Gulbrand Lunde: Vitenskapsmannen som ble NS-minister

Gulbrand Lunde (1901–1942) er i dag først og fremst kjent som rikspropagandasjef for Nasjonal Samling, men hans bemerkelsesverdige liv rommer også en forskerkarriere av internasjonalt format og et mystisk dødsfall.

Den 25. okto­ber 1942 var NS-min­is­ter Gul­brand Lunde og kona Marie på reise fra Åle­sund til Åndal­snes. Bilen de satt i ble stop­pet av to tyske vak­ter på fer­jelei­et i Våge i Roms­dal. Bilen sto park­ert med bakhju­lene på kaien og forhju­lene på fer­gelem­men. Plut­selig startet motoren og fer­ja røk fra lem­men. Bilen min­is­ter­paret satt i gikk rett i sjøen, og sank på fem meters dyp. En annen pas­sas­jer i bilen kom seg ut, men han lyk­tes ikke i å red­de ekteparet Lunde.

I etterkant har det vært spekulert i om det fak­tisk var en drukn­ing­su­lykke, eller et atten­tat enten fra mot­stands­beveg­elsen, NS eller tyskerne. Man har aldri fått noe sikkert svar, men i biografien Tri­umf og tragedie fra 2012 peker Jan Magne Arntsen og Thor Geir Harestad på flere oms­tendigheter som tyder på at Lunde var blitt for kri­tisk til tyskerne og måtte ryd­des av veien. Som rik­spro­pa­gan­das­jef i Nasjon­al Sam­ling og min­is­ter i Kul­tur- og folkeop­plysnings­de­parte­mentet, hadde han frem til sin død vært den ledende strateg bak nyord­ning av medi­ene og kul­turlivet under okku­pasjo­nen. Kort tid før sin død skal Lunde ha plan­lagt å fly­k­te til England.

Gulbrand Lunde ble regnet som nummer to etter Quisling i Nasjonal Samling. (Foto: Riksarkivet.)

Gul­brand Lunde ble reg­net som num­mer to etter Quis­ling i Nasjon­al Sam­ling. (Foto: Riksarkivet.)

Gul­brand Lunde spilte en sen­tral rolle i å skape en nazis­tisk offent­lighet i Norge under kri­gen. Lunde rep­re­sen­ter­er således et vik­tig, men ofte glemt kapit­tel i norsk offent­lighets his­to­rie, som på mange måter under­støt­ter Kjar­tan Fløgstads pås­tand om at nazis­tene ikke først og fremst var udannede bøller, men tvert imot tilhørte sam­fun­nets eliter. His­to­rien om Lunde han­dler om en tal­ent­full og inn­fly­telses­rik forsker som før han døde var en av Vid­kun Quis­lings mest betrodde menn.

Talentfull forsker

Lunde beskrives som en kvikk og skrivekyn­dig unggutt som vok­ste opp i en kon­ser­v­a­tiv fam­i­lie i Bergen. Søn­nen til arkitek­ten Sig­urd Lunde og sang­ped­a­gogen Inga Lunde opp­nådde som 17-åring de beste karak­terene noensinne ved Bergen kat­e­dral­skole. Da han etter artium arbei­det som læregutt og indus­tri­ar­bei­der ved Lak­sevåg Maskin- og Jern­skips­byg­geri, skal han ha opplevd et kul­tursjokk i møte med de rev­o­lusjonære poli­tiske miljøene som preget samti­den. Ifølge Arntsen og Harestad kom fryk­ten for kom­mu­nis­men og den enorme begeistrin­gen mange næret for bol­sje­vikrev­o­lusjo­nen i Rus­s­land til å forme Lun­des poli­tiske ståst­ed og etter hvert virke.

I 1920 reiste Lunde til Zürich for å stud­ere ved Tech­nis­che Hochschule. Han tok dok­tor­grad i kje­mi ved Albert-Lud­wigs Uni­ver­sität i Freiburg kun 24 år gam­mel, og ble etter hvert uni­ver­sitetsstipen­di­at ved Min­er­al­o­gisk insti­tutt ved Uni­ver­sitetet i Oslo. I denne peri­o­den arbei­det han under en av mel­lomkrigsti­dens mest anerk­jente naturvitere, pro­fes­sor Vic­tor Moritz Gold­schmidt, som hadde jødisk bak­grunn. Lunde var blant annet med­for­fat­ter på ett av bindene til Gold­schmidts hovedverk.

Gul­brand Lunde (1901–1942)

  • NS-min­is­ter, pro­pa­gan­damin­is­ter, forsker og direktør
  • Dis­put­erte med avhan­dlin­gen Stu­di­en in der Gal­len­säur­erei­he i 1925
  • Utnevnt til pro­pa­gan­das­jef for Nasjon­al Sam­ling i 1935, norsk rik­spro­pa­gan­das­jef i 1940 og tre ganger utnevnt til min­is­ter; april 1940, sep­tem­ber 1940 og feb­ru­ar 1942
  • Ble reg­net som num­mer to etter Quis­ling i Nasjon­al Samling
  • Tilhørte den kristne fløy i Nasjon­al Samling
  • Var aktiv i debat­ten om det norske språket og sto bak ettskrivn­ingsre­for­men av 1941
  • Et utvalg av Gul­brand Lun­des taler i data­basen Virk­somme ord. Opp­tak av radio­taler tilgjen­gelig via Vox Pub­li­cas temaside

I 1928 var Lunde på run­dreise i USA og holdt en rekke fore­drag. Lunde impon­erte amerikan­erne, og ble tilbudt et pro­fes­so­rat i kje­mi i Min­neapo­lis, som han takket nei til. Samme år søk­te han et pro­fes­so­rat ved Min­er­al­o­gisk insti­tutt, en still­ing han sannsyn­lig ville fått hadde han ikke trukket søk­naden da han ble tilbudt direk­tørstill­ing ved Her­metikklab­o­ra­to­ri­et i Sta­vanger. Lun­des forskn­ing endte med 145 pro­duserte arbei­der på 15 år, og hadde han ikke val­gt feil side under kri­gen, ville han trolig stått igjen som en bety­delig norsk kjemik­er. I stedet har Gul­brand Lunde først og fremst blitt hus­ket som “Norges Goebbels”. Aliaset fikk han både på bak­grunn av sin retoriske begavelse og en viss utseen­demes­sig likhet med den tyske propagandaministeren.

Forfengelig gründer

Det er usikkert hvor­for Lunde val­gte å skifte beite, da den nye jobben som direk­tør ved det nyop­pret­tede Her­metikkin­dus­triens lab­o­ra­to­ri­um i Sta­vanger sta­tusmes­sig ikke var i tråd med de akademiske ambisjonene han tidligere hadde utvist. Ifølge Arntsen og Harestad kan Lun­des for­fen­ge­lighet og ønske om å leve standsmes­sig være en fork­lar­ing. Løn­nen ved lab­o­ra­to­ri­et i Sta­vanger var 50 pros­ent høyere enn hva han ville tjent som pro­fes­sor i Oslo. Lun­des akademiske ambisjon­er kom raskt til uttrykk ved Her­metikklab­o­ra­to­ri­et da han forsøk­te å opprette en formell tilknyt­ning til Uni­ver­sitetet i Oslo. Forsøket ble stop­pet av Her­metikklab­o­ra­to­ri­ets styre, som mente at forsknin­gen først og fremst skulle være økonomisk fundert.

1930-tal­lets Sta­vanger var preget av klassekamp og sterke poli­tiske spen­ninger mel­lom kom­mu­nisme og fas­cisme. His­torikere har ikke påvist noen poli­tisk inter­esse hos Lunde før han som­meren 1933 ble knyt­tet til folk i Sta­vanger Fedreland­slag som arbei­det med å danne et lokalt NS-lag. Men som­meren 1929 var han og kona Marie på reise i Tysk­land og de skal begge ha blitt tiltrukket av nazis­men og den vold­somme aktiviteten fra Hitlers par­ti, Det nasjon­al­sosial­is­tiske tyske arbei­der­par­ti (NSDAP). Arntsen og Harestad hevder at nasjon­al­sosial­is­tene appellerte til han­dlings­men­nes­ket Lunde, til tross for at de var kon­tro­ver­sielle. 1929 var et vendepunkt i europeisk poli­tikk. Krakket på New York-børsen og den påføl­gende økonomiske depresjo­nen førte til krise i europeisk økono­mi. Dette førte til poli­tiske krisetil­stander, som igjen gav grobunn for ekstrem­isme på den poli­tiske høyre- og ven­stres­i­den. Da Lunde kom hjem til Sta­vanger i 1930, fant det sted en vold­som mobilis­er­ing av begge sider foran stort­ingsval­get. Frem til 1935 var Sta­vanger Ap det rødeste par­ti­laget i lan­det, og som direk­tør fikk Lunde også gjen­nom flere kon­flik­ter med byens arbei­dere erfare radikalis­men i Sta­vangers arbei­der­beveg­else, noe som kan ha tent en ytterligere gnist i hans engas­je­ment for nazismen.

Videre kan hans relasjon til de senere NS-folkene Johan Bern­hard Hjort og Valde­mar Scheel Hansteen, være en fork­lar­ing på Lun­des inntog i NS. Hjort mente at sam­fun­net må styres av fag­per­son­er, og dette var et syn­spunkt Lunde så på med stor interesse.

Som stats­råd og riks­pro­pa­ganda­sjef inn­førte Lunde sen­sur og stilte strenge krav til inn­hol­det i kulturuttrykkene

Ifølge Arntsen og Harestad mis­tet Lunde i denne peri­o­den noe av glø­den i arbei­det på Her­metikklab­o­ra­to­ri­et, og grün­deren i ham så en mulighet i det å delta i etab­lerin­gen av noe nytt. Allerede etter tre måned­ers medlem­skap i NS-laget i Sta­vanger mark­erte Lunde seg som en led­er­skikkelse, og ble beløn­net med en tred­je­plass på NS’ liste for Roga­land og Vest-Agder til Stort­ingsval­get i 1933. Lunde tilskrives også den val­gsen­sasjon som fant sted da Nasjon­al Sam­ling fikk 12,1 pros­ent av stemmene ved lokalval­get i Sta­vanger i 1934 – par­ti­ets beste valg i noen større by.

Redaktør, avisutgiver og bystyremedlem

Gul­brand Lunde var svært aktiv i par­tiar­bei­det, noe som illus­tr­eres av hans engas­je­ment i diverse NS-organ­er. Lunde var sen­tral da NS i Sta­vanger ga ut dagsavisen Vest­landets Avis i 1934. Han gikk inn med kap­i­tal og skrev, med god hjelp fra kona Marie, det meste av det poli­tiske stof­fet. Hun bis­to som hans sekretær. Selv om Valde­mar Hansteen off­isielt var redak­tør for avisen, var det i realiteten Lunde som var den egentlige poli­tiske redak­tøren. Da han ble pro­pa­gan­das­jef gikk han også i gang med å lage og utgi NS-med­delelser i 1935. Dette var et internt meld­ings­blad særlig bereg­net på tillitsval­gte. Her analy­serte og kom­menterte han de andre par­tienes par­tipro­gram­mer samt tok for seg organ­isas­jon­ssak­er og ret­ningslin­jer for pro­pa­gan­da. I en peri­ode – etter at Vest­landets Avis gikk inn – drev Lunde ukeav­isen Norges Vei fra sin pri­vate bolig i Wel­havens gate 3 i Stavanger.

Gulbrand Lunde ble utnevnt til propagandasjef for Nasjonal Samling i 1935, norsk rikspropagandasjef i 1940.

Gul­brand Lunde ble utnevnt til pro­pa­gan­das­jef for Nasjon­al Sam­ling i 1935, norsk rik­spro­pa­gan­das­jef i 1940 (foto: Virk­somme ord/Norgeslexi).

Sam­tidig var Lunde den abso­lutt mest aktive bystyre­poli­tik­eren i NS-grup­pen i Sta­vanger bystyre. Da han kom inn høsten 1934, fikk han det nest høyeste stem­met­al­let i NS-grup­pen. Kun den tidligere Høyre-rep­re­sen­tan­ten Halvor Næs fikk flere.

Lunde kjørte kon­sekvent frem par­ti­ets prin­sip­ielle syn­spunk­ter, som da NS-grup­pen ble tvunget til å velge side mel­lom Arbei­der­par­ti­et og de borg­erlige i en såkalt “ugild­hetssak”. En rep­re­sen­tant for Kom­mu­nist­par­ti­et ble erk­lært “ugild”, eller inhab­il, etter en omstridt lov ved­tatt i 1932 etter å ha mot­tatt fat­ti­gun­der­støt­telse, og var der­for ikke val­gbar og ble kastet ut av salen av poli­ti­et. Arbei­der­par­ti­et øns­ket å ved­ta en uttalelse mot loven, mens de borg­erlige, inklud­ert NS, ville ha sak­en utsatt. Lunde val­gte å støtte Arbei­der­par­ti­et etter at et eget NS-forslag falt, til tross for at ord­ly­den i Aps forslag sa at demokratiske prin­sip­per måtte gjelde. Lun­des moti­vasjon var ikke hen­synet til folkestyret, men der­i­mot et sosialpoli­tisk hen­syn som han begrun­net i at loven var et hån mot de som uforskyldt var blitt arbei­d­sløse på grunn av den økonomiske krise som det lib­er­alka­p­i­tal­is­tiske sys­tem hadde skapt. Dermed fikk de marx­is­tiske ven­strepar­tiene – hans hov­ed­fiende – støtte for­di at Lunde ville markere et prin­sip­ielt syn.

Lun­des nasjo­na­lisme er blitt beskre­vet som used­van­lig ekstrem

Under nor­male oms­tendigheter benyt­tet han imi­dler­tid enhver anled­ning til å markere avs­tand til marx­is­men. Han kunne til og med være tru­ende. Som da det i 1936 skulle stemmes over hvorvidt Arbei­dernes turn- og idrettslag skulle få økonomisk støtte. Lunde krevde nav­neop­prop og uttalte at de som stemte for ville for bli hus­ket av de som kom til å styre lan­det i fremtiden.

NS-minister og rikspropagandasjef

Gul­brand Lunde viste seg å bli en vik­tig mann for par­ti­et. Han ble utnevnt til pro­pa­gan­das­jef av Quis­ling på nasjon­alt nivå i 1935, norsk rik­spro­pa­gan­das­jef i 1940 og tre ganger utnevnt til min­is­ter, i april 1940, sep­tem­ber 1940 og feb­ru­ar 1942. Lunde har blitt beteg­net som par­ti­ets sjef­side­olog og var en tonean­givende aktør under NS’ nyord­ning av det norske samfunnet.

Som stat­sråd og rik­spro­pa­gan­das­jef inn­førte Lunde sen­sur og stilte strenge krav til innhold­et i kul­tu­rut­trykkene. Kul­turin­sti­tusjonene ble raskt tatt i bruk i pro­pa­gan­daøyemed, og Lunde benyt­tet særlig fil­men som pro­pa­gan­damid­del. Han var selv en forholdsvis dyk­tig smal­filmer. Videre for­fek­tet han et syn om at kul­turen delvis var øde­lagt av marx­ist-bol­sje­vikiske kul­tur­poli­tikere. Agi­tasjon mot marx­is­men og lib­er­alka­p­i­tal­is­men kjen­neteg­n­er for øvrig hele hans peri­ode som poli­tik­er og rik­spro­pa­gan­das­jef. Dette var et gjen­nomgående tema i Lun­des mange poli­tiske tek­ster og fore­drag, som sam­let utgjør flere bind.

His­torik­er Øys­tein Sørensen beteg­n­er Lunde som den frem­ste nasjon­al­is­tiske ide­olo­gen i NS. Lunde tilhørte den nasjonale fløyen i par­ti­et som arbei­det for et selvs­tendig Norge etter fred­sav­tale med tyskerne, i mot­set­ning til et tysk over­herredømme som den panger­man­is­tiske fløyen øns­ket. Lun­des nasjon­al­isme er videre blitt beskrevet som used­van­lig ekstrem, både med hen­syn til virkemi­dler og målset­ninger. Videre er den aggres­siv og radikalis­ert med et rev­o­lusjonært og sam­funn­somvel­tende innhold. Dette gir seg utslag i et ekspan­sjon­is­tisk preg, xeno­fobe innslag i hans hold­ninger til det «fremmede», en roman­tisk forestill­ing om høymid­de­lalderen og vikingti­den som en norsk gul­lalder, og en ide­alis­er­ing av den «rene» norske bygdekulturen.

Gulbrand Lunde betegnes som den fremste nasjonalistiske ideologen i NS.

Gul­brand Lunde beteg­nes som den frem­ste nasjon­al­is­tiske ide­olo­gen i NS (foto: Virk­somme ord/Norgeslexi).

Net­topp Lun­des ekstreme nasjon­al­isme og hans bren­nende ønske om en tilbake­føring av selvs­tendighet fra tyskerne kan ha bidratt til hans plut­selige død. Dette, sam­men med at han i 1942 angivelig hjalp den jødiske musik­eren Ernst Glaser med å fly­k­te til Sverige, skal ha fått tyskerne til å tvile på hans lojalitet. Der­som det fak­tisk var slik at Lunde plan­la å fly­k­te til Eng­land, kan slike anti­tyske hold­ninger være en fork­lar­ing på hvorfor.

Til tross for at Lunde var svært ambisiøs og opp­nådde per­son­lig suk­sess som både forsker, direk­tør og poli­tik­er i ung alder, er hans etter­mæle først og fremst preget av det katas­tro­fale val­get om å tre inn i NS-laget i Sta­vanger og senere som NS-min­is­ter og rik­spro­pa­gan­das­jef. Om Lunde hadde val­gt annerledes, kunne han kan­skje stått igjen som en av Norges frem­ste kjemikere. Lun­des poli­tiske veivalg er likev­el inter­es­sant og aktuelt, ikke minst for­di det tankegods han rep­re­sen­terte er på frem­marsj i et Europa preget av både fly­k­t­ningkrise og økonomisk usikkerhet.

Litteratur

Arntsen, Jan Magne og Thor Geir Harestad (2012): Tri­umf og tragedie. His­to­rien om NS-min­is­ter Gul­brand Lunde. Com­men­tum For­lag, Sandnes.

Fløgstad, Kjar­tan (2009): Grense Jakob­selv. Gylden­dal, Oslo.

Sørensen, Øys­tein (1989): Hitler eller Quis­ling. Ide­ol­o­giske bry­t­ninger i Nasjon­al Sam­ling 1940 – 1945. J.W. Cap­pe­lens For­lag, Oslo.

TEMA

N

asjonal
Samlin
g

1 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen