Betydningen av historiebevissthet for å møte framtida

Bibliotek for og av unge, utlån av verktøy og utstyr, lokalsamfunnets debattarena – det som i dag kalles nyskaping, finner vi igjen i bibliotekets rike faglige repertoar, viser den fascinerende boka "Part of our lives".

Trod­de du at Biblo på Tøy­en var en biblio­tek­fag­lig inno­va­sjon? Glem det. Biblo er en inte­grert del av den biblio­tek­fag­li­ge tra­di­sjo­nen.

Noen eksemp­ler: Tid­lig på 1930-tal­let ble kjel­le­ren i et biblio­tek i New Jer­sey reno­vert og omgjort til et ten­årings­bi­blio­tek med nav­net «The Mon­key Wrench Cante­en». De unge sto selv for plan­leg­gin­gen. De mal­te, kjøp­te inn møb­ler og åpnet en coca-cola-bar. Lik­nen­de ini­tia­tiv ble tatt i fle­re folke­bi­blio­tek, for eksem­pel en fili­al i New York Pub­lic Libra­ry. Også her sto de unge for mye av plan­leg­gin­gen. «They have alre­ady selected the books for the shel­ves, popu­lar novels, detec­ti­ve sto­ries, westerns, war books, joke and quiz books as well as magazi­nes that are a novel­ty to the branch, such as moving pic­tu­re magazi­nes, radio, box­ing and band lea­ders», rap­por­ter­te The New York Times. De unge valg­te også ut gram­mo­fon­pla­ter og plan­la og orga­ni­ser­te utstil­lin­ger og arran­ge­ment.

Trod­de du at verk­tøy­bi­blio­tek og annet utlån av utra­di­sjo­nelt mate­ria­le som for eksem­pel sports­ut­styr var en fag­lig inno­va­sjon? Glem det. Også det er en del av den fag­li­ge tra­di­sjo­nen. På 1930-tal­let, under depre­sjo­nen, begyn­te for eksem­pel fle­re ame­ri­kans­ke folke­bi­blio­tek å låne ut leker. Los Ange­les Pub­lic Libra­ry had­de i førs­te halv­år 1936 en sam­ling på 7126 bruk­te leker som ble utlånt 22000 gan­ger.

Hvor­for lese gode bøker? Mobilt utlån i Bos­ton i 1926.

Trod­de du at biblio­te­ket som møte­plass og debatt­arena i lokal­sam­fun­net – det som kom inn i biblio­tek­lo­ven hos oss i 2013 – var en fag­lig nyhet? Det kan du i hvert fall glem­me. Om det er noe som er en del av folke­bi­blio­tek­fel­tets fag­li­ge tra­di­sjon, er det rol­len som møte­plass og debatt­arena. I beret­nin­gen for folke­bi­blio­te­ket i St. Louis for 1911 kan man lese at sam­men med 139 orga­ni­sa­sjo­ner, arran­ger­te man mer enn 1400 møter i løpet av 1910. Det kun­ne være sosia­lis­tis­ke for­enin­ger eller orga­ni­sa­sjo­ner som til­bød engelsk­un­der­vis­ning – språk­ka­fe­er – for inn­vand­re­re, mødre­grup­per osv.

Dis­se eksemp­le­ne er hen­tet fra Way­ne Wie­gands bok Part of Our Lives – a People’s His­tory of the Ame­ri­can Pub­lic Libra­ry, som kom ut i 2015. Wiegand er pro­fes­sor eme­ri­tus i biblio­tek- og infor­ma­sjons­vi­ten­skap ved Uni­ver­si­te­tet i Flo­ri­da og en av de frems­te biblio­tek­his­to­ri­ker­ne i USA. Wiegand har gravd fram et rik­hol­dig mate­ria­le som for­tel­ler om bru­ker­nes biblio­te­kopp­le­vel­ser fra 1800-tal­let til i dag. Her er repor­ta­sjer og leser­inn­legg fra lokal­avi­ser og den nasjo­na­le pres­sen, her er brev, bio­gra­fi­er, biblio­teks års­be­ret­nin­ger mv.

Først og fremst viser boka rik­dom­men i de fag­li­ge tra­di­sjo­ne­ne som biblio­te­kar­pro­fe­sjo­nen står i og kan øse av. Det er tra­di­sjo­ner som det er vik­tig for pro­fe­sjo­nen å kjen­ne – det er en del av den pro­fe­sjo­nel­le dan­nel­sen. Når man­ge nå argu­men­te­rer med at nye arbeids­for­mer knyt­tet til møte­plass- og debatt­arena­funk­sjo­nen kre­ver and­re typer kom­pe­tan­se enn de biblio­tek­fag­li­ge, doku­men­te­rer Wiegand hvor­dan dis­se arbeids­for­me­ne slett ikke er nye, men en inte­grert del av fag­tra­di­sjo­nen. Men fag­fel­tet mang­ler en del med hen­syn til his­to­risk bevisst­het. Det han sier om de ame­ri­kans­ke biblio­te­ka­re­nes mang­len­de his­to­rie­be­visst­het gjel­der nok i like stor grad hos oss.

«In many cases libra­ri­ans’ lack of know­led­ge about their own his­tory is evi­dent from state­ments like ‘Pub­lic libra­ries are not just ware­hou­ses of books any­mo­re’ – as if ‘ware­housing books’ has ever been their only pur­pose!»

Part of Our Lives — A People’s His­tory of the Ame­ri­can Pub­lic Libra­ry av Way­ne Wiegand ble utgitt 29. okto­ber 2015. Foto: Oxford Uni­ver­sity Press

Para­dok­salt nok kan den­ne mang­len­de bevisst­he­ten om pro­fe­sjo­nens fag­li­ge tra­di­sjo­ner gjø­re det vans­ke­li­ge­re å møte end­rin­ger og nye utford­rin­ger på en ade­kvat måte.

I lik­het med boka All­men­nin­gen om den nors­ke offent­lig­he­tens his­to­rie som jeg anmeld­te i for­ri­ge num­mer av Bok og Biblio­tek, er Wie­gands bok kro­no­lo­gisk orga­ni­sert. Han star­ter med peri­oden fra midt­en av 1700-tal­let fram til etab­le­rin­gen av det førs­te egent­li­ge folke­bi­blio­te­ket – folke­bi­blio­te­ket i Bos­ton som åpnet døre­ne i 1854. I den­ne førs­te peri­oden voks­te det fram en rek­ke såkal­te sosia­le biblio­tek. Dis­se biblio­te­ke­ne bar med seg mye av kimen til det som skul­le sær­mer­ke folke­bi­blio­te­ke­ne – ikke minst kom­bi­na­sjo­nen av bok­ut­lån med møter og fore­drag. Et av de vik­tigs­te av dis­se biblio­te­ke­ne, Bos­ton Athene­um, flyt­tet inn i et nybygg i 1823. Der var det, i til­legg til lese­rom med bøker, aviser og tids­skrif­ter, en fore­drags­sal med plass til 500 per­soner og et områ­de reser­vert for kunst­ut­stil­lin­ger. Lærings­rom­met, opp­le­vel­ses­rom­met og møte­rom­met alle­re­de den gan­gen.

Helt fra star­ten av var spen­nin­gen mel­lom den opp­ly­sen­de og instru­men­telt nyt­ti­ge lit­te­ra­tu­ren ver­sus under­hold­nings­lit­te­ra­tu­ren til ste­de. De sosia­le biblio­te­ke­ne vekt­la det førs­te og unn­gikk de popu­læ­re roma­ne­ne som folk flest fore­trakk og som leie­bi­blio­te­ke­ne til­bød dem.

Etter det­te kapit­te­let om for­lø­per­ne til det moder­ne folke­bi­blio­te­ket føl­ger ni kapit­ler som tar for seg uli­ke peri­oder fra etab­le­rin­gen av Bos­ton Pub­lic Libra­ry i 1854 fram til i dag.

Ett gjen­nom­gå­en­de tema er spen­nin­gen mel­lom biblio­te­ka­re­ne som vekt­la lit­te­ra­tur som kun­ne frem­me kunn­skap og nyt­te ver­sus det sto­re fler­tal­let av pub­li­kum som først og fremst var ute etter roma­ner og under­hold­nings­lit­te­ra­tur. Biblio­te­ka­re­ne gjor­de all slags krum­spring for å vri låner­ad­fer­den over mot den nyt­ti­ge sak­pro­sa­en. Skjønn­lit­te­ra­tur, sær­lig av det let­te­re sla­get, ble sett på som direk­te ska­de­lig for den men­ta­le utvik­lin­gen. Eller som for­fat­te­ren av en bok om kvinne­syk­dom­mer fra sis­te halv­del av det 19. århund­re for­mu­ler­te det: Roma­ner, roman­tis­ke for­tel­ler og skue­spill kan for­år­sa­ke upas­sen­de opp­his­sel­se hos kvin­ner, som i sin tur kan lede til for­døy­el­ses­pro­ble­mer og en rek­ke plag­som­me for­styr­rel­ser, sær­lig knyt­tet til liv­mo­ren.

Som hos oss ble det inn­ført sys­te­mer der lån av en skjønn­lit­te­rær bok for­ut­sat­te lån av én eller to fag­bø­ker. Noen biblio­tek had­de ster­ke begrens­nin­ger på hva de kjøp­te inn av skjønn­lit­te­ra­tur, eller de kun­ne set­te skjønn­lit­te­ra­tu­ren i luk­ke­de maga­sin mens bare fag­lit­te­ra­tu­ren sto åpent til­gjen­ge­lig. Wiegand refe­re­rer en dia­log gjen­gitt i avi­sa Bos­ton Tra­vel­ler omkring 1880 mel­lom en gutt som ikke fin­ner bøke­ne han leter etter og en biblio­tek­an­satt. – Vi kjø­per ikke inn slikt søp­pel gut­ten min, sier biblio­te­ka­ren. – Hva slags biblio­tek er det­te, svar­te gut­ten, og kon­klu­der­te selv: «why. It’s jus like eve­rythin else in this coun­try – run for the rich, an’ the poor wor­king­man gits no show at all».

Biblio­te­ka­re­ne gjor­de all slags krum­spring for å vri låner­ad­fer­den over mot den nyt­ti­ge sak­pro­sa­en

Men uan­sett hvor­dan biblio­te­ka­re­ne geber­det seg – den alt over­vei­en­de delen av utlå­net besto av skjønn­lit­te­ra­tur. Og Wiegand har fun­net fram til et rikt mate­ria­le som viser hvor­dan lesin­gen av skjønn­lit­te­ra­tur fra biblio­te­ket – også den let­te­re under­hold­nings­lit­te­ra­tu­ren – fak­tisk bidro til å utvik­le leser­ne og i man­ge til­fel­le var avgjø­ren­de for den ret­nin­gen liv­e­ne deres skul­le ta.

Kom­pro­mis­set mel­lom biblio­te­ka­re­nes fag­li­ge idea­ler og bru­ker­nes inter­es­ser illust­re­rer et hoved­po­eng hos Wiegand: Biblio­te­ke­ne er lokalt for­ank­re­de sivil­sam­funns­in­sti­tu­sjo­ner som bru­ker­ne kan vel­ge fritt om de vil benyt­te seg av eller ikke. Om biblio­te­ka­re­ne ensi­dig set­ter sitt igjen­nom, for­svin­ner bru­ker­ne. Der­for blir resul­ta­tet all­tid et kom­pro­miss. Det gjel­der som her for­hol­det mel­lom skjønn­lit­te­ra­tur og fag­lit­te­ra­tur, men også and­re felt som for eksem­pel ytrings­fri­het. Biblio­te­ka­re­ne har ikke ensi­dig kun­net set­te igjen­nom idea­le­ne i Libra­ry Bill of Rights rundt om i de tusen lokal­sam­funn. Det blir all­tid et kom­pro­miss og en dia­lek­tisk utvik­ling i spen­nin­gen mel­lom pro­fe­sjons­idea­ler og nor­mer i lokal­sam­fun­net.

Wiegand beskri­ver for eksem­pel en rek­ke til­fel­le der det opp­sto kon­flik­ter mel­lom biblio­te­ket og lokal­mil­jø­et i for­bin­del­se med utstil­ling av kunst­verk som noen i lokal­sam­fun­net opp­fat­tet som stø­ten­de. Eller bøker som Stein­becks Vre­dens dru­er og The­odo­re Drei­sers En ame­ri­kansk tra­ge­die. Biblio­te­ket kun­ne ikke bare set­te sitt igjen­nom, men kon­flik­te­ne skap­te en dyna­mikk som flyt­tet nor­mer.

New York Pub­lic Libra­ry, 1912.

Boka til Wiegand viser også den rol­len folke­bi­blio­te­ke­ne spil­te som inte­gre­rings­are­na­er. Her var det språk­un­der­vis­ning og pro­gram­mer som lig­ner svært mye på våre dagers språk­ka­fe­er. I 1929 had­de filia­le­ne i folke­bi­blio­te­ket i Den­ver utstil­lin­ger der loka­le immi­grant­grup­per kun­ne syn­lig­gjø­re sine respek­ti­ve kul­tu­rer. I det­te arbei­det ble det utvist en ide­rik­dom vi frem­de­les kan lære av. I Pitts­burgh og Cle­ve­land plas­ser­te man ut depot­sam­lin­ger hos sen­tralt plas­ser­te fami­li­er i arbei­der­strøk og inn­vand­rer­strøk. I 1910 had­de Cle­ve­land 62 sli­ke hjem­me­bi­blio­tek – 11 ret­tet inn mot det tys­ke immi­grant­mil­jø­et, 10 mot det ungars­ke, 5 mot det nors­ke osv. Fami­lie­ne der depo­te­ne ble utplas­sert måt­te ikke være for fat­ti­ge, slik at de skrem­te bort de bedre­stil­te i lokal­mil­jø­et, men de måt­te hel­ler ikke være så vel­stå­en­de at de fat­tigs­te føl­te seg frem­med­gjor­te. Og biblio­te­ke­ne var lav­in­ten­si­ve møte­plas­ser der mang­fol­det i sam­fun­net ble syn­lig­gjort.

Biblio­te­ket som møte­plass er som nevnt inn­led­nings­vis ikke noe nytt. Wiegand beskri­ver hvor­dan en fili­al i New Yorks folke­bi­blio­tek­sys­tem i 1910 var vert­skap for kvelds­kurs for inn­vand­re­re, had­de møter for spei­der­pa­trul­jer i ett for­sam­lings­rom mens en modell­fly­klubb for gut­ter stil­te ut selv­byg­de fly i et annet. I et tred­je prak­ti­ser­te jen­ter bro­de­ring mens de ble lest høyt for. Maker­space er også en del av den fag­li­ge bal­las­ten biblio­te­kar­pro­fe­sjo­nen bærer med seg.

Wie­gands bok er en av de mest fasci­ne­ren­de bøke­ne jeg har lest på lang tid. Den viser hvor vik­tig det er å gå inn i pro­fe­sjons­his­to­ri­en og hvil­ket rikt reper­toar biblio­tek­fel­tet har å øse av.

TEMA

B

ibliote
k

11 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
til toppen