Fremveksten av en rekke subkulturer satte sitt preg på storbylivet i Norge på 1980-tallet. Ved hjelp av subkulturelle uttrykk importert fra utlandet, gjorde storbyungdommer krav på å bli sett i bybildet. Deres synlighet førte til at flere av ungdomskulturene kom på kant med myndighetene. Gjennom negativ mediedekning fikk mange også et dårlig rykte. Ofte ble ungdommenes aktiviteter fremstilt som et problem gjennom politiske kampanjer og medieutspill.
Den politiske offensiven mot graffitiungdommen på begynnelsen av 1990-tallet er et illustrerende eksempel på hvordan en i utgangspunktet fredelig gruppe ungdommer kom til å bli forstått som, og omtalt som, en av storbyens farer. Gjennom graffitien gjorde ungdommene krav på en plass i det offentlige rom, som i stadig større grad ble preget av kommersielle uttrykk. Med sprayboksen som retorisk verktøy og murveggene som massemedier, insisterte taggerne på å delta aktivt i utformingen av områdene i byen de oppholdt seg i. Dermed oppstod en ny type konflikt knyttet til bruken av det offentlige rommet: Hvem har rett til å bestemme hvordan våre fellesareal skal se ut? Har noen uttrykk en mer rettmessig plass i byens lingvistiske landskap enn andre? Og er det offentlige rom egentlig offentlig med mindre alle har muligheten til å sette sitt preg på det?
Graffitiens historie i Norge
Hip hop-kulturen, som graffiti er en del av, oppstod i New York på 1960- og 70-tallet, men spredte seg internasjonalt ved inngangen til 1980-tallet. Det er vanlig å si at graffitien kom til Norge i 1984. Den amerikanske filmen Beat Street, som omhandler hip hop-miljøet i New York, ble satt opp på Colosseum kino med stor suksess dette året. Samme år ble kunstboken Subway Art, som dokumenterer New York-graffitiens tidlige historie, utgitt i London. Boken ble en internasjonal bestselger, og inspirerte unge graffitimalere over hele verden. Omtrent samtidig dukket de første «piecene» opp på vegger rundt om i Oslo.
Oslo Sporveier lar ungdom male T‑banestasjonen på Stovner i “grelle og selvlysende farver”. Faksimile fra Aftenposten 14. oktober 1985.
I 1984 kom også de første avisoppslagene om graffiti. En av de første artiklene ble trykt i VG, og innledet med kunstneren Willi Storns vurdering av graffitien på Brynseng. «Uhyre proft utført. Dette beriker miljøet», sa han. Resten av artikkelen handlet om at Oslo Sporveier var i gang med å skape et «konstruktivt samarbeid med graffiti-artistene» (VG, 9.10.1984).
Utover 1980-tallet vokste et lite hip hop-miljø frem i Oslo øst. Ifølge kriminologen Cecilie Høigård, som har forsket på graffitimiljøet i hovedstaden, bestod miljøet av ungdom fra 12 årsalderen og oppover, hovedsakelig fra drabantbyene. Ungdommene dannet grupper med både break-dansere og graffitimalere, og i samarbeid med antidop- og antirasisme-organisasjoner ble det arrangert sommerleirer og turneer. Men miljøet var lite, medlemsmassens størrelse varierende, og få i samfunnet for øvrig interesserte seg for deres aktiviteter.
Medienes interesse for graffitien var på 1980-tallet og tidlig på 90-tallet preget av at de ikke hadde tatt stilling til om graffitien representerte noe positivt eller negativt. Malerne ble kalt alt fra «kunstnere» og «dekoratører» til «pøbler» og «griser». Graffitien kaltes både «verk» og «skadeverk», «kunst» og «hærverk» – noen ganger i samme artikkel. I en artikkel i VG ble til og med «kunsthærverk» brukt til å beskrive graffitien (VG 6.6.93). I 1988 omtalte Aftenposten en graffitimaler som «en av T‑banegenerasjonens fremste kunstnere» (Aftenposten 12.8.88). Året etter skrev avisen på lederplass at «skriblerier og kruseduller på vegger og murer, slagord og meningsytringer av forskjellig slag» gir byen «et preg av forfall og slum» (Aftenposten 2.6.89).
Manglende stillingstakning preget også politiets og politikernes behandling av graffitiungdommene. I 1985 ble det tillatt med graffiti på offentlige steder, riktignok så lenge den ble laget i «ordentlige former», etter ansøkning til Kulturdepartementet, og Oslo Sporveier lot graffitiungdom male T‑banestasjonen på Stovner i «grelle og selvlysende farver» (Aftenposten 14.10.85). En rekke malere fikk i oppdrag å male på lovlige vegger – noen ganger også betalte oppdrag. Andre malere ble tatt av politiet for å male på ulovlige vegger – men dette var sjelden, og skjedde helt usystematisk. I Høigårds gjennomgang av politirapporter, fant hun det hun beskriver som en utbredt språkløshet i politiets møte med graffitien. Mens graffitiene ble kalt «personlig merke», «skriblerier», «malerier», «tegg» og «peacer», gav politiet malerne «ironisk-kjærlige» kallenavn som «englebarna», «’kunstneren’» og «poden».
Fra september 2003 til 2004 var baksiden av Bergen Kunsthall dekket med piecer.
Også i andre norske byer kunne man finne graffiti på 80-tallet, men mye tyder på at det tok lengre tid før graffitimiljøene utenfor hovedstaden begynte å vokse. BT-journalist Erik Fossen skriver i boken Street Art Bergen, som kom ut i 2014, om taggen «Stå i driten» som var malt i et busskur på Knarvik en gang på 80-tallet. Med oppsetningen av rockemusikalen Graffiti i 1988, bidro Den Nationale Scene i Bergen til å skape positive holdninger til graffitien. Stykket, som var skrevet og spilt av Helge Jordal og Carmen de La Nuez, og som senere ble sendt på NRK, baserte seg på tekster fra veggen, og kulissene bestod av bygninger sprayet med graffiti.
Likevel virker det som det tok tid før graffiti ble vanlig i det bergenske bybildet. «I Bergen finnes det egentlig altfor lite graffiti», skrev en 20 år gammel Preben Jordal på ungdomssidene i Bergens Tidende i 1992 – i en av de første artiklene om graffiti publisert i avisen (BT 12.2.92). I 1994 meldte BT for første gang om noen som er blitt tatt av politiet for tagging. En 13-åring og en 15-åring var blitt tatt da de «moret seg med å spraymale Bystasjonen», noe som endte med at foreldrene ble varslet om deres ugjerninger (BT, 18.4.94). Ifølge tidligere kulturbyråd i Bergen, Henning Warloe, som også har skrevet i Street Art, tok graffitien først av etter at Banksy besøkte byen i 2000.
Murvegger som massemedier
Graffiti er en kompleks uttrykksform. På den ene siden er graffiti estetiske ytringer i det offentlige rom, på den andre siden en ulovlig aktivitet. Av noen oppfattes graffiti som kunst, av andre som hærverk. Graffitiens former er mange, og mange skiller mellom gatekunst, som noe positivt, og tagging, som noe negativt. Kulturviteren Julia Reinke argumenterer i Street Art for at et slikt skille er vanskelig fordi hva som er kunst og hva som er tagging avhenger ikke bare av form, men av plassering, innhold og henvendelsesform.
Tagging på husvegg i Bergen i mars 2016 (foto: Ida Vikøren Andersen)
Høigård foreslår å skille mellom tags og piecer. Tags er signaturer, mens piecer er større og mer komplekse malerier. Mens tags sjelden er forståelige for andre enn de som tilhører graffitimiljøet, er piecene tilgjengelige for et større publikum. Men mens de utenfor miljøet gjerne kan oppfatte piecene som kunst, og tags som hærverk, ser graffitiungdommen selv på tags som uttrykk med en egen estetisk verdi. Innad i miljøet vurderes taggene etter utførelse, stil og teknikk, og en «skikkelig utført tag» blir høyt verdsatt. Dette gjør det vanskelig å skille mellom kunst og hærverk. Felles for all graffiti er at den fins i det offentlige rom, at den er åpen for alle, og at den er en måte å uttrykke seg på.
Preben Jordal spekulerte i om grunnen til at det fantes så lite graffiti i Bergen var at kommunens rengjørere gjorde en for god jobb, eller om det rett og slett ikke er noen som «gidder å benytte seg av det massemediet murvegger kan være». Med denne formuleringen gav Jordal veggene status som en debattarena, og graffitien som et retorisk verktøy for å ytre seg i offentligheten. Taggene brukes til å uttrykke tilhørighet til en subkultur eller til ulike steder i byen, til å uttrykke politiske meninger, oppfordre til handling eller refleksjon, og de er kunstverk som er tilgjengelige for alle byens beboere. Graffitien kan sees av alle – helt gratis – alle står fritt til å lese egne meninger inn i den, og til å svare, justere, male over eller endre. Alt man trenger er en sprayboks.
Graffiti blir et samfunnsproblem
Før 1994 var det nesten bare Oslo Sporveier som så på graffiti som et problem. Vognene var som mobile utstillingsrom å regne; de kjørte gjennom hele byen og ble sett av et stort publikum, og ifølge Høigård var de attraktive flater for graffitimalerne. Sporveiens strategi var å samarbeide med graffiti-ungdommen for å kontrollere hvor de gikk til verks med sprayboksene, men etter hvert endret det statseide selskapet strategi, og det gikk i bresjen for å løfte frem graffitien som et problem i norsk offentlighet.
Av medienes dekning ser vi at fenomenet ble forstått som et større samfunnsproblem utover 1990-tallet. Antallet medieoppslag om graffiti øker og oppslagene blir mer negative. Ifølge Høigård var Oslo Sporveier pådriveren. I 1993 beskrev Frode Sagedal, daværende seksjonsleder, problemet slik i et intervju med Dagens Næringsliv:
«Vi kjemper mot en mafia på over 500 medlemmer. Mafiaen er godt organisert med kommunikasjonsutstyr, egen radiostasjon og tidsskrifter. Jeg vil kalle det en krig det som pågår mellom Oslo Sporveier og graffiti-mafiaen» (DN 23.8.1993).
Etter 1994 ble graffiti i økende grad forstått som et storbyproblem som det offentlige måtte ta hånd om og regulere. Oslo Sporveier betalte polititjenestemenn for spaning mot graffiti, og bygde opp et eget hemmelig arkiv om graffitimalerne – et arkiv som ifølge Datatilsynet var ulovlig. Samtidig gikk byrådet til kamp mot miljøet. Graffiti var ikke lenger uttrykk for en blomstrende subkultur, men et problem som angikk hele samfunnet.
Byrådets kampanje gikk ut på å skape bevissthet omkring kostnadene graffiti representerte for fellesskapet. I løpet av høsten 1994 sendte byrådet ut fiktive «taggeregninger» til alle foreldre i Oslo-skolen. Regningen var på 5456 kroner, og på blanketten stod det:
«BELØPET GJELDER: Din families andel av Oslo kommunes utgifter til utbedring av hærverksskader bl.a. ‘tagging’ og tilgrising med spraymaling på sporveismateriell, skoler og annen offentlig eiendom». (Høigård 2007:121)
Til Aftenposten forklarte byråd for barn og utdanning, Gro Balas, at de anså graffiti som hærverk, og at kommunens samlede utlegg grunnet hærverk tilsvarte «180 sykehjemsplasser» (Aftenposten, 13.3.1994). Enten måtte man få bukt med graffitien, eller finne seg i dårligere offentlige tjenester, hevdet Balas. At graffitien måtte fjernes, anså hun som en selvfølge.
Taggerterror
Utover 1990-tallet ble byrådets konflikt med graffitimiljøene ytterligere forsterket. En ny kampanje skulle appellere til folks frykt og avsky, og tok til orde for en sammenheng mellom vold, hærverk og graffiti. En nedsprayet buss med oppskårne seter og knuste vinduer, ramponert på oppdrag av elever ved Westerdals reklameskole, kjørte rundt i Oslos gater to uker i mars 1994. Samtidig gikk filmen Game over som forfilm på de kommunale kinoene. I filmen går to ungdommer rundt i byen med spraybokser i baklommen. De slår i stykker ting med et balltre, banker opp eldre mennesker og tagger. Slik ble tagging fremstilt som en av storbyens virkelige farer, og en voldskultur, til tross for at hip-hop-kulturen og graffiti-miljøene, som Høigård påpeker, hvilte på et uttalt ikke-voldelig prinsipp.
Graffitikunstneren Dolks fremstilling av Bergens daværende ordfører Herman Friele i 2007, på en vegg under Smørsbroen. Graffitien ble senere fjernet av Statens Vegvesen.
Parallelt ble de negative oppslagene om taggingen i avisene mangedoblet. Overskrifter som «Taggere amok i Oslo sentrum» «Taggere slo til», «STOFF, VOLD, TAGGING», og «Nytt og tøffere taggermiljø» preget oppslagene. Langt hyppigere enn før ble graffitien omtalt som «hærverk» eller «skadeverk», mens taggerne ble omtalt som «kriminelle uvesen», som bedrev «herjinger», og «taggerterror». De var «gjerningsmenn» og «vandaler» og «mobile skadeverksutøvere».
Også bergenspressen ble mer negativ til graffitimiljøet utover 90-tallet. I 1994 kom de første notisene om taggere som er blitt tatt av politiet og de første artiklene om hvor mye fjerning av graffiti kostet kommunen. Taggingen ble omtalt som «en uting», som «kostbart griseri» og «skjemmende tilgrising» i Bergens Tidende i ulike artikler i 1994. Bergen ble også sammenlignet med Oslo. Til avisen kommenterte Jan Aas i Ren Bergen at det kostet byen langt over 1 million kroner årlig å fjerne graffiti og plakatklistring: «Slipper vi taket, eksploderer det. Vi ser jo hvordan det ser ut i enkelte andre byer som for eksempel Oslo, og vi har hverken råd eller interesse av at Bergen skal bli seende sånn ut» (BT 6.10.94). Arne Haukeland, som arbeidet med å fjerne graffiti, uttalte at det gjaldt å «få bergenserne til å være føre var, før problemet antar Oslo-dimensjoner». For å få til dette, foreslo han både bøter og samfunnsstraff. Og dessuten det han kalte «forebygging», nemlig at «Taggere skulle ikke bare diskrimineres, men også skremmes med straff» (BT 12.11.94).
Selv om den bergenske pressen ikke presenterte graffiti-ungdommen som like unisont truende som Oslo-pressen, syntes den å dele oppfatningen om at graffitien var å regne for plagsomt griseri. En bildetekst fra en BT-artikkel illustrerer avisens fremstilling av graffiti-problemet godt: «Graffitiens budskap kan være edelt, men lett å fjerne er det så visst ikke» (BT 14.8.98).
Kriminelle graffitimalere
Ifølge Cecilie Høigård bidro myndighetenes kampanjer mot graffiti til å gi et inntrykk av at aktiviteten representerte et betydelig samfunnsproblem med sterke koblinger til hærverk, vold og rus. Byrådet i Oslo konstruerte slik holdninger i store deler av befolkningen som legitimerte en hard kontrollpraksis med taggerne. Politikken førte til flere arrestasjoner og negative medieoppslag om kriminelle graffitimalere. Graffitimalerne som Høigård har snakket med, fortalte at de tydelig merket et stemningsskifte. Etter hvert ble den dominerende diskursen at graffiti var noe kriminelt og at dens tilstedeværelse i det offentlige rom var et tegn på lovløse tilstander. Mot slutten av 1990-tallet ble også taggermiljøene hardere, og flere kriminelle søkte seg til miljøet. Krigen mot Sporveien gjorde at hærverk ble ansett av flere som legitimt. Hasjbruk ble vanligere i hip hop-miljøet, selv om deltagelse i miljøet, stadig, ifølge Høigård, var en barriere mot tyngre bruk av narkotika.
Til tross for utviklingen, var malerne ikke i tvil om at graffitimiljøet først og fremst var et alternativ til et kriminelt miljø. I Bergen spredte de voldelige ungdommene i Anacondagjengen frykt. Tre utmeldte medlemmer var imidlertid opptatt av å skille mellom hip hop og kriminalitet, og bekymret seg over at de voldelige ungdomsgjengene skulle bidra til å gi folk et negativt inntrykk av hip hop-kulturen, som ifølge de tre ikke hadde noe med de voldelige elementene i det bergenske ungdomsmiljøet å gjøre (BT 10.5.97).
Diskursen som ble skapt av byrådet i Oslo og mediene står i sterk kontrast til ungdommenes egne oppfatninger av hva graffiti er. «Vi misliker ‘rene’ flater uten liv. Vi ødelegger ikke, vi forandrer. Penger koster det først når taggene fjernes», hevdet en ung graffitimaler da han ble intervjuet i Aftenposten høsten 1993 (Aftenposten 6.11.1993). En anonym tagger som skriver i boken Street Art Bergen innrømmer at taggingen, i juridisk forstand, ikke er helt lovlig. Likevel mener han at «gatekunst er ytringer som har sin plass i samfunnet».
En offentlig greie
Ifølge taggerne som Høigård snakket med, er graffiti «en offentlig greie». De tagger ikke for å ødelegge, men for å forskjønne, og for å insistere på sin plass i det offentlige rom. De anser graffiti som en måte å uttrykke at byrommet er offentlige steder hvor alle har rett til å utfolde seg. Men graffitiungdommens forståelse av hva som er offentlig og hva som er privat, er en annen enn det juridiske skillet mellom offentlig og privat eiendom. For dem er bygårder og blokker offentlige, selv om disse ofte er privateid. Skillet mellom offentlig og privat trekker malerne mellom det som rammer kapitaleierne eller det offentlige, og det som rammer private direkte. Slik de ser det, går ikke tagging på en boligblokk ut over de som bor der, men eierne. Og eierne, de har råd til å betale hvis de vil ha graffitien fjernet. En av malerne Høigård intervjuer, forklarer det slik:
«De private har ikke så god råd. Også har det noe med opprør å gjøre. De offentlige syns det er stygt, men det gjør ikke noe. De fortjener det slik som de kjører samfunnet. Når de tar det bort, har de råd til det, og det setter ungdom på dagsorden. Da bruker de noen penger på ungdom, og det har de faen meg råd til».
Til tross for en sterkt forenklet og ikke alltid like treffende beskrivelse av eiendomsforholdene i byen, er det mulig å spore en reell kritikk av privatiseringen og kommersialiseringen av det offentlige rommet, i malerens utsagn. Han uttrykker en misnøye med hvordan ungdommen prioriteres både i det offentlige rom, og på den offentlige dagsorden, og innrømmer at en side av graffitimalingen er å gjøre opprør mot offentlige myndigheter. Å kunne sette sitt preg på det offentlige rom, krever i stadig økende grad økonomisk kapital. Det lingvistiske landskapet i dagens byer domineres av butikkskilt og reklameplakater. Stedene man kan oppholde seg uten å kjøpe noe, blir færre og færre. «Kommersielle taggere» fyller offentlige steder med budskap om at Coca-Cola er «happiness» og at «impossible is nothing». Graffitiungdommen krever retten til å delta aktivt i utformingen de ferdes i, og stiller spørsmål ved hvem som har rett til å sette sitt preg på steder vi alle oppholder oss. De praktiserer det de tre forfatterne av Street Art Bergen skriver: «Skal det offentlige rom virkelig være offentlig, må vel det bety at vi kan få være med på å påvirke og prege det».
Litteratur:
Argus, John_xc & Wehus, Walter, Street Art Bergen. Kontur forlag.
Fossen, Erik (2014), «Mens vi står i driten», i Argus, John_xc & Walter Wehus, Street Art Bergen. Kontur forlag, s. 17–21.
Høigård, Cecilie (2007), Gategallerier. Oslo, Pax Forlag.
Warloe, Henning (2014), «Hva er det med Bergen?», forord i Argus, John_xc & Walter Wehus, Street Art Bergen. Kontur forlag, s. 7–9.
Lachmann, Richard (1988), «Graffiti as career and ideology», American Journal of Sociology (94), s. 229–250.
Chafant, Henry & Prigoff, James (1987), Spraycan art. London, Thames & Hudson.
Alt dette er vel og bra, men artikkelforfatteren unngår det helt sentrale spørsmålet — hvis jeg velger å foretrekke å ha min egen husvegg grafittiløs/taggefri, så er det mitt frie valg. Da blir det både reaksjonært og autoritært av en “tagger” å tilta seg retten til å påtvinge meg sin “estetikk”. Skal det gjøres noe på min vegg skal jeg gjøre det selv, uten hjelp fra revirmarkerende taggere. OG for øvrig, Sporveien i Oslo er kommunalt, ikke statlig eid.