt om kriterier for god journalistikk har også strandet.

Norsk Redaktørforening har riktignok lenge vært opptatt av sammenhengen mellom åpenhet, journalistisk kvalitet og troverdighet. I handlingsprogrammet for 2009-2011 kommer dette til uttrykk i flere programposter. De har imidlertid det til felles at de i liten grad er gjennomført. Redaktørforeningen tar blant annet til orde for at «flest mulig redaksjoner skal levere redaksjonelt regnskap eller samfunnsregnskap». VG-huset har de siste to årene presentert et redaksjonelt regnskap for sine lesere. Liknende tilløp har det fra tid til annen også vært i andre medier, men svært spredt og sporadisk. Påfallende få har fulgt opp sin egen forening på dette punkt. For å motivere sine nølende medlemmer har Redaktørforeningen tilbudt dem hjelp og tips til slike regnskap, men knapt noen sjefredaktører skal ha meldt sin interesse.

Redaktørforeningen har også programfestet at de “vil utarbeide en «kvalitetsmanual»til bruk i alle redaksjoner som ønsker det.” Det er foreløpig ikke gjort. For å bidra til bedre dialog mellom redaktører og publikum har foreningen også vedtatt å «etablere en egen nettside for mediekritikk og -debatt». Fra foreningen får jeg opplyst at den ambisjonen er skrinlagt. Redaktørenes forening sliter tydeligvis tungt med å omsette sine ambisjoner om større åpenhet og bedre kvalitetskontroll til konkret handling.

Norsk Presseforbund har også forstått at medienes maktposisjon øker presset på bransjen for å sikre kvalitet i journalistikken og åpenhet omkring redaksjonenes verdier og arbeidsmåte. Blant annet derfor har Presseforbundet puttet inn en bestemmelse i Vær Varsom-plakaten om at «det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle». Denne plikten tar pressen relativt lett på. Riktignok har Dagens Næringsliv sine Etter Børs-sider som dekker mediebransjen, men avisen er mer opptatt av medienes bunnlinje enn av hvordan de skjøtter sin samfunnsrolle. Fra tid til annen bjeffer også en redaktør mot sine kolleger, slik Trygve Hegnar gjorde i Amelie-saken, men det er heller sjelden. Langt hyppigere jager de store redaksjonene i flokk. Dette mønsteret er sterkere nå enn i partipressens tid. Ulikt politisk ståsted førte den gang til langt mer diskusjon og strid mediene imellom.

Uklart verdigrunnlag

Årsakene til at mediehus stort sett stryker hverandre med hårene, er flere. Etter at partiforankringen forsvant, har det skjedd en profesjonalisering av bransjen. Det har vokst frem en felles oppfatning av faget og journalistrollen som, med små variasjoner, deles av alle store redaksjoner. Nyheter og kommentarer er ikke lenger forankret i en åpen politisk oppfatning av verden, men i et verdigrunnlag som professor Martin Eide har omtalt som en uklar blanding av kulturradikalisme og populisme. Fra å ha ulike og relativt tydelig posisjoner, har de store redaksjonene langt på vei utviklet en felles plattform som er lite definert, men som har skapt stor enighet om hva som er «god journalistikk». Denne oppfatningen blir bekreftet igjen og igjen gjennom det utall priser mediebransjen tildeler seg selv.

I løpet av de siste 20-30 år har det også skjedd en sterk sentralisering på eiersiden. Nesten alle store aviser i sør-Norge er nå eid av Schibsted. Dagens Næringsliv og Dagbladet er unntakene. Selv om heller ikke Adresseavisen er Schibsted-eid, er det redaksjonelle samarbeidet med mediehusene i Schibsted-konsernet, Media Norge, omfattende og ganske avgjørende for Adressas profil og utvikling. Schibsted har omfattende og felles programmer for skolering av ledere i sine virksomheter. Ikke minst redaktører på alle nivåer samarbeider både om journalistikk og redaksjonelle strategier. Å gå offentlig til angrep på konsernkollegers journalistikk er lite aktuelt og neppe karrierefremmende. De omfattende konserndannelsene i mediebransjen bidrar utvilsomt til enda mindre interesse for å følge opp Vær Varsom-plakatens påbud om pressekritikk.

Den nasjonale aktør med best forutsetninger for å bedrive kritisk journalistikk på medier, er NRK. Som ikke-kommersiell kanal med et klart formulert samfunnsoppdrag, burde det være en ganske nærliggende oppgave å gå kritisk til verks overfor makthavere som er fritatt for de tilsyn og kontrollinstanser som andre med makt er omgitt av. Fra tid til annen arrangeres riktignok TV- og radiodebatter om pressens rolle, men grundig undersøkende journalistikk om pressens arbeid i konkrete saker, er sjelden vare. Som trofast lisensbetaler foreslo jeg i sin tid for Kringkastingsrådet at de burde ta et slikt forslag opp med NRK-ledelsen. Henvendelsen ble aldri besvart.

Noen vil kanskje peke på at Pressens Faglige Utvalg ivaretar kvalitet i journalistikken. Det er en misforståelse. PFU beskjeftiger seg ikke med kvalitet. Utvalget behandler bare saker som er klaget inn for brudd på presseetiske regler. Det bedriver ikke kvalitetskontroll. Journalistikk kan være svært dårlig og mangelfull uten å bryte med noe punkt i Vær Varsom-plakaten. Det er også eksempler på at grundig og god journalistikk er blitt felt i PFU på grunn av en perifer og ubetydelig mangel. De store presseetiske debattene kommer gjerne i saker der mange medier sammen jakter på en person. Slike “mediedrev” blir ikke behandlet av PFU. Utvalget forholder seg stort sett til enkeltsaker.

Dessuten er det selvsagt adskillige presseetiske overtramp som aldri havner i PFU. Mange som har vært utsatt for brutal journalistikk, ønsker å legge saken bak seg og orker ikke noe etterspill, med usikkert utfall, i pressens eget klageorgan. Eller de ser ingen hensikt i en fellende uttalelse fra PFU ettersom skaden har skjedd og noen særlige konsekvenser for synderen har det jo ikke å bli “dømt” for brudd på de presseetiske reglene. Enkelte redaktører setter også mye inn på å komme til minnelige ordninger med klagerne for å holde saken unna PFU.

Kan ikke levere

De av pressens organisasjoner som er mest opptatt av journalistikkens kvalitet og troverdighet har altså ingen systematikk for kartlegging og oppfølging av journalistisk kvalitet. De har heller ikke tatt noe initiativ for å skape en arena for bred, allsidig og nasjonal debatt om medienes samfunnsrolle og kvalitet. Redaktørforeningen har, som nevnt, skrinlagt planer om å etablere et debattforum. Norsk Presseforbund fikk i 2008 en oppfordring fra Personvernkommisjonen om å bygge opp et nettsted for seriøs mediedebatt, åpent for alle. Kommisjonen mente et slikt tiltak ville bidra til å styrke den presseetiske bevisstheten og dermed også personvernet. Presseforbundet har ikke fulgt oppfordringen.

Fra tid til annen tar pressens organisasjoner initiativ for å få dekningen av store mediesaker vurdert av uavhengige fagfolk. Etter hvert foreligger det mange slike, og konklusjonene fra rapport til rapport, fra Terje Rød-Larsen-saken i 1996 via Tore Tønne-saken i 2003 til Gerd Liv Valla i 2007 har flere fellestrekk. Det viktigste er kanskje kildevalg og prioritering. Mediene har en tydelig tendens til å slå opp kilder som støtter mediets egen vinkel i sakene, mens kilder med et annet syn er færre og langt mindre synlige. Fagfolkene som vurderte Tønne-journalistikken, foreslo at når denne type mediekjør oppsto, burde alle redaksjoner oppnevne en intern “djevelens advokat” som skulle utfordre journalistene på kildebruk, vinkling, dimensjonering av sakene osv.

Mediekjøret i mange saker siden 2003 tyder ikke på at dette forslaget er fulgt opp. En kan i det hele spørre seg om alle utredningene presseorganisasjonene har initiert har hatt noen som helst virkning på journalistisk praksis. Et annet eksempel bidrar til å bekrefte inntrykket av at disse prisverdige initiativene ender opp som slag i løse luften. I etterkant av Håvard Melnæs sin bok om Se og Hør arrangerte presseorganisasjonene en høring om betalingsjournalistikk. I ettertid fikk Vær Varsom-plakaten dette tillegget:

Pressen skal som hovedregel ikke betale kilder og intervjuobjekter for informasjon. Vis moderasjon ved honorering for nyhetstips. Det er uforenlig med god presseskikk å ha betalingsordninger som er egnet til å friste mennesker til uberettiget å trå innenfor andres privatsfære eller gi fra seg personsensitiv informasjon.

På tross av denne bestemmelsen tilbyr mediene fortsatt solide summer for nyhetstips. VG reklamerer med 25000 for gode tips. Medier bør i hvert fall opplyse om hvor mye penger de bruker på tipsere, slik VG gjør i sitt årsregnskap (avisen betalte ut 755900 kroner til tipsere i 2010). Forhåpentlig vil flere medier følge eksemplet, gjerne også med mer utfyllende informasjon (*Artikkelen er oppdatert, se nederst. Red.). For øvrig, hvilke konsekvenser har den nye bestemmelsen i VVP fått for lommebokjournalistikken i Se og Hør? Jeg tror dessverre ikke de er så store.

Forsømt mulighet

I 1974 opprettet pressens organisasjoner Institutt for Journalistikk i Fredrikstad. Instituttet driver kursvirksomhet og anvendt forskning. Driften finansieres for en stor del av staten. For norsk presse representerer instituttet en viktig ressurs, men den burde kanskje vært brukt annerledes? Ved henvendelse til instituttet får jeg opplyst at redaksjoner henvender seg svært sjelden for å få den faglige kvaliteten i egen journalistikk vurdert av ekstern ekspertise. Jeg vet ikke hvilke initiativ instituttet har tatt for å spille en mer aktiv rolle som faglig korrektiv, men ved sin blotte eksistens tilbyr instituttet bransjen en mulighet til å følge opp samfunnets kvalitetskrav og dermed bygge troverdighet. Det er underlig at denne muligheten langt på vei synes forsømt. Med tanke på fremtidige bevilgninger må det være viktig både for institutt og bransje å dokumentere at instituttet bidrar på en viktig måte for at redaksjonene skal oppfylle de krav som samfunnet knytter til privilegiene og den økonomiske støtten.

I denne sammenhengen er det naturlig å spørre hvordan samspillet er mellom pressen og den flora av forskningsinstitusjoner som beskjeftiger seg med medier og medieforskning. Bergens Tidende bestilte i sin tid en vurdering av avisens bybanedekning fra Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen. Instituttet leverte en kvantitativ analyse og en masteroppgave (pdf) basert på intervjuer med de viktigste aktørene både i og utenfor redaksjonen. Oppgaven konkluderte med at BT i sin nyhetsdekning hadde vært preget av et ensidig positivt syn på planene om bybane og dermed hadde forsømt sin rolle som kritisk korrektiv. Kritikken ble selvsagt offentliggjort og rapporten bidro til en nyttig intern debatt.

Jeg vet ikke hvor vanlig det er at redaksjoner bestiller denne type vurderinger, men har en sterk mistanke om at det er sjelden. Av og til tar faginstitutter selv initiativ til å gå medier etter i sømmene, men slike forskningsprosjekter blir gjerne store og konkluderer lenge etter at den aktuelle saken er ute av nyhetsbildet. Prosjektet som skal studere Amelie-saken skal for eksempel gå over tre år.

Jeg er også klar over den relativt store produksjonen av bøker om medier og journalistikk som forskere står bak, men jeg er usikker på hvor mye slike bøker blir lest i landets redaksjoner og enda mer usikker på om de har noen innflytelse på redaksjonenes oppfatning av egen rolle og innsats. Selvsagt er den generelle medieforskningen viktig og Mediestøtteutvalget går da også inn for å øke bevilgningene til denne. Hovedbegrunnelsen er behovet for å heve kvaliteten på journalistikken. Når det er målet, bør en kanskje gå kritisk gjennom hvordan forskningsmidlene fordeles og gjøre mer for å fremme et tettere samspill mellom forskere og redaksjoner. Jeg er ikke i tvil om at både akademiker og praktiker kan lære mye av et nærmere samarbeid forutsatt at de evner å møte hverandre med et åpent sinn. På dette feltet er det behov for nytenkning og den bør begynne nå, knyttet til debatten om pressens samfunnsrolle og bransjens ønske om fortsatte subsidier.

Defensive sjefredaktører

Da jeg var journalist, så jeg på kritikere av BT med dyp skepsis. Jeg oppfattet dem ofte som motstandere av ytringsfriheten og tilla dem ulike lumre motiver for sin kritikk. Jeg oppfattet meg selv som ubestridt kyndig i alle redaksjonelle spørsmål og som en hvit ridder i det frie ords tjeneste. Eksterne kritikere var det vanskelig å ta alvorlig fra den høye hesten jeg satt på. Mitt syn på leserreaksjoner skilte seg ikke stort fra det mine kolleger hadde, tror jeg.

Seks år som leserombud har imidlertid lært meg hvor mye kompetanse, også om journalistikk og dens virkninger, lesere besitter. For å forstå sin egen samfunnsrolle og utvikle journalistikken slik at den oppfyller de krav opplyste lesere stiller, er det helt nødvendig at den enkelte redaksjon, stor eller liten, inviterer til kritikk fra, og går i dialog med, sine brukere. Mediene vil, med rette, svare at de får mye kritikk. Spørsmålet er imidlertid hvordan de forholder seg til den. Jeg ser mange tegn på at min gamle, og akk så umodne, holdning til kritikk fra utenverdenen, fortsatt lever. Svært mye relevant mediekritikk blir aldri besvart fra dem den gjelder eller den blir avvist. I festlig lag sier gjerne redaktører at leserne/seerne er deres oppdragsgivere, men få av dem synes å godta sine oppdragsgivere som verdifulle samtalepartnere når journalistikken selv står på dagsordenen.

Mediebransjen avviser kategorisk tanken om et statlig ombud med rett til å refse pressen. Samtidig har ikke pressens organisasjoner noen påfallende evne til å skape den åpenhet i mediene og den kvalifiserte debatten om deres samfunnsrolle som publikum og myndigheter etterlyser. En av årsakene er selvsagt prinsippet om den enkelte sjefredaktørs absolutte maktposisjon i egen redaksjon. Redaktørplakaten definerer sjefredaktørens rettigheter og ansvar. Det er, ikke minst i den sammenhengen jeg her har drøftet, viktig at sjefredaktørene forstår hvor stort det ansvaret er. Pressens troverdighet, og dermed evne til å oppfylle samfunnsoppdraget sitt, avhenger først og fremst av sjefredaktørenes forståelse av pressens og egen rolle. Det er de som kan skape det forholdet mellom medier og publikum som bygger tillit og troverdighet.

Nå vil mange minne om at mediene har vært gjennom en revolusjon siden jeg satt på min høye hest. Redaksjonene har et helt annet forhold til lesere i dag. De oppfordres stadig til å bidra med tips og annen informasjon i konkrete saker. Nettutgavene og de sosiale mediene åpner store muligheter for samspill mellom journalister og publikum. Muligheter journalistene bruker når de har nytte av det. Redaksjonene er slett ikke like kreative og initiativrike for å bruke internettet til å skape åpenhet omkring eget arbeid og invitere til diskusjon om journalistikkens mange dilemmaer. På ulike nettsteder foregår det riktignok til tider voldsomme debatter om medier og journalistikk, men de er utilgjengelige eller lite oversiktlige for et bredere publikum. Og selv om nettutgaver inviterer lesere til å kommentere artikler, varierer det mye i hvor stor grad journalistene, for ikke å snakke om redaktørene, bryr seg om lesernes reaksjoner. Sjefredaktør Alan Rusbridger i The Guardian sier at kritikken av journalistikken han har ansvar for, først og fremst bør skje der denne journalistikken publiseres og ikke alle andre steder. Derfor har også mediehuset hans et leserombud som bidrar til at så skjer.

Viktige allierte

Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund, har utropt medienes brukere til deres viktigste voktere. Dersom de skal fylle den rollen, må mediene selv gi dem redskapene og innsikten de trenger. Den franske professoren Jean-Claude Bertrand, som døde i 2007, arbeidet mye for å finne metoder som skaper en mer åpen, ansvarlig og demokratisk presse. Det mente han var nødvendig for å øke pressens troverdighet og støtte blant publikum og dermed unngå statlige tilsynsordninger. Han uttalte blant annet:

Journalister trenger støtte fra publikum slik alle institusjoner gjør i et demokrati. Slik støtte er helt nødvendig for å forsvare pressefriheten. Journalistene er altfor få til alene å motstå politisk og, i disse tider, særlig økonomisk press. Bare publikum har styrke til å beskytte dem.

Bertrand ser på publikum som allierte av den ansvarlige, etterrettelige og opplysende journalistikken, en oppfatning jeg deler fullt ut. Å åpne seg for sine brukere setter ikke redaksjonenes uavhengighet i fare. Tvert imot. De som vil manipulere pressen, påvirke den i retninger som tjener deres åpne eller skjulte agenda, har allerede full tilgang til redaksjonene. De slipper til fordi de har en vare som journalisten er interessert i, nemlig nyheter. De påvirker mediene i det skjulte. Bertrand har samlet 110 ulike forslag til hvordan pressen kan utvikle kontakt med det store flertallet som ikke nyter godt av elitens privilegier, men ber om troverdig og relevant journalistikk. Han har utviklet et system han kaller “Media Accountability System” (M*A*S). Tanken er at pressen må stå ansvarlig overfor dem den skal tjene, brukerne. Når den viser oppriktig vilje til det, vil den få støtten den trenger for å fylle sin rolle, mener Bertrand.

Mye tyder på at norske sjefredaktører har vansker med å slutte seg til slike tanker. Når forslaget om et redaksjonelt regnskap er fremmed for de fleste, og ingen ser seg tjent med noe leserombud, er det symptomer på at sjefredaktørene nøler med å følge oppfordringen fra sine egne organisasjoner om å invitere lesere og seere inn i kritisk dialog om eget virke. I en tid da medier og seriøs journalistikk er under voldsomt press, burde sjefredaktørene se behovet for å bygge allianser. Den aller viktigste må jo være alliansen med egne lesere og seere.

Ytringsfrihetskommisjonen er i sin rapport opptatt av sannhetssøkingen og demokratiets utvikling. Sannhetsprinsippet bygger på at bedre innsikt nås gjennom meningsutveksling. Denne generelle erkjennelse gjelder så avgjort også journalistikken og pressen. En åpen samtale mellom redaktører, journalister og publikum vil bedre innsikten hos begge parter. Demokratiprinsippet bygger på at et fungerende demokrati forutsetter åpenhet og kritikk. Dette må i høy grad også omfatte pressen som sentral makthaver. Åpenhet som gjør bedre tilbakemeldinger mulig fra lesere og seere, er en nødvendig konsekvens av den makten mediene nå har.

Når fellesskapet støtter bransjen med 6-7 milliarder årlig, må det være en viktig del av debatten om fremtidig subsidiering hvordan pressen skal leve opp til de krav om samfunnsrolle og kvalitet som følger med pengene.

*Korreksjon
Fra redaksjonen: Artikkelens avsnitt om tipshonorarer er oppdatert 22. mars etter at artikkelforfatter ble kjent med at VG publiserer nøkkeltall om sin “tipsøkonomi” i det redaksjonelle årsregnskapet.