Arbeider-Foreningernes Blad – stemmen til de stemmeløse

Marcus Thranes forsøk på å etablere en mer inkluderende og demokratisk offentlighet ble nedkjempet, men har etterlatt verdifulle spor av menigmanns syn på politikk og ytringsfrihet.

«Man har brautet forskrække­ligt af den «herlige Trykke­fri­hed», og paas­taaet, at man herved var sikret for vilka­arlig og ure­t­færdig Behan­dling. Aa ja! Avis­skrivnin­gen har været god for de Parti­er, i hvis Tjen­este den har arbei­det, men det er ogsaa vist og sandt, at Avis­erne sjelden eller aldrig til­forn [tidligere] har befat­tet sig med at forsvare den sim­ple Mand og Fattigfolk.»

Inn­legget oven­for ble trykket i avisen Arbei­der-Foreningernes Blad i 1850, sign­ert av L.L. Hvem L.L. var, får vi ikke vite, men han hadde flere ting på hjertet. Ikke bare denne prokla­masjo­nen om at avisen rep­re­sen­terte en helt ny åpn­ing for at også den «sim­ple Mand» nå kunne ta i bruk den «herlige» trykke­fri­heten. Sig­na­turen L.L. gikk også umid­del­bart til verks med å bruke den. Det gjorde han ved å fortelle om den sim­ple manns vilkår, nem­lig om hvor­dan matrosene ble behan­dlet i flåten. De fikk for liten lønn og for mye pryl, var noe av budskapet.

Om artikke­len
Dette er en redi­gert og forko­rtet ver­sjon av for­fat­terens inn­legg på Norsk offent­lighets his­to­rie sitt 1800-talls-sem­i­nar, 20. okto­ber 2014.

Innsenderen men­er at ytrings­fri­heten må gjelde for alle klass­er i sam­fun­net, da kan den nem­lig bidra til å forhin­dre urett. Men slik har det ikke fungert. De fat­tige har måt­tet forholde seg tause inntil nå, og deres livs­betingelser har der­for vært usyn­lige i offent­ligheten. Dette søk­er innsenderen å endre på, ved å si noe om arbei­d­sklassens kår – i dette til­fel­let matrosenes livsvilkår – og han avs­lut­ter med en appell om at dette bør for­følges rettslig. Da de nye stemmene tok ordet, øns­ket de å se resul­tater av ordbruken.

30 000 medlemmer

Arbei­der-Foreningernes Blad kom ut med sitt første num­mer i mai 1849. Som tit­te­len anty­der, var avisen et slags medlems­blad for Arbei­der­forenin­gene, som Mar­cus Thrane hadde startet i Dram­men i desem­ber 1848.

Marcus Thrane (1817-1890). Her trolig rundt tretti år gammel. (Litografi signert J. Wittmarch fec. og Em. Bærentzen Lith.Inst. Nasjonalbiblioteket)

Mar­cus Thrane (1817–1890). Her trolig rundt tret­ti år gam­mel.
(Litografi sign­ert J. Wittmarch fec. og Em. Bærentzen Lith.Inst. Nasjonalbiblioteket)

Forenin­gene var imi­dler­tid ikke noen per­ifer liten klubb, men et land­som­fat­tende poli­tisk fenomen der 30 000 arbei­dere, hus­menn, lan­dar­bei­dere, lærere og hånd­verkere etter hvert slo seg sam­men for å bedre fat­tig­folks kår, for å kjempe for all­menn stem­merett for menn – og mid­delet var ytrings­fri­heten, både muntlig og skriftlig. Den muntlige bruken fant sted på lokale foren­ingsmøter der medlemmene diskuterte løs­ninger på fat­tig­folks prob­le­mer, der de leste avisen i fel­lesskap, hørte på fore­drag og diskuterte poli­tikk og reformer. Den skriftlige utøvelsen av den grunnlovs­fest­ede trykke­fri­heten kom til uttrykk i Arbei­der-Foreningernes Blad, den første avisen som ga stemme til de stem­meløse; arbei­derne, hus­mennene og sol­datene. De som ikke hadde stem­merett. Mar­cus Thrane så, i likhet med sig­na­turen L.L., avisen som en utvidelse av offentligheten:

[O]m mit Blad har Arbei­der­erne Ret til at sige: ‘Arbei­der­foreningernes Blad er vort Blad, vort offentlige Organ, i dette Blad er det vi har Ret til at udtale vore Meninger paa vor Viis.’

Stemmene som tok ordet i Arbei­der-Foreningernes Blad er unike. Det sies så ofte at vi vet lite om hva van­lige folk har tenkt og ment i his­to­rien, for­di dette ikke har ned­felt seg i tekst. Arbei­der-Foreningernes Blad er et unntak. For her snakker de – ifølge L.L. – for første gang. Dermed burde his­torikere ha kastet seg over Arbei­der-Foreningernes Blad, men få har bry­dd seg med å se hva arbei­der­forenin­ge­nes medlem­mer uttalte om sin egen deltakelse i forenin­gene. Ikke en gang navnet på forenin­gene er egentlig tatt helt alvorlig, for forenin­gene går i his­to­riebøkene oftere under beteg­nelser som Thrane-ria, Thranebeveg­elsen, Thranit­tene eller endog Thra­ne­op­prøret. Allerede her forsvin­ner litt av den defin­isjon­s­mak­ten medlemmene forsøk­te å ero­bre ved å ta i bruk det frie ord. I stedet for det konkrete begrepet foreninger med alle dets kon­no­tasjon­er av diskusjon og intellek­tuell virk­somhet, har his­to­ri­ografiens begreper omskapt et bilde av en mer dif­fus beveg­else karak­teris­ert kun ved led­erens navn – Thrane.

Arbei­der­forenin­gene han­dlet imi­dler­tid ikke om blind tilslut­ning til en led­er – forenin­gene rep­re­sen­terte etab­lerin­gen av fora for diskusjon og fri tanke.

Den utvidelsen av offent­ligheten som Arbei­der-Foreningernes Blad proklamerte, innebar dermed en pås­tand om at ytrings­fri­heten i Norge ved midten av 1800-tal­let sim­pelthen var begrenset til å eies av de høyere klass­er. Dette avviker fra en utbredt opp­fat­ning om utviklin­gen av den norske offent­ligheten på 1800-tal­let, der man har ment at den blom­stret opp i Norge etter 1814, eller i alle fall som en følge av 1814. Dette har man for eksem­pel kun­net hevde på bak­grunn av den sterke øknin­gen i antall trykkerier og pub­likasjon­er i Norge etter 1814. Det har rik­tig­nok vært velk­jent at all­muen i liten grad lot sin stemme høre. Dette er imi­dler­tid blitt fork­lart som en prak­tisk realitet mer enn en insti­tusjonell hidring. Det tok tid for all­muen å venne seg til den nyervervede trykke­fri­heten, men den var ikke stengt for dem, har man trodd, slik skriben­tene i Arbei­der-Foreningernes Blad hevdet.

En ny opposisjonspresse

Noe hadde likev­el skjedd i 1814 som var helt nytt. Lan­det hadde fått en oppo­sisjon­s­presse. Dette var sim­pelthen ulovlig frem til 1814, da kri­tikk av reg­jerin­gen hadde vært for­budt. Når vi nærmer oss midten av 1800-tal­let hadde da også denne nye oppo­sisjon­s­pressen utviklet seg til mek­tige talerør for markante stem­mer som beriket offent­ligheten med dypt­gående og bredt ori­en­terte poli­tiske sak­er, slik som Mor­gen­bladet i Chris­tia­nia. Denne oppo­sisjonelle pressen fikk dessuten ofte karak­ter­is­tikken demokratisk, for­di den ofte talte embets­man­nsstatens mek­tig­ste imot, og tok par­ti med de folke­val­gte på Stortinget. Til tider kunne oppo­sisjon­s­pressen også opp­fattes som svært radikal, hvilket blant annet skjed­de da Mor­gen­bladet kom i skade for å trykke rap­porter fra feb­ru­ar­rev­o­lusjo­nen i Paris i 1848 – uten kri­tisk forbehold.

Mor­gen­bladets radikale rap­tus skulle imi­dler­tid raskt ta slutt da de poli­tiske fron­tene i Chris­tia­nia hard­net til som følge av nyhetene om rev­o­lusjo­nens utvikling i Europa. Her gjaldt det for og imot rev­o­lusjon, og det var vik­tig å ikke havne på feil side. Mor­gen­bladets redak­tør hop­pet raskt tilbake på rik­tig side – som ubetinget kri­tisk til rev­o­lusjo­nen. En som ble skuf­fet over dette var Mar­cus Thrane, som lenge hadde ansett Mor­gen­bladet for å være en fri stemme i et forholdsvis – slik så han det – autoritært styre. Han hadde lest rap­portene fra Paris med begeistring, skrevet inn til avisen selv og gitt sitt besyv med i tidens aktuelle debat­ter. Mor­gen­bladets tilbake­trekn­ing viste imi­dler­tid at avisen likev­el ikke sto på folkets side, hevdet Thrane:

Da Feb­ru­ar­rev­o­lu­tio­nen udbrød, proklamerede Mor­gen­bladet demokratisk: Repub­lik!! men det havde ikke før udtalt før det blev ind­jaget en saadan for­færdelig Skræk baade af sine Abon­nen­ter og Konkurenter, at det i al Hast skreg: ’Holdt! Høire rundt om – kring! paa Stedet Fod!’ og dermed var den Mor­ro forbi.

Snart tok Mor­gen­bladet også til å skrive hån­lige bemerkninger om Arbei­der­forenin­gene. Det fantes dermed grun­ner for all­muen til å mene seg for­ti­et inntil Mar­cus Thrane etablerer Arbei­der-Foreningernes Blad. Føl­ger vi sig­na­turen L.L. et stykke videre, vil vi se at han men­er denne for­tielsen var utbredt, og at pressen ikke var så folkevennlige og demokratiske som de ga seg ut for å være: all­muen hadde nem­lig forsøkt å ta ordet, men blitt avvist:

I Avis­ernes store Musikko­rps har der ikke været et Instru­ment for den Fat­tige, hvorig­jen­nem han kunde lade sin Stemme høre; han har maat­tet staa og høre paa (ja dandse til) de Stores Musik […]. Mange Smaafolk veed jeg have forsøgt at faa Et og Andet ind i saadanne Blade, som have været anseede for demokratiske (folkekjære) – men Pus ta’n! de gode demokratiske Blade har svaret Folket: «Vi ere gode Ven­ner, men vi kysses ikke!»

Både Mar­cus Thrane og innsenderen la alt­så vekt på at ytrings­fri­heten også skulle gi van­lige folk en are­na der de kunne ta ordet. De hadde dessuten tro på at denne all­muens ord­skifte ville bringe per­spek­tiv­er og erfaringer til torgs som ville påvirke myn­dighetene. Det var alt­så en opp­fat­ning her om at myn­dighetene levde i en slags uviten­het om hva deres poli­tikk egentlig hadde å si for folket. Om folket fikk tale – ville myn­dighetene forstå, og han­dle deretter.

Denne opti­mis­men om at all­muens ord ville bevege mak­tens menn var slående. Den offentlige sam­tal­en ble forstått som kunnskap­sutvek­sling, fra ulike ståst­ed­er, slik vi ser i dette usign­erte inn­legget under tit­te­len Store og Smaa: «[N]aar Lov­givnin­gen blev rev­ideret af Mænd som vid­ste, hvad Maden smagte og hvad Dagsar­bei­de bety­der, saa vilde denne vist befind­es at inde­holde mange Feil […].»

Når de «Store» og de «Smaa» beg­yn­ner å snakke sam­men, da vil alt­så ting endre seg. Slike inn­legg og kom­mentar­er vis­er at Arbei­der-Foreningernes Blad var ment som en utvidelse av den eksis­terende offent­ligheten, ikke som en sep­a­rat offent­lighet for arbei­d­sklassen. Åpen­het var dens cre­do – selv om overk­lassen ofte ikke ville innrømme at de leste avisen. Det ble rap­portert om stor­bøn­der som leste den i skjul. Det var likev­el en vik­tig side av avisens pro­fil at den var skrevet for at all­muen skulle forstå innhold­et, der­for finner vi et rike­lig til­fang av fot­not­er og par­enteser som fork­lar­er beteg­nelser og ord redak­tøren antar folk ikke forstår, slik vi også så i LL.s inn­legg: «Mange Smaafolk veed jeg have forsøgt at faa Et og Andet ind i saadanne Blade, som have været anseede for demokratiske (folkekjære)».

Allmuens opplysning

Rekken av innsendere til bladet gir et rikt innblikk i tidens prob­le­mer og klasse­forskjeller, men de gir også et annet vik­tig innblikk: Nem­lig i van­lige folks tanker omkring poli­tikk. Langt på vei var denne poli­tiske inter­essen en følge av Mar­cus Thranes ini­tia­tiv. Det kan det ikke være tvil om. Men han har ikke kun­net skape hverken den poli­tiske inter­essen eller kunnskapen uten at det fantes noe å bygge på. Arbei­der­forenin­ge­nes suk­sess vis­er der­for at det fantes et gun­stig jordsmonn for denne typen tiltak. Folket levde alt­så ikke i totalt mørke, slik man kan få inntrykk av. Flere av tidens stem­mer pås­to jo også dette selv. Åsmund Olavs­son Vin­je, selv en hus­man­nssønn, pås­to for eksem­pel at hus­man­nsklassen knapt nok vis­ste hva poli­tikk og stort­ing var for noe. Noe må de likev­el ha visst, disse stem­meløse ned­er­st på den sosiale rangsti­gen, ellers hadde det ikke vært mulig for Mar­cus Thrane å få tilslut­ning fra 30 000 arbei­dere, hus­menn og andre rundt i landet.

Ikke dermed sagt at ikke all­muen trengte mer opplysning. Mye mer. Arbei­der­forenin­gen var der­for også et gigan­tisk opplysningsprosjekt.

Avisen var full av infor­masjon om geografi, stats­former, his­to­rie, diskusjon­er om lover og ikke minst: Grunnloven. I jan­u­ar 1850 ga Mar­cus Thrane ut Grunnloven som ved­legg til avisen, og på forenin­ge­nes sen­tralmøte i Chris­tia­nia i august samme år var sak­skartet i flere dager fylt opp av diskusjon­er om Grunnloven – para­graf for para­graf. Diskusjonene ble så ref­er­ert og trykt i Arbei­der-Foreningernes Blad. Foren­ingsar­bei­det og avisen var kort sagt et sære­gent poli­tisk dan­nelsespros­jekt, innad som utad.

Arrestert, fengslet og dømt

Arbei­der­forenin­ge­nes poli­tiske dan­nelsespros­jekt ble stanset av myn­dighetene etter to og et halvt år ved at de sat­te i gang en omfat­tende rettspros­ess som krim­i­nalis­erte forenin­gene. Dermed forvit­ret også den nye offent­ligheten som Arbei­der-Foreningernes Blad sto for. Bladet ble fort­satt utgitt i noen år, men medlems­massen sank drastisk, blant annet som en følge av at myn­dighetene trykket annonser der de informerte om at medlem­mer som meldte seg ut av forenin­gene, aldri ville bli reg­istr­ert som medlem­mer. Alt­så: en utvety­dig opp­for­dring om å for­late en organ­isas­jon som nå var i ferd med å bli krim­i­nalis­ert. Fremtre­dende medlem­mer ble da også dømt for rev­o­lusjonær virk­somhet – rik­tig­nok mot ret­tens bedre vitende. Det var dermed en poli­tisk dom som ble felt over forenin­gene og som da også sat­te en stop­per for den nylig utvid­ede offent­ligheten og ytringsfriheten.

Marcus Thrane (1817-1890). Bildet er trolig tatt etter at Thrane var blitt løslatt fra fengselet i 1858.

Mar­cus Thrane (1817–1890). Bildet er trolig tatt etter at Thrane var blitt løs­latt fra fengse­let i 1858.
(Ukjent fotograf, Nasjonalbiblioteket)

Arbei­dernes stem­mer ble igjen tause. Noe var alt­så farlig ved Arbei­der­forenin­ge­nes virk­somhet. Min tese er at forenin­ge­nes opplysning­spros­jekt, ikke minst slik de man­i­festerte seg i Arbei­der-Foreningernes Blad, var noe av det myn­dighetene lot seg provosere mest av. Det var i alle fall mak­t­påliggende for myn­dighetene – her rep­re­sen­tert ved politimester Mor­gen­stiernes brev til stattholderen – å fort­sette kam­p­en mot avisen etter at ledere som Mar­cus Thrane og andre ble fengslet. Dens inn­fly­telse var alt­for stor, både i omfang og innhold, og måtte stanses:

Fordeel af Bladets Stand­sning lig­ger efter min For­mening væsentligst i at de 5,500 Exem­plar­er af Bladet, der hver Uge gik ud med de gemen­este Lær­domme og de infameste, om end dummeste, Insin­u­a­tion­er og Udfald mod den Kon­gelige Fam­i­lie, mod Reg­jerin­gen og især mod Geist­lighe­den, ikke læn­gre læs­es af 40 à 50,000 enfoldige og udannede Men­nesker, og hos hvem de kun for­maae at for­dun­kle Begre­berne og avle Mis­nøie og Had…

Mor­gen­stiernes rap­port illus­tr­erer godt hvor stor utbre­delse det skrevne ord hadde på midten av 1800-tal­let. Man så ikke abon­nents- og opplagstal­lene som en én-til-én-stør­relse, men ganget opplaget med ti. Det skrevne ord ble delt i muntlige for­sam­linger, og det var net­topp dette som var forenin­ge­nes metode i sitt opplysningsar­beid. For myn­dighetene var imi­dler­tid all­muens poli­tikk det samme som mis­nøye og hat – og dermed ikke en rel­e­vant del av den ytrings­fri­heten som Grunnlovens para­graf 100 hjem­let. Det var en feil­tolkn­ing, men det er en annen his­to­rie. Vik­tig for fortellin­gen i denne sam­men­heng er bare dette: Arbei­dernes forsøk på å demokra­tis­ere og å utvide offent­ligheten ble stanset med makt ved at forenin­ge­nes medlem­mer ble arrestert, fengslet og til sist dømt i Høyesterett i 1855 for sin virksomhet.

Kilder:

Arbei­der-Foreningernes Blad, årgang 1849 og 1850.
Politimester Chris­t­ian Mor­gen­stiernes rap­port til stattholderen, 23. okto­ber 1851. I Stattholderens rap­porter, Rik­sarkivet, upublisert.

TEMA

J

ournali
stikk

136 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen