Politikernes spalteplass

Kronikker, artikler og debattinnlegg undertegnet ministre er først og fremst politisk PR som får egen spalteplass i pressen. De er unike innen politisk kommunikasjon, men diskuteres sjelden.

I for­ri­ge regje­ring var kro­nik­ker og inn­legg en hyp­pig brukt kom­mu­ni­ka­sjons­ka­nal for fle­re av minist­re­ne. Tid­li­ge­re uten­riks­mi­nis­ter Jonas Gahr Stø­re pub­li­ser­te godt over 200 egne teks­ter i pres­sen i peri­oden 2005 til 2010, mens jus­tis­mi­nis­ter Knut Stor­ber­get fikk nær­me­re 150 teks­ter på trykk. Enkel­te minist­re i Høy­re-FrP-regje­rin­gen pro­du­se­rer også sli­ke teks­ter i høyt tem­po. Kli­ma- og miljø­mi­nis­ter Tine Sund­toft har siden okto­ber ruk­ket å skri­ve elle­ve kro­nik­ker, inn­legg og replik­ker i VG, Dag­bla­det, Klasse­kam­pen, Aften­pos­ten, Dags­avi­sen, Nord­lys og Fædre­lands­ven­nen. Kro­nik­ken «Syria — fra vondt til ver­re» av uten­riks­mi­nis­ter Bør­ge Bren­de duk­ket opp i de størs­te region­avi­se­ne Adresse­avi­sen, Ber­gens Tiden­de og Stav­an­ger Aften­blad, og Bren­de har også hatt fle­re teks­ter på trykk i riks­dek­ken­de pres­se, som Aften­pos­ten, Dagens Nærings­liv, Dag­bla­det og VG.

 Kro­nik­ker og debatt­inn­legg er en popu­lær form for poli­tisk kom­mu­ni­ka­sjon — men sjel­den gjen­stand for dis­ku­sjon

Kro­nik­ker og debatt­inn­legg er med and­re ord en popu­lær form for poli­tisk kom­mu­ni­ka­sjon — men sjel­den gjen­stand for dis­ku­sjon. Som poli­tisk kom­mu­ni­ka­sjon er de stra­te­gis­ke teks­ter, men kan sam­ti­dig gi ver­di­ful­le inn­blikk i reson­ne­men­te­ne bak poli­tik­ken som føres.

Fremstår ikke som politisk PR

I and­re sam­men­hen­ger møter folk van­lig­vis direk­te poli­tisk kom­mu­ni­ka­sjon med en stør­re grad av skep­sis. Eksemp­ler på det­te er poli­tisk rekla­me, eller poli­ti­ke­res frem­ferd i sosia­le medi­er. Kro­nik­ken har den genre­mes­si­ge for­de­len at den i mot­set­ning til poli­tis­ke reklame­fil­mer og annen parti­po­li­tisk rekla­me ikke frem­står som PR. Men kro­nik­ke­ne og inn­leg­ge­ne har poli­tisk over­be­vis­ning som mål. Det­te er kan­skje ikke all­tid uttalt parti­po­li­tisk, men hen­sik­ten er all­tid å vin­ne støt­te til sin poli­tis­ke sak, og å ska­pe enig­het og aksept rundt poli­tis­ke beslut­nin­ger.

En overbevisende form

Kro­nik­ker og inn­legg i pres­sen er en måte regje­rin­gen kan få frem sine argu­men­ter i grun­dig og over­be­vi­sen­de form over­for avi­sens lese­re — som også er bor­ge­re og vel­ge­re. Det­te er teks­ter som i kraft av sin gen­re skal frem­stå som per­son­li­ge menings­yt­rin­ger, men som er gjen­nom­sy­ret med poli­tisk argu­men­ta­sjon som har som mål å over­be­vi­se og ska­pe enig­het om poli­tis­ke avgjø­rel­ser. De pub­li­se­res også paral­lelt på regjeringen.no som poli­tis­ke utta­lel­ser på lik lin­je med taler eller presse­mel­din­ger.

Sam­ti­dig kan kro­nik­ke­ne være en god måte å star­te en debatt som poli­ti­ker­ne øns­ker at skal få gjen­nom­slag i offent­lig­he­ten. Kro­nik­ke­ne kan fun­ge­re som et start­skudd for dis­ku­sjon i nett­me­di­er, nyhets­sen­din­ger, debat­ter og dis­ku­sjon på sosia­le medi­er. For­de­len er at kro­nik­ken da fun­ge­rer som en refe­ran­se for den påføl­gen­de debat­ten, og set­ter tonen for hva som skal dis­ku­te­res.

I mot­set­ning til i sosia­le medi­er eller i jour­na­lis­tisk dek­ning, er det i kro­nik­ker rom for de litt leng­re poli­tis­ke utgrei­in­ge­ne — begrun­nel­ser for og for­kla­rin­ger av poli­tikk og poli­tis­ke beslut­nin­ger. Mens sosia­le medi­er som direkte­ka­nal til vel­ger­ne er «et medi­um for mobi­li­se­ring, ikke over­be­vis­ning eller over­ta­lel­se», rom­mer kro­nik­ken som gen­re den leng­re for­men som nett­opp skal og kan over­be­vi­se og over­tale. Med en kro­nikk når man kan­skje ikke fullt så man­ge om gan­gen som på riks­dek­ken­de tv eller via sosia­le medi­er, men kro­nik­ken gir mulig­het til å vink­le bud­ska­pet opp mot avi­sens pro­fil og mål­grup­pe, og der­med kun­ne argu­men­te­re mer mål­ret­tet.

I ste­det for å gene­ra­li­se­re og for­tet­te et bud­skap på Twit­ter, gir kro­nik­ken poli­ti­ke­ren et tale­rør direk­te til dem som bør over­be­vi­ses. Helse­mi­nis­ter Bent Høie skri­ver et inn­legg i Dagens Medi­sin, mens uten­riks­mi­nis­ter Bør­ge Bren­de skri­ver en kro­nikk om «Uten­riks­po­li­tis­ke rea­li­te­ter» i Dagens Nærings­liv. Her kan de nå rele­van­te mål­grup­per og øke argu­men­te­nes gjen­nom­slags­kraft.

Personlig mening versus offentlig uttalelse

En tred­je for­del med å bru­ke kro­nik­ken som kanal, er at den frem­står som en mer per­son­lig og der­med auten­tisk menings­yt­ring. «I skri­ven­de stund sit­ter jeg i Kuwait på den sto­re giver­kon­fe­ran­sen for Syria», skri­ver Bør­ge Bren­de nær­mest i post­kort­stil. I kro­nik­ken som gen­re vekt­leg­ges en sak­lig frem­leg­gel­se av argu­men­ter, hvor idea­let er at de bes­te argu­men­te­ne skal vin­ne debat­ten. Bru­ken av per­son­li­ge inn­slag bry­ter på man­ge måter med sak­lig­he­ten, og vrir opp­merk­som­het fra sak til per­son. Noen teks­ter frem­står først som et brev fra poli­ti­ker til leser, et nes­ten inder­lig og direk­te for­søk på å få akku­rat deg til å for­stå min situa­sjon. Ett eksem­pel på en stra­te­gisk bruk av «jeg»-et er nær­mest et frier­brev — et bli-kjent-brev — fra kli­ma- og miljø­mi­nis­te­ren til lese­ren. Teks­ten frem­står nes­ten som en jobb­søk­nad til en stil­ling minis­te­ren alle­re­de har skaf­fet seg: «Klar for de sto­re utford­rin­ge­ne». Sam­ti­dig heves den­ne per­son­li­ge posi­sjo­nen til en stør­re poli­tisk rol­le som like­stil­les med hele den for­ri­ge regje­rin­gen: «Jeg ser fram til å føre en mer ambi­siøs klima­po­li­tikk enn den for­ri­ge regje­rin­gen.»

På den and­re siden er det like man­ge — eller fle­re — eksemp­ler på det mot­sat­te, på en streng repre­sen­ta­sjon av den poli­tis­ke lin­jen. Kli­ma- og miljø­mi­nis­ter Tine Sund­toft gir to eksemp­ler på det­te:

Sli­ke utta­lel­ser er saks­opp­lys­nin­ger, men sam­ti­dig er for­mu­le­rin­gen dis­tan­sert og gir nes­ten inn­trykk av at skri­ben­ten ikke er en del av regje­rin­gen, som f.eks. «vår regje­ring» vil­le. Sær­lig når det i så man­ge and­re sam­men­hen­ger stil­les nær­mest lik­hets­tegn and­re vei­en — mel­lom «jeg» og «den­ne regje­rin­gen». Set­nin­ger for­mu­lert som saks­opp­lys­nin­ger gir der­nest inn­trykk av en slags beslut­tet tyng­de, noe en ikke kan eller bør gjø­re noe med — men også noe den­ne poli­ti­ke­ren ikke kan gjø­re noe med, og står i kon­trast til å påta seg gjen­nom­fø­rings­kraf­ten for en ambi­siøs klima­po­li­tikk som i eksemp­let over.

Strategisk bruk av «vi»

Uan­sett kan man se tyde­li­ge spor av alle de uli­ke posi­sjo­ne­ne — å frem­heve seg selv som poli­ti­ker, å frem­heve sitt poli­tis­ke par­ti, å frem­heve sin rol­le som minis­ter og del av regje­rin­gen, og kan­skje mest av alt å frem­heve vik­tig­he­ten av «vi»-et. Bru­ken av «vi» er sær­lig stra­te­gisk tve­ty­dig i en gen­re som kro­nik­ken for det spil­ler på alle nivå­er av «vi» i poli­tisk sam­men­heng, men har også mulig­he­ten til å inn­lem­me lese­ren i et stør­re, nasjo­nalt «vi». Som den­ne set­nin­gen illust­re­rer kan «vi»-et spil­le på alle stren­ge­ne sam­ti­dig, hvor det på en og sam­me tid kan vise til regje­rin­gen, til depar­te­men­tet, til nasjo­nen: «Vi skal føl­ge FN-spo­ret i klima­ar­bei­det. Sam­ti­dig skal vi gjen­nom­føre kon­kre­te til­tak hjem­me. (…) Vi kan ikke sit­te og ven­te på den per­fek­te avta­len. En bred avta­le der alle sto­re land del­tar, er bed­re for klo­den en enn sterk avta­le der bare få del­tar.» Ved å veks­le mel­lom posi­sjo­ne­ne bru­ker Sund­toft kro­nik­kens for­de­ler som en per­son­lig, leng­re tekst med egen­kom­po­ner­te reson­ne­ment som ikke nød­ven­dig­vis frem­står som poli­tisk PR.

En unik type politisk kommunikasjon

Det er på tide å frem­heve poli­ti­ker­nes egne teks­ter i pres­sen som en av direkte­ka­na­le­ne i poli­tisk kom­mu­ni­ka­sjon. Kro­nik­ker og debatt­inn­legg er noen av de få ste­de­ne leser­ne kan fin­ne gjen­nom­før­te poli­tis­ke reson­ne­ment som poli­ti­ke­ren selv må stå inne for, og som skis­se­rer regje­rin­gens og depar­te­men­te­nes arbeid. Det­te er kro­nik­kens demo­kra­tis­ke styr­ke i et medie­bil­de som blir mer og mer frag­men­tert, og sam­ti­dig dens svak­het, der­som jour­na­lis­te­ne i sam­me avis ikke evner å til­fø­re til­strek­ke­lig kon­tekst.

Vel­ge­re bør føl­ge godt med når våre minist­re og deres råd­gi­ve­re skri­ver leser­brev og kro­nik­ker

Vi vet for det førs­te lite om hvor­dan dis­se teks­te­ne blir til – hvor mye skri­ves av poli­ti­ke­ren og hvor mye skri­ves av råd­gi­ver­ne? Er moti­va­sjo­nen å ska­pe debatt, å ska­pe enig­het, å over­be­vi­se vel­ge­re eller å byg­ge opp sin egen rol­le som poli­ti­ker? Vi vet også lite om hvor­dan akku­rat den­ne typen poli­tisk kom­mu­ni­ka­sjon blir lest av vel­ge­re, og hvil­ken funk­sjon de har i en stør­re demo­kra­tisk kon­tekst.

Vel­ge­re bør føl­ge godt med når våre minist­re og deres råd­gi­ve­re skri­ver leser­brev og kro­nik­ker. Her får en rent stra­te­gis­ke utspill for­kledd som menings­yt­rin­ger — men også anled­ning til å utfors­ke de leng­re reson­ne­men­te­ne som lig­ger bak poli­tik­ken.

TEMA

M

edier

99 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen