Omstridte murvegger

Fra å bli møtt med nysgjerrig undring da det kom til Norge på begynnelsen av 1980-tallet, ble graffiti etter hvert et symbol på storbyens kaos og uorden – et uromoment som både politikere og myndigheter ville ha bort fra offentligheten.

Frem­veks­ten av en rek­ke sub­kul­tu­rer sat­te sitt preg på stor­by­li­vet i Nor­ge på 1980-tal­let. Ved hjelp av sub­kul­tu­rel­le uttrykk impor­tert fra utlan­det, gjor­de stor­by­ung­dom­mer krav på å bli sett i bybil­det. Deres syn­lig­het før­te til at fle­re av ung­doms­kul­tu­rene kom på kant med myn­dig­he­te­ne. Gjen­nom neg­a­tiv medie­dek­ning fikk man­ge også et dår­lig ryk­te. Ofte ble ung­dom­me­nes akti­vi­te­ter frem­stilt som et pro­blem gjen­nom poli­tis­ke kam­pan­jer og medie­ut­spill.

Den poli­tis­ke offen­si­ven mot graf­fiti­ung­dom­men på begyn­nel­sen av 1990-tal­let er et illust­re­ren­de eksem­pel på hvor­dan en i utgangs­punk­tet fre­de­lig grup­pe ung­dom­mer kom til å bli for­stått som, og omtalt som, en av stor­by­ens farer. Gjen­nom graf­fi­ti­en gjor­de ung­dom­me­ne krav på en plass i det offent­li­ge rom, som i sta­dig stør­re grad ble pre­get av kom­mer­si­el­le uttrykk. Med spray­bok­sen som reto­risk verk­tøy og mur­veg­ge­ne som masse­me­di­er, insis­ter­te tag­ger­ne på å del­ta aktivt i utfor­min­gen av områ­de­ne i byen de opp­holdt seg i. Der­med opp­stod en ny type kon­flikt knyt­tet til bru­ken av det offent­li­ge rom­met: Hvem har rett til å bestem­me hvor­dan våre fel­les­are­al skal se ut? Har noen uttrykk en mer rett­mes­sig plass i byens ling­vis­tis­ke land­skap enn and­re? Og er det offent­li­ge rom egent­lig offent­lig med mind­re alle har mulig­he­ten til å set­te sitt preg på det? 

Graffitiens historie i Norge

Hip hop-kul­tu­ren, som graf­fi­ti er en del av, opp­stod i New York på 1960- og 70-tal­let, men spred­te seg inter­na­sjo­nalt ved inn­gan­gen til 1980-tal­let. Det er van­lig å si at graf­fi­ti­en kom til Nor­ge i 1984. Den ame­ri­kans­ke fil­men Beat Stre­et, som omhand­ler hip hop-mil­jø­et i New York, ble satt opp på Colos­se­um kino med stor suk­sess det­te året. Sam­me år ble kunst­bo­ken Sub­way Art, som doku­men­te­rer New York-graf­fi­ti­ens tid­li­ge his­to­rie, utgitt i Lon­don. Boken ble en inter­na­sjo­nal best­sel­ger, og inspi­rer­te unge graf­fi­ti­ma­le­re over hele ver­den. Omtrent sam­ti­dig duk­ket de førs­te «pie­ce­ne» opp på veg­ger rundt om i Oslo.

 Oslo Sporveier lar ungdom male T-banestasjonen på Stovner i "grelle og selvlysende farver". Faksimile fra Aftenposten 14. oktober 1985.

Oslo Spor­vei­er lar ung­dom male T-bane­sta­sjo­nen på Stov­ner i «grel­le og selv­ly­sen­de far­ver». Fak­si­mi­le fra Aften­pos­ten 14. okto­ber 1985.

I 1984 kom også de førs­te avis­opp­sla­ge­ne om graf­fi­ti. En av de førs­te artik­le­ne ble trykt i VG, og inn­le­det med kunst­ne­ren Wil­li Storns vur­de­ring av graf­fi­ti­en på Bryns­eng. «Uhy­re proft utført. Det­te beri­ker mil­jø­et», sa han. Res­ten av artik­ke­len hand­let om at Oslo Spor­vei­er var i gang med å ska­pe et «kon­struk­tivt sam­ar­beid med graf­fi­ti-artis­te­ne» (VG, 9.10.1984).

Utover 1980-tal­let voks­te et lite hip hop-mil­jø frem i Oslo øst. Iføl­ge kri­mi­no­lo­gen Ceci­lie Høi­gård, som har fors­ket på graf­fi­ti­mil­jø­et i hoved­sta­den, bestod mil­jø­et av ung­dom fra 12 års­al­de­ren og opp­over, hoved­sa­ke­lig fra dra­bant­by­ene. Ung­dom­me­ne dan­net grup­per med både break-dan­se­re og graf­fi­ti­ma­le­re, og i sam­ar­beid med antidop- og anti­ra­sis­me-orga­ni­sa­sjo­ner ble det arran­gert som­mer­lei­rer og tur­neer. Men mil­jø­et var lite, med­lems­mas­sens stør­rel­se varie­ren­de, og få i sam­fun­net for øvrig inter­es­ser­te seg for deres akti­vi­te­ter.

Medie­nes inter­es­se for graf­fi­ti­en var på 1980-tal­let og tid­lig på 90-tal­let pre­get av at de ikke had­de tatt stil­ling til om graf­fi­ti­en repre­sen­ter­te noe posi­tivt eller neg­a­tivt. Maler­ne ble kalt alt fra «kunst­ne­re» og «deko­ra­tø­rer» til «pøb­ler» og «gri­ser». Graf­fi­ti­en kal­tes både «verk» og «skade­verk», «kunst» og «hær­verk» – noen gan­ger i sam­me artik­kel. I en artik­kel i VG ble til og med «kunst­hær­verk» brukt til å beskri­ve graf­fi­ti­en (VG 6.6.93). I 1988 omtal­te Aften­pos­ten en graf­fi­ti­ma­ler som «en av T-bane­ge­ne­ra­sjo­nens frems­te kunst­ne­re» (Aften­pos­ten 12.8.88). Året etter skrev avi­sen på leder­plass at «skrib­le­ri­er og kruse­dul­ler på veg­ger og murer, slag­ord og menings­yt­rin­ger av for­skjel­lig slag» gir byen «et preg av for­fall og slum» (Aften­pos­ten 2.6.89).

Mang­len­de stil­lings­tak­ning pre­get også poli­ti­ets og poli­ti­ker­nes behand­ling av graf­fiti­ung­dom­me­ne. I 1985 ble det til­latt med graf­fi­ti på offent­li­ge ste­der, rik­tig­nok så len­ge den ble laget i «ordent­li­ge for­mer», etter ansøk­ning til Kul­tur­de­par­te­men­tet, og Oslo Spor­vei­er lot graf­fiti­ung­dom male T-bane­sta­sjo­nen på Stov­ner i «grel­le og selv­ly­sen­de far­ver» (Aften­pos­ten 14.10.85). En rek­ke male­re fikk i opp­drag å male på lov­li­ge veg­ger – noen gan­ger også betal­te opp­drag. And­re male­re ble tatt av poli­ti­et for å male på ulov­li­ge veg­ger – men det­te var sjel­den, og skjed­de helt usys­te­ma­tisk. I Høi­gårds gjen­nom­gang av politi­rap­por­ter, fant hun det hun beskri­ver som en utbredt språk­løs­het i poli­ti­ets møte med graf­fi­ti­en. Mens graf­fi­ti­ene ble kalt «per­son­lig mer­ke», «skrib­le­ri­er», «male­ri­er», «tegg» og «pea­cer», gav poli­ti­et maler­ne «iro­nisk-kjær­li­ge» kalle­navn som «engle­bar­na», «’kunst­ne­ren’» og «poden».

Fra september 2003 til 2004 var baksiden av Bergen Kunsthall dekket med piecer.
Foto: Nina Aldin Thune/Wikimedia Com­monscba

Fra sep­tem­ber 2003 til 2004 var bak­si­den av Ber­gen Kunst­hall dek­ket med pie­cer.

Også i and­re nors­ke byer kun­ne man fin­ne graf­fi­ti på 80-tal­let, men mye tyder på at det tok leng­re tid før graf­fi­ti­mil­jø­ene uten­for hoved­sta­den begyn­te å vokse. BT-jour­na­list Erik Fos­sen skri­ver i boken Stre­et Art Ber­gen, som kom ut i 2014, om tag­gen «Stå i dri­ten» som var malt i et busskur på Knar­vik en gang på 80-tal­let. Med opp­set­nin­gen av rocke­mu­si­ka­len Graf­fi­ti i 1988, bidro Den Natio­na­le Sce­ne i Ber­gen til å ska­pe posi­ti­ve hold­nin­ger til graf­fi­ti­en. Styk­ket, som var skre­vet og spilt av Hel­ge Jor­dal og Car­men de La Nuez, og som sene­re ble sendt på NRK, baser­te seg på teks­ter fra veg­gen, og kulis­se­ne bestod av byg­nin­ger spray­et med graf­fi­ti.

Like­vel vir­ker det som det tok tid før graf­fi­ti ble van­lig i det ber­gens­ke bybil­det. «I Ber­gen fin­nes det egent­lig alt­for lite graf­fi­ti», skrev en 20 år gam­mel Pre­ben Jor­dal på ung­doms­si­de­ne i Ber­gens Tiden­de i 1992 – i en av de førs­te artik­le­ne om graf­fi­ti pub­li­sert i avi­sen (BT 12.2.92). I 1994 meld­te BT for førs­te gang om noen som er blitt tatt av poli­ti­et for tag­ging. En 13-åring og en 15-åring var blitt tatt da de «moret seg med å spray­ma­le Bysta­sjo­nen», noe som end­te med at for­eld­re­ne ble vars­let om deres ugjer­nin­ger (BT, 18.4.94). Iføl­ge tid­li­ge­re kul­tur­by­råd i Ber­gen, Hen­ning War­loe, som også har skre­vet i Stre­et Art, tok graf­fi­ti­en først av etter at Bank­sy besøk­te byen i 2000. 

Murvegger som massemedier

Graf­fi­ti er en kom­pleks uttrykk­s­form. På den ene siden er graf­fi­ti este­tis­ke ytrin­ger i det offent­li­ge rom, på den and­re siden en ulov­lig akti­vi­tet. Av noen opp­fat­tes graf­fi­ti som kunst, av and­re som hær­verk. Graf­fi­ti­ens for­mer er man­ge, og man­ge skil­ler mel­lom gate­kunst, som noe posi­tivt, og tag­ging, som noe neg­a­tivt. Kul­tur­vi­te­ren Julia Rein­ke argu­men­te­rer i Stre­et Art for at et slikt skil­le er vans­ke­lig for­di hva som er kunst og hva som er tag­ging avhen­ger ikke bare av form, men av plas­se­ring, inn­hold og hen­ven­del­ses­form.

Tagging på husvegg i Bergen i mars 2016 (foto: Ida Andersen)

Tag­ging på hus­vegg i Ber­gen i mars 2016 (foto: Ida Vik­øren Ander­sen)

Høi­gård fore­slår å skil­le mel­lom tags og pie­cer. Tags er sig­na­tu­rer, mens pie­cer er stør­re og mer kom­plek­se male­ri­er. Mens tags sjel­den er for­ståe­li­ge for and­re enn de som til­hø­rer graf­fi­ti­mil­jø­et, er pie­ce­ne til­gjen­ge­li­ge for et stør­re pub­li­kum. Men mens de uten­for mil­jø­et gjer­ne kan opp­fat­te pie­ce­ne som kunst, og tags som hær­verk, ser graf­fiti­ung­dom­men selv på tags som uttrykk med en egen este­tisk ver­di. Inn­ad i mil­jø­et vur­de­res tag­ge­ne etter utfø­rel­se, stil og tek­nikk, og en «skik­ke­lig utført tag» blir høyt verd­satt. Det­te gjør det vans­ke­lig å skil­le mel­lom kunst og hær­verk. Fel­les for all graf­fi­ti er at den fins i det offent­li­ge rom, at den er åpen for alle, og at den er en måte å uttryk­ke seg på. 

Pre­ben Jor­dal spe­ku­ler­te i om grun­nen til at det fan­tes så lite graf­fi­ti i Ber­gen var at kom­mu­nens ren­gjø­re­re gjor­de en for god jobb, eller om det rett og slett ikke er noen som «gid­der å benyt­te seg av det masse­me­di­et mur­veg­ger kan være». Med den­ne for­mu­le­rin­gen gav Jor­dal veg­ge­ne sta­tus som en debatt­arena, og graf­fi­ti­en som et reto­risk verk­tøy for å ytre seg i offent­lig­he­ten. Tag­ge­ne bru­kes til å uttryk­ke til­hø­rig­het til en sub­kul­tur eller til uli­ke ste­der i byen, til å uttryk­ke poli­tis­ke menin­ger, opp­ford­re til hand­ling eller reflek­sjon, og de er kunst­verk som er til­gjen­ge­li­ge for alle byens bebo­ere. Graf­fi­ti­en kan sees av alle – helt gra­tis – alle står fritt til å lese egne menin­ger inn i den, og til å sva­re, jus­te­re, male over eller end­re. Alt man tren­ger er en spray­boks.

Graffiti blir et samfunnsproblem

Før 1994 var det nes­ten bare Oslo Spor­vei­er som så på graf­fi­ti som et pro­blem. Vog­ne­ne var som mobi­le utstil­lings­rom å reg­ne; de kjør­te gjen­nom hele byen og ble sett av et stort pub­li­kum, og iføl­ge Høi­gård var de attrak­ti­ve fla­ter for graf­fi­ti­ma­ler­ne. Spor­vei­ens stra­te­gi var å sam­ar­bei­de med graf­fi­ti-ung­dom­men for å kon­trol­le­re hvor de gikk til verks med spray­bok­se­ne, men etter hvert end­ret det stats­eide sel­ska­pet stra­te­gi, og det gikk i bre­sjen for å løf­te frem graf­fi­ti­en som et pro­blem i norsk offent­lig­het.

Av medie­nes dek­ning ser vi at feno­me­net ble for­stått som et stør­re sam­funns­pro­blem utover 1990-tal­let. Antal­let medie­opp­slag om graf­fi­ti øker og opp­sla­ge­ne blir mer neg­a­ti­ve. Iføl­ge Høi­gård var Oslo Spor­vei­er pådri­ve­ren. I 1993 beskrev Fro­de Sage­dal, davæ­ren­de sek­sjons­le­der, pro­ble­met slik i et inter­vju med Dagens Nærings­liv:

«Vi kjem­per mot en mafia på over 500 med­lem­mer. Mafia­en er godt orga­ni­sert med kom­mu­ni­ka­sjons­ut­styr, egen radio­sta­sjon og tids­skrif­ter. Jeg vil kal­le det en krig det som pågår mel­lom Oslo Spor­vei­er og graf­fi­ti-mafia­en» (DN 23.8.1993).

Etter 1994 ble graf­fi­ti i øken­de grad for­stått som et stor­by­pro­blem som det offent­li­ge måt­te ta hånd om og regu­le­re. Oslo Spor­vei­er betal­te politi­tje­neste­menn for spa­ning mot graf­fi­ti, og byg­de opp et eget hem­me­lig arkiv om graf­fi­ti­ma­ler­ne – et arkiv som iføl­ge Data­til­sy­net var ulov­lig. Sam­ti­dig gikk byrå­det til kamp mot mil­jø­et. Graf­fi­ti var ikke len­ger uttrykk for en blomst­ren­de sub­kul­tur, men et pro­blem som angikk hele sam­fun­net.

Byrå­dets kam­pan­je gikk ut på å ska­pe bevisst­het omkring kost­na­de­ne graf­fi­ti repre­sen­ter­te for fel­les­ska­pet. I løpet av høs­ten 1994 send­te byrå­det ut fik­ti­ve «tag­ge­reg­nin­ger» til alle for­eld­re i Oslo-sko­len. Reg­nin­gen var på 5456 kro­ner, og på blan­ket­ten stod det: 

«BELØPET GJELDER: Din fami­lies andel av Oslo kom­mu­nes utgif­ter til utbed­ring av hær­verks­ska­der bl.a. ‘tag­ging’ og til­gri­sing med spray­ma­ling på spor­veis­ma­te­ri­ell, sko­ler og annen offent­lig eien­dom». (Høi­gård 2007:121)

Til Aften­pos­ten for­klar­te byråd for barn og utdan­ning, Gro Balas, at de anså graf­fi­ti som hær­verk, og at kom­mu­nens sam­le­de utlegg grun­net hær­verk til­svar­te «180 syke­hjems­plas­ser» (Aften­pos­ten, 13.3.1994). Enten måt­te man få bukt med graf­fi­ti­en, eller fin­ne seg i dår­li­ge­re offent­li­ge tje­nes­ter, hev­det Balas. At graf­fi­ti­en måt­te fjer­nes, anså hun som en selv­føl­ge.

Taggerterror

Utover 1990-tal­let ble byrå­dets kon­flikt med graf­fi­ti­mil­jø­ene ytter­li­ge­re for­ster­ket. En ny kam­pan­je skul­le appel­le­re til folks frykt og avsky, og tok til orde for en sam­men­heng mel­lom vold, hær­verk og graf­fi­ti. En ned­spray­et buss med opp­skår­ne seter og knus­te vin­du­er, ram­po­nert på opp­drag av ele­ver ved Westerdals reklame­sko­le, kjør­te rundt i Oslos gater to uker i mars 1994. Sam­ti­dig gikk fil­men Game over som for­film på de kom­mu­na­le kino­ene. I fil­men går to ung­dom­mer rundt i byen med spray­bok­ser i bak­lom­men. De slår i styk­ker ting med et ball­tre, ban­ker opp eld­re men­nes­ker og tag­ger. Slik ble tag­ging frem­stilt som en av stor­by­ens vir­ke­li­ge farer, og en volds­kul­tur, til tross for at hip-hop-kul­tu­ren og graf­fi­ti-mil­jø­ene, som Høi­gård påpe­ker, hvil­te på et uttalt ikke-vol­de­lig prin­sipp.

Graffitikunstneren Dolks fremstilling av Bergens daværende ordfører Herman Friele i 2007, på en vegg under Smørsbroen. Graffitien ble senere fjernet av Statens Vegvesen.
Foto: svenne­venncbn

Graf­fi­ti­kunst­ne­ren Dol­ks frem­stil­ling av Ber­gens davæ­ren­de ord­fø­rer Her­man Frie­le i 2007, på en vegg under Smørs­bro­en. Graf­fi­ti­en ble sene­re fjer­net av Sta­tens Veg­ve­sen.

Paral­lelt ble de neg­a­ti­ve opp­sla­ge­ne om tag­gin­gen i avi­se­ne mange­dob­let. Over­skrif­ter som «Tag­ge­re amok i Oslo sen­trum» «Tag­ge­re slo til», «STOFF, VOLD, TAGGING», og «Nytt og tøf­fe­re tag­ger­mil­jø» pre­get opp­sla­ge­ne. Langt hyp­pi­ge­re enn før ble graf­fi­ti­en omtalt som «hær­verk» eller «skade­verk», mens tag­ger­ne ble omtalt som «kri­mi­nel­le uve­sen», som bedrev «her­jin­ger», og «tag­ger­ter­ror». De var «gjer­nings­menn» og «van­da­ler» og «mobi­le skade­verks­ut­øve­re».

Også ber­gens­pres­sen ble mer neg­a­tiv til graf­fi­ti­mil­jø­et utover 90-tal­let. I 1994 kom de førs­te noti­se­ne om tag­ge­re som er blitt tatt av poli­ti­et og de førs­te artik­le­ne om hvor mye fjer­ning av graf­fi­ti kos­tet kom­mu­nen. Tag­gin­gen ble omtalt som «en uting», som «kost­bart gri­se­ri» og «skjem­men­de til­gri­sing» i Ber­gens Tiden­de i uli­ke artik­ler i 1994. Ber­gen ble også sam­men­lig­net med Oslo. Til avi­sen kom­men­ter­te Jan Aas i Ren Ber­gen at det kos­tet byen langt over 1 mil­lion kro­ner årlig å fjer­ne graf­fi­ti og pla­kat­klist­ring: «Slip­per vi taket, eks­plo­de­rer det. Vi ser jo hvor­dan det ser ut i enkel­te and­re byer som for eksem­pel Oslo, og vi har hver­ken råd eller inter­es­se av at Ber­gen skal bli seen­de sånn ut» (BT 6.10.94). Arne Hauke­land, som arbei­det med å fjer­ne graf­fi­ti, uttal­te at det gjaldt å «få ber­gen­ser­ne til å være føre var, før pro­ble­met antar Oslo-dimen­sjo­ner». For å få til det­te, fore­slo han både bøter og sam­funns­straff. Og dess­uten det han kal­te «fore­byg­ging», nem­lig at «Tag­ge­re skul­le ikke bare dis­kri­mi­ne­res, men også skrem­mes med straff» (BT 12.11.94).

Selv om den ber­gens­ke pres­sen ikke pre­sen­ter­te graf­fi­ti-ung­dom­men som like uni­sont tru­en­de som Oslo-pres­sen, syn­tes den å dele opp­fat­nin­gen om at graf­fi­ti­en var å reg­ne for plag­somt gri­se­ri. En bilde­tekst fra en BT-artik­kel illust­re­rer avi­sens frem­stil­ling av graf­fi­ti-pro­ble­met godt: «Graf­fi­ti­ens bud­skap kan være edelt, men lett å fjer­ne er det så visst ikke» (BT 14.8.98).

Kriminelle graffitimalere

Iføl­ge Ceci­lie Høi­gård bidro myn­dig­he­te­nes kam­pan­jer mot graf­fi­ti til å gi et inn­trykk av at akti­vi­te­ten repre­sen­ter­te et bety­de­lig sam­funns­pro­blem med ster­ke kob­lin­ger til hær­verk, vold og rus. Byrå­det i Oslo kon­stru­er­te slik hold­nin­ger i sto­re deler av befolk­nin­gen som legi­ti­mer­te en hard kon­troll­prak­sis med tag­ger­ne. Poli­tik­ken før­te til fle­re arresta­sjo­ner og neg­a­ti­ve medie­opp­slag om kri­mi­nel­le graf­fi­ti­ma­le­re. Graf­fi­ti­ma­ler­ne som Høi­gård har snak­ket med, for­tal­te at de tyde­lig mer­ket et stem­nings­skif­te. Etter hvert ble den domi­ne­ren­de dis­kur­sen at graf­fi­ti var noe kri­mi­nelt og at dens til­stede­væ­rel­se i det offent­li­ge rom var et tegn på lov­løse til­stan­der. Mot slut­ten av 1990-tal­let ble også tag­ger­mil­jø­ene har­de­re, og fle­re kri­mi­nel­le søk­te seg til mil­jø­et. Kri­gen mot Spor­vei­en gjor­de at hær­verk ble ansett av fle­re som legi­timt. Hasj­bruk ble van­li­ge­re i hip hop-mil­jø­et, selv om del­ta­gel­se i mil­jø­et, sta­dig, iføl­ge Høi­gård, var en bar­rie­re mot tyng­re bruk av nar­ko­ti­ka.

Til tross for utvik­lin­gen, var maler­ne ikke i tvil om at graf­fi­ti­mil­jø­et først og fremst var et alter­na­tiv til et kri­mi­nelt mil­jø. I Ber­gen spred­te de vol­de­li­ge ung­dom­me­ne i Ana­con­da­gjen­gen frykt. Tre utmeld­te med­lem­mer var imid­ler­tid opp­tatt av å skil­le mel­lom hip hop og kri­mi­na­li­tet, og bekym­ret seg over at de vol­de­li­ge ung­doms­gjen­ge­ne skul­le bidra til å gi folk et neg­a­tivt inn­trykk av hip hop-kul­tu­ren, som iføl­ge de tre ikke had­de noe med de vol­de­li­ge ele­men­te­ne i det ber­gens­ke ung­doms­mil­jø­et å gjø­re (BT 10.5.97).

Dis­kur­sen som ble skapt av byrå­det i Oslo og medie­ne står i sterk kon­trast til ung­dom­me­nes egne opp­fat­nin­ger av hva graf­fi­ti er. «Vi mis­li­ker ‘rene’ fla­ter uten liv. Vi øde­leg­ger ikke, vi for­and­rer. Pen­ger kos­ter det først når tag­ge­ne fjer­nes», hev­det en ung graf­fi­ti­ma­ler da han ble inter­vju­et i Aften­pos­ten høs­ten 1993 (Aften­pos­ten 6.11.1993). En ano­nym tag­ger som skri­ver i boken Stre­et Art Ber­gen inn­røm­mer at tag­gin­gen, i juri­disk for­stand, ikke er helt lov­lig. Like­vel mener han at «gate­kunst er ytrin­ger som har sin plass i sam­fun­net».

En offentlig greie

Iføl­ge tag­ger­ne som Høi­gård snak­ket med, er graf­fi­ti «en offent­lig greie». De tag­ger ikke for å øde­leg­ge, men for å for­skjøn­ne, og for å insis­te­re på sin plass i det offent­li­ge rom. De anser graf­fi­ti som en måte å uttryk­ke at byrom­met er offent­li­ge ste­der hvor alle har rett til å utfol­de seg. Men graf­fiti­ung­dom­mens for­stå­el­se av hva som er offent­lig og hva som er pri­vat, er en annen enn det juri­dis­ke skil­let mel­lom offent­lig og pri­vat eien­dom. For dem er bygår­der og blok­ker offent­li­ge, selv om dis­se ofte er pri­vat­eid. Skil­let mel­lom offent­lig og pri­vat trek­ker maler­ne mel­lom det som ram­mer kapi­tal­ei­er­ne eller det offent­li­ge, og det som ram­mer pri­va­te direk­te. Slik de ser det, går ikke tag­ging på en bolig­blokk ut over de som bor der, men eier­ne. Og eier­ne, de har råd til å beta­le hvis de vil ha graf­fi­ti­en fjer­net. En av maler­ne Høi­gård inter­vju­er, for­kla­rer det slik: 

«De pri­va­te har ikke så god råd. Også har det noe med opp­rør å gjø­re. De offent­li­ge syns det er stygt, men det gjør ikke noe. De for­tje­ner det slik som de kjø­rer sam­fun­net. Når de tar det bort, har de råd til det, og det set­ter ung­dom på dags­or­den. Da bru­ker de noen pen­ger på ung­dom, og det har de faen meg råd til». 

Til tross for en sterkt for­enk­let og ikke all­tid like tref­fen­de beskri­vel­se av eien­doms­for­hol­de­ne i byen, er det mulig å spo­re en reell kri­tikk av pri­va­ti­se­rin­gen og kom­mer­sia­li­se­rin­gen av det offent­li­ge rom­met, i male­rens utsagn. Han uttryk­ker en mis­nøye med hvor­dan ung­dom­men prio­ri­te­res både i det offent­li­ge rom, og på den offent­li­ge dags­or­den, og inn­røm­mer at en side av graf­fi­ti­ma­lin­gen er å gjø­re opp­rør mot offent­li­ge myn­dig­he­ter. Å kun­ne set­te sitt preg på det offent­li­ge rom, kre­ver i sta­dig øken­de grad øko­no­misk kapi­tal. Det ling­vis­tis­ke land­ska­pet i dagens byer domi­ne­res av butikk­skilt og reklame­pla­ka­ter. Ste­de­ne man kan opp­hol­de seg uten å kjø­pe noe, blir fær­re og fær­re. «Kom­mer­si­el­le tag­ge­re» fyl­ler offent­li­ge ste­der med bud­skap om at Coca-Cola er «hap­pi­ness» og at «impos­sib­le is not­hing». Graf­fiti­ung­dom­men kre­ver ret­ten til å del­ta aktivt i utfor­min­gen de fer­des i, og stil­ler spørs­mål ved hvem som har rett til å set­te sitt preg på ste­der vi alle opp­hol­der oss. De prak­ti­se­rer det de tre for­fat­ter­ne av Stre­et Art Ber­gen skri­ver: «Skal det offent­li­ge rom vir­ke­lig være offent­lig, må vel det bety at vi kan få være med på å påvir­ke og pre­ge det». 

Litteratur:

Argus, John_xc & Wehus, Wal­ter, Stre­et Art Ber­gen. Kon­tur for­lag.
Fos­sen, Erik (2014), «Mens vi står i dri­ten», i Argus, John_xc & Wal­ter Wehus, Stre­et Art Ber­gen. Kon­tur for­lag, s. 17–21.
Høi­gård, Ceci­lie (2007), Gate­gal­le­ri­er. Oslo, Pax For­lag.
War­loe, Hen­ning (2014), «Hva er det med Ber­gen?», for­ord i Argus, John_xc & Wal­ter Wehus, Stre­et Art Ber­gen. Kon­tur for­lag, s. 7–9.
Lach­mann, Richard (1988), «Graf­fi­ti as care­er and ideo­lo­gy», Ame­ri­can Jour­nal of Socio­lo­gy (94), s. 229–250.
Cha­fant, Hen­ry & Prigoff, James (1987), Spray­can art. Lon­don, Tha­mes & Hud­son.

TEMA

O

ffentli
g rom

4 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

1 KOMMENTAR

KOMMENTÉR
  1. Alt det­te er vel og bra, men artik­kel­for­fat­te­ren unn­går det helt sen­tra­le spørs­må­let — hvis jeg vel­ger å fore­trek­ke å ha min egen hus­vegg grafittiløs/taggefri, så er det mitt frie valg. Da blir det både reak­sjo­nært og auto­ri­tært av en «tag­ger» å til­ta seg ret­ten til å påtvin­ge meg sin «este­tikk». Skal det gjø­res noe på min vegg skal jeg gjø­re det selv, uten hjelp fra revir­mar­ke­ren­de tag­ge­re. OG for øvrig, Spor­vei­en i Oslo er kom­mu­nalt, ikke stat­lig eid.

til toppen