Omstridte murvegger

Fra å bli møtt med nysgjerrig undring da det kom til Norge på begynnelsen av 1980-tallet, ble graffiti etter hvert et symbol på storbyens kaos og uorden – et uromoment som både politikere og myndigheter ville ha bort fra offentligheten.

Fremvek­sten av en rekke sub­kul­tur­er sat­te sitt preg på stor­bylivet i Norge på 1980-tal­let. Ved hjelp av sub­kul­turelle uttrykk importert fra utlandet, gjorde stor­byung­dom­mer krav på å bli sett i bybildet. Deres syn­lighet førte til at flere av ung­dom­skul­turene kom på kant med myn­dighetene. Gjen­nom neg­a­tiv mediedekn­ing fikk mange også et dårlig ryk­te. Ofte ble ung­dommenes aktiviteter frem­stilt som et prob­lem gjen­nom poli­tiske kam­pan­jer og medieutspill. 

Den poli­tiske offen­siv­en mot graf­fi­tiung­dom­men på beg­yn­nelsen av 1990-tal­let er et illus­tr­erende eksem­pel på hvor­dan en i utgangspunk­tet fre­delig gruppe ung­dom­mer kom til å bli forstått som, og omtalt som, en av stor­byens far­er. Gjen­nom graf­fi­tien gjorde ung­dommene krav på en plass i det offentlige rom, som i stadig større grad ble preget av kom­mer­sielle uttrykk. Med spray­bok­sen som retorisk verk­tøy og murveg­gene som masseme­di­er, insis­terte tag­gerne på å delta aktivt i utformin­gen av områ­dene i byen de oppholdt seg i. Dermed opp­stod en ny type kon­flikt knyt­tet til bruken av det offentlige rom­met: Hvem har rett til å bestemme hvor­dan våre felle­sare­al skal se ut? Har noen uttrykk en mer rettmes­sig plass i byens lingvis­tiske land­skap enn andre? Og er det offentlige rom egentlig offentlig med min­dre alle har muligheten til å sette sitt preg på det? 

Graffitiens historie i Norge

Hip hop-kul­turen, som graf­fi­ti er en del av, opp­stod i New York på 1960- og 70-tal­let, men spredte seg inter­nasjon­alt ved inngan­gen til 1980-tal­let. Det er van­lig å si at graf­fi­tien kom til Norge i 1984. Den amerikanske fil­men Beat Street, som omhan­dler hip hop-miljøet i New York, ble satt opp på Colos­se­um kino med stor suk­sess dette året. Samme år ble kun­st­bo­ken Sub­way Art, som doku­menter­er New York-graf­fi­tiens tidlige his­to­rie, utgitt i Lon­don. Boken ble en inter­nasjon­al best­sel­ger, og inspir­erte unge graf­fiti­malere over hele ver­den. Omtrent sam­tidig dukket de første «piecene» opp på veg­ger rundt om i Oslo.

 Oslo Sporveier lar ungdom male T-banestasjonen på Stovner i "grelle og selvlysende farver". Faksimile fra Aftenposten 14. oktober 1985.

Oslo Sporveier lar ung­dom male T‑banestasjonen på Stovn­er i “grelle og selvl­y­sende farv­er”. Fak­sim­i­le fra Aften­posten 14. okto­ber 1985.

I 1984 kom også de første avi­sopp­sla­gene om graf­fi­ti. En av de første artik­lene ble trykt i VG, og innledet med kun­st­neren Willi Storns vur­der­ing av graf­fi­tien på Brynseng. «Uhyre proft utført. Dette berik­er miljøet», sa han. Resten av artikke­len han­dlet om at Oslo Sporveier var i gang med å skape et «kon­struk­tivt samar­beid med graf­fi­ti-artis­tene» (VG, 9.10.1984).

Utover 1980-tal­let vok­ste et lite hip hop-miljø frem i Oslo øst. Ifølge krim­i­nolo­gen Cecilie Høigård, som har fors­ket på graf­fitim­iljøet i hov­ed­staden, bestod miljøet av ung­dom fra 12 årsalderen og oppover, hov­ed­sake­lig fra dra­bant­byene. Ung­dommene dan­net grup­per med både break-dansere og graf­fiti­malere, og i samar­beid med anti­dop- og anti­ra­sisme-organ­isas­jon­er ble det arrangert som­mer­leir­er og turneer. Men miljøet var lite, medlems­massens stør­relse vari­erende, og få i sam­fun­net for øvrig inter­esserte seg for deres aktiviteter. 

Medi­enes inter­esse for graf­fi­tien var på 1980-tal­let og tidlig på 90-tal­let preget av at de ikke hadde tatt still­ing til om graf­fi­tien rep­re­sen­terte noe pos­i­tivt eller neg­a­tivt. Malerne ble kalt alt fra «kun­st­nere» og «deko­ratør­er» til «pøbler» og «gris­er». Graf­fi­tien kaltes både «verk» og «skade­v­erk», «kun­st» og «hærverk» – noen ganger i samme artikkel. I en artikkel i VG ble til og med «kun­sthærverk» brukt til å beskrive graf­fi­tien (VG 6.6.93). I 1988 omtalte Aften­posten en graf­fiti­maler som «en av T‑banegenerasjonens frem­ste kun­st­nere» (Aften­posten 12.8.88). Året etter skrev avisen på led­er­plass at «skri­b­lerier og kruseduller på veg­ger og mur­er, slagord og meningsytringer av forskjel­lig slag» gir byen «et preg av for­fall og slum» (Aften­posten 2.6.89).

Man­glende still­ingstakn­ing preget også poli­ti­ets og poli­tik­ernes behan­dling av graf­fi­tiung­dommene. I 1985 ble det tillatt med graf­fi­ti på offentlige sted­er, rik­tig­nok så lenge den ble laget i «ordentlige for­mer», etter ansøkn­ing til Kul­tur­de­parte­mentet, og Oslo Sporveier lot graf­fi­tiung­dom male T‑banestasjonen på Stovn­er i «grelle og selvl­y­sende farv­er» (Aften­posten 14.10.85). En rekke malere fikk i opp­drag å male på lovlige veg­ger – noen ganger også betalte opp­drag. Andre malere ble tatt av poli­ti­et for å male på ulovlige veg­ger – men dette var sjelden, og skjed­de helt usys­tem­a­tisk. I Høigårds gjen­nom­gang av poli­ti­rap­porter, fant hun det hun beskriv­er som en utbredt språk­løshet i poli­ti­ets møte med graf­fi­tien. Mens graf­fi­tiene ble kalt «per­son­lig merke», «skri­b­lerier», «malerier», «tegg» og «peac­er», gav poli­ti­et malerne «iro­nisk-kjærlige» kallenavn som «engle­bar­na», «’kun­st­neren’» og «poden».

Fra september 2003 til 2004 var baksiden av Bergen Kunsthall dekket med piecer.
Foto: Nina Aldin Thune/Wikimedia Com­monscba

Fra sep­tem­ber 2003 til 2004 var bak­si­den av Bergen Kun­sthall dekket med piecer.

Også i andre norske byer kunne man finne graf­fi­ti på 80-tal­let, men mye tyder på at det tok lengre tid før graf­fitim­iljøene uten­for hov­ed­staden beg­y­nte å vokse. BT-jour­nal­ist Erik Fos­sen skriv­er i boken Street Art Bergen, som kom ut i 2014, om taggen «Stå i driten» som var malt i et busskur på Knarvik en gang på 80-tal­let. Med oppset­nin­gen av rock­e­musikalen Graf­fi­ti i 1988, bidro Den Nationale Scene i Bergen til å skape pos­i­tive hold­ninger til graf­fi­tien. Stykket, som var skrevet og spilt av Helge Jordal og Car­men de La Nuez, og som senere ble sendt på NRK, baserte seg på tek­ster fra veg­gen, og kulis­sene bestod av bygninger sprayet med graffiti. 

Likev­el virk­er det som det tok tid før graf­fi­ti ble van­lig i det bergenske bybildet. «I Bergen finnes det egentlig alt­for lite graf­fi­ti», skrev en 20 år gam­mel Preben Jordal på ung­domssi­dene i Bergens Tidende i 1992 – i en av de første artik­lene om graf­fi­ti pub­lis­ert i avisen (BT 12.2.92). I 1994 meldte BT for første gang om noen som er blitt tatt av poli­ti­et for tag­ging. En 13-åring og en 15-åring var blitt tatt da de «moret seg med å spray­male Bystasjo­nen», noe som endte med at forel­drene ble varslet om deres ugjerninger (BT, 18.4.94). Ifølge tidligere kul­tur­byråd i Bergen, Hen­ning War­loe, som også har skrevet i Street Art, tok graf­fi­tien først av etter at Banksy besøk­te byen i 2000. 

Murvegger som massemedier

Graf­fi­ti er en kom­pleks uttrykks­form. På den ene siden er graf­fi­ti estetiske ytringer i det offentlige rom, på den andre siden en ulovlig aktivitet. Av noen opp­fattes graf­fi­ti som kun­st, av andre som hærverk. Graf­fi­tiens for­mer er mange, og mange skiller mel­lom gatekun­st, som noe pos­i­tivt, og tag­ging, som noe neg­a­tivt. Kul­turviteren Julia Reinke argu­menter­er i Street Art for at et slikt skille er vanske­lig for­di hva som er kun­st og hva som er tag­ging avhenger ikke bare av form, men av plasser­ing, innhold og henvendelsesform. 

Tagging på husvegg i Bergen i mars 2016 (foto: Ida Andersen)

Tag­ging på husvegg i Bergen i mars 2016 (foto: Ida Vikøren Andersen)

Høigård fores­lår å skille mel­lom tags og piecer. Tags er sig­na­tur­er, mens piecer er større og mer kom­plekse malerier. Mens tags sjelden er forståelige for andre enn de som tilhør­er graf­fitim­iljøet, er piecene tilgjen­gelige for et større pub­likum. Men mens de uten­for miljøet gjerne kan opp­fat­te piecene som kun­st, og tags som hærverk, ser graf­fi­tiung­dom­men selv på tags som uttrykk med en egen estetisk ver­di. Innad i miljøet vur­deres taggene etter utførelse, stil og teknikk, og en «skikke­lig utført tag» blir høyt verd­satt. Dette gjør det vanske­lig å skille mel­lom kun­st og hærverk. Felles for all graf­fi­ti er at den fins i det offentlige rom, at den er åpen for alle, og at den er en måte å uttrykke seg på. 

Preben Jordal spekulerte i om grun­nen til at det fantes så lite graf­fi­ti i Bergen var at kom­munens rengjørere gjorde en for god jobb, eller om det rett og slett ikke er noen som «gid­der å benytte seg av det masseme­di­et murveg­ger kan være». Med denne for­mu­lerin­gen gav Jordal veg­gene sta­tus som en debattare­na, og graf­fi­tien som et retorisk verk­tøy for å ytre seg i offent­ligheten. Taggene brukes til å uttrykke tilhørighet til en sub­kul­tur eller til ulike sted­er i byen, til å uttrykke poli­tiske meninger, opp­for­dre til han­dling eller reflek­sjon, og de er kun­stverk som er tilgjen­gelige for alle byens beboere. Graf­fi­tien kan sees av alle – helt gratis – alle står fritt til å lese egne meninger inn i den, og til å svare, jus­tere, male over eller endre. Alt man trenger er en sprayboks. 

Graffiti blir et samfunnsproblem

Før 1994 var det nesten bare Oslo Sporveier som så på graf­fi­ti som et prob­lem. Vognene var som mobile utstill­ingsrom å reg­ne; de kjørte gjen­nom hele byen og ble sett av et stort pub­likum, og ifølge Høigård var de attrak­tive flater for graf­fiti­malerne. Sporveiens strate­gi var å samar­bei­de med graf­fi­ti-ung­dom­men for å kon­trollere hvor de gikk til verks med spray­bok­sene, men etter hvert endret det stat­sei­de sel­skapet strate­gi, og det gikk i bres­jen for å løfte frem graf­fi­tien som et prob­lem i norsk offentlighet. 

Av medi­enes dekn­ing ser vi at fenomenet ble forstått som et større sam­funnsprob­lem utover 1990-tal­let. Antallet medieopp­slag om graf­fi­ti øker og opp­sla­gene blir mer neg­a­tive. Ifølge Høigård var Oslo Sporveier pådriv­eren. I 1993 beskrev Frode Sagedal, daværende sek­sjon­sled­er, prob­lemet slik i et inter­vju med Dagens Næringsliv: 

«Vi kjem­per mot en mafia på over 500 medlem­mer. Mafi­aen er godt organ­is­ert med kom­mu­nikasjon­sut­styr, egen radiostasjon og tidsskrifter. Jeg vil kalle det en krig det som pågår mel­lom Oslo Sporveier og graf­fi­ti-mafi­aen» (DN 23.8.1993).

Etter 1994 ble graf­fi­ti i økende grad forstått som et stor­byprob­lem som det offentlige måtte ta hånd om og reg­ulere. Oslo Sporveier betalte poli­tit­jen­este­menn for span­ing mot graf­fi­ti, og bygde opp et eget hem­melig arkiv om graf­fiti­malerne – et arkiv som ifølge Datatil­synet var ulovlig. Sam­tidig gikk byrådet til kamp mot miljøet. Graf­fi­ti var ikke lenger uttrykk for en blom­strende sub­kul­tur, men et prob­lem som angikk hele samfunnet.

Byrådets kam­pan­je gikk ut på å skape bevis­s­thet omkring kost­nadene graf­fi­ti rep­re­sen­terte for fel­lesskapet. I løpet av høsten 1994 sendte byrådet ut fik­tive «tag­gereg­ninger» til alle forel­dre i Oslo-skolen. Reg­nin­gen var på 5456 kro­ner, og på blan­ket­ten stod det: 

«BELØPET GJELDER: Din fam­i­lies andel av Oslo kom­munes utgifter til utbedring av hærverksskad­er bl.a. ‘tag­ging’ og tilgris­ing med spray­ma­l­ing på sporveis­ma­teriell, skol­er og annen offentlig eien­dom». (Høigård 2007:121)

Til Aften­posten fork­larte byråd for barn og utdan­ning, Gro Balas, at de anså graf­fi­ti som hærverk, og at kom­munens sam­lede utlegg grun­net hærverk tilsvarte «180 syke­hjem­splass­er» (Aften­posten, 13.3.1994). Enten måtte man få bukt med graf­fi­tien, eller finne seg i dårligere offentlige tjen­ester, hevdet Balas. At graf­fi­tien måtte fjernes, anså hun som en selvfølge. 

Taggerterror

Utover 1990-tal­let ble byrådets kon­flikt med graf­fitim­iljøene ytterligere forster­ket. En ny kam­pan­je skulle appellere til folks frykt og avsky, og tok til orde for en sam­men­heng mel­lom vold, hærverk og graf­fi­ti. En ned­sprayet buss med opp­skårne seter og knuste vin­duer, ram­pon­ert på opp­drag av elever ved Wes­t­erdals reklameskole, kjørte rundt i Oslos gater to uker i mars 1994. Sam­tidig gikk fil­men Game over som for­film på de kom­mu­nale kinoene. I fil­men går to ung­dom­mer rundt i byen med spray­bokser i bak­lom­men. De slår i stykker ting med et ball­tre, banker opp eldre men­nesker og tag­ger. Slik ble tag­ging frem­stilt som en av stor­byens virke­lige far­er, og en vold­skul­tur, til tross for at hip-hop-kul­turen og graf­fi­ti-miljøene, som Høigård påpeker, hvilte på et uttalt ikke-vold­elig prinsipp.

Graffitikunstneren Dolks fremstilling av Bergens daværende ordfører Herman Friele i 2007, på en vegg under Smørsbroen. Graffitien ble senere fjernet av Statens Vegvesen.
Foto: sven­n­evenncbn

Graf­fi­tikun­st­neren Dolks frem­still­ing av Bergens daværende ord­før­er Her­man Friele i 2007, på en vegg under Smørs­broen. Graf­fi­tien ble senere fjer­net av Statens Vegvesen.

Par­al­lelt ble de neg­a­tive opp­sla­gene om tag­gin­gen i avisene mange­doblet. Over­skrifter som «Tag­gere amok i Oslo sen­trum» «Tag­gere slo til», «STOFF, VOLD, TAGGING», og «Nytt og tøf­fere tag­ger­miljø» preget opp­sla­gene. Langt hyp­pigere enn før ble graf­fi­tien omtalt som «hærverk» eller «skade­v­erk», mens tag­gerne ble omtalt som «krim­inelle uvesen», som bedrev «her­jinger», og «tag­gert­er­ror». De var «gjern­ings­menn» og «van­daler» og «mobile skadeverksutøvere». 

Også bergen­s­pressen ble mer neg­a­tiv til graf­fitim­iljøet utover 90-tal­let. I 1994 kom de første notisene om tag­gere som er blitt tatt av poli­ti­et og de første artik­lene om hvor mye fjern­ing av graf­fi­ti kostet kom­munen. Tag­gin­gen ble omtalt som «en uting», som «kost­bart gris­eri» og «skjem­mende tilgris­ing» i Bergens Tidende i ulike artik­ler i 1994. Bergen ble også sam­men­lignet med Oslo. Til avisen kom­menterte Jan Aas i Ren Bergen at det kostet byen langt over 1 mil­lion kro­ner årlig å fjerne graf­fi­ti og plakatk­listring: «Slip­per vi taket, eksploder­er det. Vi ser jo hvor­dan det ser ut i enkelte andre byer som for eksem­pel Oslo, og vi har hverken råd eller inter­esse av at Bergen skal bli seende sånn ut» (BT 6.10.94). Arne Hauke­land, som arbei­det med å fjerne graf­fi­ti, uttalte at det gjaldt å «få bergenserne til å være føre var, før prob­lemet antar Oslo-dimen­sjon­er». For å få til dette, fores­lo han både bøter og sam­funnsstraff. Og dessuten det han kalte «fore­byg­ging», nem­lig at «Tag­gere skulle ikke bare diskrim­ineres, men også skremmes med straff» (BT 12.11.94).

Selv om den bergenske pressen ikke pre­sen­terte graf­fi­ti-ung­dom­men som like unisont tru­ende som Oslo-pressen, syntes den å dele opp­fat­nin­gen om at graf­fi­tien var å reg­ne for plag­somt gris­eri. En bilde­tekst fra en BT-artikkel illus­tr­erer avisens frem­still­ing av graf­fi­ti-prob­lemet godt: «Graf­fi­tiens bud­skap kan være edelt, men lett å fjerne er det så visst ikke» (BT 14.8.98).

Kriminelle graffitimalere

Ifølge Cecilie Høigård bidro myn­dighetenes kam­pan­jer mot graf­fi­ti til å gi et inntrykk av at aktiviteten rep­re­sen­terte et bety­delig sam­funnsprob­lem med sterke koblinger til hærverk, vold og rus. Byrådet i Oslo kon­struerte slik hold­ninger i store del­er av befolknin­gen som legit­imerte en hard kon­troll­prak­sis med tag­gerne. Poli­tikken førte til flere arrestasjon­er og neg­a­tive medieopp­slag om krim­inelle graf­fiti­malere. Graf­fiti­malerne som Høigård har snakket med, for­t­alte at de tydelig mer­ket et stemn­ingsskifte. Etter hvert ble den dominerende diskursen at graf­fi­ti var noe krim­inelt og at dens tilst­ede­værelse i det offentlige rom var et tegn på lovløse til­stander. Mot slut­ten av 1990-tal­let ble også tag­ger­miljøene hard­ere, og flere krim­inelle søk­te seg til miljøet. Kri­gen mot Sporveien gjorde at hærverk ble ansett av flere som legit­imt. Hasjbruk ble van­ligere i hip hop-miljøet, selv om delt­agelse i miljøet, stadig, ifølge Høigård, var en bar­riere mot tyn­gre bruk av narkotika. 

Til tross for utviklin­gen, var malerne ikke i tvil om at graf­fitim­iljøet først og fremst var et alter­na­tiv til et krim­inelt miljø. I Bergen spredte de vold­elige ung­dommene i Ana­condag­jen­gen frykt. Tre utmeldte medlem­mer var imi­dler­tid opp­tatt av å skille mel­lom hip hop og krim­i­nalitet, og bekym­ret seg over at de vold­elige ung­doms­g­jen­gene skulle bidra til å gi folk et neg­a­tivt inntrykk av hip hop-kul­turen, som ifølge de tre ikke hadde noe med de vold­elige ele­mentene i det bergenske ung­domsmiljøet å gjøre (BT 10.5.97).

Diskursen som ble skapt av byrådet i Oslo og medi­ene står i sterk kon­trast til ung­dommenes egne opp­fat­ninger av hva graf­fi­ti er. «Vi mis­lik­er ‘rene’ flater uten liv. Vi øde­leg­ger ikke, vi foran­dr­er. Penger koster det først når taggene fjernes», hevdet en ung graf­fiti­maler da han ble inter­vjuet i Aften­posten høsten 1993 (Aften­posten 6.11.1993). En anonym tag­ger som skriv­er i boken Street Art Bergen innrøm­mer at tag­gin­gen, i juridisk for­stand, ikke er helt lovlig. Likev­el men­er han at «gatekun­st er ytringer som har sin plass i samfunnet». 

En offentlig greie

Ifølge tag­gerne som Høigård snakket med, er graf­fi­ti «en offentlig greie». De tag­ger ikke for å øde­legge, men for å forskjønne, og for å insis­tere på sin plass i det offentlige rom. De anser graf­fi­ti som en måte å uttrykke at byrom­met er offentlige sted­er hvor alle har rett til å utfolde seg. Men graf­fi­tiung­dom­mens forståelse av hva som er offentlig og hva som er pri­vat, er en annen enn det juridiske skil­let mel­lom offentlig og pri­vat eien­dom. For dem er bygårder og blokker offentlige, selv om disse ofte er pri­vateid. Skil­let mel­lom offentlig og pri­vat trekker malerne mel­lom det som ram­mer kap­i­taleierne eller det offentlige, og det som ram­mer pri­vate direk­te. Slik de ser det, går ikke tag­ging på en bolig­blokk ut over de som bor der, men eierne. Og eierne, de har råd til å betale hvis de vil ha graf­fi­tien fjer­net. En av malerne Høigård inter­vjuer, fork­lar­er det slik: 

«De pri­vate har ikke så god råd. Også har det noe med opprør å gjøre. De offentlige syns det er stygt, men det gjør ikke noe. De fort­jen­er det slik som de kjør­er sam­fun­net. Når de tar det bort, har de råd til det, og det set­ter ung­dom på dag­sor­den. Da bruk­er de noen penger på ung­dom, og det har de faen meg råd til». 

Til tross for en sterkt foren­klet og ikke alltid like tre­f­fende beskriv­else av eien­doms­forhold­ene i byen, er det mulig å spore en reell kri­tikk av pri­va­tis­erin­gen og kom­mer­sialis­erin­gen av det offentlige rom­met, i malerens utsagn. Han uttrykker en mis­nøye med hvor­dan ung­dom­men pri­or­iteres både i det offentlige rom, og på den offentlige dag­sor­den, og innrøm­mer at en side av graf­fiti­ma­lin­gen er å gjøre opprør mot offentlige myn­digheter. Å kunne sette sitt preg på det offentlige rom, krev­er i stadig økende grad økonomisk kap­i­tal. Det lingvis­tiske land­skapet i dagens byer domineres av butikkskilt og reklame­plakater. Ste­dene man kan oppholde seg uten å kjøpe noe, blir færre og færre. «Kom­mer­sielle tag­gere» fyller offentlige sted­er med bud­skap om at Coca-Cola er «hap­pi­ness» og at «impos­si­ble is noth­ing». Graf­fi­tiung­dom­men krev­er ret­ten til å delta aktivt i utformin­gen de fer­des i, og stiller spørsmål ved hvem som har rett til å sette sitt preg på sted­er vi alle opphold­er oss. De prak­tis­er­er det de tre for­fat­terne av Street Art Bergen skriv­er: «Skal det offentlige rom virke­lig være offentlig, må vel det bety at vi kan få være med på å påvirke og prege det». 

Litteratur:

Argus, John_xc & Wehus, Wal­ter, Street Art Bergen. Kon­tur forlag.
Fos­sen, Erik (2014), «Mens vi står i driten», i Argus, John_xc & Wal­ter Wehus, Street Art Bergen. Kon­tur for­lag, s. 17–21.
Høigård, Cecilie (2007), Gate­gal­lerier. Oslo, Pax Forlag.
War­loe, Hen­ning (2014), «Hva er det med Bergen?», forord i Argus, John_xc & Wal­ter Wehus, Street Art Bergen. Kon­tur for­lag, s. 7–9.
Lach­mann, Richard (1988), «Graf­fi­ti as career and ide­ol­o­gy», Amer­i­can Jour­nal of Soci­ol­o­gy (94), s. 229–250.
Chafant, Hen­ry & Prigoff, James (1987), Spray­can art. Lon­don, Thames & Hudson. 

TEMA

O

ffentli
g rom

6 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

1 KOMMENTAR

  1. Alt dette er vel og bra, men artikkelfor­fat­teren unngår det helt sen­trale spørsmålet — hvis jeg vel­ger å fore­trekke å ha min egen husvegg grafittiløs/taggefri, så er det mitt frie valg. Da blir det både reak­sjonært og autoritært av en “tag­ger” å tilta seg ret­ten til å påtvinge meg sin “estetikk”. Skal det gjøres noe på min vegg skal jeg gjøre det selv, uten hjelp fra revir­mark­erende tag­gere. OG for øvrig, Sporveien i Oslo er kom­munalt, ikke statlig eid.

til toppen