Gulbrand Lunde: Vitenskapsmannen som ble NS-minister

Gulbrand Lunde (1901–1942) er i dag først og fremst kjent som rikspropagandasjef for Nasjonal Samling, men hans bemerkelsesverdige liv rommer også en forskerkarriere av internasjonalt format og et mystisk dødsfall.

Den 25. okto­ber 1942 var NS-minis­ter Gul­brand Lun­de og kona Marie på rei­se fra Åle­sund til Åndals­nes. Bilen de satt i ble stop­pet av to tys­ke vak­ter på ferje­leiet i Våge i Roms­dal. Bilen sto par­kert med bak­hju­le­ne på kai­en og for­hju­le­ne på ferg­e­lem­men. Plut­se­lig star­tet moto­ren og fer­ja røk fra lem­men. Bilen minis­ter­pa­ret satt i gikk rett i sjø­en, og sank på fem meters dyp. En annen pas­sa­sjer i bilen kom seg ut, men han lyk­tes ikke i å red­de ekte­pa­ret Lun­de.

I etter­kant har det vært spe­ku­lert i om det fak­tisk var en druk­nings­ulyk­ke, eller et atten­tat enten fra mot­stands­be­ve­gel­sen, NS eller tys­ker­ne. Man har ald­ri fått noe sik­kert svar, men i bio­gra­fi­en Tri­umf og tra­ge­die fra 2012 peker Jan Mag­ne Arnt­sen og Thor Geir Hare­stad på fle­re omsten­dig­he­ter som tyder på at Lun­de var blitt for kri­tisk til tys­ker­ne og måt­te ryd­des av vei­en. Som riks­pro­pa­ganda­sjef i Nasjo­nal Sam­ling og minis­ter i Kul­tur- og folke­opp­lys­nings­de­par­te­men­tet, had­de han frem til sin død vært den leden­de stra­teg bak nyord­ning av medie­ne og kul­tur­li­vet under okku­pa­sjo­nen. Kort tid før sin død skal Lun­de ha plan­lagt å flyk­te til Eng­land.

Gulbrand Lunde ble regnet som nummer to etter Quisling i Nasjonal Samling. (Foto: Riksarkivet.)

Gul­brand Lun­de ble reg­net som num­mer to etter Quis­ling i Nasjo­nal Sam­ling. (Foto: Riks­ar­ki­vet.)

Gul­brand Lun­de spil­te en sen­tral rol­le i å ska­pe en nazis­tisk offent­lig­het i Nor­ge under kri­gen. Lun­de repre­sen­te­rer såle­des et vik­tig, men ofte glemt kapit­tel i norsk offent­lig­hets his­to­rie, som på man­ge måter under­støt­ter Kjar­tan Fløg­stads påstand om at nazis­te­ne ikke først og fremst var udan­ne­de bøl­ler, men tvert imot til­hør­te sam­fun­nets eli­ter. His­to­ri­en om Lun­de hand­ler om en talent­full og inn­fly­tel­ses­rik fors­ker som før han døde var en av Vid­kun Quis­lings mest betrod­de menn.

Talentfull forsker

Lun­de beskri­ves som en kvikk og skrive­kyn­dig ung­gutt som voks­te opp i en kon­ser­va­tiv fami­lie i Ber­gen. Søn­nen til arki­tek­ten Sigurd Lun­de og sang­pe­da­go­gen Inga Lun­de opp­nåd­de som 17-åring de bes­te karak­te­re­ne noen­sin­ne ved Ber­gen kate­dral­sko­le. Da han etter arti­um arbei­det som lære­gutt og indu­stri­ar­bei­der ved Lak­se­våg Maskin- og Jern­skips­byg­ge­ri, skal han ha opp­levd et kul­tur­sjokk i møte med de revo­lu­sjo­næ­re poli­tis­ke mil­jø­ene som pre­get sam­ti­den. Iføl­ge Arnt­sen og Hare­stad kom fryk­ten for kom­mu­nis­men og den enor­me begeist­rin­gen man­ge næret for bol­sje­vik­re­vo­lu­sjo­nen i Russ­land til å for­me Lun­des poli­tis­ke stå­sted og etter hvert vir­ke.

I 1920 reis­te Lun­de til Zürich for å stu­de­re ved Tech­nische Hoch­schule. Han tok dok­tor­grad i kje­mi ved Albert-Lud­wigs Uni­ver­sität i Frei­burg kun 24 år gam­mel, og ble etter hvert uni­ver­si­tets­sti­pen­diat ved Mine­ra­lo­gisk insti­tutt ved Uni­ver­si­te­tet i Oslo. I den­ne peri­oden arbei­det han under en av mel­lom­krigs­ti­dens mest aner­kjen­te natur­vi­te­re, pro­fes­sor Vic­tor Moritz Goldschmidt, som had­de jødisk bak­grunn. Lun­de var blant annet med­for­fat­ter på ett av bin­de­ne til Goldschmidts hoved­verk.

Gul­brand Lun­de (1901–1942)

  • NS-minis­ter, pro­pa­ganda­mi­nis­ter, fors­ker og direk­tør
  • Dis­pu­ter­te med avhand­lin­gen Stu­di­en in der Gal­lensäure­rei­he i 1925
  • Utnevnt til pro­pa­ganda­sjef for Nasjo­nal Sam­ling i 1935, norsk riks­pro­pa­ganda­sjef i 1940 og tre gan­ger utnevnt til minis­ter; april 1940, sep­tem­ber 1940 og febru­ar 1942
  • Ble reg­net som num­mer to etter Quis­ling i Nasjo­nal Sam­ling
  • Til­hør­te den krist­ne fløy i Nasjo­nal Sam­ling
  • Var aktiv i debat­ten om det nors­ke språ­ket og sto bak ett­skriv­nings­re­for­men av 1941
  • Et utvalg av Gul­brand Lun­des taler i data­ba­sen Virk­som­me ord. Opp­tak av radio­ta­ler til­gjen­ge­lig via Vox Pub­li­cas tema­side

I 1928 var Lun­de på rund­rei­se i USA og holdt en rek­ke fore­drag. Lun­de impo­ner­te ame­ri­ka­ner­ne, og ble til­budt et pro­fes­so­rat i kje­mi i Min­nea­po­lis, som han tak­ket nei til. Sam­me år søk­te han et pro­fes­so­rat ved Mine­ra­lo­gisk insti­tutt, en stil­ling han sann­syn­lig vil­le fått had­de han ikke truk­ket søk­na­den da han ble til­budt direk­tør­stil­ling ved Her­me­tikk­la­bo­ra­to­ri­et i Stav­an­ger. Lun­des forsk­ning end­te med 145 pro­du­ser­te arbei­der på 15 år, og had­de han ikke valgt feil side under kri­gen, vil­le han tro­lig stått igjen som en bety­de­lig norsk kje­mi­ker. I ste­det har Gul­brand Lun­de først og fremst blitt hus­ket som «Nor­ges Goeb­bels». Alia­set fikk han både på bak­grunn av sin reto­ris­ke bega­vel­se og en viss utse­ende­mes­sig lik­het med den tys­ke pro­pa­ganda­mi­nis­te­ren.

Forfengelig gründer

Det er usik­kert hvor­for Lun­de valg­te å skif­te bei­te, da den nye job­ben som direk­tør ved det nyopp­ret­te­de Her­me­tikk­in­du­stri­ens labo­ra­to­ri­um i Stav­an­ger sta­tus­mes­sig ikke var i tråd med de aka­de­mis­ke ambi­sjo­ne­ne han tid­li­ge­re had­de utvist. Iføl­ge Arnt­sen og Hare­stad kan Lun­des for­fen­ge­lig­het og øns­ke om å leve stands­mes­sig være en for­kla­ring. Løn­nen ved labo­ra­to­ri­et i Stav­an­ger var 50 pro­sent høy­ere enn hva han vil­le tjent som pro­fes­sor i Oslo. Lun­des aka­de­mis­ke ambi­sjo­ner kom raskt til uttrykk ved Her­me­tikk­la­bo­ra­to­ri­et da han for­søk­te å opp­ret­te en for­mell til­knyt­ning til Uni­ver­si­te­tet i Oslo. For­sø­ket ble stop­pet av Her­me­tikk­la­bo­ra­to­ri­ets sty­re, som men­te at forsk­nin­gen først og fremst skul­le være øko­no­misk fun­dert.

1930-tal­lets Stav­an­ger var pre­get av klasse­kamp og ster­ke poli­tis­ke spen­nin­ger mel­lom kom­mu­nis­me og fascis­me. His­to­ri­ke­re har ikke påvist noen poli­tisk inter­es­se hos Lun­de før han som­mer­en 1933 ble knyt­tet til folk i Stav­an­ger Fedre­lands­lag som arbei­det med å dan­ne et lokalt NS-lag. Men som­mer­en 1929 var han og kona Marie på rei­se i Tysk­land og de skal beg­ge ha blitt til­truk­ket av nazis­men og den vold­som­me akti­vi­te­ten fra Hit­lers par­ti, Det nasjo­nal­so­sia­lis­tis­ke tys­ke arbei­der­par­ti (NSDAP). Arnt­sen og Hare­stad hev­der at nasjo­nal­so­sia­lis­te­ne appel­ler­te til hand­lings­men­nes­ket Lun­de, til tross for at de var kon­tro­ver­si­el­le. 1929 var et vende­punkt i euro­pe­isk poli­tikk. Krak­ket på New York-bør­sen og den påføl­gen­de øko­no­mis­ke depre­sjo­nen før­te til kri­se i euro­pe­isk øko­no­mi. Det­te før­te til poli­tis­ke krise­til­stan­der, som igjen gav gro­bunn for eks­tre­mis­me på den poli­tis­ke høy­re- og venstre­si­den. Da Lun­de kom hjem til Stav­an­ger i 1930, fant det sted en vold­som mobi­li­se­ring av beg­ge sider foran stor­tings­val­get. Frem til 1935 var Stav­an­ger Ap det rødes­te parti­la­get i lan­det, og som direk­tør fikk Lun­de også gjen­nom fle­re kon­flik­ter med byens arbei­de­re erfa­re radi­ka­lis­men i Stav­an­gers arbei­der­be­ve­gel­se, noe som kan ha tent en ytter­li­ge­re gnist i hans enga­sje­ment for nazis­men.

Vide­re kan hans rela­sjon til de sene­re NS-fol­ke­ne Johan Bern­hard Hjort og Val­de­mar Sche­el Han­steen, være en for­kla­ring på Lun­des inn­tog i NS. Hjort men­te at sam­fun­net må sty­res av fag­per­soner, og det­te var et syns­punkt Lun­de så på med stor inter­es­se.

Som stats­råd og riks­pro­pa­ganda­sjef inn­førte Lun­de sen­sur og stil­te stren­ge krav til inn­hol­det i kul­tur­ut­tryk­kene

Iføl­ge Arnt­sen og Hare­stad mis­tet Lun­de i den­ne peri­oden noe av glø­den i arbei­det på Her­me­tikk­la­bo­ra­to­ri­et, og grün­de­ren i ham så en mulig­het i det å del­ta i etab­le­rin­gen av noe nytt. Alle­re­de etter tre måne­ders med­lem­skap i NS-laget i Stav­an­ger mar­ker­te Lun­de seg som en leder­skik­kel­se, og ble beløn­net med en tredje­plass på NS’ lis­te for Roga­land og Vest-Agder til Stor­tings­val­get i 1933. Lun­de til­skri­ves også den valg­sen­sa­sjon som fant sted da Nasjo­nal Sam­ling fikk 12,1 pro­sent av stem­me­ne ved lokal­val­get i Stav­an­ger i 1934 – par­ti­ets bes­te valg i noen stør­re by.

Redaktør, avisutgiver og bystyremedlem

Gul­brand Lun­de var svært aktiv i parti­ar­bei­det, noe som illust­re­res av hans enga­sje­ment i diver­se NS-orga­ner. Lun­de var sen­tral da NS i Stav­an­ger ga ut dags­avi­sen Vest­lan­dets Avis i 1934. Han gikk inn med kapi­tal og skrev, med god hjelp fra kona Marie, det mes­te av det poli­tis­ke stof­fet. Hun bisto som hans sek­re­tær. Selv om Val­de­mar Han­steen offi­si­elt var redak­tør for avi­sen, var det i rea­li­te­ten Lun­de som var den egent­li­ge poli­tis­ke redak­tø­ren. Da han ble pro­pa­ganda­sjef gikk han også i gang med å lage og utgi NS-med­de­lel­ser i 1935. Det­te var et internt mel­dings­blad sær­lig bereg­net på til­lits­valg­te. Her ana­ly­ser­te og kom­men­ter­te han de and­re par­ti­enes parti­pro­gram­mer samt tok for seg orga­ni­sa­sjons­sa­ker og ret­nings­lin­jer for pro­pa­gan­da. I en peri­ode – etter at Vest­lan­dets Avis gikk inn – drev Lun­de uke­avi­sen Nor­ges Vei fra sin pri­va­te bolig i Wel­ha­vens gate 3 i Stav­an­ger.

Gulbrand Lunde ble utnevnt til propagandasjef for Nasjonal Samling i 1935, norsk rikspropagandasjef i 1940.

Gul­brand Lun­de ble utnevnt til pro­pa­ganda­sjef for Nasjo­nal Sam­ling i 1935, norsk riks­pro­pa­ganda­sjef i 1940 (foto: Virk­som­me ord/Norgeslexi).

Sam­ti­dig var Lun­de den abso­lutt mest akti­ve bystyre­po­li­ti­ke­ren i NS-grup­pen i Stav­an­ger bysty­re. Da han kom inn høs­ten 1934, fikk han det nest høy­es­te stem­me­tal­let i NS-grup­pen. Kun den tid­li­ge­re Høy­re-repre­sen­tan­ten Hal­vor Næs fikk fle­re.

Lun­de kjør­te kon­se­kvent frem par­ti­ets prin­si­pi­el­le syns­punk­ter, som da NS-grup­pen ble tvun­get til å vel­ge side mel­lom Arbei­der­par­ti­et og de bor­ger­li­ge i en såkalt «ugild­hets­sak». En repre­sen­tant for Kom­mu­nist­par­ti­et ble erklært «ugild», eller inha­bil, etter en omstridt lov ved­tatt i 1932 etter å ha mot­tatt fat­tig­un­der­støt­tel­se, og var der­for ikke valg­bar og ble kas­tet ut av salen av poli­ti­et. Arbei­der­par­ti­et øns­ket å ved­ta en utta­lel­se mot loven, mens de bor­ger­li­ge, inklu­dert NS, vil­le ha saken utsatt. Lun­de valg­te å støt­te Arbei­der­par­ti­et etter at et eget NS-for­slag falt, til tross for at ord­ly­den i Aps for­slag sa at demo­kra­tis­ke prin­sip­per måt­te gjel­de. Lun­des moti­va­sjon var ikke hen­sy­net til folke­sty­ret, men der­imot et sosial­po­li­tisk hen­syn som han begrun­net i at loven var et hån mot de som ufor­skyldt var blitt arbeids­løse på grunn av den øko­no­mis­ke kri­se som det libe­ral­ka­pi­ta­lis­tis­ke sys­tem had­de skapt. Der­med fikk de marx­is­tis­ke venstre­par­ti­ene – hans hoved­fien­de – støt­te for­di at Lun­de vil­le mar­ke­re et prin­si­pi­elt syn.

Lun­des nasjo­na­lisme er blitt beskre­vet som used­van­lig eks­trem

Under nor­ma­le omsten­dig­he­ter benyt­tet han imid­ler­tid enhver anled­ning til å mar­ke­re avstand til marx­is­men. Han kun­ne til og med være tru­en­de. Som da det i 1936 skul­le stem­mes over hvor­vidt Arbei­der­nes turn- og idretts­lag skul­le få øko­no­misk støt­te. Lun­de krev­de navne­opp­rop og uttal­te at de som stem­te for vil­le for bli hus­ket av de som kom til å sty­re lan­det i frem­ti­den.

NS-minister og rikspropagandasjef

Gul­brand Lun­de vis­te seg å bli en vik­tig mann for par­ti­et. Han ble utnevnt til pro­pa­ganda­sjef av Quis­ling på nasjo­nalt nivå i 1935, norsk riks­pro­pa­ganda­sjef i 1940 og tre gan­ger utnevnt til minis­ter, i april 1940, sep­tem­ber 1940 og febru­ar 1942. Lun­de har blitt beteg­net som par­ti­ets sjefs­ide­o­log og var en tone­an­gi­ven­de aktør under NS’ nyord­ning av det nors­ke sam­fun­net.

Som stats­råd og riks­pro­pa­ganda­sjef inn­før­te Lun­de sen­sur og stil­te stren­ge krav til inn­hol­det i kul­tur­ut­tryk­ke­ne. Kul­tur­in­sti­tu­sjo­ne­ne ble raskt tatt i bruk i pro­pa­ganda­øye­med, og Lun­de benyt­tet sær­lig fil­men som pro­pa­ganda­mid­del. Han var selv en for­holds­vis dyk­tig smal­fil­mer. Vide­re for­fek­tet han et syn om at kul­tu­ren del­vis var øde­lagt av marx­ist-bol­sje­vi­kis­ke kul­tur­po­li­ti­ke­re. Agi­ta­sjon mot marx­is­men og libe­ral­ka­pi­ta­lis­men kjenne­teg­ner for øvrig hele hans peri­ode som poli­ti­ker og riks­pro­pa­ganda­sjef. Det­te var et gjen­nom­gå­en­de tema i Lun­des man­ge poli­tis­ke teks­ter og fore­drag, som sam­let utgjør fle­re bind.

His­to­ri­ker Øystein Søren­sen beteg­ner Lun­de som den frems­te nasjo­na­lis­tis­ke ideo­lo­gen i NS. Lun­de til­hør­te den nasjo­na­le fløy­en i par­ti­et som arbei­det for et selv­sten­dig Nor­ge etter freds­av­ta­le med tys­ker­ne, i mot­set­ning til et tysk over­herre­døm­me som den pan­ger­ma­nis­tis­ke fløy­en øns­ket. Lun­des nasjo­na­lis­me er vide­re blitt beskre­vet som used­van­lig eks­trem, både med hen­syn til virke­mid­ler og mål­set­nin­ger. Vide­re er den aggres­siv og radi­ka­li­sert med et revo­lu­sjo­nært og sam­funns­om­vel­ten­de inn­hold. Det­te gir seg utslag i et eks­pan­sjo­nis­tisk preg, xeno­fo­be inn­slag i hans hold­nin­ger til det «frem­me­de», en roman­tisk fore­stil­ling om høy­mid­del­al­de­ren og viking­ti­den som en norsk gull­al­der, og en idea­li­se­ring av den «rene» nors­ke bygde­kul­tu­ren.

Gulbrand Lunde betegnes som den fremste nasjonalistiske ideologen i NS.

Gul­brand Lun­de beteg­nes som den frems­te nasjo­na­lis­tis­ke ideo­lo­gen i NS (foto: Virk­som­me ord/Norgeslexi).

Nett­opp Lun­des eks­tre­me nasjo­na­lis­me og hans bren­nen­de øns­ke om en til­bake­fø­ring av selv­sten­dig­het fra tys­ker­ne kan ha bidratt til hans plut­se­li­ge død. Det­te, sam­men med at han i 1942 angi­ve­lig hjalp den jødis­ke musi­ke­ren Ernst Gla­ser med å flyk­te til Sve­ri­ge, skal ha fått tys­ker­ne til å tvi­le på hans loja­li­tet. Der­som det fak­tisk var slik at Lun­de plan­la å flyk­te til Eng­land, kan sli­ke anti­tys­ke hold­nin­ger være en for­kla­ring på hvor­for.

Til tross for at Lun­de var svært ambi­siøs og opp­nåd­de per­son­lig suk­sess som både fors­ker, direk­tør og poli­ti­ker i ung alder, er hans etter­mæle først og fremst pre­get av det kata­stro­fa­le val­get om å tre inn i NS-laget i Stav­an­ger og sene­re som NS-minis­ter og riks­pro­pa­ganda­sjef. Om Lun­de had­de valgt anner­le­des, kun­ne han kan­skje stått igjen som en av Nor­ges frems­te kje­mi­ke­re. Lun­des poli­tis­ke vei­valg er like­vel inter­es­sant og aktu­elt, ikke minst for­di det tanke­gods han repre­sen­ter­te er på frem­marsj i et Euro­pa pre­get av både flykt­ning­kri­se og øko­no­misk usik­ker­het.

Litteratur

Arnt­sen, Jan Mag­ne og Thor Geir Hare­stad (2012): Tri­umf og tra­ge­die. His­to­ri­en om NS-minis­ter Gul­brand Lun­de. Com­men­tum For­lag, Sand­nes.

Fløg­stad, Kjar­tan (2009): Gren­se Jakobs­elv. Gyl­den­dal, Oslo.

Søren­sen, Øystein (1989): Hit­ler eller Quis­ling. Ideo­lo­gis­ke bryt­nin­ger i Nasjo­nal Sam­ling 1940 – 1945. J.W. Cap­pe­lens For­lag, Oslo.

TEMA

N

asjonal
Samlin
g

1 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen