Fedrene på Eidsvoll tilhørte en retorisk kultur som i tidens løp er gått tapt. Måten de uttrykte seg på virker underlig fremmed i dag. At den slags i sin tid faktisk kunne virke overbevisende, er nesten uforståelig nå. De som virkelig ble grepet av Jonas Reins ord, må ha vært fortrolig med en annen måte å bruke ordene på enn den som er vår, en annen måte å uttrykke følelser på, en annen oppfatning av personlig troverdighet. På moderne mennesker virker den slags ofte helt urimelig teatralsk og pompøst. Det var de sterkeste følelser, de høyeste og reneste idealiserte uttrykk, som man tydeligvis først og fremst følte trang til. I dag virker mye av dette som en gammel italiensk opera.
Den store talekunst fra tiden rundt 1814 er som regel, eller typisk, en oppvisning av patriotiske dyder. Det dreier seg om en kampretorikk med tydelig heroisk preg. Situasjonen blir tegnet i svart og hvitt; følelsesladete begreper blir stilt opp i skarpe motsetningspar: Vi har friheten på den ene siden, tyranniet på den andre. Frihetens forkjempere står for verdier som fedrelandskjærlighet, offervilje, mannsmot; tyranniets tjenere er feige, krypende egoister. Den politiske virkelighet er først og fremst et oppgjør mellom slike moralske krefter: Den sanne patriot er bare opptatt av det felles beste; tyrannens medløpere tenker bare på seg selv. I den store, følelsesfylte tale blir situasjonen bestandig framstilt slik, som en strid mellom godt og ondt, uansett hva det dreier seg om saklig sett og nærmere bestemt. Jonas Reins tale ved edsavleggelsen i kirken dreide seg om mot til å ofre alt for den gode sak, og akkurat dét var hovedinnholdet i hans store finanstale på Eidsvoll også. Man kan ofte få inntrykk av at den slags demonstrasjon av moralske kvaliteter er nok i seg selv, i alle fall viktigere enn undersøkelse av sakens realiteter, eller anbefaling av konkrete tiltak og løsninger.
Grunnlovsjubileet og talene
Hva ble sagt — og sunget — i det skjellsettende året 1814? Med vekt på hendelsene i Bergen arrangerer UiB et festmøte i Korskirken 14. mai med skuespillere, sang og musikk. Vox Publica dokumenterer i en serie artikler de seks talene som er valgt ut til festmøtet.
Det er ikke alltid godt å si hvordan slikt er å forstå. Mener taleren det han sier? I hvilken forstand mener han det? Utpå høsten 1814 oppsto det på Stortinget en situasjon som reiser nettopp slike spørsmål. Det var blitt klart for enhver at det ikke lenger var noen vei utenom unionen med Sverige. Før den avgjørende avstemning var det likevel flere som fant det påkrevd med kraftfulle demonstrasjoner av mannsmot og fedrelandssinn. På en eller annen måte fikk de sagt det alle sammen, at det er bedre å dø for den gode sak enn å leve videre i skjensel og ydmykelse. I den berømmelige «berserkertalen» gikk Niels Hertzberg inn for hva vi i dag ville kalle total krig, blant annet ved hjelp av den brente jords taktikk. Dagen etter stemte han, sammen med nesten alle de andre, for unionen. Selv hevdet han, mange år senere, at denne talen var ment som en parodi: Det var for å latterliggjøre de mest hysteriske patriotene at han talte på denne måten. Men ingen andre oppfattet det slik. Der og da ga det hele inntrykk av å være alvorlig ment. Det var det nok også – men i hvilken forstand?
Det rimeligste er nok å oppfatte denne talen, og mange lignende taler, som en selvstendig retorisk prestasjon. Den hadde, som så mange politiske ytringer i samtiden, en utpreget litterær og teatralsk karakter. Trolig var den alvorlig ment – men nettopp som kunstverk snarere enn som handlingsveiledning. Berserkertalen til Niels Hertzberg var, i det minste langt på vei, patriotisk teater – og i dette hadde den noe vesentlig til felles med for eksempel finanstalen til Jonas Rein.
All denne lærdom og kunstferdighet ble avlevert med en kraft som i dag virker lettere forrykt
De ledende menn i slekten fra 1814 var grunnleggende klassisk dannet. I deres skolegang var gresk og latin de eneste språkfagene; klassisk retorikk var det sentrale dannelsesfaget. Hva de lærte på skolen, var ikke minst å skrive, tale og deklamere etter mønster av antikkens mestere. Når de utbredte seg om friheten og fedrelandet, og framviste sitt mot og sin offervilje – det var jo helst dét det gikk i – da så de seg selv som edle romere. Det var disse antikke forbildene som slo igjennom i en stil som virker så merkelig høystemt og likesom overspent i dag. Den politiske tale var full av utrop («O, Frihet, O Fedreland!»). Stadig brøt den ut i lidenskapelige opprop («Nordmænd! Medborgere og Medborgerinder! Klippesønner!»). Innholdet ble gjerne personifisert, så man kunne rette direkte henvendelser til det («Ja, hellige Odelret!» sa Falsen på Eidsvoll). Denne svulmende deklamasjonen gikk gjerne sammen med et blomstrende billedspråk: Saken selv ble ofte dynget ned med metaforer og allegorier, og med henvisninger til oldtidens historie og mytologi. Til avslutning var ingen ting bedre enn et sitat på latin.
All denne lærdom og kunstferdighet ble avlevert med en kraft som i dag virker lettere forrykt. «Svada», «pathos» og «salvelse» var honnørord den gangen. Det var en «henrivende patetisk tale», kunne man si for å rose, eller det var en tale «fylt av den herligste svada». For oss er vel dette det aller mest fremmedartede, at de faste, konvensjonelle former kunne gå sammen med en slik heftighet i framføringen. I moderne romantisk kultur er det helst de personlige, dempede uttrykk som evner å berøre, for de virker ekte, som indikasjoner på et spontant, indre følelsestrykk. Men 1814-generasjonen var altså klassisk dannet, den var før-romantisk: Den gikk ut fra at kommunikasjon av følelser måtte skje gjennom imitasjon av noen upersonlige forbilder som så uten videre ville framkalle den rette reaksjon i enhver. Det gjelder bare å innta den foreskrevne heroiske positur – slik Demosthenes gjorde det, slik Cicero gjorde det – så blir man selv, og dermed publikum, revet med til de helt store høyder.
I dag kan det virke skjærende falskt – tillært, utstudert, utvendig, overflatisk. Men det var altså dette som skulle til. Og det kan ikke være tvil om at det gjorde sin virkning. “Jeg har aldri hørt maken til tale”, skrev en av grunnlovsfedrene i sin dagbok etter at Rein hadde levert sin finanstale. «Den inneholdt Perioder, hvorved Taarer strømmede os ud af Øinene. Der var en almindelig Sindsrørelse i Forsamlingen.» Iblant ble «Taarer og Graad forvandlede til Latter, især hvor han talte om Sverige og dets Agenters (skumle) Planer.» Da han var ferdig, nådde begeistringen slike høyder at taket holdt på ramle ned. Rein hadde ikke greie på økonomi; det var hodeløs ferd han gikk inn for. Men han vant flertallet med denne talen, og han avgjorde saken. En annen dagbokskriver, som var dypt uenig i sak, måtte motvillig registrere at så godt som hele forsamlingen fôr opp i «bachantinsk Raserie, klappede, skreg Bravo og Hurra, svingende Hændene over Hovedet».
Christie praktiserte en knapp og fyndig kunngjøringsstil som har fått enkelte til å tenke på Napoleon
Den store talekunst var det stort sett prestene som sto for; de hadde trening fra prekestolen. Men det fantes også jurister på Eidsvoll; for noen av dem var det viktigere med språklig presisjon enn med patos. Christie var den fremste representant for denne alternative retorikken. Hans stil var ikke folketalerens, men statsmannens. Når han talte og skrev, var det enkelt, likefram, nøkternt og sindig, med et slående preg av myndighet og verdighet. Hvis Rein var en slags romer, har man påpekt, ja så var Christie snarere spartansk. «Jeg elsker korthet», sa han.
1814-generasjonens retorikk var sterkt påvirket av den store franske revolusjonen – men altså ikke alltid på samme måte. En mann som Rein kunne minne om revolusjonens store teatralske og lidenskapelige forgrunnsfigurer – folk som Mirabeau og Danton – men Christie praktiserte en knapp og fyndig kunngjøringsstil som har fått enkelte til å tenke på Napoleon. Den type språkkunst kom best til nytte utover høsten, under forhandlingene med svenskene, når ordene ble til forpliktende handlinger, og følgelig måtte veies på gullvekt.