Medieskandaler, lekkasjer og granskning

Politiske skandaler er en gammel historie, men moderne markedsorienterte medier har gitt dem en ny dimensjon. Med tallrike medietilbud og nyhetskonkurranse 24 timer i døgnet kan proporsjonene saken får bli voldsomme, spesielt når kjente enkeltpersoner står i fokus.

Et hov­edinn­legg fra Fritt Ords sem­i­nar om Gransk­ing og rettssikker­het 24.mai 2007 av Sig­urd Allern pro­fes­sor i jour­nal­is­tikk, Insti­tutt for medi­er og kom­mu­nikasjon, Uni­ver­sitetet i Oslo:

Mitt tema er medi­enes ulike roller i forbindelse med granskninger. Jeg vil først gå litt inn på mediedra­maturgien i poli­tiske skan­daler. Dernest vil jeg ta opp pressedeknin­gen under selve granskn­ing­spros­essen i et rettssikkerhetsperspektiv.

Medierte, politiske skandalers dramaturgi

Poli­tiske skan­daler er en gam­mel his­to­rie, men mod­erne marked­sori­en­terte medi­er har gitt dem en ny dimen­sjon. Med tall­rike medi­etil­bud og nyhet­skonkur­ranse 24 timer i døgnet kan pro­porsjonene sak­en får bli vold­somme, spe­sielt når kjente enkelt­per­son­er står i fokus. Jour­nal­is­tiske og kom­mer­sielle vur­deringer lever her i sym­biose. Selv skan­daler med rel­a­tivt begrenset saksinnhold kan få krigspro­porsjon­er. Mediebyrået Retriev­er opp­sum­mer­er at deknin­gen av per­son­alkon­flik­ten i LO ble på nivå med opp­sla­gene om ter­ror­isme og Tal­iban etter atten­tatene i New York og Wash­ing­ton 11. sep­tem­ber i 2001.

John B. Thomp­son, for­fat­ter av et kjent inter­nasjon­alt arbeid om poli­tiske skan­daler, har sum­mert opp noen sen­trale trekk ved slike pros­ess­er (1). Ett all­ment kjen­netegn er pås­tander om eller doku­men­tasjon av han­dlinger som overtr­er visse verdier, normer eller moral­re­gler. Ankla­gene kan han­dle om det meste, fra økonomisk kor­rup­sjon og kred­it­tko­rt på statens reg­n­ing, til sex, løgn og video­tape. Det siste reg­nes som en britisk spe­sialitet. Sverige hadde sin Sahlin-sak. Her hjemme knyttes poli­tiske navn som Syse, Rød-Larsen og Tønne til lik­nende mediedrev

Et annet trekk ved poli­tiske skan­daler er at det som har skjedd har vært ukjent og skjult for de fleste. At en slik sak plut­selig blir det gjort all­ment syn­lig, før­er til at inter­essen for sak­en øker. Avs­løringer av tidligere hem­me­ligheter pir­rer. Andre kjen­netegn er at ankla­gene raskt før­er til offentlig mis­bil­ligelse og kri­tikk. Samt at fordøm­melsen av det som har skjedd kan skade omdøm­met til den som anklages, dvs. under­grave den prestis­je, anerk­jen­nelse, tillit og respekt som både organ­isas­jon­er og ledere er avhengig av for å ha legitimitet.

I etter­tid vil hov­ed­per­so­n­en, den som gikk eller måtte gå, få tall­rike medi­etil­bud om å bear­bei­de sor­gen og “snakke ut” om mediepres­set i beste sendetid.

Enhver mediert poli­tisk skan­dale vil ha sine særtrekk, og for­løpet kan være vanske­lig å forut­si. Sam­tidig går den jour­nal­is­tiske kon­struk­sjo­nen av slike nyhet­sløp gjen­nom bestemte fas­er og føl­ger en bestemt dra­matur­gi. Thomp­son skiller mel­lom selve “overtre­delsen” og avs­lørin­gen av denne i medi­ene, sak­ens opp­klar­ing eller kli­maks, gjerne i form av at noen må “gå” og etter­virknin­gene, for eksem­pel opp­sum­mer­ing og kri­tikk. Deknin­gen av Tore Tønne-sak­en i desem­ber 2003, som endte med at Tønne tok sitt eget liv, førte for eksem­pel til at den poli­tiske skan­dalen i etter­tid ble kri­tis­ert for å være en medieskan­dale, noe som fikk Norsk Presse­for­bund til å ned­sette et uavhengig evalueringsutvalg.

Denne fasedelin­gen min­ner om den dra­maturgien Gud­mund Hernes og Mar­tin Eide har beskrevet som typisk for de store, regis­serte nyhets­fortellin­gene: Første akt han­dler om å etablere en tolkn­ingsramme, ofte med en syn­lig “skurk”, for eksem­pel en over­griper – og et offer. De nyhetene som pass­er inn i dette bildet pri­or­iteres. I dra­maets neste fase er det rom for tilsvar og nye anklager. Tred­je akt er kli­mak­set eller opp­klarin­gen. Medi­enes logikk krev­er et sonof­fer. Noen må gå, kastes eller sparkes, spe­sielt hvis omdøm­met til en reg­jer­ing, en bedrift eller organ­isas­jon står på spill. Mediek­li­maet blir så kaldt, og omkost­nin­gene så store, at dette ofte oppleves som den eneste løsningen.

I etter­tid vil hov­ed­per­so­n­en, den som gikk eller måtte gå, få tall­rike medi­etil­bud om å bear­bei­de sor­gen og ”snakke ut” om mediepres­set i beste sende­tid. Redak­tør­er er rause sånn.

Når mediedrevet fører til granskning

Hvis Gerd-Liv Val­la hadde trukket seg som LO-led­er allerede i slut­ten av jan­u­ar, ville dra­maet ful­gt nøyak­tig denne dra­maturgien og nådd sitt kli­maks da. I stedet førte det mas­sive mediepres­set til at LO bad om utset­telse gjen­nom å opp­nevne et eksternt granskn­ing­sut­valg som skulle fore­ta en “gjen­nom­gang” av sak­en. Det ble, som vi nå vet, noe annet og mer. Dra­maet ble til en ny tre-akter, men med juris­ter i innsat­te hovedroller.

I forbindelse med van­lige rettspros­ess­er ses det som et prob­lem for rettssikker­heten at en inten­siv, ensidig mediedekn­ing kan innebære en fare for å påvirke dom­stolens beslut­ninger. Dette gjelder bl.a. at både vit­ner og dom­mere kan influeres av det som skjer uten­for rettssalens ram­mer, for eksem­pel fra medi­er som dri­ver par­al­lell etter­forskn­ing eller bringer forhånds­døm­mende eller andre ensidig vin­klete nyhet­sopp­slag. Vit­ner kan noen ganger ha prob­le­mer med å skille hva de per­son­lig har opplevd, sett eller hørt uavhengig av medi­ene og det de har sett eller hørt via mediene.

Granskn­ingskom­misjon­er vil generelt ha samme prob­lem, men dette forsterkes bety­delig når selve gransknin­gen er etablert som et resul­tat av et mediedrev, noe som her hjemme skjed­de både i den offentlige gransknin­gen av UDI-sak­en og den pri­vate gransknin­gen av LO-sak­en. Granskerne fikk i begge til­feller opp­draget for­di sak­ene var medierte, poli­tiske skandaler.

Tolkn­ingsram­mer er i medi­ene knyt­tet til pro­fesjonelle ruti­n­er for å gjøre hen­delser til nyheter

En innhold­s­analyse jeg har gjort vis­er for eksem­pel at omfanget mediedeknin­gen av “Yssen mot Val­la-sak­en” i VG, Aften­posten, Dag­bladet og Dagens Næringsliv de tre første ukene i jan­u­ar var over det dobbelte av mediedeknin­gen av kri­tikken mot tidligere stat­sråd Tore Tønne i desem­ber 2003. Vin­kling og kilde­bruk var domin­ert av opp­slag som var sterkt kri­tisk til Valla/LO. Deknin­gen fikk Guri Hjeltnes til å stille føl­gende spørsmål i en kom­men­tar i VG (12. mars 2007): “Er det en mod­erne ver­sjon av offentlig hen­ret­telse vi har sett de siste ukene? En fryd foran giljotinen?”

Tolkningsrammenes betydning

Et sen­tralt ana­lytisk begrep er her hvor­dan kon­flik­tens innhold og “sak­ens karak­ter” blir preget av hvilke tolkn­ingsram­mer som ble etablert gjen­nom kildeut­valg og jour­nal­is­tisk vin­kling.

Tolkn­ingsram­mer er i medi­ene knyt­tet til pro­fesjonelle ruti­n­er for å gjøre hen­delser til nyheter

som vekker inter­esse og gir mening for oss som lesere, seere eller lyt­tere. Innram­min­gen skjer gjen­nom valg av fokus, kilder, nyhetsvinkel og pre­sen­tasjons­form, den han­dler både om det som vek­t­legges og om de aspek­tene som blir val­gt bort.

Medier­am­men i VGs lanser­ing av sak­en, 11. jan­u­ar, pre­sen­terte kon­flik­ten som en fortelling om trakasser­ing, med tit­te­len “Jeg ble mob­bet av Val­la for­di jeg ble gravid” som spiss­for­mulert salgsoppslag.

Et kjen­netegn ved poli­tiske skan­daler er at den etablerte medier­am­men, i dette til­felle “mob­ber­am­men”, raskt virk­er normerende på hva som, fra en jour­nal­is­tisk synsvinkel virk­er spen­nende og inter­es­sant. Det etableres en forståelse av hva pub­likum vil ha mer av og hva som bok­stavlig talt sel­ger. Andreas Hom­p­land hadde en pre­sis opp­sum­mer­ing av slike mekanis­mer i en kom­men­tar i Dag­bladet 21.1:

Gode his­to­ri­er om den vonde Val­la er på bil­ligsal. Mange er kalla til å bidra. Du får heile førstesi­da i Aften­posten der­som du kan vit­na om at Val­la oppførte seg ufor­drage­leg på eit fag­foren­ingsmøte i ei obskur og fre­de­leg avdel­ing av Norsk Tjen­este­mannslag for 10.15 år sidan. Skulle det dukke opp fleire lik, er det bare å ringe VG og Dagens Næringsliv.

Han kunne gjerne føyd til Dag­bladet, som i samme peri­ode demon­str­erte en annen side ved tolkn­ingsrammenes betyd­ning. Uka etter at Yssens opp­sigelse ble pub­lis­ert, meldte tidligere statssekretær Berit Reiss-Ander­sen seg på banen. Hennes kri­tikk av LO-led­eren var knyt­tet til Val­las rolle som justismin­is­ter og tak­lin­gen av statssekretærskiftet. Dag­bladet fikk like etter dette et eksklu­sivt inter­vju med nåværende lag­dom­mer Torolv Groseth. Han var, i likhet med Ingunn Yssen, statssekretær hos Val­la i peri­o­den etter at Reiss-Ander­sen og Mæland slut­tet våren 1997. Groseth har i etter­tid, i et inter­vju med Klassekam­p­en, for­t­alt at han til Dag­bladet ga Val­la det beste skuss­mål, poli­tisk så vel som mht. per­son­lig samar­beid. Inter­vjuet kom aldri på trykk. Under­lig hva som noen ganger kan koke helt bort i en hek­tisk redak­sjon. Adresseavisen.no grep senere tak i sak­en og noen av Groseths syn­spunk­ter ble formi­dlet i en nyhet­sno­tis fra NTB. Jeg tror det er en for­sik­tig pås­tand at hadde lag­dom­meren vært av en helt annen mening, så ville også hans plass i nyhets­bildet blitt langt mer synlig.

Dette betyr ikke at mediedeknin­gen var mono­lit­tisk og enty­dig, selv om de som holdt seg til de største Oslo-avisene og nyhet­skana­lene måtte få et slikt inntrykk. Det fantes noen andre stem­mer, blant annet i avis­er som Dagsavisen, Bergens Tidende, Sta­vanger Aften­blad, Klassekam­p­en og Dag og Tid. Vur­dert innen­for en annen tolkn­ingsramme var Yssen verken en “varsler” eller et mobbe­of­fer, men en tidligere sjef som, ifølge en enstem­mig ledelse i LO, ikke strakk til i jobben som led­er for inter­nasjon­al avdel­ing. Hun takket nei til tilbudet om en annen still­ing og sa som hevn opp da hun ikke fikk gå på Forsvarets Høgskole med full lønn. Med Tore Lind­holts ord i et debat­tinn­legg i Aften­posten (8.2): “Det var ingen ’siste utvei’ for å få ret­tfer­dighet, det var en skadegjørende ’siste hilsen og takk’”.

Mitt poeng her er ikke hvilken tolkn­ingsramme av disse som er “rik­tig”, eller mest dekkende, men at de alter­na­tive ver­sjonene gir rom for ulike typer av fak­ta­granskn­ing hvis målset­tin­gen er kri­tisk og under­søk­ende jour­nal­is­tikk. Sporene av det siste per­spek­tivet er imi­dler­tid i svært liten grad å finne i nyhets­deknin­gen av sak­en. Først etter at advokat Blekens prosedyre ble offentlig kjent etter påske, beg­y­nte en annen type rel­e­vante kilder, blant annet fra LOs inter­nasjonale avdel­ing, å bli tydelige i offentligheten.

Mediene og oppnevningen av granskningsutvalget

Offentlige granskn­ing­sut­valg finnes det en lang tradis­jon for, både i Norge og andre land. Pri­vate granskninger er et rel­a­tivt nytt fenomen, spe­sielt når de kom­mer som et resul­tat av mediepress. Dette er et nok­så blankt felt både i inter­nasjon­al og norsk medieforskn­ing. Det er sam­tidig åpen­bart at slike inkvi­sisjon­er, spe­sielt hvis de legges opp slik at lekkas­jer fra vit­neavhør er mulig og sannsyn­lig, pass­er som hånd i hanske med marked­sori­en­tert nyhet­stenkn­ing og mediedra­matur­gi. Når utdrag fra formelt taushets­be­lagte vit­neavhør kan pub­lis­eres bygges spen­nin­gen om utfal­l­et foran den endelige ”dom­men” ytterligere opp.

En naturlig opp­gave for en kri­tisk presse, etter at ved­taket om en pri­vat granskn­ing kom, ville vært å granske granskerne og opp­legget av gransknin­gen, spe­sielt i forhold til rettssikker­heten. Det skjed­de ikke. Offent­ligheten fikk bare vite at de tre juris­tene var kjente, kon­ser­v­a­tive og dyk­tige. Helt andre spørsmål kunne stått i kø: Hvor­for var ingen sam­funnsvitere eller folk som har inngående kjennskap til fag­beveg­elsen med? Hvor­for val­gte LO en utval­gsled­er, Jan Fougn­er, som hadde vært LOs pågående mot­part i en rekke rettssak­er? Stem­mer det at Fougn­er selv kon­tak­tet LOs juridiske avdel­ing og tilbød seg å lede gransknin­gen? Var det, som Giert­sen var inne på, uprob­lema­tisk at første­lag­man­nen i et over­be­lastet Bor­gart­ing ble medlem i et granskn­ing­sut­valg der det senere kan komme rettspros­ess­er i hans egen dom­sin­stans? Hvor­for ble en psyki­a­trisk ekspert på sen­skad­er etter krigshan­dlinger mobilis­ert som sakkyn­dig i en per­son­alkon­flikt i LO? Hvor­for har ikke noe sen­tralt medi­um klart å granske hva Right Man­age­ment dri­ver med og hva slags metoder sel­skapet bruk­er i avhør av vitner?

En av årsak­ene til alle unnla­telsessyn­dene kan være at jour­nal­is­ter – i likhet med LO-ledelsen – har en naiv og ube­grun­net tillit til juris­ter som pro­fesjon. Juris­ter kan selv være mer skep­tiske etter­som de er vant til tolkn­ing og uenighet og vet at jus ikke er en eksakt viten­skap. Der­for er det typisk at rettssikker­het­sprob­lemene knyt­tet til LO-gransknin­gen først ble reist i offent­ligheten da røster som Giert­sen, Jakhelln, Ørbech Sørheim og Sta­bell ble tydelige i offent­ligheten. Uten slike stem­mer ville dette for­blitt et ikke-tema.

Styrte lekkasjer med medievri

Så til mediedeknin­gen av selve gransknin­gen. Et spe­sielt inter­es­sant moment for medieforskere er jo at vi nå, i etter­tid, vet hvilke vit­ner som ble avhørt og hvilke avhør som ble ref­er­ert via lekkas­jer. Jeg snakker da om granskn­ing­sut­val­gets vit­ner, ikke om de anonymis­erte inter­vjuene fore­tatt av Right Man­age­ment. Dette gir en unik mulighet til å gå inn på spørsmålet om styrte lekkas­jer og seleksjon.

Først noen ord om begreps­bruken. “Lekkas­je” er jo et uttrykk fra dagliglivet når van­net strøm­mer ukon­trollert ut av et rør eller inn i en båt. Mediemetaforen “lekkas­je” han­dler der­i­mot om en bevisst han­dling. Det er, for å si det sånn, alltid noen som lekker og sjelden av van­vare. Jour­nal­is­ter og pub­likum er av gode grun­ner glad i slike lekkas­jer for­di det kan gi unike muligheter til nyheter om forhold som ellers ville for­bli skjult. Det er for eksem­pel utmer­ket at offent­ligheten har fått til­gang på noen av de sen­trale doku­mentene knyt­tet til LO-granskningen.

Sam­tidig er det noen vik­tige prob­le­mer knyt­tet til det som gjerne kalles “styrte lekkas­jer”. Først og fremst han­dler dette prob­lemet om selek­sjon og muligheten for at bare de infor­masjons­bitene som pass­er visse aktør­er blir kjent for offent­ligheten, mens andre momenter og hel­heten holdes skjult. Vi må også kunne skille lekkas­jer fra ordinære inter­vjuer med kilder som har vært inne til avhør, og som vel­ger å si noe om det samme offentlig.

Dette er et emne som fort­jen­er å bli del av et større forskn­ing­spros­jekt, men la meg gi et foreløpig inn­spill basert på en gjen­nom­gang av nyhetsstof­fet i noen sen­trale avis­er i februar/mars.

I alt var 31 vit­ner, utenom Val­la og Yssen, inne til avhør hos Fougn­er-utval­get, et av dem to ganger. Hva fler­tal­let, i alt 27, av disse vitnene sa, ser ikke ut til å ha blitt omtalt i eller lekket til pressen. Dette gjelder blant annet avhørene av mennene i LOs ledelse, og samtlige avdel­ingsledere i LO.

Lekkas­jer bygd på refer­ater og med sitater fra hva som er sagt i lukkete møter på advokatkon­toret under avhørene finnes nesten bare i VG. Det første av disse opp­sla­gene, 14. feb­ru­ar, hevder at “Val­la gikk til fronta­lan­grep på Yssen” da hun fire dager før møtte granskn­ing­sut­val­get. Ingen direk­te sitater er med. I denne artikke­len finnes de eneste spor som tyder på at det avisen kaller “kilder nær Val­la” har uttalt noe. Disse uttalelsene er imi­dler­tid begrenset til kom­mentar­er om Val­las strate­gi. Hun møter ikke for å beklage, men for å gi sin ver­sjon, het­er det.

Bare fire vit­neavhør er direk­te omtalt og ref­er­ert i VG. Tre av de som siteres er poli­tisk topp­til­litsval­gte i LO, nem­lig Ellen Sten­srud, Rita Lekang og Bente Halvors­en. Det fjerde avhøret som siteres gjelder Ap-sekretær Mar­tin Kol­berg. I til­legg kunne VG den 9. mars, samme dag som granskn­ing­sut­val­gets rap­port ble lagt fram for LO, trykke en artikkel med infor­masjon hen­tet fra de sakkyn­di­ges og Right Mange­ments ulike rap­porter, dvs. fra doku­menter som fort­satt er hemmeligholdt.

Uttalelsene fra de tre vit­neavhørene som er sitert, bredt bret­tet ut og som følges opp i dagene etter, han­dler imi­dler­tid ikke om Val­las forhold til Ingunn Yssen. Temaet er i stedet de tre LO-poli­tik­ernes eget forhold til Val­la, som i tidligere peri­oder skal ha vært prob­lema­tisk. Over­skriften 24. feb­ru­ar er: “Ram­mer Val­la. Kvin­nelige LO-ledere bekrefter dårlig behan­dling. ’Jern-Ellen brast i gråt da hun snakket om Val­la”. Den mest kri­tiske av de tre var Rita Lekang, en tillitsval­gt som til tross for mot­stand fra Gerd-Liv Val­la ble gjen­val­gt på siste kongress. Hun var også den eneste av de tre som hevdet at hun “kjente seg igjen” i forhold til Yssens sak. Det framgår sam­tidig at de tre tillitsval­gte i LO-ledelsen gjen­nom den siste peri­o­den alle opp­gir å ha fått et bedre forhold til Val­la. Refer­atet fra avhørene i advokat Håkon Blekens prosedyre bekrefter dette.

At det finnes poli­tiske og per­son­lige mot­set­ninger i LOs ledelse er ingen nyhet, Val­la og Sten­srud er jo tidligere vur­dert som rivaler til jobben som LO-led­er. Der­i­mot har få visst at disse mot­set­nin­gene i en tidligere peri­ode har blitt opplevd som per­son­lige og betente. Sam­tidig er det et spørsmål om rel­e­vansen som tidligere poli­tiske og per­son­lige mot­set­ninger i LO-top­pen har i forhold til Yssens sak. Som poli­tisk tillitsval­gte er slike top­pledere ikke van­lige ansat­te og deres arbei­ds­forhold fall­er uten­for arbei­dsmiljøloven. Hele LO-ledelsen var dessuten enige om nød­vendigheten av å skifte ut Ingunn Yssen som led­er av Inter­nasjon­al avdel­ing. Ved å fokusere på mot­set­ninger og grums innen det poli­tiske led­er­sjik­tet fra tidligere år blir dette per­spek­tivet borte.

La meg her gi et eksem­pel knyt­tet til spørsmålet om jour­nal­is­tisk vin­kling. I advokat Blekens omfat­tende prosedyre/innspill til under­søkelsesut­val­get påpekes det at 1. sekretær Ellen Sten­srud og Ingunn Yssen rep­re­sen­terte LO på en felles reise til Guatemala våren 2006. Det het­er: “Det er ikke tvil­somt at Ellen Sten­srud følte seg dypt foruret­tet over at IY ikke kunne betro seg til henne under denne lange reisen, men tilsynela­tende holdt inne med alt inntil hun lot det eksplodere i VG til stor skade for LO”.

En alter­na­tiv over­skrift til at “jern-Ellen gråt” over tidligere mot­set­ninger i forhold til Val­la kunne alt­så vært at hun sterkt beklaget Yssens for­tielse. Prob­lemet er at en slik ver­sjon, som ville være like sann, ikke pass­er inn i den overord­nete fortellin­gen og medier­am­men VG har etablert. Like lite til­feldig er det at av den lange raden av vit­ner som ifølge LO-advokatens omfat­tende redegjørelse ikke ga uttrykk for noen spe­sielle mot­set­ninger til Val­la, og som ikke kunne bekrefte noen trakasser­ing av Yssen, ikke ble vur­dert av VGs infor­man­ter som nyhetsverdi­ge. Hvis da ikke VG har fått til­gang på alt mate­ri­ale, og selv er den som har silt informasjonen.

En etisk dimensjon

Den mas­sive deknin­gen av en poli­tisk skan­dale har i til­legg en etisk dimen­sjon, ikke minst for­di omtal­en nor­malt er indi­vid­fokusert, kri­tisk og belas­tende. Spe­sielt vik­tig blir en etisk vur­der­ing av mediedrev hvis deknin­gen det i liten grad gis plass til alter­na­tive kilder og tolkninger.

En aktuell prob­lem­still­ing er om aktør­er i mak­t­po­sisjon­er, inklud­ert tillitsval­gte i inter­esse­or­gan­isas­jon­er, er dårlig beskyt­tet mot ten­den­siøs jour­nal­is­tikk for­di de har sagt ja til offent­lighet i utgangspunk­tet, og dermed må være for­beredt på en omfat­tende og endi­men­sjon­al mediedekn­ing hvis noe kri­tikkverdig har skjedd. En ekstremt sterk per­son­ifis­er­ing, i pakt med kom­mer­sielle nyhetsverdier, peker også mot en sterkt indi­vi­dori­en­tert presse­moral, der ans­varet kan være omfat­tende, mens skyld­spørsmålet og rekke­v­id­den begrenser seg til en per­son. Granskninger bygd på slike pre­miss­er gir i liten grad den åpen­het, all­sidighet og tryg­ghet mot over­grep som vi forbinder med rettssikkerhet.

Not­er:
1: Thomp­son, John B. (2002): Den poli­tiske skan­dal. Magt og syn­lighed i mediealderen. Køben­havn: Hans Reitzels forlag.

TEMA

J

ournali
stikk

136 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

1 KOMMENTAR

  1. Dette var ordentlig sugent!

til toppen