Arbeider-Foreningernes Blad – stemmen til de stemmeløse

Marcus Thranes forsøk på å etablere en mer inkluderende og demokratisk offentlighet ble nedkjempet, men har etterlatt verdifulle spor av menigmanns syn på politikk og ytringsfrihet.

«Man har brau­tet for­skræk­ke­ligt af den «her­li­ge Trykke­fri­hed», og paas­taa­et, at man her­ved var sik­ret for vil­kaar­lig og uretfær­dig Behand­ling. Aa ja! Avis­skriv­nin­gen har været god for de Par­ti­er, i hvis Tje­nes­te den har arbei­det, men det er ogsaa vist og sandt, at Avi­ser­ne sjel­den eller ald­rig til­forn [tid­li­ge­re] har befat­tet sig med at for­sva­re den simp­le Mand og Fat­tig­folk.»

Inn­leg­get oven­for ble tryk­ket i avi­sen Arbei­der-For­enin­ger­nes Blad i 1850, sig­nert av L.L. Hvem L.L. var, får vi ikke vite, men han had­de fle­re ting på hjer­tet. Ikke bare den­ne pro­kla­ma­sjo­nen om at avi­sen repre­sen­ter­te en helt ny åpning for at også den «simp­le Mand» nå kun­ne ta i bruk den «her­li­ge» trykke­fri­he­ten. Sig­na­tu­ren L.L. gikk også umid­del­bart til verks med å bru­ke den. Det gjor­de han ved å for­tel­le om den simp­le manns vil­kår, nem­lig om hvor­dan matro­se­ne ble behand­let i flå­ten. De fikk for liten lønn og for mye pryl, var noe av bud­ska­pet.

Om artik­ke­len
Det­te er en redi­gert og for­kor­tet ver­sjon av for­fat­te­rens inn­legg på Norsk offent­lig­hets his­to­rie sitt 1800-talls-semi­nar, 20. okto­ber 2014.

Inn­sen­de­ren mener at ytrings­fri­he­ten må gjel­de for alle klas­ser i sam­fun­net, da kan den nem­lig bidra til å for­hind­re urett. Men slik har det ikke fun­gert. De fat­ti­ge har måt­tet for­hol­de seg tau­se inn­til nå, og deres livs­be­tin­gel­ser har der­for vært usyn­li­ge i offent­lig­he­ten. Det­te søker inn­sen­de­ren å end­re på, ved å si noe om arbeids­klas­sens kår – i det­te til­fel­let matro­se­nes livs­vil­kår – og han avslut­ter med en appell om at det­te bør for­føl­ges retts­lig. Da de nye stem­me­ne tok ordet, øns­ket de å se resul­ta­ter av ord­bru­ken.

30 000 medlemmer

Arbei­der-For­enin­ger­nes Blad kom ut med sitt førs­te num­mer i mai 1849. Som tit­te­len anty­der, var avi­sen et slags med­lems­blad for Arbei­der­for­enin­ge­ne, som Mar­cus Thra­ne had­de star­tet i Dram­men i desem­ber 1848.

Marcus Thrane (1817-1890). Her trolig rundt tretti år gammel. (Litografi signert J. Wittmarch fec. og Em. Bærentzen Lith.Inst. Nasjonalbiblioteket)

Mar­cus Thra­ne (1817–1890). Her tro­lig rundt tret­ti år gam­mel.
(Lito­gra­fi sig­nert J. Witt­march fec. og Em. Bærent­zen Lith.Inst. Nasjo­nal­bi­blio­te­ket)

For­enin­ge­ne var imid­ler­tid ikke noen peri­fer liten klubb, men et lands­om­fat­ten­de poli­tisk feno­men der 30 000 arbei­de­re, hus­menn, land­ar­bei­de­re, lære­re og hånd­ver­ke­re etter hvert slo seg sam­men for å bed­re fat­tig­fol­ks kår, for å kjem­pe for all­menn stem­me­rett for menn – og mid­de­let var ytrings­fri­he­ten, både munt­lig og skrift­lig. Den munt­li­ge bru­ken fant sted på loka­le for­enings­mø­ter der med­lem­me­ne dis­ku­ter­te løs­nin­ger på fat­tig­fol­ks pro­ble­mer, der de les­te avi­sen i fel­les­skap, hør­te på fore­drag og dis­ku­ter­te poli­tikk og refor­mer. Den skrift­li­ge utøvel­sen av den grunn­lovs­fes­te­de trykke­fri­he­ten kom til uttrykk i Arbei­der-For­enin­ger­nes Blad, den førs­te avi­sen som ga stem­me til de stem­me­løse; arbei­der­ne, hus­men­ne­ne og sol­da­te­ne. De som ikke had­de stem­me­rett. Mar­cus Thra­ne så, i lik­het med sig­na­tu­ren L.L., avi­sen som en utvi­del­se av offent­lig­he­ten:

[O]m mit Blad har Arbei­de­rer­ne Ret til at sige: ‘Arbei­der­for­enin­ger­nes Blad er vort Blad, vort offent­li­ge Organ, i det­te Blad er det vi har Ret til at udtale vore Menin­ger paa vor Viis.’

Stem­me­ne som tok ordet i Arbei­der-For­enin­ger­nes Blad er uni­ke. Det sies så ofte at vi vet lite om hva van­li­ge folk har tenkt og ment i his­to­ri­en, for­di det­te ikke har ned­felt seg i tekst. Arbei­der-For­enin­ger­nes Blad er et unn­tak. For her snak­ker de – iføl­ge L.L. – for førs­te gang. Der­med bur­de his­to­ri­ke­re ha kas­tet seg over Arbei­der-For­enin­ger­nes Blad, men få har brydd seg med å se hva arbei­der­for­enin­ge­nes med­lem­mer uttal­te om sin egen del­ta­kel­se i for­enin­ge­ne. Ikke en gang nav­net på for­enin­ge­ne er egent­lig tatt helt alvor­lig, for for­enin­ge­ne går i his­to­rie­bø­ke­ne ofte­re under beteg­nel­ser som Thra­ne-ria, Thrane­be­ve­gel­sen, Thra­nit­te­ne eller endog Thrane­opp­rø­ret. Alle­re­de her for­svin­ner litt av den defi­ni­sjons­mak­ten med­lem­me­ne for­søk­te å erob­re ved å ta i bruk det frie ord. I ste­det for det kon­kre­te begre­pet for­enin­ger med alle dets kon­no­ta­sjo­ner av dis­ku­sjon og intel­lek­tu­ell virk­som­het, har his­to­rio­gra­fi­ens begre­per omskapt et bil­de av en mer dif­fus beve­gel­se karak­te­ri­sert kun ved lede­rens navn – Thra­ne.

Arbei­der­for­enin­ge­ne hand­let imid­ler­tid ikke om blind til­slut­ning til en leder – for­enin­ge­ne repre­sen­ter­te etab­le­rin­gen av fora for dis­ku­sjon og fri tan­ke.

Den utvi­del­sen av offent­lig­he­ten som Arbei­der-For­enin­ger­nes Blad pro­kla­mer­te, inne­bar der­med en påstand om at ytrings­fri­he­ten i Nor­ge ved midt­en av 1800-tal­let sim­pelt­hen var begren­set til å eies av de høy­ere klas­ser. Det­te avvi­ker fra en utbredt opp­fat­ning om utvik­lin­gen av den nors­ke offent­lig­he­ten på 1800-tal­let, der man har ment at den blomst­ret opp i Nor­ge etter 1814, eller i alle fall som en føl­ge av 1814. Det­te har man for eksem­pel kun­net hev­de på bak­grunn av den ster­ke øknin­gen i antall tryk­ke­ri­er og pub­li­ka­sjo­ner i Nor­ge etter 1814. Det har rik­tig­nok vært vel­kjent at all­muen i liten grad lot sin stem­me høre. Det­te er imid­ler­tid blitt for­klart som en prak­tisk rea­li­tet mer enn en insti­tu­sjo­nell hid­ring. Det tok tid for all­muen å ven­ne seg til den nyer­ver­ve­de trykke­fri­he­ten, men den var ikke stengt for dem, har man trodd, slik skri­ben­te­ne i Arbei­der-For­enin­ger­nes Blad hev­det.

En ny opposisjonspresse

Noe had­de like­vel skjedd i 1814 som var helt nytt. Lan­det had­de fått en oppo­si­sjons­pres­se. Det­te var sim­pelt­hen ulov­lig frem til 1814, da kri­tikk av regje­rin­gen had­de vært for­budt. Når vi nær­mer oss midt­en av 1800-tal­let had­de da også den­ne nye oppo­si­sjons­pres­sen utvik­let seg til mek­ti­ge tale­rør for mar­kan­te stem­mer som beri­ket offent­lig­he­ten med dypt­gå­en­de og bredt ori­en­ter­te poli­tis­ke saker, slik som Mor­gen­bla­det i Chris­tia­nia. Den­ne oppo­si­sjo­nel­le pres­sen fikk dess­uten ofte karak­te­ris­tik­ken demo­kra­tisk, for­di den ofte tal­te embets­manns­sta­tens mek­tigs­te imot, og tok par­ti med de folke­valg­te på Stor­tin­get. Til tider kun­ne oppo­si­sjons­pres­sen også opp­fat­tes som svært radi­kal, hvil­ket blant annet skjed­de da Mor­gen­bla­det kom i ska­de for å tryk­ke rap­por­ter fra februar­re­vo­lu­sjo­nen i Paris i 1848 – uten kri­tisk for­be­hold.

Mor­gen­bla­dets radi­ka­le rap­tus skul­le imid­ler­tid raskt ta slutt da de poli­tis­ke fron­te­ne i Chris­tia­nia hard­net til som føl­ge av nyhe­te­ne om revo­lu­sjo­nens utvik­ling i Euro­pa. Her gjaldt det for og imot revo­lu­sjon, og det var vik­tig å ikke hav­ne på feil side. Mor­gen­bla­dets redak­tør hop­pet raskt til­ba­ke på rik­tig side – som ube­tin­get kri­tisk til revo­lu­sjo­nen. En som ble skuf­fet over det­te var Mar­cus Thra­ne, som len­ge had­de ansett Mor­gen­bla­det for å være en fri stem­me i et for­holds­vis – slik så han det – auto­ri­tært sty­re. Han had­de lest rap­por­te­ne fra Paris med begeist­ring, skre­vet inn til avi­sen selv og gitt sitt besyv med i tidens aktu­el­le debat­ter. Mor­gen­bla­dets til­bake­trek­ning vis­te imid­ler­tid at avi­sen like­vel ikke sto på fol­kets side, hev­det Thra­ne:

Da Februar­re­vo­lu­tio­nen udbrød, pro­kla­me­re­de Mor­gen­bla­det demo­kra­tisk: Repub­lik!! men det hav­de ikke før udtalt før det blev ind­ja­get en saa­dan for­fær­de­lig Skræk baa­de af sine Abon­nen­ter og Kon­ku­ren­ter, at det i al Hast skreg: ’Holdt! Høi­re rundt om – kring! paa Ste­det Fod!’ og der­med var den Mor­ro for­bi.

Snart tok Mor­gen­bla­det også til å skri­ve hån­li­ge bemerk­nin­ger om Arbei­der­for­enin­ge­ne. Det fan­tes der­med grun­ner for all­muen til å mene seg for­ti­et inn­til Mar­cus Thra­ne etab­le­rer Arbei­der-For­enin­ger­nes Blad. Føl­ger vi sig­na­tu­ren L.L. et styk­ke vide­re, vil vi se at han mener den­ne for­ti­el­sen var utbredt, og at pres­sen ikke var så folke­venn­li­ge og demo­kra­tis­ke som de ga seg ut for å være: all­muen had­de nem­lig for­søkt å ta ordet, men blitt avvist:

I Avi­ser­nes sto­re Musikkorps har der ikke været et Instru­ment for den Fat­ti­ge, hvor­igjen­nem han kun­de lade sin Stem­me høre; han har maat­tet staa og høre paa (ja dand­se til) de Sto­res Musik […]. Man­ge Smaa­folk veed jeg have for­søgt at faa Et og Andet ind i saa­dan­ne Blade, som have været anse­e­de for demo­kra­tis­ke (folke­kjæ­re) – men Pus ta’n! de gode demo­kra­tis­ke Blade har sva­ret Fol­ket: «Vi ere gode Ven­ner, men vi kys­ses ikke!»

Både Mar­cus Thra­ne og inn­sen­de­ren la alt­så vekt på at ytrings­fri­he­ten også skul­le gi van­li­ge folk en are­na der de kun­ne ta ordet. De had­de dess­uten tro på at den­ne all­mu­ens ord­skif­te vil­le brin­ge per­spek­ti­ver og erfa­rin­ger til torgs som vil­le påvir­ke myn­dig­he­te­ne. Det var alt­så en opp­fat­ning her om at myn­dig­he­te­ne lev­de i en slags uvi­ten­het om hva deres poli­tikk egent­lig had­de å si for fol­ket. Om fol­ket fikk tale – vil­le myn­dig­he­te­ne for­stå, og hand­le der­et­ter.

Den­ne opti­mis­men om at all­mu­ens ord vil­le beve­ge mak­tens menn var slå­en­de. Den offent­li­ge sam­ta­len ble for­stått som kunn­skaps­ut­veks­ling, fra uli­ke stå­ste­der, slik vi ser i det­te usig­ner­te inn­leg­get under tit­te­len Sto­re og Smaa: «[N]aar Lov­giv­nin­gen blev revi­de­ret af Mænd som vids­te, hvad Maden smag­te og hvad Dags­ar­bei­de bety­der, saa vil­de den­ne vist befin­des at inde­hol­de man­ge Feil […].»

Når de «Sto­re» og de «Smaa» begyn­ner å snak­ke sam­men, da vil alt­så ting end­re seg. Sli­ke inn­legg og kom­men­ta­rer viser at Arbei­der-For­enin­ger­nes Blad var ment som en utvi­del­se av den eksis­te­ren­de offent­lig­he­ten, ikke som en sepa­rat offent­lig­het for arbeids­klas­sen. Åpen­het var dens cre­do – selv om over­klas­sen ofte ikke vil­le inn­røm­me at de les­te avi­sen. Det ble rap­por­tert om stor­bøn­der som les­te den i skjul. Det var like­vel en vik­tig side av avi­sens pro­fil at den var skre­vet for at all­muen skul­le for­stå inn­hol­det, der­for fin­ner vi et rike­lig til­fang av fot­no­ter og paren­te­ser som for­kla­rer beteg­nel­ser og ord redak­tø­ren antar folk ikke for­står, slik vi også så i LL.s inn­legg: «Man­ge Smaa­folk veed jeg have for­søgt at faa Et og Andet ind i saa­dan­ne Blade, som have været anse­e­de for demo­kra­tis­ke (folke­kjæ­re)».

Allmuens opplysning

Rek­ken av inn­sen­de­re til bladet gir et rikt inn­blikk i tidens pro­ble­mer og klasse­for­skjel­ler, men de gir også et annet vik­tig inn­blikk: Nem­lig i van­li­ge folks tan­ker omkring poli­tikk. Langt på vei var den­ne poli­tis­ke inter­es­sen en føl­ge av Mar­cus Thra­nes ini­tia­tiv. Det kan det ikke være tvil om. Men han har ikke kun­net ska­pe hver­ken den poli­tis­ke inter­es­sen eller kunn­ska­pen uten at det fan­tes noe å byg­ge på. Arbei­der­for­enin­ge­nes suk­sess viser der­for at det fan­tes et guns­tig jord­smonn for den­ne typen til­tak. Fol­ket lev­de alt­så ikke i totalt mør­ke, slik man kan få inn­trykk av. Fle­re av tidens stem­mer påsto jo også det­te selv. Åsmund Olavs­son Vin­je, selv en hus­manns­sønn, påsto for eksem­pel at hus­manns­klas­sen kna­pt nok viss­te hva poli­tikk og stor­ting var for noe. Noe må de like­vel ha visst, dis­se stem­me­løse nederst på den sosia­le rang­sti­gen, ellers had­de det ikke vært mulig for Mar­cus Thra­ne å få til­slut­ning fra 30 000 arbei­de­re, hus­menn og and­re rundt i lan­det.

Ikke der­med sagt at ikke all­muen treng­te mer opp­lys­ning. Mye mer. Arbei­der­for­enin­gen var der­for også et gigan­tisk opp­lys­nings­pro­sjekt.

Avi­sen var full av infor­ma­sjon om geo­gra­fi, stats­for­mer, his­to­rie, dis­ku­sjo­ner om lover og ikke minst: Grunn­lo­ven. I janu­ar 1850 ga Mar­cus Thra­ne ut Grunn­lo­ven som ved­legg til avi­sen, og på for­enin­ge­nes sen­tral­møte i Chris­tia­nia i august sam­me år var saks­kar­tet i fle­re dager fylt opp av dis­ku­sjo­ner om Grunn­lo­ven – para­graf for para­graf. Dis­ku­sjo­ne­ne ble så refe­rert og trykt i Arbei­der-For­enin­ger­nes Blad. For­enings­ar­bei­det og avi­sen var kort sagt et sær­egent poli­tisk dan­nel­ses­pro­sjekt, inn­ad som utad.

Arrestert, fengslet og dømt

Arbei­der­for­enin­ge­nes poli­tis­ke dan­nel­ses­pro­sjekt ble stan­set av myn­dig­he­te­ne etter to og et halvt år ved at de sat­te i gang en omfat­ten­de retts­pro­sess som kri­mi­na­li­ser­te for­enin­ge­ne. Der­med for­vit­ret også den nye offent­lig­he­ten som Arbei­der-For­enin­ger­nes Blad sto for. Bladet ble fort­satt utgitt i noen år, men med­lems­mas­sen sank dras­tisk, blant annet som en føl­ge av at myn­dig­he­te­ne tryk­ket annon­ser der de infor­mer­te om at med­lem­mer som meld­te seg ut av for­enin­ge­ne, ald­ri vil­le bli regist­rert som med­lem­mer. Alt­så: en utve­ty­dig opp­ford­ring om å for­la­te en orga­ni­sa­sjon som nå var i ferd med å bli kri­mi­na­li­sert. Frem­tre­den­de med­lem­mer ble da også dømt for revo­lu­sjo­nær virk­som­het – rik­tig­nok mot ret­tens bed­re viten­de. Det var der­med en poli­tisk dom som ble felt over for­enin­ge­ne og som da også sat­te en stop­per for den nylig utvi­de­de offent­lig­he­ten og ytrings­fri­he­ten.

Marcus Thrane (1817-1890). Bildet er trolig tatt etter at Thrane var blitt løslatt fra fengselet i 1858.

Mar­cus Thra­ne (1817–1890). Bil­det er tro­lig tatt etter at Thra­ne var blitt løs­latt fra feng­se­let i 1858.
(Ukjent foto­graf, Nasjo­nal­bi­blio­te­ket)

Arbei­der­nes stem­mer ble igjen tau­se. Noe var alt­så far­lig ved Arbei­der­for­enin­ge­nes virk­som­het. Min tese er at for­enin­ge­nes opp­lys­nings­pro­sjekt, ikke minst slik de mani­fes­ter­te seg i Arbei­der-For­enin­ger­nes Blad, var noe av det myn­dig­he­te­ne lot seg pro­vo­se­re mest av. Det var i alle fall makt­på­lig­gen­de for myn­dig­he­te­ne – her repre­sen­tert ved politi­mes­ter Mor­gen­stier­nes brev til statt­hol­de­ren – å fort­set­te kam­pen mot avi­sen etter at lede­re som Mar­cus Thra­ne og and­re ble fengs­let. Dens inn­fly­tel­se var alt­for stor, både i omfang og inn­hold, og måt­te stan­ses:

Forde­el af Bladets Stands­ning lig­ger efter min For­me­ning væsent­ligst i at de 5,500 Exemp­la­rer af Bladet, der hver Uge gik ud med de geme­nes­te Lær­dom­me og de infa­mes­te, om end dum­mes­te, Insi­nua­tio­ner og Udfald mod den Kon­ge­li­ge Fami­lie, mod Regje­rin­gen og især mod Geist­lig­he­den, ikke læn­g­re læses af 40 à 50,000 enfol­di­ge og udan­ne­de Men­nes­ker, og hos hvem de kun formaae at for­dunk­le Begre­ber­ne og avle Mis­nøie og Had…

Mor­gen­stier­nes rap­port illust­re­rer godt hvor stor utbre­del­se det skrev­ne ord had­de på midt­en av 1800-tal­let. Man så ikke abon­nents- og opp­lags­tal­le­ne som en én-til-én-stør­rel­se, men gan­get opp­la­get med ti. Det skrev­ne ord ble delt i munt­li­ge for­sam­lin­ger, og det var nett­opp det­te som var for­enin­ge­nes meto­de i sitt opp­lys­nings­ar­beid. For myn­dig­he­te­ne var imid­ler­tid all­mu­ens poli­tikk det sam­me som mis­nøye og hat – og der­med ikke en rele­vant del av den ytrings­fri­he­ten som Grunn­lo­vens para­graf 100 hjem­let. Det var en feil­tolk­ning, men det er en annen his­to­rie. Vik­tig for for­tel­lin­gen i den­ne sam­men­heng er bare det­te: Arbei­der­nes for­søk på å demo­kra­ti­se­re og å utvi­de offent­lig­he­ten ble stan­set med makt ved at for­enin­ge­nes med­lem­mer ble arres­tert, fengs­let og til sist dømt i Høy­este­rett i 1855 for sin virk­som­het.

Kilder:

Arbei­der-For­enin­ger­nes Blad, årgang 1849 og 1850.
Politi­mes­ter Chris­ti­an Mor­gen­stier­nes rap­port til statt­hol­de­ren, 23. okto­ber 1851. I Statt­hol­de­rens rap­por­ter, Riks­ar­ki­vet, upub­li­sert.

TEMA

J

ournali
stikk

117 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen