«Send den videre»: Illegale aviser i det okkuperte Norge

De satte seg selv i den ytterste livsfare: Opp mot 15000 mennesker engasjerte seg i en av de mest sentrale motstandsaktivitetene under den tyske okkupasjonen – den illegale pressen. Nær 100 ble henrettet, tusenvis arrestert, mange sendt i konsentrasjonsleir.

I den ille­ga­le Stav­an­ger­avi­sen Fri­het, var det i nr. 43 i 1942 en beskjed fra redak­sjo­nen til leserne:

«Fri­het tar med det­te num­mer en 3 – tre – ukers ferie for å gi redak­sjo­nen, eks­pe­di­sjo­nen og tryk­keri­per­so­na­le anled­ning til å sam­le kref­ter til høs­tens og vin­te­rens arbeid. Det nes­te num­mer, nr. 44, blir alt­så datert den 12. august 1942. Vi håper at leser­ne unner oss den­ne ferien. Vi vil imid­ler­tid under­stre­ke vår gam­le appell til leser­ne om å hol­de hodet kaldt og hjer­tet varmt. Det kan bli mer nød­ven­dig enn noen gang i tiden som kom­mer. La ikke mid­ler­ti­dig mot­gang og forbi­gå­en­de skuf­fel­ser slø­ve mot­stands­vil­jen og evnen til å møte livet som det er med et smil om mun­nen og et opp­reist hode. Husk all­tid Vi skal vin­ne den­ne kri­gen!»

Da Tysk­land angrep Nor­ge 9. april 1940 ble det alle­re­de sam­me etter­mid­dag inn­ført presse­sen­sur. Oslo-pres­sen ble inn­kalt til en presse­kon­fe­ran­se hvor det ble gitt kla­re direk­ti­ver for hvor­dan avi­se­ne skul­le ope­re­re under det nye regi­met. Fra nå av skul­le det kun pub­li­se­res stoff som var for­del­ak­tig for den tys­ke okku­pa­sjons­mak­ten eller Nasjo­nal Sam­ling. Noe annet vil­le føre til «de skar­pes­te mot­for­holds­reg­ler». Vide­re skul­le pres­sen iføl­ge direk­ti­ve­ne «ska­pe opi­nion og lede befolk­nin­gen». I det­te lå det iføl­ge his­to­ri­ker Hans Luihn at pres­sen had­de som opp­drag å nazi­fi­se­re det nors­ke folk for å ska­pe et Nor­ge som sto på okku­pa­sjons­mak­tens side.

Den frie offent­lig­he­ten ble med and­re ord stru­pet av tys­ker­ne, og det­te før­te til at man­ge aviser la ned for å unn­gå nazi­fi­se­rin­gen, men man­ge fikk også for­bud mot å fort­set­te. Det­te skap­te behov for en ny type aviser: De ille­ga­le avi­se­ne som ble pro­du­sert og dis­tri­bu­ert uten­for okku­pa­sjons­mak­tens kontroll.

Pakking av illegale aviser i en kjellerleilighet i Oslo. (foto: Norges Hjemmefrontmuseum)

Pak­king av ille­ga­le aviser i en kjel­ler­lei­lig­het i Oslo. (foto: Nor­ges Hjemmefrontmuseum)

I den førs­te tiden av okku­pa­sjo­nen var infor­ma­sjons­be­ho­vet blant den nors­ke befolk­nin­gen stort, og det­te ble hoved­sa­ke­lig dek­ket gjen­nom de nors­ke radio­sen­din­ge­ne fra BBC i Lon­don. Det­te var imid­ler­tid ikke nok, og de førs­te ille­ga­le avi­se­ne så dagens lys høs­ten 1940. De dek­ket alt­så et avis­be­hov, men det hand­let vel så mye om å set­te seg til mot­ver­ge, å gjø­re noe.

Alle­re­de i løpet av vår­en og som­mer­en 1940 så man det som kan sies å være for­lø­pe­ren til de ille­ga­le avi­se­ne: ille­gal spred­ning av infor­ma­sjon og skrif­ter så som «Kon­gens nei», direk­ti­ve­ne okku­pa­sjons­mak­ten påla pres­sen, diver­se doku­men­ter fra tysk side som ikke var bereg­net på offent­lig­gjø­rel­se og patrio­tis­ke dikt. Vide­re ble det avskre­vet og sir­ku­lert skild­rin­ger av tys­ker­ne og NS’ over­grep, lis­ter over NS-med­lem­mer og jen­ter som had­de omgang med tys­ke soldater.

Det var først høs­ten 1941 – da okku­pa­sjons­mak­ten beslag­la radio­ap­pa­ra­te­ne – at antal­let ille­ga­le aviser vir­ke­lig blomst­ret opp. Noen av de som ble de sto­re, sen­tra­le ille­ga­le aviser, som Lon­don-Nytt, Lon­don-radio og Radio-nytt, ble star­tet i den­ne peri­oden. Dis­se avi­se­ne var ste­no­gra­fis­ke avskrif­ter av BBCs nors­ke radio­sen­din­ger. Det­te var mulig da man­ge nord­menn unn­lot å leve­re inn radio­ap­pa­ra­te­ne sine.

Ille­ga­le aviser i Nor­ge under krigen:

  • Det ble gitt ut over 400 ille­ga­le aviser i Nor­ge under krigen
  • Den ille­ga­le pres­sen var sen­tral i den ideo­lo­gis­ke motstandskampen
  • De ille­ga­le avi­se­ne ope­rer­te uten­for okku­pa­sjons­mak­tens kon­troll og sensur
  • Ille­gal avis­virk­som­het anslås å ha enga­sjert opp mot 15 000 per­soner totalt
  • Totalt ble rundt 4000 per­soner arres­tert for befat­ning med den ille­ga­le pres­sen. I under­kant av 100 men­nes­ker ble henrettet
  • Digi­ta­li­ser­te ille­ga­le aviser — Uni­ver­si­tets­bi­blio­te­ket i Bergen.

Tortur og henrettelser

Omfan­get av ille­gal avis­virk­som­het er ukjent, men iføl­ge Stats­ar­ki­vet i Ber­gen ble det utgitt mer enn 400 ille­ga­le aviser i Nor­ge under kri­gen. Da det var svært far­lig å involve­re seg i arbei­det med ille­ga­le aviser, ble de fles­te utgitt for kor­te­re peri­oder. I 1940–41 risi­ker­te man fem års feng­sel, men i 1942 sat­te en for­ord­ning fra Reichs­kom­mis­sar Terbo­ven døds­straff som straffe­ram­me for del­ak­tig­het i ille­gal avis­virk­som­het. Totalt ble rundt 4000 per­soner arres­tert for befat­ning med slik virk­som­het. I under­kant av 100 men­nes­ker ble henrettet.

Iføl­ge Luihn ble et bety­de­lig antall av de arres­ter­te sendt til tys­ke fengs­ler og kon­sen­tra­sjons­lei­rer. Det fin­nes ikke tall på hvor man­ge av dis­se som mis­tet livet i fan­gen­skap, men vi vet at man­ge døde i etter­kant av kri­gen på grunn av man­ge år med bru­tal og umen­nes­ke­lig behand­ling i de tys­ke fange­lei­re­ne. Også i det okku­per­te Nor­ge ble tor­tur benyt­tet sys­te­ma­tisk for å rul­le opp den ille­ga­le pres­sen. Tys­ker­nes tor­tur­me­to­der var både psy­kis­ke og fysis­ke, og had­de til hen­sikt å utmat­te offe­ret på en rek­ke for­skjel­li­ge bru­ta­le måter.

De som var involvert i den­ne form for mot­stands­ar­beid på ulikt nivå tok alt­så sto­re sjan­ser. Der­for var det også slik at avi­se­ne ofte end­ret navn for å hind­re Gesta­po i arbei­det med å rul­le opp de som var involvert i pro­duk­sjon og dis­tri­bu­sjon. Av sam­me årsak vand­ret avi­se­ne fra leser til leser under mot­to­et «send den videre».

Opplag og lesere

Det har ald­ri blitt for­søkt bereg­net hvor man­ge lese­re de ille­ga­le avi­se­ne nåd­de, men iføl­ge Otto­sen vet vi at de nåd­de langt ut over de men­nes­ke­ne som til­hør­te mot­stands­be­ve­gel­sen. Opp­la­ge­ne kun­ne være fra noen få hund­re til fle­re tusen. For eksem­pel had­de den størs­te og mest betyd­nings­ful­le ille­ga­le avi­sen, Lon­don-Nytt, et total­opp­lag på nes­ten 1,5 mil­lio­ner. Det­te var for­delt på 540 utgi­vel­ser, noe som til­si­er et snitt­opp­lag på 3000.

De fles­te ille­ga­le avi­se­ne for­mid­let nyhe­ter som var fan­get opp av and­re nyhets­kil­der og kan iføl­ge Otto­sen ikke for­stås hoved­sa­ke­lig som selv­sten­di­ge jour­na­lis­tis­ke pro­duk­ter. Like fullt var de av stor betyd­ning for den nors­ke mot­stands­kam­pen og spil­te en vik­tig rol­le som infor­ma­sjons­ka­nal i den nors­ke offent­lig­he­ten under okkupasjonen.

I julenummeret til den Porsgrunns-baserte illegale avisen "Alt for Norge" i desember 1942 takkes Toralv Øksnevad, også kjent som "Stemmen fra London". Under krigen var Øksnevad ankermann i BBCs norske radiosendinger fra London, og kom til å bli en kjent og kjær stemme som bidro til å styrke den norske motstandsviljen. Bildet illustrerer også hvordan mange av de illegale avisene som er bevart bærer preg av å ha blitt sendt gjennom mange hender. (Kilde: UB Bergen - spesialsamlingene).

I jule­num­me­ret til den Pors­grunns-baser­te ille­ga­le avi­sen «Alt for Nor­ge» i desem­ber 1942 tak­kes Toralv Øks­ne­vad, også kjent som «Stem­men fra Lon­don». Under kri­gen var Øks­ne­vad anker­mann i BBCs nors­ke radio­sen­din­ger fra Lon­don, og kom til å bli en kjent og kjær stem­me som bidro til å styr­ke den nors­ke mot­stands­vil­jen. Bil­det illust­re­rer også hvor­dan man­ge av de ille­ga­le avi­se­ne som er bevart bærer preg av å ha blitt sendt gjen­nom man­ge hen­der. (Kil­de: UB Ber­gen — spesialsamlingene).

Den svens­ke TT-kor­re­spon­den­ten i Oslo, Benkt Jerneck, men­te at den ille­ga­le pres­sen – tross sine begrens­nin­ger – var den enes­te aksep­tab­le pres­sen for nord­menn for­di den var fri og sti­mu­le­ren­de, sam­ti­dig som den etter­stre­bet sak­lig­het og påli­te­lig­het. Iføl­ge Jerneck fyl­te den ille­ga­le pres­sen sam­let sett den funk­sjo­nen en ikke-sen­su­rert pres­se vil­le fylt som informasjonskanal.

Produksjon og distribusjon

Rent tek­nisk var de ille­ga­le avi­se­ne pri­mi­ti­ve i utfø­rel­se. De var hoved­sa­ke­lig sten­si­ler­te, maskin­skrev­ne med gjen­nom­slag, hånd­skrev­ne og noen få var tryk­te. Det var i den­ne peri­oden moder­ne dup­li­ka­to­rer på mar­ke­det, men da dis­se var sjel­den vare ble de ille­ga­le avi­se­ne stort sett pro­du­sert ved bruk av gam­le tryk­keri­ma­ski­ner. I okku­pa­sjons­ti­den var en god dup­li­ka­tor gull verdt for mot­stands­ar­bei­det og det var ikke uvan­lig at dis­se ble stjå­let. For eksem­pel stjal utgi­ver­ne av den ille­ga­le avi­sen Nor­ge – som begyn­te å utkom­me i febru­ar 1941 — en dup­li­ka­tor på Ullern sko­le i Oslo. Papir, sver­te og sten­si­ler ble der­imot «lånt» av Aker kom­mu­ne, mens sten­si­le­rin­gen fore­gikk på en hyt­te i Vest­mar­ka i Bærum.

Nor­ge fikk imid­ler­tid – som man­ge and­re ille­ga­le aviser i lan­det – en kort his­to­rie. Stats­po­li­ti­et klar­te å rul­le opp avi­sen i okto­ber 1941, og 40 per­soner som var involvert i virk­som­he­ten ble arres­tert. Det var med and­re ord svært far­lig å huse dup­li­ka­to­rer og tryk­keri­ut­styr. Tryk­ke­ri­ene måt­te der­for ofte flyt­te fra sted til sted. De ille­ga­le avi­se­ne som er bevart er der­for pre­get av trykk­mes­sig dår­lig kva­li­tet og at de ble pro­du­sert og utgitt under vans­ke­li­ge for­hold. Vide­re har det fak­tum at de har gått igjen­nom man­ge hen­der og ofte ble gjemt i for eksem­pel syl­te­tøy­glass og vegg­pa­ne­ler, satt sitt preg på de avi­se­ne som er bevart. På grunn av den sto­re faren for­bun­det med å lese og dis­tri­bu­ere avi­se­ne, er dess­ver­re mye av mate­ria­let gått tapt.

"På side tre i første nummer av "Folkeviljen" i 1941 ser man et eksempel på en parole som oppfordrer leserne til forsiktighet ved spredning av avisen. Parolen inneholder også demonisering av Nasjonal Samling og kollaboratører, hvilket var et typisk element i de illegale avisene". (Kilde: UB Bergen - spesialsamlingene). Klikk for større versjon.

På side tre i førs­te num­mer av «Folke­vil­jen» i 1941 ser man et eksem­pel på en paro­le som opp­ford­rer leser­ne til for­sik­tig­het ved spred­ning av avi­sen. Paro­len inne­hol­der også demo­ni­se­ring av Nasjo­nal Sam­ling og kol­la­bo­ra­tø­rer, hvil­ket var et typisk ele­ment i de ille­ga­le avi­se­ne. (Kil­de: UB Ber­gen — spe­sial­sam­lin­ge­ne). Klikk for stør­re versjon.

De fles­te av de sten­si­ler­te avi­se­ne ble utgitt med navn og dato. Men det var ikke uvan­lig at utgi­ver­ne av for­sik­tig­hets­grun­ner end­ret navn på avi­se­ne. I noen til­fel­ler ble hvert num­mer utgitt under uli­ke navn, mens i and­re til­fel­ler ble aviser i enkel­te peri­oder utgitt uten navn. Den ille­ga­le avi­sen Fri­het end­ret iføl­ge Luihn av for­sik­tig­hets­grun­ner navn til Folke­vil­jen i 1941 etter å ha for­nær­met tys­ker­ne på det gro­ves­te: Under en teg­ning av den tys­ke pro­pa­ganda­mi­nis­te­ren, Joseph Goeb­bels, bemer­ket avi­sen lik­he­ten mel­lom ham og den nors­ke pro­pa­ganda­sje­fen, Gul­brand Lun­de. De hev­det at den enes­te for­skjel­len var at Lun­de mang­let klump­fot, — «Men det kan vi jo skaff’n» — lar avi­sen en «pub­li­kum­mer» i teg­nin­gen utta­le. Det­te før­te til at tys­ker­ne la mye res­sur­ser i å for­sø­ke å opp­spo­re avisen.

To tre­de­ler av de ille­ga­le avi­se­ne utkom i Oslo. Også de størs­te avi­se­ne utkom i hoved­sta­den. Det var kun få aviser i lan­det for øvrig som når opp mot Oslo-avi­se­ne med hen­syn til omfang og opp­lag. Det­te skyl­des boset­tings­struk­tur og at de mind­re bygde­sam­fun­ne­ne var mer gjen­nom­sik­ti­ge. Det var like fullt en bety­de­lig nyhets­spred­ning i de fles­te byg­de­ne, men det­te fore­gikk som hoved­re­gel munt­lig. De ille­ga­le avi­se­ne fra byene ble også i stor grad spredt utover lan­det. Sær­lig mens man fort­satt kun­ne sen­de avi­se­ne noen­lun­de trygt i pos­ten var en del bygde­sam­funn godt for­synt. Fle­re ille­ga­le aviser had­de også dis­tri­bu­tø­rer på lands­byg­den. Men det var like­vel få bygde­sam­funn som både regel­mes­sig og over leng­re tid had­de en orga­ni­sert dis­tri­bu­sjon av tryk­te eller sten­si­ler­te ille­ga­le aviser. Da post­sen­su­ren ble skjer­pet i 1942 måt­te imid­ler­tid man­ge aviser stop­pe dis­tri­bu­sjo­nen til landsbygden.

Stofftilfang

Det var ikke vans­ke­lig å fin­ne stoff i det okku­per­te Nor­ge. Hen­del­ser som arresta­sjo­ner, ter­ror, hen­ret­tel­ser, vare­man­gel, mørk­leg­ging og psy­kisk press etter tys­ke mili­tæ­re sei­re gjor­de at de ille­ga­le avi­se­ne had­de rike­lig med stoff å med­de­le. Men også vår nasjo­na­le for­tid, samt poli­tis­ke og kul­tu­rel­le begi­ven­he­ter som var av betyd­ning for den nors­ke nasjo­nal­fø­lel­se, ble også brukt som kil­der for å styr­ke den nasjo­na­le selv­be­visst­het og moral. Avi­se­ne brak­te med and­re ord hoved­sa­ke­lig innen­riks­stoff. Det­te skyld­tes del­vis at sto­re deler av det nors­ke fol­ket hør­te på de nors­ke nyhe­te­ne fra Lon­don, og del­vis at krigs­ny­he­te­ne i star­ten av kri­gen var så depri­me­ren­de at det ikke var noen grunn til å slå dem stort opp. Men det fan­tes også ille­ga­le aviser som tryk­ket krigs­ny­he­ter i form av over­sikts­ar­tik­ler og kro­nik­ker. Luihn hev­der at det var ofte dis­se avi­se­ne som lig­net mest på tra­di­sjo­nel­le aviser.

I full sving med produksjon av illegale aviser. (Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek)

I full sving med pro­duk­sjon av ille­ga­le aviser. (Foto: Arbei­der­be­ve­gel­sens arkiv og bibliotek)

Svens­ke aviser var også en vik­tig kil­de til stoff i de ille­ga­le avis­re­dak­sjo­ne­ne. Presse­kon­to­ret i den nors­ke lega­sjo­nen i Stock­holm send­te jevn­lig pak­ker — via kure­rer – med utklipp fra svens­ke aviser. I dis­se avis­pak­ke­ne fikk de ille­ga­le avi­se­ne stoff og nyhe­ter fra blant annet Göte­borgs han­dels- och sjö­farts­tid­ning, Eskil­stu­na-kuri­ren, Vest­m­a­naläns tid­ning og Trots alt.

Vide­re var kunn­gjø­ring av paro­ler en sen­tral del av den ille­ga­le avis­virk­som­het. Dis­se var ofte impul­si­ve og abso­lut­te. I okku­pa­sjo­nens førs­te tid ble paro­le­ne hoved­sa­ke­lig skapt av den ille­ga­le pres­sen. Men etter hvert som den orga­ni­ser­te hjem­me­fronts­le­del­sen fikk presse­kon­tak­ter, ble de ille­ga­le avi­se­ne for­mid­le­re av hold­nings­pa­ro­ler. Paro­le­ne had­de en vik­tig funk­sjon i form av å gi leser­ne noen direk­ti­ver og vei­led­nin­ger, da de utsat­te seg for stor fare ved å lese dem. Otto­sen beskri­ver paro­le­ne som av ofte gene­rell art – om at man skul­le stå sam­men, ikke slad­re om ting man hør­te, vise fast­het og kun gi avi­sen vide­re til påli­te­li­ge personer.

Humor ble i stor grad brukt som våpen mot okku­pa­sjons­mak­ten av den ille­ga­le pressen

Humor ble i stor grad brukt som våpen mot okku­pa­sjons­mak­ten av den ille­ga­le pres­sen. Avi­se­ne pub­li­ser­te både teks­ter, kari­ka­tu­rer og tegne­se­ri­er som lat­ter­lig­gjor­de og demo­ni­ser­te tys­ker­ne, NS-med­lem­mer og kol­la­bo­ra­tø­rer. For eksem­pel skri­ver Hvep­sen nr. 3, 1942: «Vet de at når en NS mann taler i radio put­ter herr Mæh­le inn en applaus­pla­te på pas­sen­de ste­der: sann­syn­lig­vis er det­te den enes­te applaus tale­ren får». Vil vil vin­ne skri­ver 09.01.1941: «Det for­tel­les at konst. Hage­lin skal være anmeldt av herr Otte i Reich­kom­mi­sa­ria­tet for under­slag. Det er visst med mar­ga­rin herr Hage­lin har smurt for fett på». På den­ne måten lat­ter­lig­gjor­de den ille­ga­le pres­sen tys­ker­ne og NS for å styr­ke den nors­ke moral og motstandsvilje.

Fremad marsj! Rex Rotary - avisens navn - var fabrikknavnet på duplikatoren som avisen ble trykket på. Rex Rotary ble utgitt av London-Nytt. (Kilde: UB Bergen - spesialsamlingene/Hans Luihn 1995)

Frem­ad marsj! Rex Rota­ry — avi­sens navn — var fab­rikk­nav­net på dup­li­ka­to­ren som avi­sen ble tryk­ket på. Rex Rota­ry ble utgitt av Lon­don-Nytt. (Kil­de: UB Ber­gen — spesialsamlingene/Hans Luihn 1995) Klikk for stør­re versjon.

Iføl­ge Otto­sen var de førs­te ille­ga­le avi­se­ne rene opi­nions­or­ga­ner. Dis­se ope­rer­te uten nær­het til tra­di­sjo­nel­le avi­sers kva­li­tets­krav med hen­syn til kil­der eller nor­mer for god skikk. Vide­re pub­li­ser­te de rene ryk­ter, som for eksem­pel hvem som sto i NS. Ana­ly­se­ne kun­ne være pre­get av ren ønske­tenk­ning, men man­ge var også ansvar­li­ge orga­ner. Luihn hev­der at der­som man ser bort ifra den ille­ga­le pres­sens spe­si­el­le inn­hold knyt­tet til mot­stands­kam­pen, som paro­ler og lis­ter over NS-med­lem­mer, så vil inn­hold og jour­na­lis­tisk kva­li­tet være svært lik den tid­li­ge­re lega­le pres­se. Bak­grun­nen for hans påstand er at det først og fremst var folk som var gode til å skri­ve som involver­te seg i ille­gal presse­virk­som­het. Vide­re var det man­ge yrkes­jour­na­lis­ter som del­tok i de ille­ga­le avi­sers redaksjoner.

Tyske reaksjoner mot den illegale pressen

Tys­ker­ne rul­let opp ille­ga­le aviser med jev­ne mel­lom­rom gjen­nom hele okku­pa­sjons­ti­den. Den­ne virk­som­he­ten var sær­lig omfat­ten­de høs­ten 1941, som­mer­en og høs­ten 1942, høs­ten 1943 og i febru­ar 1944. Iføl­ge Luihn opp­nåd­de tys­ker­ne bety­de­li­ge resul­ta­ter i sin kamp mot den ille­ga­le fri pres­sen. Det var man­ge arresta­sjo­ner, øde­leg­gel­ser av avis­or­ga­ni­sa­sjo­ner, depor­ta­sjo­ner og hen­ret­tel­ser. Men okku­pa­sjons­mak­ten fikk like­vel ikke noen full­sten­dig sei­er over den ille­ga­le pres­sen. Det­te for­di den nors­ke hjem­me­fron­ten besto av man­ge små og uli­ke enhe­ter, samt at den ikke lot seg rul­le opp i stør­re avsnitt sam­ti­dig. Den ille­ga­le avis­virk­som­he­ten står der­med igjen som et sen­tralt kapit­tel i den nors­ke ide­lo­gis­ke mot­stands­kam­pen under okkupasjonstiden.

Det ble ald­ri noe nr. 44 av den ille­ga­le Stav­an­ger­avi­sen Fri­het. Hele grup­pen ble rul­let opp av tys­ker­ne i 1942 og opp mot 50 per­soner ble arres­tert. Gesta­po og norsk stats­po­li­ti møt­te opp både i hjem og på arbeids­plas­ser for å arres­te­re mot­stands­fol­ke­ne bak avi­sen. De fles­te ble sit­ten­de fengs­let til kri­gens slutt, noen ble sendt til Tysk­land og enkel­te av dem kom ald­ri hjem igjen til Stavanger.

Kilder:

Fri­het (1942): Nr. 43. Ille­gal avis.

Hvep­sen (1943): Nr. 3. Ille­gal avis. UB Ber­gen – spesialsamlingene.

Jerneck, Benkt (1943): Fol­ket utan fruk­tan. Nor­ge 1942–43. P.A. Nor­stedt & Söners for­lag, Stockholm.

Luihn, Hans (1999): Den frie hem­me­li­ge pres­sen i Nor­ge under okku­pa­sjo­nen 1940–45: en for­tel­len­de biblio­gra­fi. Nasjo­nal­bi­blio­te­ket, Oslo.

Luihn, Hans (red.) (1995): «Ille­ga­le aviser 1940–1945», i Nor­ge i krig 1940–1945. Al Biblio­tek­sen­tra­len.

Luihn, Hans (1960): De ille­ga­le avi­se­ne: den frie, hem­me­li­ge pres­sen i Nor­ge under okku­pa­sjo­nen. Uni­ver­si­tets­for­la­get, Oslo.

Luihn, Hans (1981): Det fjer­de våpen. Den hem­me­li­ge pres­se i Nor­ge 1940–1945. Uni­ver­si­tets­for­la­get, Drammen.

Otto­sen, Rune (red.) (2010): «Par­ti, pres­se og pub­li­kum 1880–1945», i Hans Fred­rik Dahl (red.): Norsk pres­ses his­to­rie. Bind 2. Uni­ver­si­tets­for­la­get, Oslo.

Stats­ar­ki­vet i Ber­gen (2016): Humor og propaganda.

Vi vil vin­ne (1941): 09/01. Ille­gal avis. UB Ber­gen – spesialsamlingene.

TEMA

M

ediehis
torie

23 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Comments are closed.

til toppen