Et hovedinnlegg fra Fritt Ords seminar om Gransking og rettssikkerhet 24.mai 2007 av Sigurd Allern professor i journalistikk, Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo:
Mitt tema er medienes ulike roller i forbindelse med granskninger. Jeg vil først gå litt inn på mediedramaturgien i politiske skandaler. Dernest vil jeg ta opp pressedekningen under selve granskningsprosessen i et rettssikkerhetsperspektiv.
Medierte, politiske skandalers dramaturgi
Politiske skandaler er en gammel historie, men moderne markedsorienterte medier har gitt dem en ny dimensjon. Med tallrike medietilbud og nyhetskonkurranse 24 timer i døgnet kan proporsjonene saken får bli voldsomme, spesielt når kjente enkeltpersoner står i fokus. Journalistiske og kommersielle vurderinger lever her i symbiose. Selv skandaler med relativt begrenset saksinnhold kan få krigsproporsjoner. Mediebyrået Retriever oppsummerer at dekningen av personalkonflikten i LO ble på nivå med oppslagene om terrorisme og Taliban etter attentatene i New York og Washington 11. september i 2001.
John B. Thompson, forfatter av et kjent internasjonalt arbeid om politiske skandaler, har summert opp noen sentrale trekk ved slike prosesser (1). Ett allment kjennetegn er påstander om eller dokumentasjon av handlinger som overtrer visse verdier, normer eller moralregler. Anklagene kan handle om det meste, fra økonomisk korrupsjon og kredittkort på statens regning, til sex, løgn og videotape. Det siste regnes som en britisk spesialitet. Sverige hadde sin Sahlin-sak. Her hjemme knyttes politiske navn som Syse, Rød-Larsen og Tønne til liknende mediedrev
Et annet trekk ved politiske skandaler er at det som har skjedd har vært ukjent og skjult for de fleste. At en slik sak plutselig blir det gjort allment synlig, fører til at interessen for saken øker. Avsløringer av tidligere hemmeligheter pirrer. Andre kjennetegn er at anklagene raskt fører til offentlig misbilligelse og kritikk. Samt at fordømmelsen av det som har skjedd kan skade omdømmet til den som anklages, dvs. undergrave den prestisje, anerkjennelse, tillit og respekt som både organisasjoner og ledere er avhengig av for å ha legitimitet.
I ettertid vil hovedpersonen, den som gikk eller måtte gå, få tallrike medietilbud om å bearbeide sorgen og “snakke ut” om mediepresset i beste sendetid.
Enhver mediert politisk skandale vil ha sine særtrekk, og forløpet kan være vanskelig å forutsi. Samtidig går den journalistiske konstruksjonen av slike nyhetsløp gjennom bestemte faser og følger en bestemt dramaturgi. Thompson skiller mellom selve “overtredelsen” og avsløringen av denne i mediene, sakens oppklaring eller klimaks, gjerne i form av at noen må “gå” og ettervirkningene, for eksempel oppsummering og kritikk. Dekningen av Tore Tønne-saken i desember 2003, som endte med at Tønne tok sitt eget liv, førte for eksempel til at den politiske skandalen i ettertid ble kritisert for å være en medieskandale, noe som fikk Norsk Presseforbund til å nedsette et uavhengig evalueringsutvalg.
Denne fasedelingen minner om den dramaturgien Gudmund Hernes og Martin Eide har beskrevet som typisk for de store, regisserte nyhetsfortellingene: Første akt handler om å etablere en tolkningsramme, ofte med en synlig “skurk”, for eksempel en overgriper – og et offer. De nyhetene som passer inn i dette bildet prioriteres. I dramaets neste fase er det rom for tilsvar og nye anklager. Tredje akt er klimakset eller oppklaringen. Medienes logikk krever et sonoffer. Noen må gå, kastes eller sparkes, spesielt hvis omdømmet til en regjering, en bedrift eller organisasjon står på spill. Medieklimaet blir så kaldt, og omkostningene så store, at dette ofte oppleves som den eneste løsningen.
I ettertid vil hovedpersonen, den som gikk eller måtte gå, få tallrike medietilbud om å bearbeide sorgen og ”snakke ut” om mediepresset i beste sendetid. Redaktører er rause sånn.
Når mediedrevet fører til granskning
Hvis Gerd-Liv Valla hadde trukket seg som LO-leder allerede i slutten av januar, ville dramaet fulgt nøyaktig denne dramaturgien og nådd sitt klimaks da. I stedet førte det massive mediepresset til at LO bad om utsettelse gjennom å oppnevne et eksternt granskningsutvalg som skulle foreta en “gjennomgang” av saken. Det ble, som vi nå vet, noe annet og mer. Dramaet ble til en ny tre-akter, men med jurister i innsatte hovedroller.
I forbindelse med vanlige rettsprosesser ses det som et problem for rettssikkerheten at en intensiv, ensidig mediedekning kan innebære en fare for å påvirke domstolens beslutninger. Dette gjelder bl.a. at både vitner og dommere kan influeres av det som skjer utenfor rettssalens rammer, for eksempel fra medier som driver parallell etterforskning eller bringer forhåndsdømmende eller andre ensidig vinklete nyhetsoppslag. Vitner kan noen ganger ha problemer med å skille hva de personlig har opplevd, sett eller hørt uavhengig av mediene og det de har sett eller hørt via mediene.
Granskningskommisjoner vil generelt ha samme problem, men dette forsterkes betydelig når selve granskningen er etablert som et resultat av et mediedrev, noe som her hjemme skjedde både i den offentlige granskningen av UDI-saken og den private granskningen av LO-saken. Granskerne fikk i begge tilfeller oppdraget fordi sakene var medierte, politiske skandaler.
Tolkningsrammer er i mediene knyttet til profesjonelle rutiner for å gjøre hendelser til nyheter
En innholdsanalyse jeg har gjort viser for eksempel at omfanget mediedekningen av “Yssen mot Valla-saken” i VG, Aftenposten, Dagbladet og Dagens Næringsliv de tre første ukene i januar var over det dobbelte av mediedekningen av kritikken mot tidligere statsråd Tore Tønne i desember 2003. Vinkling og kildebruk var dominert av oppslag som var sterkt kritisk til Valla/LO. Dekningen fikk Guri Hjeltnes til å stille følgende spørsmål i en kommentar i VG (12. mars 2007): “Er det en moderne versjon av offentlig henrettelse vi har sett de siste ukene? En fryd foran giljotinen?”
Tolkningsrammenes betydning
Et sentralt analytisk begrep er her hvordan konfliktens innhold og “sakens karakter” blir preget av hvilke tolkningsrammer som ble etablert gjennom kildeutvalg og journalistisk vinkling.
Tolkningsrammer er i mediene knyttet til profesjonelle rutiner for å gjøre hendelser til nyheter
som vekker interesse og gir mening for oss som lesere, seere eller lyttere. Innrammingen skjer gjennom valg av fokus, kilder, nyhetsvinkel og presentasjonsform, den handler både om det som vektlegges og om de aspektene som blir valgt bort.Medierammen i VGs lansering av saken, 11. januar, presenterte konflikten som en fortelling om trakassering, med tittelen “Jeg ble mobbet av Valla fordi jeg ble gravid” som spissformulert salgsoppslag.
Et kjennetegn ved politiske skandaler er at den etablerte medierammen, i dette tilfelle “mobberammen”, raskt virker normerende på hva som, fra en journalistisk synsvinkel virker spennende og interessant. Det etableres en forståelse av hva publikum vil ha mer av og hva som bokstavlig talt selger. Andreas Hompland hadde en presis oppsummering av slike mekanismer i en kommentar i Dagbladet 21.1:
Gode historier om den vonde Valla er på billigsal. Mange er kalla til å bidra. Du får heile førstesida i Aftenposten dersom du kan vitna om at Valla oppførte seg ufordrageleg på eit fagforeningsmøte i ei obskur og fredeleg avdeling av Norsk Tjenestemannslag for 10.15 år sidan. Skulle det dukke opp fleire lik, er det bare å ringe VG og Dagens Næringsliv.
Han kunne gjerne føyd til Dagbladet, som i samme periode demonstrerte en annen side ved tolkningsrammenes betydning. Uka etter at Yssens oppsigelse ble publisert, meldte tidligere statssekretær Berit Reiss-Andersen seg på banen. Hennes kritikk av LO-lederen var knyttet til Vallas rolle som justisminister og taklingen av statssekretærskiftet. Dagbladet fikk like etter dette et eksklusivt intervju med nåværende lagdommer Torolv Groseth. Han var, i likhet med Ingunn Yssen, statssekretær hos Valla i perioden etter at Reiss-Andersen og Mæland sluttet våren 1997. Groseth har i ettertid, i et intervju med Klassekampen, fortalt at han til Dagbladet ga Valla det beste skussmål, politisk så vel som mht. personlig samarbeid. Intervjuet kom aldri på trykk. Underlig hva som noen ganger kan koke helt bort i en hektisk redaksjon. Adresseavisen.no grep senere tak i saken og noen av Groseths synspunkter ble formidlet i en nyhetsnotis fra NTB. Jeg tror det er en forsiktig påstand at hadde lagdommeren vært av en helt annen mening, så ville også hans plass i nyhetsbildet blitt langt mer synlig.
Dette betyr ikke at mediedekningen var monolittisk og entydig, selv om de som holdt seg til de største Oslo-avisene og nyhetskanalene måtte få et slikt inntrykk. Det fantes noen andre stemmer, blant annet i aviser som Dagsavisen, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad, Klassekampen og Dag og Tid. Vurdert innenfor en annen tolkningsramme var Yssen verken en “varsler” eller et mobbeoffer, men en tidligere sjef som, ifølge en enstemmig ledelse i LO, ikke strakk til i jobben som leder for internasjonal avdeling. Hun takket nei til tilbudet om en annen stilling og sa som hevn opp da hun ikke fikk gå på Forsvarets Høgskole med full lønn. Med Tore Lindholts ord i et debattinnlegg i Aftenposten (8.2): “Det var ingen ’siste utvei’ for å få rettferdighet, det var en skadegjørende ’siste hilsen og takk’”.
Mitt poeng her er ikke hvilken tolkningsramme av disse som er “riktig”, eller mest dekkende, men at de alternative versjonene gir rom for ulike typer av faktagranskning hvis målsettingen er kritisk og undersøkende journalistikk. Sporene av det siste perspektivet er imidlertid i svært liten grad å finne i nyhetsdekningen av saken. Først etter at advokat Blekens prosedyre ble offentlig kjent etter påske, begynte en annen type relevante kilder, blant annet fra LOs internasjonale avdeling, å bli tydelige i offentligheten.
Mediene og oppnevningen av granskningsutvalget
Offentlige granskningsutvalg finnes det en lang tradisjon for, både i Norge og andre land. Private granskninger er et relativt nytt fenomen, spesielt når de kommer som et resultat av mediepress. Dette er et nokså blankt felt både i internasjonal og norsk medieforskning. Det er samtidig åpenbart at slike inkvisisjoner, spesielt hvis de legges opp slik at lekkasjer fra vitneavhør er mulig og sannsynlig, passer som hånd i hanske med markedsorientert nyhetstenkning og mediedramaturgi. Når utdrag fra formelt taushetsbelagte vitneavhør kan publiseres bygges spenningen om utfallet foran den endelige ”dommen” ytterligere opp.
En naturlig oppgave for en kritisk presse, etter at vedtaket om en privat granskning kom, ville vært å granske granskerne og opplegget av granskningen, spesielt i forhold til rettssikkerheten. Det skjedde ikke. Offentligheten fikk bare vite at de tre juristene var kjente, konservative og dyktige. Helt andre spørsmål kunne stått i kø: Hvorfor var ingen samfunnsvitere eller folk som har inngående kjennskap til fagbevegelsen med? Hvorfor valgte LO en utvalgsleder, Jan Fougner, som hadde vært LOs pågående motpart i en rekke rettssaker? Stemmer det at Fougner selv kontaktet LOs juridiske avdeling og tilbød seg å lede granskningen? Var det, som Giertsen var inne på, uproblematisk at førstelagmannen i et overbelastet Borgarting ble medlem i et granskningsutvalg der det senere kan komme rettsprosesser i hans egen domsinstans? Hvorfor ble en psykiatrisk ekspert på senskader etter krigshandlinger mobilisert som sakkyndig i en personalkonflikt i LO? Hvorfor har ikke noe sentralt medium klart å granske hva Right Management driver med og hva slags metoder selskapet bruker i avhør av vitner?
En av årsakene til alle unnlatelsessyndene kan være at journalister – i likhet med LO-ledelsen – har en naiv og ubegrunnet tillit til jurister som profesjon. Jurister kan selv være mer skeptiske ettersom de er vant til tolkning og uenighet og vet at jus ikke er en eksakt vitenskap. Derfor er det typisk at rettssikkerhetsproblemene knyttet til LO-granskningen først ble reist i offentligheten da røster som Giertsen, Jakhelln, Ørbech Sørheim og Stabell ble tydelige i offentligheten. Uten slike stemmer ville dette forblitt et ikke-tema.
Styrte lekkasjer med medievri
Så til mediedekningen av selve granskningen. Et spesielt interessant moment for medieforskere er jo at vi nå, i ettertid, vet hvilke vitner som ble avhørt og hvilke avhør som ble referert via lekkasjer. Jeg snakker da om granskningsutvalgets vitner, ikke om de anonymiserte intervjuene foretatt av Right Management. Dette gir en unik mulighet til å gå inn på spørsmålet om styrte lekkasjer og seleksjon.
Først noen ord om begrepsbruken. “Lekkasje” er jo et uttrykk fra dagliglivet når vannet strømmer ukontrollert ut av et rør eller inn i en båt. Mediemetaforen “lekkasje” handler derimot om en bevisst handling. Det er, for å si det sånn, alltid noen som lekker og sjelden av vanvare. Journalister og publikum er av gode grunner glad i slike lekkasjer fordi det kan gi unike muligheter til nyheter om forhold som ellers ville forbli skjult. Det er for eksempel utmerket at offentligheten har fått tilgang på noen av de sentrale dokumentene knyttet til LO-granskningen.
Samtidig er det noen viktige problemer knyttet til det som gjerne kalles “styrte lekkasjer”. Først og fremst handler dette problemet om seleksjon og muligheten for at bare de informasjonsbitene som passer visse aktører blir kjent for offentligheten, mens andre momenter og helheten holdes skjult. Vi må også kunne skille lekkasjer fra ordinære intervjuer med kilder som har vært inne til avhør, og som velger å si noe om det samme offentlig.
Dette er et emne som fortjener å bli del av et større forskningsprosjekt, men la meg gi et foreløpig innspill basert på en gjennomgang av nyhetsstoffet i noen sentrale aviser i februar/mars.
I alt var 31 vitner, utenom Valla og Yssen, inne til avhør hos Fougner-utvalget, et av dem to ganger. Hva flertallet, i alt 27, av disse vitnene sa, ser ikke ut til å ha blitt omtalt i eller lekket til pressen. Dette gjelder blant annet avhørene av mennene i LOs ledelse, og samtlige avdelingsledere i LO.
Lekkasjer bygd på referater og med sitater fra hva som er sagt i lukkete møter på advokatkontoret under avhørene finnes nesten bare i VG. Det første av disse oppslagene, 14. februar, hevder at “Valla gikk til frontalangrep på Yssen” da hun fire dager før møtte granskningsutvalget. Ingen direkte sitater er med. I denne artikkelen finnes de eneste spor som tyder på at det avisen kaller “kilder nær Valla” har uttalt noe. Disse uttalelsene er imidlertid begrenset til kommentarer om Vallas strategi. Hun møter ikke for å beklage, men for å gi sin versjon, heter det.
Bare fire vitneavhør er direkte omtalt og referert i VG. Tre av de som siteres er politisk topptillitsvalgte i LO, nemlig Ellen Stensrud, Rita Lekang og Bente Halvorsen. Det fjerde avhøret som siteres gjelder Ap-sekretær Martin Kolberg. I tillegg kunne VG den 9. mars, samme dag som granskningsutvalgets rapport ble lagt fram for LO, trykke en artikkel med informasjon hentet fra de sakkyndiges og Right Mangements ulike rapporter, dvs. fra dokumenter som fortsatt er hemmeligholdt.
Uttalelsene fra de tre vitneavhørene som er sitert, bredt brettet ut og som følges opp i dagene etter, handler imidlertid ikke om Vallas forhold til Ingunn Yssen. Temaet er i stedet de tre LO-politikernes eget forhold til Valla, som i tidligere perioder skal ha vært problematisk. Overskriften 24. februar er: “Rammer Valla. Kvinnelige LO-ledere bekrefter dårlig behandling. ’Jern-Ellen brast i gråt da hun snakket om Valla”. Den mest kritiske av de tre var Rita Lekang, en tillitsvalgt som til tross for motstand fra Gerd-Liv Valla ble gjenvalgt på siste kongress. Hun var også den eneste av de tre som hevdet at hun “kjente seg igjen” i forhold til Yssens sak. Det framgår samtidig at de tre tillitsvalgte i LO-ledelsen gjennom den siste perioden alle oppgir å ha fått et bedre forhold til Valla. Referatet fra avhørene i advokat Håkon Blekens prosedyre bekrefter dette.
At det finnes politiske og personlige motsetninger i LOs ledelse er ingen nyhet, Valla og Stensrud er jo tidligere vurdert som rivaler til jobben som LO-leder. Derimot har få visst at disse motsetningene i en tidligere periode har blitt opplevd som personlige og betente. Samtidig er det et spørsmål om relevansen som tidligere politiske og personlige motsetninger i LO-toppen har i forhold til Yssens sak. Som politisk tillitsvalgte er slike toppledere ikke vanlige ansatte og deres arbeidsforhold faller utenfor arbeidsmiljøloven. Hele LO-ledelsen var dessuten enige om nødvendigheten av å skifte ut Ingunn Yssen som leder av Internasjonal avdeling. Ved å fokusere på motsetninger og grums innen det politiske ledersjiktet fra tidligere år blir dette perspektivet borte.
La meg her gi et eksempel knyttet til spørsmålet om journalistisk vinkling. I advokat Blekens omfattende prosedyre/innspill til undersøkelsesutvalget påpekes det at 1. sekretær Ellen Stensrud og Ingunn Yssen representerte LO på en felles reise til Guatemala våren 2006. Det heter: “Det er ikke tvilsomt at Ellen Stensrud følte seg dypt forurettet over at IY ikke kunne betro seg til henne under denne lange reisen, men tilsynelatende holdt inne med alt inntil hun lot det eksplodere i VG til stor skade for LO”.
En alternativ overskrift til at “jern-Ellen gråt” over tidligere motsetninger i forhold til Valla kunne altså vært at hun sterkt beklaget Yssens fortielse. Problemet er at en slik versjon, som ville være like sann, ikke passer inn i den overordnete fortellingen og medierammen VG har etablert. Like lite tilfeldig er det at av den lange raden av vitner som ifølge LO-advokatens omfattende redegjørelse ikke ga uttrykk for noen spesielle motsetninger til Valla, og som ikke kunne bekrefte noen trakassering av Yssen, ikke ble vurdert av VGs informanter som nyhetsverdige. Hvis da ikke VG har fått tilgang på alt materiale, og selv er den som har silt informasjonen.
En etisk dimensjon
Den massive dekningen av en politisk skandale har i tillegg en etisk dimensjon, ikke minst fordi omtalen normalt er individfokusert, kritisk og belastende. Spesielt viktig blir en etisk vurdering av mediedrev hvis dekningen det i liten grad gis plass til alternative kilder og tolkninger.
En aktuell problemstilling er om aktører i maktposisjoner, inkludert tillitsvalgte i interesseorganisasjoner, er dårlig beskyttet mot tendensiøs journalistikk fordi de har sagt ja til offentlighet i utgangspunktet, og dermed må være forberedt på en omfattende og endimensjonal mediedekning hvis noe kritikkverdig har skjedd. En ekstremt sterk personifisering, i pakt med kommersielle nyhetsverdier, peker også mot en sterkt individorientert pressemoral, der ansvaret kan være omfattende, mens skyldspørsmålet og rekkevidden begrenser seg til en person. Granskninger bygd på slike premisser gir i liten grad den åpenhet, allsidighet og trygghet mot overgrep som vi forbinder med rettssikkerhet.
Noter:
1: Thompson, John B. (2002): Den politiske skandal. Magt og synlighed i mediealderen. København: Hans Reitzels forlag.
Dette var ordentlig sugent!