Betydningen av historiebevissthet for å møte framtida

Bibliotek for og av unge, utlån av verktøy og utstyr, lokalsamfunnets debattarena – det som i dag kalles nyskaping, finner vi igjen i bibliotekets rike faglige repertoar, viser den fascinerende boka "Part of our lives".

Trodde du at Biblo på Tøyen var en bib­liotekfaglig inno­vasjon? Glem det. Biblo er en inte­gr­ert del av den bib­liotekfaglige tradisjonen. 

Noen eksem­pler: Tidlig på 1930-tal­let ble kjelleren i et bib­liotek i New Jer­sey ren­overt og omgjort til et tenårings­bib­liotek med navnet «The Mon­key Wrench Can­teen». De unge sto selv for plan­leg­gin­gen. De malte, kjøpte inn møbler og åpnet en coca-cola-bar. Lik­nende ini­tia­tiv ble tatt i flere folke­bib­liotek, for eksem­pel en fil­ial i New York Pub­lic Library. Også her sto de unge for mye av plan­leg­gin­gen. «They have already select­ed the books for the shelves, pop­u­lar nov­els, detec­tive sto­ries, west­erns, war books, joke and quiz books as well as mag­a­zines that are a nov­el­ty to the branch, such as mov­ing pic­ture mag­a­zines, radio, box­ing and band lead­ers», rap­porterte The New York Times. De unge val­gte også ut gram­mo­fon­plater og plan­la og organ­is­erte utstill­inger og arrangement.

Trodde du at verk­tøy­bib­liotek og annet utlån av utradis­jonelt mate­ri­ale som for eksem­pel sport­sut­styr var en faglig inno­vasjon? Glem det. Også det er en del av den faglige tradis­jo­nen. På 1930-tal­let, under depresjo­nen, beg­y­nte for eksem­pel flere amerikanske folke­bib­liotek å låne ut lek­er. Los Ange­les Pub­lic Library hadde i første halvår 1936 en sam­ling på 7126 bruk­te lek­er som ble utlånt 22000 ganger.

Hvor­for lese gode bøk­er? Mobilt utlån i Boston i 1926.

Trodde du at bib­lioteket som møteplass og debattare­na i lokalsam­fun­net – det som kom inn i bib­liotekloven hos oss i 2013 – var en faglig nyhet? Det kan du i hvert fall glemme. Om det er noe som er en del av folke­bib­liotek­fel­tets faglige tradis­jon, er det rollen som møteplass og debattare­na. I beretnin­gen for folke­bib­lioteket i St. Louis for 1911 kan man lese at sam­men med 139 organ­isas­jon­er, arrangerte man mer enn 1400 møter i løpet av 1910. Det kunne være sosial­is­tiske foreninger eller organ­isas­jon­er som tilbød engel­skun­dervis­ning – språkkafeer – for innvan­drere, mødregrup­per osv.

Disse eksem­p­lene er hen­tet fra Wayne Wie­gands bok Part of Our Lives – a People’s His­to­ry of the Amer­i­can Pub­lic Library, som kom ut i 2015. Wie­gand er pro­fes­sor emer­i­tus i bib­liotek- og infor­masjonsviten­skap ved Uni­ver­sitetet i Flori­da og en av de frem­ste bib­liotekhis­torik­erne i USA. Wie­gand har gravd fram et rikholdig mate­ri­ale som forteller om bruk­ernes bib­liotekop­plevelser fra 1800-tal­let til i dag. Her er repor­tas­jer og leserinn­legg fra lokalavis­er og den nasjonale pressen, her er brev, biografi­er, bib­lioteks års­beretninger mv.

Først og fremst vis­er boka rik­dom­men i de faglige tradis­jonene som bib­liotekarpro­fesjo­nen står i og kan øse av. Det er tradis­jon­er som det er vik­tig for pro­fesjo­nen å kjenne – det er en del av den pro­fesjonelle dan­nelsen. Når mange nå argu­menter­er med at nye arbei­ds­former knyt­tet til møteplass- og debattare­na­funksjo­nen krev­er andre typer kom­petanse enn de bib­liotekfaglige, doku­menter­er Wie­gand hvor­dan disse arbei­ds­formene slett ikke er nye, men en inte­gr­ert del av fag­tradis­jo­nen. Men fagfel­tet man­gler en del med hen­syn til his­torisk bevis­s­thet. Det han sier om de amerikanske bib­liotekarenes man­glende his­to­riebe­vis­s­thet gjelder nok i like stor grad hos oss. 

«In many cas­es librar­i­ans’ lack of knowl­edge about their own his­to­ry is evi­dent from state­ments like ‘Pub­lic libraries are not just ware­hous­es of books any­more’ – as if ‘ware­hous­ing books’ has ever been their only purpose!»

Part of Our Lives — A Peo­ple’s His­to­ry of the Amer­i­can Pub­lic Library av Wayne Wie­gand ble utgitt 29. okto­ber 2015. Foto: Oxford Uni­ver­si­ty Press

Paradok­salt nok kan denne man­glende bevis­s­theten om pro­fesjo­nens faglige tradis­jon­er gjøre det vanske­ligere å møte endringer og nye utfor­dringer på en adek­vat måte.

I likhet med boka All­men­nin­gen om den norske offent­lighetens his­to­rie som jeg anmeldte i for­rige num­mer av Bok og Bib­liotek, er Wie­gands bok kro­nol­o­gisk organ­is­ert. Han starter med peri­o­den fra midten av 1700-tal­let fram til etab­lerin­gen av det første egentlige folke­bib­lioteket – folke­bib­lioteket i Boston som åpnet dørene i 1854. I denne første peri­o­den vok­ste det fram en rekke såkalte sosiale bib­liotek. Disse bib­liotekene bar med seg mye av kimen til det som skulle særmerke folke­bib­liotekene – ikke minst kom­bi­nasjo­nen av bokut­lån med møter og fore­drag. Et av de vik­tig­ste av disse bib­liotekene, Boston Atheneum, fly­t­tet inn i et nybygg i 1823. Der var det, i til­legg til leserom med bøk­er, avis­er og tidsskrifter, en fore­dragssal med plass til 500 per­son­er og et område reservert for kun­stut­still­inger. Læringsrom­met, opplevelses­rom­met og møterom­met allerede den gangen. 

Helt fra starten av var spen­nin­gen mel­lom den oppl­y­sende og instru­mentelt nyt­tige lit­ter­a­turen ver­sus under­hold­ningslit­ter­a­turen til stede. De sosiale bib­liotekene vek­t­la det første og unngikk de pop­ulære romanene som folk flest fore­trakk og som leiebib­liotekene tilbød dem.

Etter dette kapit­telet om for­løperne til det mod­erne folke­bib­lioteket føl­ger ni kapitler som tar for seg ulike peri­oder fra etab­lerin­gen av Boston Pub­lic Library i 1854 fram til i dag.

Ett gjen­nomgående tema er spen­nin­gen mel­lom bib­liotekarene som vek­t­la lit­ter­atur som kunne fremme kunnskap og nytte ver­sus det store fler­tal­let av pub­likum som først og fremst var ute etter roman­er og under­hold­ningslit­ter­atur. Bib­liotekarene gjorde all slags krum­spring for å vri lån­er­ad­fer­den over mot den nyt­tige sakprosaen. Skjønnlit­ter­atur, særlig av det let­tere slaget, ble sett på som direk­te skadelig for den men­tale utviklin­gen. Eller som for­fat­teren av en bok om kvin­nesyk­dom­mer fra siste halvdel av det 19. århun­dre for­mulerte det: Roman­er, roman­tiske forteller og skue­spill kan forår­sake upassende opphisselse hos kvin­ner, som i sin tur kan lede til fordøyelsesprob­le­mer og en rekke plag­somme forstyrrelser, særlig knyt­tet til livmoren.

Som hos oss ble det inn­ført sys­te­mer der lån av en skjønnlit­terær bok forut­sat­te lån av én eller to fag­bøk­er. Noen bib­liotek hadde sterke begren­sninger på hva de kjøpte inn av skjønnlit­ter­atur, eller de kunne sette skjønnlit­ter­a­turen i lukkede mag­a­sin mens bare faglit­ter­a­turen sto åpent tilgjen­gelig. Wie­gand ref­er­erer en dia­log gjen­gitt i avisa Boston Trav­eller omkring 1880 mel­lom en gutt som ikke finner bøkene han leter etter og en bib­liotekansatt. – Vi kjøper ikke inn slikt søp­pel gut­ten min, sier bib­liotekaren. – Hva slags bib­liotek er dette, svarte gut­ten, og kon­klud­erte selv: «why. It’s jus like every­thin else in this coun­try – run for the rich, an’ the poor work­ing­man gits no show at all».

Bib­liotekarene gjorde all slags krum­spring for å vri lån­er­ad­fer­den over mot den nyt­tige sakprosaen

Men uansett hvor­dan bib­liotekarene geberdet seg – den alt overveiende delen av utlånet besto av skjønnlit­ter­atur. Og Wie­gand har fun­net fram til et rikt mate­ri­ale som vis­er hvor­dan lesin­gen av skjønnlit­ter­atur fra bib­lioteket – også den let­tere under­hold­ningslit­ter­a­turen – fak­tisk bidro til å utvikle leserne og i mange til­felle var avgjørende for den ret­nin­gen livene deres skulle ta.

Kom­pro­mis­set mel­lom bib­liotekarenes faglige ide­al­er og bruk­ernes inter­ess­er illus­tr­erer et hov­ed­po­eng hos Wie­gand: Bib­liotekene er lokalt forankrede sivil­sam­funnsin­sti­tusjon­er som bruk­erne kan velge fritt om de vil benytte seg av eller ikke. Om bib­liotekarene ensidig set­ter sitt igjen­nom, forsvin­ner bruk­erne. Der­for blir resul­tatet alltid et kom­pro­miss. Det gjelder som her forhold­et mel­lom skjønnlit­ter­atur og faglit­ter­atur, men også andre felt som for eksem­pel ytrings­fri­het. Bib­liotekarene har ikke ensidig kun­net sette igjen­nom ide­a­lene i Library Bill of Rights rundt om i de tusen lokalsam­funn. Det blir alltid et kom­pro­miss og en dialek­tisk utvikling i spen­nin­gen mel­lom pro­fesjon­sid­e­al­er og normer i lokalsamfunnet. 

Wie­gand beskriv­er for eksem­pel en rekke til­felle der det opp­sto kon­flik­ter mel­lom bib­lioteket og lokalmiljøet i forbindelse med utstill­ing av kun­stverk som noen i lokalsam­fun­net opp­fat­tet som stø­tende. Eller bøk­er som Stein­becks Vre­dens druer og Theodore Dreis­ers En amerikan­sk tragedie. Bib­lioteket kunne ikke bare sette sitt igjen­nom, men kon­flik­tene skapte en dynamikk som fly­t­tet normer.

New York Pub­lic Library, 1912.

Boka til Wie­gand vis­er også den rollen folke­bib­liotekene spilte som inte­greringsare­naer. Her var det språkun­dervis­ning og pro­gram­mer som lign­er svært mye på våre dagers språkkafeer. I 1929 hadde fil­ia­lene i folke­bib­lioteket i Den­ver utstill­inger der lokale immi­grant­grup­per kunne syn­lig­gjøre sine respek­tive kul­tur­er. I dette arbei­det ble det utvist en iderik­dom vi fremde­les kan lære av. I Pitts­burgh og Cleve­land plasserte man ut depot­sam­linger hos sen­tralt plasserte fam­i­li­er i arbei­der­strøk og innvan­dr­erstrøk. I 1910 hadde Cleve­land 62 slike hjem­me­bib­liotek – 11 ret­tet inn mot det tyske immi­grant­miljøet, 10 mot det ungarske, 5 mot det norske osv. Fam­i­liene der depotene ble utplassert måtte ikke være for fat­tige, slik at de skremte bort de bedrestilte i lokalmiljøet, men de måtte heller ikke være så vel­stående at de fat­tig­ste følte seg fremmedgjorte. Og bib­liotekene var lav­in­ten­sive møteplass­er der mang­fold­et i sam­fun­net ble synliggjort.

Bib­lioteket som møteplass er som nevnt innled­ningsvis ikke noe nytt. Wie­gand beskriv­er hvor­dan en fil­ial i New Yorks folke­bib­lioteksys­tem i 1910 var vert­skap for kveld­skurs for innvan­drere, hadde møter for spei­der­pa­trul­jer i ett for­sam­lingsrom mens en mod­ell­fly­k­lubb for gut­ter stilte ut selvbygde fly i et annet. I et tred­je prak­tis­erte jen­ter broder­ing mens de ble lest høyt for. Mak­er­space er også en del av den faglige bal­las­ten bib­liotekarpro­fesjo­nen bær­er med seg.

Wie­gands bok er en av de mest fascinerende bøkene jeg har lest på lang tid. Den vis­er hvor vik­tig det er å gå inn i pro­fesjon­shis­to­rien og hvilket rikt reper­toar bib­liotek­fel­tet har å øse av.

TEMA

B

ibliote
k

11 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen